Han var en lysets mester, og en ekvilibrist med filmkameraet, skriver Jan Erik Holst om filmfotograf Harald Paalgard som gikk bort denne uken. Også Unni Straume og Trygve Allister Diesen minnes den etterspurte fotografen.

En lysets mester, og en ekvilibrist med filmkameraet. Det er to karakteristikker av filmfotograf Harald Paalgard som døde natt til mandag, etter mange års smerter med Parkinsons sykdom. Han ble 74 år.
Paalgard utdannet seg ved Dramatiska Institutet og debuterte som fotograf med spillefilmen Kejsaren i 1979. Han ble raskt Leidulv Risans faste fotograf, både på informasjons- og spillefilmer, som Martin (1981), Etter Rubicon (1987) og Krigerens hjerte (1992). Men også Unni Straume, Ola Solum, Berit Nesheim, Svend Wam, Hilde Heier, Eva Isaksen og Trygve Allister Diesen grep fatt i denne visuelle kunstneren og lot ham skape deres filmbilder. Filmfotografen Odd Geir Sæther ble en slags mentor for Harald, de samarbeidet på scenekomedien Den grønne heisen i 1981, hvor han hadde Kjell Vassdal som B-fotograf. Kjell, og senere Wenche Hovet, var vel de første blant de yngre fotografene som kunne hente lærdom hos Harald.
Jeg hadde gleden av å jobbe med ham både med Martin (som produsent og produksjonsleder) og Trollsteinen, Alexander Røslers barnefilm fra 1987 (som skuespiller!). Harald var oppfinnsomheten selv, vi måtte bygge om Filmforlagets Volvo, med utenforliggende stativ, eller vi måtte, som skuespillere, følge ham heseblesende til skogs, uten at regissøren helt visste hvilken scene som ble tatt opp. Dessuten hadde han en underfundig og velutviklet sans for humor og ironi, han kunne parodiere og spøke, men holdt seg langt unna bransjens tilløp til dritt og intriger, som han kunne si.
Hos Straume skapte han dobbelteksponeringer og speilte bilder i svart/hvitt i Til en ukjent (1990) og Drømspel (1994), hos Ola Solum (Orions belte 1985 og Landstrykere 1990) og Erik Skjoldbjærg (En folkefiende, 2005) ble han landskapsmaleren framfor noen.
Harald var desidert en av landets dyktigste filmfotografer og ble fort etterspurt også i de øvrige nordiske land. Hemmeligheten var detaljert utarbeidede dreiebøker i samarbeid med regissørene. Han jobbet med Kjell Åke Andersson på Juloratoriet (1997), med Fridrik Thor Fridriksson på Falkar (2002), med Kjell Sundvall på Ulvenatten (2008) og med Per Fly på Arven (2003) og Kvinnen som drømte om en mann (2011) (les mer om deres samarbeid her).
Han fikk den første Amanda-prisen for foto på Orions belte (1985) og den svenske nasjonale Guldbagge-prisen i 1995 for Unni Straumes Drömspel og i 1997 for Juloratoriet. Av sine kollegaer fikk han høyst fortjent Foreningen norske filmfotografers Ærespris i 2019.
Våre tanker går nå til familien. Vi er mange som på hans vegne er lettet over at han nå fikk slippe ytterligere smerter.
Harald var en særdeles dyktig fotograf som ikke bare mestret sitt fag, men også har vært med på utvikle og forme en hel bransje.
Før vi jobbet første gang, fortalte jeg Harald at jeg hadde blitt advart mot å jobbe med ham. Enkelte mente han kunne være for sterk og krevende for en debutant. Men jeg hadde sett arbeidet hans på Juleoratoriet, og var fullstendig blåst av banen. Da vi jobbet sammen, opplevde jeg det stikk motsatte av advarslene, nemlig en raus fotograf og kunstner som delte erfaring og ga en ryggdekning. Han brant for arbeidet, for filmen, og forventet det samme av andre. Han var kunnskapsrik og alltid opptatt av å løfte historien. Det å få jobbe med ham, og etterhvert bli en venn, var et lærerikt privilegium. Jeg er sikker på at det mange som føler det sånn.
Forskjellen på å bare avfotografere en scene og virkelig forstå hva den betyr, er enorm. Harald hadde intuitiv forståelse av rytme og nyanser i spill. Han var til stede i øyeblikket, minst like sterkt som skuespillerne. Ofte ble kamera en medspiller, og som regissør kunne jeg ta et steg tilbake og stole på Haralds blikk og følelse. For oss var samarbeidet med Jørgen Langhelle spesielt, men også en skuespiller som Brian Cox ble veldig begeistret for Harald. Det gjorde livet mye lettere for en regissør som ikke var like erfaren. Harald var både en kunstner som pushet deg, og en trygg bauta du kunne lene seg på. En god venn med masse varme og lun humor.
Harald fotograferte alle spelefilmane mine. Når han ikkje kunne det lenger, vart det heller ikkje fleire filmar.
Vi hadde ulike temperament, men vi utvikla eit felles språk å kunne skape nye rom med, for det var det vi ville. Vi snakka ikkje mykje når vi arbeidde i lag, det var ikkje naudsynt, det var som om vi intuitivt såg dei same bileta, dei same utsnitta, og bevega oss i den same rytma.
Saman var vi ikkje redde for å ta sjansar og gjere ting vi ikkje heilt visste utfallet av. Vi var ofte på usikker grunn og var meir nervøse når vi skulle sjå rushmateriale enn vi var framfør premiere.
Vi kunne vere ueininge òg, og då var vi ikkje så lette å vere i nærleiken av. Men for det meste gjekk vi i same retning. Det viktigaste var at vi hadde stor respekt for kvarandre, noko som er heilt avgjerandre for å skape eit uttrykk saman.
Harald og eg hadde ikkje mykje omgang privat, det var eit forhold som var knytta til det kunstneriske arbeidet, så det vart ikkje mykje utanomsnakk. Det var når vi reiste rundt på befaringar at vi kom tettare innpå kvarandre, og eg etter kvart lærte å kjenne den underfundige humoren hans. Harald var sær, det var han, og eg har ofte tenkt at han var større enn livet, «larger than life», så på eit underleg vis vil han halde fram med å være her…
En lysets mester, og en ekvilibrist med filmkameraet. Det er to karakteristikker av filmfotograf Harald Paalgard som døde natt til mandag, etter mange års smerter med Parkinsons sykdom. Han ble 74 år.
Paalgard utdannet seg ved Dramatiska Institutet og debuterte som fotograf med spillefilmen Kejsaren i 1979. Han ble raskt Leidulv Risans faste fotograf, både på informasjons- og spillefilmer, som Martin (1981), Etter Rubicon (1987) og Krigerens hjerte (1992). Men også Unni Straume, Ola Solum, Berit Nesheim, Svend Wam, Hilde Heier, Eva Isaksen og Trygve Allister Diesen grep fatt i denne visuelle kunstneren og lot ham skape deres filmbilder. Filmfotografen Odd Geir Sæther ble en slags mentor for Harald, de samarbeidet på scenekomedien Den grønne heisen i 1981, hvor han hadde Kjell Vassdal som B-fotograf. Kjell, og senere Wenche Hovet, var vel de første blant de yngre fotografene som kunne hente lærdom hos Harald.
Jeg hadde gleden av å jobbe med ham både med Martin (som produsent og produksjonsleder) og Trollsteinen, Alexander Røslers barnefilm fra 1987 (som skuespiller!). Harald var oppfinnsomheten selv, vi måtte bygge om Filmforlagets Volvo, med utenforliggende stativ, eller vi måtte, som skuespillere, følge ham heseblesende til skogs, uten at regissøren helt visste hvilken scene som ble tatt opp. Dessuten hadde han en underfundig og velutviklet sans for humor og ironi, han kunne parodiere og spøke, men holdt seg langt unna bransjens tilløp til dritt og intriger, som han kunne si.
Hos Straume skapte han dobbelteksponeringer og speilte bilder i svart/hvitt i Til en ukjent (1990) og Drømspel (1994), hos Ola Solum (Orions belte 1985 og Landstrykere 1990) og Erik Skjoldbjærg (En folkefiende, 2005) ble han landskapsmaleren framfor noen.
Harald var desidert en av landets dyktigste filmfotografer og ble fort etterspurt også i de øvrige nordiske land. Hemmeligheten var detaljert utarbeidede dreiebøker i samarbeid med regissørene. Han jobbet med Kjell Åke Andersson på Juloratoriet (1997), med Fridrik Thor Fridriksson på Falkar (2002), med Kjell Sundvall på Ulvenatten (2008) og med Per Fly på Arven (2003) og Kvinnen som drømte om en mann (2011) (les mer om deres samarbeid her).
Han fikk den første Amanda-prisen for foto på Orions belte (1985) og den svenske nasjonale Guldbagge-prisen i 1995 for Unni Straumes Drömspel og i 1997 for Juloratoriet. Av sine kollegaer fikk han høyst fortjent Foreningen norske filmfotografers Ærespris i 2019.
Våre tanker går nå til familien. Vi er mange som på hans vegne er lettet over at han nå fikk slippe ytterligere smerter.
Harald var en særdeles dyktig fotograf som ikke bare mestret sitt fag, men også har vært med på utvikle og forme en hel bransje.
Før vi jobbet første gang, fortalte jeg Harald at jeg hadde blitt advart mot å jobbe med ham. Enkelte mente han kunne være for sterk og krevende for en debutant. Men jeg hadde sett arbeidet hans på Juleoratoriet, og var fullstendig blåst av banen. Da vi jobbet sammen, opplevde jeg det stikk motsatte av advarslene, nemlig en raus fotograf og kunstner som delte erfaring og ga en ryggdekning. Han brant for arbeidet, for filmen, og forventet det samme av andre. Han var kunnskapsrik og alltid opptatt av å løfte historien. Det å få jobbe med ham, og etterhvert bli en venn, var et lærerikt privilegium. Jeg er sikker på at det mange som føler det sånn.
Forskjellen på å bare avfotografere en scene og virkelig forstå hva den betyr, er enorm. Harald hadde intuitiv forståelse av rytme og nyanser i spill. Han var til stede i øyeblikket, minst like sterkt som skuespillerne. Ofte ble kamera en medspiller, og som regissør kunne jeg ta et steg tilbake og stole på Haralds blikk og følelse. For oss var samarbeidet med Jørgen Langhelle spesielt, men også en skuespiller som Brian Cox ble veldig begeistret for Harald. Det gjorde livet mye lettere for en regissør som ikke var like erfaren. Harald var både en kunstner som pushet deg, og en trygg bauta du kunne lene seg på. En god venn med masse varme og lun humor.
Harald fotograferte alle spelefilmane mine. Når han ikkje kunne det lenger, vart det heller ikkje fleire filmar.
Vi hadde ulike temperament, men vi utvikla eit felles språk å kunne skape nye rom med, for det var det vi ville. Vi snakka ikkje mykje når vi arbeidde i lag, det var ikkje naudsynt, det var som om vi intuitivt såg dei same bileta, dei same utsnitta, og bevega oss i den same rytma.
Saman var vi ikkje redde for å ta sjansar og gjere ting vi ikkje heilt visste utfallet av. Vi var ofte på usikker grunn og var meir nervøse når vi skulle sjå rushmateriale enn vi var framfør premiere.
Vi kunne vere ueininge òg, og då var vi ikkje så lette å vere i nærleiken av. Men for det meste gjekk vi i same retning. Det viktigaste var at vi hadde stor respekt for kvarandre, noko som er heilt avgjerandre for å skape eit uttrykk saman.
Harald og eg hadde ikkje mykje omgang privat, det var eit forhold som var knytta til det kunstneriske arbeidet, så det vart ikkje mykje utanomsnakk. Det var når vi reiste rundt på befaringar at vi kom tettare innpå kvarandre, og eg etter kvart lærte å kjenne den underfundige humoren hans. Harald var sær, det var han, og eg har ofte tenkt at han var større enn livet, «larger than life», så på eit underleg vis vil han halde fram med å være her…