– Det var vi som nasjon som bedrev de verste overgrepene mot «tyskerjentene».

– Det var vi som nasjon som bedrev de verste overgrepene mot «tyskerjentene».

Skamklipping, IQ-testing, tvangssterilisering og fangeleir var noen av represaliene som «tyskerjentene» gikk igjennom etter andre verdenskrig. Lena-Christin Kalles «De rettsløse» belyser, fordømmer og gir uretten et ansikt. Men på et tidspunkt tok det nesten knekken på henne.

Foto: Lena-Christin Kalle under arbeidet med filmen (kred: Aldeles film).

Jeg ligger i senga sammen med Julian Blaue, min tyske kjæreste og ser Lena-Christin Kalles dokumentar De Rettsløse på screener. I rommene ved siden av leker mine halvt tyske barn. Det slår meg at livssituasjonen min, riktig nok i en helt annen tidsepoke, nemlig under og etter andre verdenskrig, ville ført til nasjonens fordømmelse av meg og familien min. Jeg ville vært «tyskerjente» og barna mine «tyskerunger». Jeg hadde risikert å bli IQ-testet, tvangssterilisert, deportert til det ihjelbombede Tyskland og til og med fratatt mitt norske statsborgerskap. Om jeg hadde vært heldig nok å bli værende i Norge, hadde jeg livslang forfølgelse og fordømmelse av meg, mine barn og barnebarn i vente. For hva? Naivt å elske (med) feil mann til feil tid.

Etter andre verdenskrig var kvinner som forelsket seg i, var venner med, eller til og med bommet en sigarett av tyske soldater, fritt vilt. De fleste av «tyskerjentene» handlet ut fra kjærlighet, bare noen få samarbeidet med fienden og var landssvikere, men alle ble skåret under én kam. Ikke bare skulle de straffes, det de hadde gjort skulle synes på dem. De hadde ikke brutt en eksisterende lov, hadde ikke gjort noe forbudt. Men noen måtte kanskje svi?

«Tyskerjentene» ble angrepet på åpen gate av den forsmådde Ola, men også av Kari Nordmann, for så å skamklippes. Mange av kvinnene, kalt tyskertøser av sine fiender, har tatt historiene sine med i graven. De rettsløse er derfor en film det hastet å lage. Den ene hovedpersonen i filmen, Ragnhild satt i fangeleir for sine forbudte følelser, fødte et «tyskerbarn» der, ble deportert til Berlin etter krigen sammen med sin tyske ektemann Erich og mistet sitt norske statsborgerskap. Hun er allerede død.

Rigmor er filmens andre hovedperson. Hun forelsket seg i den stilige soldaten Erntz. De fikk en vakker jente sammen med brune øyne. Men så ble Erntz sendt til østfronten. Rigmor trodde hennes store kjærlighet døde der. Men da datteren ble femten, fikk hun vite at han fortsatt levde. Siden hadde de kontakt til han døde. Rigmor er nå 101 år gammel og lever i beste velgående.

– «Tyskerjentene» hadde ikke brutt noen lov. Dermed måtte myndighetene bli kreative i hevnlysten på å straffe kvinnene, forteller Kalle (foto: Aldeles film).

Lena-Christin Kalles dokumentarfilm – laget i tett samarbeid med Elisabeth Kleppe fra produksjonsselskapet Aldeles – er et unikt og nødvendig dokument for nåtiden og framtiden.

Jeg møter henne på Nettavisen i Oslo sine lokaler, hvor hun jobber som journalist. Det har kokt rundt Kalle siden dokumentaren ble sluppet, hun har opptrådd på Dagsrevyen, God morgen Norge, på radio og vært i uttallige avisintervju. Kritikerne er begeistret. Mens Kalle og jeg tar heisen opp til andre etasje, for å finne et stille rom, ringer telefonen hennes. Det er en dame som lurer på om en av kvinnene som dukker opp på et sladdet foto i De rettsløse kan være hennes bestemor. Titusener av norske kvinner hadde forhold til tyske menn under krigen, det førte til barn og barnebarn. Kalle legger på og forteller meg at det er flere som har tatt kontakt etter å ha sett dokumentaren, mange har et behov for å fortelle om egne erfaringer, andre vil gi ros.

Hvordan fikk du ideen til å lage en dokumentar om tyskerjentene? spør jeg.

– Jeg leste en sak i Morgenbladet om at to kunstnere (tyske Veronika Bökelmann og sveitsiske Séverine Urwyler) hadde laget en installasjon på Hovedøya utenfor Oslo. Jeg fikk da vite at Norges største statlige leir for såkalte «tyskerjenter» var der. Jeg trodde jeg kjente historien om «tyskerjentene», at de ble skamklippet. Men her var det i tillegg snakk om systematiske overgrep fra staten. En historiker som var involvert i kunstprosjektet, fortalte meg at alle arkiver som beskriver statens overgrep mot «tyskerjentene» er stengt for innsyn. Det trigget journalisten i meg.

Å prøve å få tilgang til arkivene er en drivende kraft i filmen. Hvorfor er arkivene så hemmelige?

– «Tyskerjentene» hadde ikke brutt noen lov. Dermed måtte myndighetene bli kreative i hevnlysten på å straffe kvinnene. De påstod at de var tøser, prostituerte og at de hadde kjønnssykdommer. Derfor måtte samfunnet beskyttes. Kvinnene ble internert. I praksis fungerte leirene som en straffeleir. Alt som handler om helseopplysninger er etter norsk lov unndratt offentligheten, så der var myndighetene «smarte». Kun 20 prosent av alle kvinnene på hovedøya hadde kjønnssykdom. 80 prosent var friske. Interneringen var bare et påskudd fra myndighetene for å straffe kvinnene. Dette er en tematikk som forfølges i filmen.

I filmen ser vi også arkivbilder fra forfølgelsen og mishandlingen av «tyskerjentene» i andre europeiske land. (foto: Aldeles film).

Tenker du at staten holder arkivene hemmelig for å beskytte seg selv?

– Den offisielle begrunnelsen fra Riksarkivet, er at de ønsker å beskytte kvinnene. Jeg har vært veldig klar på at arkivene bør åpnes, men at personsensitive data om kvinnene bør sladdes. Det er ikke staten enig i. Jeg mener at med det manglende innsynet i arkivet i dag, beskytter man først og fremst staten som overgriper.

 Hvordan fikk du da tak i det arkivmaterialet som brukes i dokumentaren?

– Jeg begynte et vanvittig research-arbeid, og snakket med utrolig mange mennesker, den ene ledetråden førte til den neste. Jeg ringte eldgamle avisredaktører som var på gamlehjem og spurte dem etter kilder, eller om annet de husket. Jeg fant arkiver som ikke andre har sett tidligere.

Hvordan klarte du det?

– Det jobber mange flinke mennesker på arkiver rundt omkring i landet. Riksarkivet er heldigvis ikke de eneste som oppbevarer dokumentasjon. Noen ganger var jeg heldig og møtte ansatte som brant for at sannheten om «tyskerjentene» skulle komme fram. Da ble de veldig hjelpsomme.

Hva er det viktigste du har funnet ut av i dokumentaren?

–  Systematikken i at det var staten – og vi som nasjon – som bedrev de verste overgrepene mot «tyskerjentene» Jeg oppdaget i tillegg et arkiv etter tidligere statsminister Johan Nygaardsvold, som var i London under krigen. Her kom det fram at den norske staten, allerede under krigen, overvåket alle norske kvinner de mistenkte for å ha hatt et for nært vennskap med tyske soldater. Kopier av arkivet ble sendt til forsvarsministeren, utenriksministeren og justisministeren i London. Så vet jeg ikke nøyaktig hvordan materialet ble brukt da freden kom. Men jeg har sammenlignet de dokumentene med andre funn fra hjemmefronten. Her skrives det mye om hvordan tyskerjentene skulle straffes når krigen var over.

– De første gangene jeg filmet Rigmor, dro jeg opp alene. Jeg intervjue henne, gjorde lyd og lys og alt annet som skal til. Jeg tror det fikk Rigmor til å senke skuldrene, åpne seg opp.

Dokumentaren belyser hvordan mange norske menn følte seg indignerte av at «jentene deres» hadde seg med tyskere.

– Tyskerjentene ble kanskje det fremste symbolet på en svekket nasjonal motstand. Og vekket både sinne hos befolkningen, motstandsbevegelsen og myndighetene i London. I dokumentaren har vi intervjuet en mann, han var med i en såkalt klippegjeng som, i fredsdagene, mishandlet og skamklipte kvinnene på åpen gate. Det kommer tydelig fram at mishandlingen også skjedde på grunn av sjalusi. Han og kameratene hans hadde vanskeligheter med å svelge at norske kvinner ble kjærester med fienden i stedet for med Ola Nordmann. Disse aksjonene mot kvinnene var brutale. I noen tilfeller rev de av dem klærne, brukte fysisk makt, og håret ble skåret av med kniv og bajonett. Hevnen var blodig.

Men hvordan hadde det seg egentlig at disse kvinnene forelsket seg i «fienden»? Opplevde de ingen moralske dilemmaer i dette?

– Vi har en stereotypisk forestilling; helter på den ene siden og fiender på den andre. I en krig er det også hverdag. Og jeg har inntrykk av at mange steder var det nokså normal omgang mellom tyskere og nordmenn. Det er i det landskapet at de fleste kjærlighetsforholdene mellom tyske soldater og norske kvinner tok form. Tyskerne var fienden, men inntrykket mitt er at for de unge kvinnene og soldatene som ble hodestups forelsket, så de det ikke på den måten. De fulgte ikke de voksnes regler.

Er dette er feministisk prosjekt?

– Absolutt! Det har vært laget mange filmer om heltene fra andre verdenskrig. Der har mennene alltid hovedrollen, Max Manus og co. I De rettsløse inntar kvinnene hovedrollene. Her får de endelig fortalt sin versjon av historien.

Hvor politisk engasjert er du?

– Jeg ser på meg selv som en aktivist i dette prosjektet. Jeg har bakgrunn som journalist. Jeg elsker å sparke oppover. Og jeg er ikke redd for å sette urettferdighet på kartet. Forsoningen og Norges oppgjør med statens overgrep mot kvinnene er ikke ferdig, slik jeg ser det. Jeg ønsker at kvinnene skal få statsborgerskapet sitt tilbake og at det skal komme økonomisk oppreisning til gjenlevende kvinner og generasjonene etter som har måtte leve med skam og utstøtelse.

Ragnhild.

Unnskyldningen til Erna Solberg ovenfor tyskerjentene er bedre enn ingenting, men også veldig billig, som feministen og menneskerettighetsforkjemperen, Gerd Fleischer sier i dokumentaren.

– Gerd er fantastisk, hun er selv et krigsbarn, og datter av en tysk soldat. Da hun var sytten orket hun ikke mer av Norge og all hetsen. Hun levde mange år i Latin-Amerika. Da hun kom tilbake, har hun hatt sterkt fokus på forfølgelsen og den urettferdige behandlingen av krigsbarna i Norge.

Hva er du mest stolt av i filmen din?

– Den unike tilgangen til tidsvitner. Det at vi har intervjuer med Rigmor og Ragnhild, som begge forelsket seg i en tysk soldat, men også med de som begikk overgrepene, det tror jeg ikke man har sett i en dokumentarfilm før. Vi har også intervjuet en tysk soldat som hadde norsk kjæreste, hun ble gravid, og så mistet de kontakten. De Rettsløse tilfører fortellingen om Norges behandling av de såkalte «tyskerjentene» nye perspektiver.

Dette er din første film. Hvordan var det å jobbe i et nytt felt?  

– Jeg har samarbeidet med Elisabeth Kleppe og produksjonsselskapet Aldeles siden 2013. Det har vært et godt samarbeid. Hun har vært en fantastisk mentor. Elisabeth er superdyktig, har et imponerende nettverk og har laget mange spennende filmer (Bergen- I all beskjedenhet, John- Den siste cowboyen m.m.) Takket være henne fikk jeg mulighet til å jobbe med de aller beste. Anders Teigen, klipperen min, for eksempel, fikk tildelt et enormt materiale med råfilm av oss, opptak som var gjort gjennom ti år. Det meste var ikke logget en gang. Heldigvis er han eksepsjonelt systematisk og gjorde en fantastisk jobb.

Hvem filmet?

– Det har vært mange fotografer innom prosjektet. Jeg har også filmet en del. Jeg var hele tiden i beredskap, tidsvitnene kunne dø i prosessen pga. alder. Vi hadde ingen tid å miste. Det har vært et krevende prosjekt. Elisabeth, produsenten, og jeg har holdt på å gi opp flere ganger. Men heldigvis aldri samtidig.

Fra filmens lanseringsmateriale.

Har det vært viktig å være et lite team for å gjøre disse gamle damene, dine hovedkarakterer Ragnhild og Rigmor, trygge?

– De første gangene jeg filmet Rigmor, dro jeg opp alene. Jeg intervjue henne, gjorde lyd og lys og alt annet som skal til. Jeg tror det fikk Rigmor til å senke skuldrene, åpne seg opp. Rigmor har blitt en venn, en jeg virkelig beundrer. Hun er en person som har opplevd så mye hat og urett etter krigen, og barnebarna hennes har blitt mobbet t.o.m., men hun har holdt hodet hevet, vært sint, men aldri bitter. Hun har faktisk et smittsomt godt humør. I begynnelsen av dokumentaren skjuler Rigmor ansiktet sitt for å beskytte familien, det er et stort øyeblikk da hun viser det på slutten og står fram. Hun har vært igjennom en enorm personlig prosess i alle disse tolv årene det har tatt å lage filmen.

Hva var det mest spennende med å lage De rettsløse?

– Å snakke med tidsvitner, høre historiene deres. Klippingen av filmen. Men en ting som var i en egen klasse var at jeg jobbet med en helt fantastisk komponist, Olav Øyehaug. Jeg har aldri møtt ham fysisk, men vi var på samme bølgelengde fra første stund. Vi arbeidet på telefonen. I åpningsscenen, der Rigmor går ned en trapp og leser fra en av de mange kjærlighetsbrevene fra Erntz, snakket vi om hvilket instrument som kunne passe. «Harpe», sa Øyehaug, og det ga så gjenklang i meg med en gang. Sånn holdt vi på. Jeg ble helt overstadig av at jeg hadde en egen komponist til prosjektet. Det var gøy at jeg fikk reist så mye. Samtidig har det vært tungt å jobbe med all denne elendigheten og de systematiske statsovergrepene. På et tidspunkt tok det nesten knekken på meg.

Har tidsvitnene dine noen ganger fått kalde føtter og ønsket å trekke seg fra dokumentaren?

– Aldri. Jeg tror det er ganske unikt i dokumentarfilmsammenheng. Det skjer ofte at tidsvitnene trekker seg mot innspurten eller rett før premieren. Elisabeth og jeg har ikke stått overfor den problemstillingen i det hele tatt. Og det er jeg utrolig glad for. Jeg kan med hånden på hjertet si at alle som stilte opp, virkelig ville fortelle.

Selv overgriperne?

– Ja, selv han som var med i en klippegjeng.

Hvordan ble det sånn at du er med i dokumentaren?

– Jeg skulle gjerne sagt at det er et regigrep jeg har tenkt på hele veien, men det er det ikke. Da vi begynte å gjøre de første opptakene, jobbet jeg en del sammen med Marko Kosonen, som kan mye om å lage film, og han sa: «Lena, vet du hva? Du må selv være med i dokumentaren og ha en aktiv rolle. Tematikken påvirker deg så mye, og du er så engasjert at det kommer til å bli en fin måte å fortelle om denne uretten på.» Først var jeg skeptisk, men så skjønte jeg at det måtte til. Det var i utgangspunktet krevende å intervjue gamle mennesker om forferdelige ting de har opplevd, og så i tillegg ha en aktiv rolle selv! Jeg har vært i en prosess hvor jeg, sammen med tidsvitnene mine, har utviklet meg, og blitt mer selvsikker i å være hun journalisten som også er med i filmen. Jeg synes fortsatt at det er uvant å se meg selv på lerret, men prøver å forholde meg profesjonelt til det.

Hvordan har det vært å skaffe støtte til De rettsløse?

– Det har vært en reise fra at noen ikke helt trodde på prosjektet, til at det gikk opp et lys om hvor viktig historien var. Produsenten, Elisabeth Kleppe, var aldri i tvil. Hun var villig til å kjempe sammen med meg fra første stund. Hun er enestående, og tok prosjektet på alvor. Vi ble fortalt at De rettsløse var en tv-dokumentar. Derfor er det ekstra gøy at den er satt opp på over 100 kinoer. Nå er den en av de mest sette filmene på norske kinoer.

Gir det mersmak?

– Jeg vil definitivt lage flere dokumentarer, De rettløse er den første i en triologi om krig og kjærlighet. I den neste filmen min, Searching for David, vil jeg forsøke å finne min amerikanske familie, som jeg ikke aner hvem er. Ikke overraskende kanskje, er det andre verdenskrig som har gjort at hverken jeg, eller faren min for den sagt skyld, har blitt kjent med denne siden av familien.

Med De rettsløse er Lena-Christin Kalle med på å endre folks tankesett, omskrive den stereotype framstillingen av hvem som var heltene og skurkene etter den tyske okkupasjonen av Norge. Historien er som regel mer komplekse enn man liker å høre. Livet er ikke som i en spillefilm, men kanskje heller som i en nyansert, granskede dokumentar? Dette er en film som trengte å bli laget. Og som folk trenger å se.

– Det var vi som nasjon som bedrev de verste overgrepene mot «tyskerjentene».

– Det var vi som nasjon som bedrev de verste overgrepene mot «tyskerjentene».

Skamklipping, IQ-testing, tvangssterilisering og fangeleir var noen av represaliene som «tyskerjentene» gikk igjennom etter andre verdenskrig. Lena-Christin Kalles «De rettsløse» belyser, fordømmer og gir uretten et ansikt. Men på et tidspunkt tok det nesten knekken på henne.

Foto: Lena-Christin Kalle under arbeidet med filmen (kred: Aldeles film).

Jeg ligger i senga sammen med Julian Blaue, min tyske kjæreste og ser Lena-Christin Kalles dokumentar De Rettsløse på screener. I rommene ved siden av leker mine halvt tyske barn. Det slår meg at livssituasjonen min, riktig nok i en helt annen tidsepoke, nemlig under og etter andre verdenskrig, ville ført til nasjonens fordømmelse av meg og familien min. Jeg ville vært «tyskerjente» og barna mine «tyskerunger». Jeg hadde risikert å bli IQ-testet, tvangssterilisert, deportert til det ihjelbombede Tyskland og til og med fratatt mitt norske statsborgerskap. Om jeg hadde vært heldig nok å bli værende i Norge, hadde jeg livslang forfølgelse og fordømmelse av meg, mine barn og barnebarn i vente. For hva? Naivt å elske (med) feil mann til feil tid.

Etter andre verdenskrig var kvinner som forelsket seg i, var venner med, eller til og med bommet en sigarett av tyske soldater, fritt vilt. De fleste av «tyskerjentene» handlet ut fra kjærlighet, bare noen få samarbeidet med fienden og var landssvikere, men alle ble skåret under én kam. Ikke bare skulle de straffes, det de hadde gjort skulle synes på dem. De hadde ikke brutt en eksisterende lov, hadde ikke gjort noe forbudt. Men noen måtte kanskje svi?

«Tyskerjentene» ble angrepet på åpen gate av den forsmådde Ola, men også av Kari Nordmann, for så å skamklippes. Mange av kvinnene, kalt tyskertøser av sine fiender, har tatt historiene sine med i graven. De rettsløse er derfor en film det hastet å lage. Den ene hovedpersonen i filmen, Ragnhild satt i fangeleir for sine forbudte følelser, fødte et «tyskerbarn» der, ble deportert til Berlin etter krigen sammen med sin tyske ektemann Erich og mistet sitt norske statsborgerskap. Hun er allerede død.

Rigmor er filmens andre hovedperson. Hun forelsket seg i den stilige soldaten Erntz. De fikk en vakker jente sammen med brune øyne. Men så ble Erntz sendt til østfronten. Rigmor trodde hennes store kjærlighet døde der. Men da datteren ble femten, fikk hun vite at han fortsatt levde. Siden hadde de kontakt til han døde. Rigmor er nå 101 år gammel og lever i beste velgående.

– «Tyskerjentene» hadde ikke brutt noen lov. Dermed måtte myndighetene bli kreative i hevnlysten på å straffe kvinnene, forteller Kalle (foto: Aldeles film).

Lena-Christin Kalles dokumentarfilm – laget i tett samarbeid med Elisabeth Kleppe fra produksjonsselskapet Aldeles – er et unikt og nødvendig dokument for nåtiden og framtiden.

Jeg møter henne på Nettavisen i Oslo sine lokaler, hvor hun jobber som journalist. Det har kokt rundt Kalle siden dokumentaren ble sluppet, hun har opptrådd på Dagsrevyen, God morgen Norge, på radio og vært i uttallige avisintervju. Kritikerne er begeistret. Mens Kalle og jeg tar heisen opp til andre etasje, for å finne et stille rom, ringer telefonen hennes. Det er en dame som lurer på om en av kvinnene som dukker opp på et sladdet foto i De rettsløse kan være hennes bestemor. Titusener av norske kvinner hadde forhold til tyske menn under krigen, det førte til barn og barnebarn. Kalle legger på og forteller meg at det er flere som har tatt kontakt etter å ha sett dokumentaren, mange har et behov for å fortelle om egne erfaringer, andre vil gi ros.

Hvordan fikk du ideen til å lage en dokumentar om tyskerjentene? spør jeg.

– Jeg leste en sak i Morgenbladet om at to kunstnere (tyske Veronika Bökelmann og sveitsiske Séverine Urwyler) hadde laget en installasjon på Hovedøya utenfor Oslo. Jeg fikk da vite at Norges største statlige leir for såkalte «tyskerjenter» var der. Jeg trodde jeg kjente historien om «tyskerjentene», at de ble skamklippet. Men her var det i tillegg snakk om systematiske overgrep fra staten. En historiker som var involvert i kunstprosjektet, fortalte meg at alle arkiver som beskriver statens overgrep mot «tyskerjentene» er stengt for innsyn. Det trigget journalisten i meg.

Å prøve å få tilgang til arkivene er en drivende kraft i filmen. Hvorfor er arkivene så hemmelige?

– «Tyskerjentene» hadde ikke brutt noen lov. Dermed måtte myndighetene bli kreative i hevnlysten på å straffe kvinnene. De påstod at de var tøser, prostituerte og at de hadde kjønnssykdommer. Derfor måtte samfunnet beskyttes. Kvinnene ble internert. I praksis fungerte leirene som en straffeleir. Alt som handler om helseopplysninger er etter norsk lov unndratt offentligheten, så der var myndighetene «smarte». Kun 20 prosent av alle kvinnene på hovedøya hadde kjønnssykdom. 80 prosent var friske. Interneringen var bare et påskudd fra myndighetene for å straffe kvinnene. Dette er en tematikk som forfølges i filmen.

I filmen ser vi også arkivbilder fra forfølgelsen og mishandlingen av «tyskerjentene» i andre europeiske land. (foto: Aldeles film).

Tenker du at staten holder arkivene hemmelig for å beskytte seg selv?

– Den offisielle begrunnelsen fra Riksarkivet, er at de ønsker å beskytte kvinnene. Jeg har vært veldig klar på at arkivene bør åpnes, men at personsensitive data om kvinnene bør sladdes. Det er ikke staten enig i. Jeg mener at med det manglende innsynet i arkivet i dag, beskytter man først og fremst staten som overgriper.

 Hvordan fikk du da tak i det arkivmaterialet som brukes i dokumentaren?

– Jeg begynte et vanvittig research-arbeid, og snakket med utrolig mange mennesker, den ene ledetråden førte til den neste. Jeg ringte eldgamle avisredaktører som var på gamlehjem og spurte dem etter kilder, eller om annet de husket. Jeg fant arkiver som ikke andre har sett tidligere.

Hvordan klarte du det?

– Det jobber mange flinke mennesker på arkiver rundt omkring i landet. Riksarkivet er heldigvis ikke de eneste som oppbevarer dokumentasjon. Noen ganger var jeg heldig og møtte ansatte som brant for at sannheten om «tyskerjentene» skulle komme fram. Da ble de veldig hjelpsomme.

Hva er det viktigste du har funnet ut av i dokumentaren?

–  Systematikken i at det var staten – og vi som nasjon – som bedrev de verste overgrepene mot «tyskerjentene» Jeg oppdaget i tillegg et arkiv etter tidligere statsminister Johan Nygaardsvold, som var i London under krigen. Her kom det fram at den norske staten, allerede under krigen, overvåket alle norske kvinner de mistenkte for å ha hatt et for nært vennskap med tyske soldater. Kopier av arkivet ble sendt til forsvarsministeren, utenriksministeren og justisministeren i London. Så vet jeg ikke nøyaktig hvordan materialet ble brukt da freden kom. Men jeg har sammenlignet de dokumentene med andre funn fra hjemmefronten. Her skrives det mye om hvordan tyskerjentene skulle straffes når krigen var over.

– De første gangene jeg filmet Rigmor, dro jeg opp alene. Jeg intervjue henne, gjorde lyd og lys og alt annet som skal til. Jeg tror det fikk Rigmor til å senke skuldrene, åpne seg opp.

Dokumentaren belyser hvordan mange norske menn følte seg indignerte av at «jentene deres» hadde seg med tyskere.

– Tyskerjentene ble kanskje det fremste symbolet på en svekket nasjonal motstand. Og vekket både sinne hos befolkningen, motstandsbevegelsen og myndighetene i London. I dokumentaren har vi intervjuet en mann, han var med i en såkalt klippegjeng som, i fredsdagene, mishandlet og skamklipte kvinnene på åpen gate. Det kommer tydelig fram at mishandlingen også skjedde på grunn av sjalusi. Han og kameratene hans hadde vanskeligheter med å svelge at norske kvinner ble kjærester med fienden i stedet for med Ola Nordmann. Disse aksjonene mot kvinnene var brutale. I noen tilfeller rev de av dem klærne, brukte fysisk makt, og håret ble skåret av med kniv og bajonett. Hevnen var blodig.

Men hvordan hadde det seg egentlig at disse kvinnene forelsket seg i «fienden»? Opplevde de ingen moralske dilemmaer i dette?

– Vi har en stereotypisk forestilling; helter på den ene siden og fiender på den andre. I en krig er det også hverdag. Og jeg har inntrykk av at mange steder var det nokså normal omgang mellom tyskere og nordmenn. Det er i det landskapet at de fleste kjærlighetsforholdene mellom tyske soldater og norske kvinner tok form. Tyskerne var fienden, men inntrykket mitt er at for de unge kvinnene og soldatene som ble hodestups forelsket, så de det ikke på den måten. De fulgte ikke de voksnes regler.

Er dette er feministisk prosjekt?

– Absolutt! Det har vært laget mange filmer om heltene fra andre verdenskrig. Der har mennene alltid hovedrollen, Max Manus og co. I De rettsløse inntar kvinnene hovedrollene. Her får de endelig fortalt sin versjon av historien.

Hvor politisk engasjert er du?

– Jeg ser på meg selv som en aktivist i dette prosjektet. Jeg har bakgrunn som journalist. Jeg elsker å sparke oppover. Og jeg er ikke redd for å sette urettferdighet på kartet. Forsoningen og Norges oppgjør med statens overgrep mot kvinnene er ikke ferdig, slik jeg ser det. Jeg ønsker at kvinnene skal få statsborgerskapet sitt tilbake og at det skal komme økonomisk oppreisning til gjenlevende kvinner og generasjonene etter som har måtte leve med skam og utstøtelse.

Ragnhild.

Unnskyldningen til Erna Solberg ovenfor tyskerjentene er bedre enn ingenting, men også veldig billig, som feministen og menneskerettighetsforkjemperen, Gerd Fleischer sier i dokumentaren.

– Gerd er fantastisk, hun er selv et krigsbarn, og datter av en tysk soldat. Da hun var sytten orket hun ikke mer av Norge og all hetsen. Hun levde mange år i Latin-Amerika. Da hun kom tilbake, har hun hatt sterkt fokus på forfølgelsen og den urettferdige behandlingen av krigsbarna i Norge.

Hva er du mest stolt av i filmen din?

– Den unike tilgangen til tidsvitner. Det at vi har intervjuer med Rigmor og Ragnhild, som begge forelsket seg i en tysk soldat, men også med de som begikk overgrepene, det tror jeg ikke man har sett i en dokumentarfilm før. Vi har også intervjuet en tysk soldat som hadde norsk kjæreste, hun ble gravid, og så mistet de kontakten. De Rettsløse tilfører fortellingen om Norges behandling av de såkalte «tyskerjentene» nye perspektiver.

Dette er din første film. Hvordan var det å jobbe i et nytt felt?  

– Jeg har samarbeidet med Elisabeth Kleppe og produksjonsselskapet Aldeles siden 2013. Det har vært et godt samarbeid. Hun har vært en fantastisk mentor. Elisabeth er superdyktig, har et imponerende nettverk og har laget mange spennende filmer (Bergen- I all beskjedenhet, John- Den siste cowboyen m.m.) Takket være henne fikk jeg mulighet til å jobbe med de aller beste. Anders Teigen, klipperen min, for eksempel, fikk tildelt et enormt materiale med råfilm av oss, opptak som var gjort gjennom ti år. Det meste var ikke logget en gang. Heldigvis er han eksepsjonelt systematisk og gjorde en fantastisk jobb.

Hvem filmet?

– Det har vært mange fotografer innom prosjektet. Jeg har også filmet en del. Jeg var hele tiden i beredskap, tidsvitnene kunne dø i prosessen pga. alder. Vi hadde ingen tid å miste. Det har vært et krevende prosjekt. Elisabeth, produsenten, og jeg har holdt på å gi opp flere ganger. Men heldigvis aldri samtidig.

Fra filmens lanseringsmateriale.

Har det vært viktig å være et lite team for å gjøre disse gamle damene, dine hovedkarakterer Ragnhild og Rigmor, trygge?

– De første gangene jeg filmet Rigmor, dro jeg opp alene. Jeg intervjue henne, gjorde lyd og lys og alt annet som skal til. Jeg tror det fikk Rigmor til å senke skuldrene, åpne seg opp. Rigmor har blitt en venn, en jeg virkelig beundrer. Hun er en person som har opplevd så mye hat og urett etter krigen, og barnebarna hennes har blitt mobbet t.o.m., men hun har holdt hodet hevet, vært sint, men aldri bitter. Hun har faktisk et smittsomt godt humør. I begynnelsen av dokumentaren skjuler Rigmor ansiktet sitt for å beskytte familien, det er et stort øyeblikk da hun viser det på slutten og står fram. Hun har vært igjennom en enorm personlig prosess i alle disse tolv årene det har tatt å lage filmen.

Hva var det mest spennende med å lage De rettsløse?

– Å snakke med tidsvitner, høre historiene deres. Klippingen av filmen. Men en ting som var i en egen klasse var at jeg jobbet med en helt fantastisk komponist, Olav Øyehaug. Jeg har aldri møtt ham fysisk, men vi var på samme bølgelengde fra første stund. Vi arbeidet på telefonen. I åpningsscenen, der Rigmor går ned en trapp og leser fra en av de mange kjærlighetsbrevene fra Erntz, snakket vi om hvilket instrument som kunne passe. «Harpe», sa Øyehaug, og det ga så gjenklang i meg med en gang. Sånn holdt vi på. Jeg ble helt overstadig av at jeg hadde en egen komponist til prosjektet. Det var gøy at jeg fikk reist så mye. Samtidig har det vært tungt å jobbe med all denne elendigheten og de systematiske statsovergrepene. På et tidspunkt tok det nesten knekken på meg.

Har tidsvitnene dine noen ganger fått kalde føtter og ønsket å trekke seg fra dokumentaren?

– Aldri. Jeg tror det er ganske unikt i dokumentarfilmsammenheng. Det skjer ofte at tidsvitnene trekker seg mot innspurten eller rett før premieren. Elisabeth og jeg har ikke stått overfor den problemstillingen i det hele tatt. Og det er jeg utrolig glad for. Jeg kan med hånden på hjertet si at alle som stilte opp, virkelig ville fortelle.

Selv overgriperne?

– Ja, selv han som var med i en klippegjeng.

Hvordan ble det sånn at du er med i dokumentaren?

– Jeg skulle gjerne sagt at det er et regigrep jeg har tenkt på hele veien, men det er det ikke. Da vi begynte å gjøre de første opptakene, jobbet jeg en del sammen med Marko Kosonen, som kan mye om å lage film, og han sa: «Lena, vet du hva? Du må selv være med i dokumentaren og ha en aktiv rolle. Tematikken påvirker deg så mye, og du er så engasjert at det kommer til å bli en fin måte å fortelle om denne uretten på.» Først var jeg skeptisk, men så skjønte jeg at det måtte til. Det var i utgangspunktet krevende å intervjue gamle mennesker om forferdelige ting de har opplevd, og så i tillegg ha en aktiv rolle selv! Jeg har vært i en prosess hvor jeg, sammen med tidsvitnene mine, har utviklet meg, og blitt mer selvsikker i å være hun journalisten som også er med i filmen. Jeg synes fortsatt at det er uvant å se meg selv på lerret, men prøver å forholde meg profesjonelt til det.

Hvordan har det vært å skaffe støtte til De rettsløse?

– Det har vært en reise fra at noen ikke helt trodde på prosjektet, til at det gikk opp et lys om hvor viktig historien var. Produsenten, Elisabeth Kleppe, var aldri i tvil. Hun var villig til å kjempe sammen med meg fra første stund. Hun er enestående, og tok prosjektet på alvor. Vi ble fortalt at De rettsløse var en tv-dokumentar. Derfor er det ekstra gøy at den er satt opp på over 100 kinoer. Nå er den en av de mest sette filmene på norske kinoer.

Gir det mersmak?

– Jeg vil definitivt lage flere dokumentarer, De rettløse er den første i en triologi om krig og kjærlighet. I den neste filmen min, Searching for David, vil jeg forsøke å finne min amerikanske familie, som jeg ikke aner hvem er. Ikke overraskende kanskje, er det andre verdenskrig som har gjort at hverken jeg, eller faren min for den sagt skyld, har blitt kjent med denne siden av familien.

Med De rettsløse er Lena-Christin Kalle med på å endre folks tankesett, omskrive den stereotype framstillingen av hvem som var heltene og skurkene etter den tyske okkupasjonen av Norge. Historien er som regel mer komplekse enn man liker å høre. Livet er ikke som i en spillefilm, men kanskje heller som i en nyansert, granskede dokumentar? Dette er en film som trengte å bli laget. Og som folk trenger å se.

MENY