Det fins mye fint for tiden: Leo og de farlige (NRK) er veldig bra, og borer med unik tilgang i menneskelige relasjoner, indre og ytre, og langt dypere enn de fleste, også de mange skildringene av frie mennesker uten en fengselsmur midt i familien. 

“Hvem liker da å besøke foreldrene sine?” Leve i eller på et hjem? Pårørende og pårøffe regissør Matthias Glasners kinoaktuelle dødsmesse Sterben er en bekmørk tysk tragedie, om en følelseskald familie, foreldre, barn, søsken, sykdom, smerte, destruksjon, avhengighet, lidelse, vold, død og selvdød, og en etter hvert eksplisitt gapende tomhet med en mor og en sønn, uten kjærlighet for hverandre, og ordene til å beskrive nettopp dette. Men Sterben er også en fortelling om å skape, komponere, dirigere, i, av, for og med mørket. Til og med epilogen – som attpåtil heter “Livet” – er kun en begravelse, et skrikende barn, og en avskjed. Hjertet, rått.

Spill i fisering – Dama til, Borderlands og Problemista 

“Jeg vil tisse der jeg vil tisse.” Langt lettere på foten er Dama til (NRK) med Annika Momrak – som henne – morsom på en nedpå måte, med lite ståhei, få kjappe og direkte vitsete replikker, men gøyal og elegant i smygende bevegelser, som under buldring, med knipende og bøyelig balanse, og så sprangkraft i små rykk her og der. 

Kameleon eller vann Momrak tilpasser seg omgivelsene og den andre, blir litt frastøtt først av slitsomme, sleskete Westerlin (men savner senere en toxic partner), må jakte litt på travle Champions League-vinner Ingrid, lager mat og leker med kokk Esben, og sender Maaemo ned vannsklie i Sommarland til rullekakeromantikk, dytter framoverlent liggende Torstein opp til nye høyder, og overlever – og leverer pent tilbake – kjærlighetsbombende Oddas Cinema Paradiso og Titanic-øyeblikk. 

Hvordan være den det handler om? Alfonso Cuaróns overstemt litterære Disclaimer (Apple TV) er ingen direkte dårlig serie, men heller ikke helt vellykkete greier, om utroskap, død, hat og hevn, og inneholder minneverdige enkeltscener, som åpningen av første episode. 

Hva kjennetegner en virkelig dårlig film? “Who programmed you?” “Could you turn this shit off?” Eli Roths strømmeaktuelle Borderlands flekser sarkasme, ironi og kjaketunge fra åpningen. “I’m getting too old for this shit”, sier Cate Blanchett. Langsom applaus. En “krypt” på “Pandora”. Filmen tar ikke på alvor sitt eget fiksjonsunivers, og bruker ei heller parodiens fremste egenskaper. Miljø, karakterer og replikker virker AI-generert, så Kevin Hart passer i hvert fall bra. 

Uhøytidelig film må også lages skikkelig, men alt i Borderlands forblir svevende eller faller til jorden, avhengig av hvilken metafor du foretrekker. Som forsøkte visuelle setups med verbale punches, som da Jamie Lee Curtis “vasker” seg med en slags scanner, for så å spørre om de andre møkkete vil låne den. Mehe. Guardians of a Deadpool. Se nå heller Spaceballs igjen.  

Morsommere er konseptuell komiker Julio Torres’ strømmeaktuelle film Problemista – ikke like fascinerende som serien Fantasmas (Max), men stadig idérik, med Barbie med fingrene krysset eller Slinkie som ikke nedtrapper, fortalt med Isabella Rossellinis stemme, om en ung mann som arbeider med kryo, en prekær tilværelse som assistent med minus på kontoen, i en (sur)realistisk, magisk iscenesettelse, prisgitt en eksentrisk kunstner, spilt av Tilda Swinton, med håp om en eksposthum utstilling av 13 eggmalerier. Snåle greier.

Fore! More years! – Trump 2-0

Episk krise? Civil War kan nå trygt strømmes. Trumps seier demper kanskje de mest voldshissende? I USA er debatt grunnleggende performativt, en pseudoutvekslende form og presentasjonsstil – toveismonologer, med Lerches ord – (inn)lært blant annet gjennom skoleverk og høyere utdanning, arrangerte temamiddager, veldedighet og medier, og utøvd av politikere uten ideologi, heller trent retorisk, lyrisk og komisk, som grådighetsgode, fascistiske pappavitsemaker og wrestlemaniske Trump på evig jeggnad (“Ultimately, I win”), en kroppsliggjort McDonald friterende nothing burgers med slangeolje, som danser til “Y.M.C.A.” som om han melker ei motvillig ku, aldri innrømmer nederlag, tar igjen tifolds, og fra januar igjen skal spyle USA rent med presidentedens hageslange.

NRK strømmer mange dokumentarer om USA, som Kuppforsøket, om Trumps egeninteresse, Maricopa America, Guilianis svarte svette, Sharpie i skuffen, -gate slengt på til sist, vederstyggelig press på valgmedarbeidere og lokale myndigheter, ofte republikanske tilhengere av Trump til og med, trusler mot dem og deres familie, fra gretne, gamle gubber som ønsker å starte heller enn å stoppe et valgtjuveri, og kuppforsøk, heldigvis hederlig stanset til sist av Mike Pence: “Let’s get back to work.”

Men så vant The Apprentice igjen gitt (som jeg profetisk spådde i forrige uke, #norskamerikaekspertnummer2024). Men det er bare å ta av seg Manhattan for Jeremy Strong som vinner, i rollen som Roy Cohn, i Ali Abbasis kinoaktuelle biografifilm, som dessverre kommer minst ti år for seint. The Apprentice begynner også nesten som en vits, med a man walks into a bar, der Trump møter Cohn. 

Trump – selvutnevnt avtalekunstner og slesk eiendomsinnvikler – innkrever ellers leie, og kjemper mot familiefirmaets nyvunne rasiststempel. “I’m not racist”, sier far, som kaller bror bussjåfør med vinger (fordi han er pilot), og lillebror Donald forblir heller en selger av den  pågående sorten, lik Ted Turner (se omtale under), fordi en vinner er en killer. Trump bønnfaller Cohn om representasjon, på toalettet. 

Og Cohn videreinnprenter vinnermentaliteten, med gyllent inverse juggelregler: “Everybody wants to suck a winner’s cock”; “Attack, attack, attack”; “Admit nothing, deny everything”: “Claim victory” og “Never admit defeat”; “Play the man, not the ball”. Roger Stone bidrar med skitne triks og “Let’s make America great again”.

Utpressing, Ivana, skattefritak, Casino, Atlantic City, død bror. Commodore blir Trump Tower. Vi kan denne fortellingen nå. Klassereise med rulletrapp.

The Cable Guy – Call Me Ted

“When I became a billionaire, it did feel good.” De rabulistiske mediemogulene og rikmannspersonlighetene var mye søtere før. “The news goes on for 24 hours a day”, sier Orson Welles som Charles Foster Kane i Citizen Kane, med flere tangeringspunkter til “the mouth from the south” og CNN-far Ted Turners liv og virke. Og Keith Clarkes seks episoders dokumentarserie Call Me Ted (Max) er en spennende skildring av et liv litt større enn de flestes.

Reklamebillboards, søsters død, fars selvmord. Aldri slutte å forsøke å bevise sin verdi og imponere far, også som død. Og hvordan unnslippe farsoppdragende utroskapstruismer som “real men run around”? Satt bort som Kane har Turner vært redd for å være alene siden barndommen.

Seiling, radio, tv, først nummer seks i et firestasjonsmarked, og måtte se opp for å se bunnen. Turner ønsket underholdning, ikke nyheter, og sendte klassiske filmer sent på kvelden, som Gone with the Wind og Citizen Kane. Channel 17, WRET, telethon, baseball og andre sportsrettigheter, men med Hank Aaron solgt tapte Atlanta Braves det meste i lang, lang tid. Så, basketball og hockey i tillegg.

Og så, kabel: “You build the wire, and I’ll make the wire sing.” Turners nye “super station” var noe annet enn station eller network, og med satellitt, kabler og lovgivning på sin side, bønnfall på knær og kyssing av sko, og “please help me”, annonseres en ny kanal i 1979: Cable News Network, CNN. En virkeliggjøring av Kanes nyhetssyn, kontinuerlig oppdatert 24 timer i døgnet.

Storm, tragedie, men årets yachtsmann, MGM-hotellbrann i Vegas i 1980, Reagan skutt i 1981, så CNN-tilgang til Det hvite hus, dykk i havet og miljøvern med Cousteau, politikk med Castro og Gorbatsjov, nye toner og fredsbudskap: “There’s a hand, and a dove, oh my”, sier kommentatoren under åpningsseremonien av Goodwill Games.

TNT, Gone with the Wind igjen, og wrestling. Jane Fonda (med en Mandela-bok tydelig på bordet ved siden av seg) forteller om et blikk som slukte henne, en “smitten” Ted, kurtiserende fra sin ranch i Montana, som Costner i Yellowstone.

Turner så seg selv som dels konservativ, dels liberal: “Can conservatives be green?”, ja, og “diasgreement is a basis of democracy”. På første amerikanske Goodwill Games i Seattle talte Reagan, Bush og Turner. Klipp til Irak, intervju med Saddam Hussain, og den første krigen direktesendt fra frontlinjene, med Bernard Shaw og andre i Bagdad, og Tom Brokaw som sier om konkurrenten: “It’s no longer a little network.” 

Captain Planet-tegnefilm, bisonavl, eiendom, Ted og Jane som Travis og Taylor, baseball, utroskap, på knærne igjen, nå som Time Magizines “Man of the Year” for å levere “History as it happens”, jernteppefall, Cartoon Network, Turner Classic Movies, Gone with the Wind igjen, Castle Rock, New Line Cinema, Amanpour kritisk til Clinton fra Sarajevo, Putin, Time Warner, Fox, Murdoch, en milliard filantropiske dollar til FN, AOL = LOL, fratatt ansvar i CNN, skilsmisse og sparken, stadig kamp mot atomvåpen, og 9/11. Puh. En lys levende Forrest Gump. Den kable krigen, og freden. Og han lever fortsatt. 

Tegne med alt vi ser som lys – Ernest Cole: Lost and Found og All We Imagine As Light

Den aktuelle Film fra sør-festivalen viser nye og gamle filmer, som de politiske dokumentarene Igualada, Lula og Black Box Diaries, journalist og regissør Shiori Itōs skildring av egen voldtekt og rettssak, og Mati Diops Dahomey, med flere lysende Eiffel-tårn i åpningsinnstillingen, før tilbakeføring av plyndrete kunstskatter fra Benin, skulptur-retur, hvorpå enkelte er fornøyd, andre fornærmet, i en nyansert debatt med en antatt skulptursubjektivitet hviskende i bak- og forgrunn. 

Film fra sør viser også gamle filmer, som nyrestaurerte Mapantsula (1988), en action- og fargerik skildring av apartheidregiment innenfra. Og en av festivalens sterkeste dokumentarfilmer er ferske Ernest Cole: Lost and Found, med overlappende tematikk.

Fotografier i svarthvitt av svart og hvit. Gråtonet nyanserikdom av en dikotom diegese, også funnet i diaspora. Raoul Peck er en av de viktigste filmskaperne, og hans nye stillbilde- og bevegelig bilde-dokumentar skildrer fotograf Coles blikk og klikk på Sør-Afrikas apartheid, med med- og motmennesker skilt av skilt etter skilt, som “Whites Only” eller “Non-Europeans”, en heslig ordning, en Native Administration Act, påstått å bety like mye “a policy of good neighborliness, accepting that there are differences between people”. Trump har kommende talking points her.  

“The total man does not live one experience”, sier Cole, med stemmen til skuespiller Lakeith Stanfield. Cole var inspirert av Cartier-Bressons avgjørende øye- og kamerablikk. Han skildrer for eksempel vold i stillbildets uskarphet, utsmurte sølvkorn på grunn av eksponeringens manglende evne til å stanse brå bevegelser skarpt, som en eldre hvit manns hånd mot og i ett med hodet til en ung svart gutt.

 I eksil i New York kommer boka House of Bondage (1967), fra et 27 år gammelt vitne, en historisk visuell varsler, snart hjemløs, og først i nyere tid med titusener av gjenfunne negativer fra New York-tiden, oppdaget mystisk arkivert i et bankhvelv i Sverige, og overlevert en familie med ubesvarte spørsmål. Gatebilder, blandete par, Jim Crow, toveis å-bli-iakttatt-het. Hjemlengsel uten å kunne reise hjem forblir lengsel. Alle fotografier er løgner, sier han bitter, i en rotløs alderdom. Ernest Cole: Lost and Found er et meget skarpt portrett. Og som alle gode slike, unnslipper mer enn hva som synes. 

“This one looks so international.” Ordene blir sagt om en riskoker levert på døra. Og et betydelig nytt navn i verdensfilmen presenterer seg gjennom Payal Kapadias skrevne, regisserte og sansete film All We Imagine As Light – alt vi forestiller oss som lys, eller kanskje bare alt vi ser som lys – som fikk andreplass, Grand Prix, i Cannes i vår. 

Høyrekjøring forbi kveldsfortauets mat og mennesker. Stemmer vi ikke ser. Mumbai. Folkemengder. Varme som ikke lar seg vifte bort. Urban fremmedgjøring, der selv kjente kan bli fremmede. Skyskrapere bygget for andre. Pianomusikk av Emahoy Tsegué-Maryam Guébrou. Tankene går til inspirasjonene Vardas Cléos Paris, og Akermans New York. Kapadias Mumbai.

Sykepleiere, søsterskap, kvinnehelse. Kjedsomhet på snurrestol. Gjentatt luftløfte bøtte som om under vann, synkront med den lille akvariefiguren, stetoskoplytte på plasthjerne og eget kjøtthjerte, ultralyd av svanger katt, hjertekompresjon, munn-til-munn og rense sår på strandet mann.

Dårlig arrangerte ekteskap. Den andres, romvenninnens, romanse, dristigere enn hennes egen. Hemmelige meldinger og møter, kyss i smug, klining på parkbenk i regn (og komme våt hjem, som Lena i Døden på Oslo S, omtalt under), skulpturelle huleomfavnelser og skogsex, sol og smil, i motsetning til å kollapsomfavne en riskoker på kjøkkengulvet. Flere profesjonelle enn private berøringer. Diskutere ordet kal, som betyr både i går og i morgen på hindi. Lese dikt i mobillys. Steinkast på reklamebanner. 

I storbyen er det overskyet og regn, eller kveld og mørkt, med farger som klemt ut av svart, og etter en solrik dag – med drikking, dansing, sniking og sex – henger stjernehimmelen over landbygdas blålige strandpub, med sin egen tynnhengte himling av rosa, grønne, røde og hvite lyspærer, og ti pupiller, alt vi kan forestiller oss av lys.

“Stå opp, Ronny!” – Piratene 

Nasjonalbilioteket har nylig utgitt Liv Ullmanns Kristin Lavransdatter – sammen med Hustruer en fjern kusine av kvinnene i All We Imagine As Light – og er nå ute med nyrestaurerte Piratene, også med handling fra havgapet. 

“Long time, no sea”, sier den ene tørrfisken til den andre i en tørr gåte min datter fortalte her om dagen. Morten Kolstads Piratene (1983) har tørket godt og lenge, og er herlig salt. Filmen handler om å sende, kaste og kringkaste, med bro eller båt som kommunikasjonsmidler og -metaforer. 

Vi åpner med og på et skip, en en ung gutt som kaster fisk i bakhodet på en kompis. Men de vil kringkaste mer enn bløtt havgull. Og de ligger straks i opplag, med strengt begrensende forbud, konsesjoner og kvoter, for bruk og foredling av skatter som dermed forblir skjult av våte og usynlige bølger, i vann og eter.

Arbeidsledighet, trygd og lediggang blir rot til radio. Mellom fjord og fjell er ungdommen dødslei av NRK, melk og brødskiver, og deres piratio blir et – sett nå i ettertid – tidlig og tydelig eksempel på et sosialt medium, som samler små grupper i et lokalsamfunn om noe felles, mot fossile foreldre, rituelle losjer og støvete myndigheter uten peiling, små anarkistiske umyndigheter på rømmen, bevæpnet med mikrofon og nærlyd.

Radio Feskslo henvender seg til et klassesamfunn allerede da med stadig større sprikende kontinentalplater, og blir en ny slags kitt og stemme i samfunnet, sivil lyd usynlig bølgende mellom svabakker og svaberg, “ned med alle de rævholan og autoritetan”, et usett, (u)hørt kommentarfelt, det frie leverord fra samfunnets samtapte, med “våres sannhet”, selvomtalt som stygge, fæle ungdommer, som nøkternt hevdende “retten til arbeid” havner i et skjær. Filmen kan ses mens du leser «Pirate Enlightenment, or the Real Libertalia» (David Graeber, 2023).

Livet på Oslo S – Døden på Oslo S

“Hva nå, Oslo S igjen?” “Vi stikker, ‘a.” “Sett på recorder’n… Settpårecorder’n.” Bjørn Sundquist med munnen i kursiv. Haha. Ja, Eva Isaksens filmatisering av Ingvar Ambjørnsens Døden på Oslo S er sitatvennlige saker, og ble gjenstand for parodi Uti vår hage. Men den er også veldig bra.

Den nylige reutgitte filmen fra serien Norske filmklassikere – også med nyskrevet bok av Einar Aarvig – er røff fra start, med preik om horer og voldsutøvelse. Men filmen er også lekker. Selv om noen innstillinger ville vært like i dag, som undervinkling opp trappene mot Oslo S og Postgirobygget, eller palimpsester mellom 1990 og nå, som en svisjpanorering venstre fra Burger King til musikkbutikken Innova på Karl Johan, er det særlig arkitektonisk fravær som fanger oppmerksomheten i den visuelle bysymfonien. Byporten, ja. Oslo Plaza. 

Ellers viser den restaurerte filmens skarpe oppløsning mesterskapet i Philip Øgaards svevende kraninnstillinger, som inne på Oslo City, ved CD-Akademiet og utover rekkverket, i ekstreme undervinklinger mot sjakkruter på Oslo S, i senitsmyg til en gutteromsseng eller roterende kamera mot forvirret ungdom (lenge, lenge før Euphoria), eller en innstilling som får stå og tømme seg mens ei telefonkioskdør sakte knirker igjen.

Skakkjørt ungdom har slitne opphold ved oppbevaringsbokser inne på Oslo S. Ketsjupdråper i vann, streitinger, ålreite, kåker, drite i, stikke, sitrondrops. Ran. Filla har dels skylda, og gata strekker seg inn gjennom ulåste eller manglende ytterdører. Hva ville Derrick gjort? DumDum på TV. Har de guttene, nå?

Filmens største hjerterom er da Lena (Helle Beck Figenschow) kommer dryppende på besøk til Pelle (Håvard Bakke) (de spøker i både bokkapittel “Lena” og film om å svømme og crawle fordi undervannstrikken ikke gikk, mens boka er tydeligere på hans kursiverte fascinasjon for lukta av søkkvåt jente) til et varmende bad, brødskiver med syltetøy, pizza og vin – “Ja, jøss” – preiking, skravling, og kle seg naken på én betingelse: “At jeg får ligge helt inntil deg” (nyanseulik bokas “Og bare hvis jeg kan ligge inntil deg!”). Helt inntil. Inntil.

Det hele er realistisk og rørende, langt unna parodien. “Det fikser jeg bare ikke”, sies her med en sårhet og troverdighet, blant flere korte, subjektløse setninger (“Sprø historie. Merkelig. Kjenner hverandre ikke en gang.”; “Kan være fæl til å skravle, skjønner du.”), en språklig selvutslettelse, som heller går rett på handling.

North Park – Hellerudsvingen

Vite gutter? Kar i katur. Selvbestemt apport? Hellerudsvingen (NRK) er edgy, steinhard animasjon, lik en North Park eller Team Norway, med tullestemmer, karikaturer i lyd og bilde, dialekter og aksenter, satire og harselas med hykleri, først Norge trill rundt, så jordkolden og andre planeter. Og med litt eldre gutter, som kan runke, jukke og pule. “Eg kan suga deg nå.”

Kukk, OD-dag, “samene”, bæsj, Haaland. På vimeo-lenken stod det “mature”, men det er rimelig og stolt immature, herlig umodent, “smart” slik bare barne- og ungdomsblikk er. Historisk og samtidig, og geografisk anarkistisk, snus Norge på hodet, i en satire over politikk, identitetspolitikk, og de mange poseringene deri.

Den kreative underlivshumoren viser hvor mye hjerneaktivitet som har gått med, og ned, til å tenke oppfinnsomt om hvordan ta skrittet fullt ut. Lik i South Park tvinnes tråder fra tidsånden som tilsynelatende ikke henger i hop, som slik får fram uventete, inkongruente paralleller og fletter, simileslapstick, der noe sett som noe annet kan skape humring, latter og sprutlatter, for grunnleggende ideer og/eller plutselige overraskelser, om samer som fascister, hiphop som virus, mann som kvinne, skolestreik mot innvandring, menn på Mars mot kvinner på Venus (og trans på Merkur), Danby Choi sugebåret, ei brølende voldelig Sigrid Bonde Tusvik og allerede ferdigkarikerte Elon Musk, eller pek til og lek med for eksempel Euphoria, Dune eller Squid Game.

Replikker som “Jeg har mista pikken, for faen”, “Steinar er hore”, og “… vaginalprolaps som har ført til at den gamle penisen din har poppet ut igjen”. Eller undercover på Venus som konservativ muslimsk kvinne: “Jeg vil bokstavelig talt bade i fitte. Nå venter jeg bare på at penis skal vokse.” Med en misunnelig kompis: “All verdens fitte, bare for deg selv.” Og en reflekterende kompis: “Det er kanskje ikke fitte dette egentlig handler om, er det det?”.

Mon det. Plutselig kommer Bjørn Eidsvåg, underliv over alle underliv, og med skarp saks faller korsfestbrems Eidsvågs kuk til ro under korset, som bare ein del av en mann. Og på Merkur hersker trans: “Hva har penis med menn å gjøre?” Ja, blir dustete dikotomier mindre teite av å bli trikotomier, med trans som en tredje planet? Om Dune sa Tarantino nylig: “I don’t need to see spice worms. I don’t need to see a movie that says the word ‘spice’ so dramatically.” Haha. Gi meg heller Hellerudsvingens parodiplaneter, som ender med en “moral” om kvinners småmas, manglende blowjobs og menns manglende forståelse for kos – og isbilen redder dagen.

NRKs slagord kunne vært noe for noen, nå og da, og i norsk sammenheng synes  Hellerudsvingen mest som en arv etter Falsk og Mathisen, som for eksempel nylig har lagt ut sine gamle Nådeløs Kveldskos-episoder på YouTube (på deres “Videomuseum”,), som da de skyter flyvende Libresse med vinger i en åpningssketsj, buser ut og buser inn, puncher med ordspill til frontrute med forstørrelsesglass: “Du ser bra ut, men du ser ikke bra ut”, smyger et besjelet, besatt slips gjennom byen helt til Benny Borg, tullestemmer, slapstick, Ante Valentes “snøskutersandwich”, øl, nakne damer og bowling – og munntrumpet, og munntrompet. Det blir ikke bedre. Ikke dårligere, heller. 

Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003. Les hans tidligere innlegg.