Quislings siste dager, det nærmeste vi på en stund har kommet en norsk blockbuster på kino, gikk denne uken inn på kinotoppen med over 80 000 besøkende. Det skulle vi tro produsenten Paradox og regissør Erik Poppe er tålig fornøyd med. Det er nemlig ikke noen selvfølge at et kammerspill – riktignok fra et fengsel, og med Norges mest kjente landsforræder –  skal lokke de store massene til kinoene. Dette er ikke en spenningsfylt krigsfilm med motstandskamp og eksplosjoner. Det handler om en kamp mellom en sjelesørger og den «fortapte» sjelen han ønsker å redde innen vedkommende blir henrettet. De positive kritikkene har nok bidratt, men først og fremst er det tematikken som her lokker særlig de eldre til kinoene. Det blir selvsagt unyansert å kalle Quislings siste dager for en blockbuster. Den er strengt tatt en nordisk arthousefilm med sin tematikk og tilnærming. Den vil neppe nå besøkstallene Paradox og Poppe opplevde med Kongens nei; den filmen rundet 120 000 besøkende åpningshelgen og fikk et samlet besøk på 731 000. Det var dessuten i førpandemiske tider da kinomarkedet var litt større.

Forøvrig er det langt mellom de norske innslagene i kinotoppen. Vi må ned til 18.plass for å finne en norsk tittel – og da til alt overmål en tittel som ennå ikke har hatt kinopremiere! Elskling har rundet 1699 besøkende gjennom festival- og andre forhåndsvisninger. Filmen har norsk premiere 11.oktober. På 21. plass ligger Geronimos tapte stamme som etter en uke har rundet 1200 besøkende (inkl. førvisninger). Ikke unormalt for en dokumentar. Men det er en lang vei fram til den magiske 15 000-grensen for etterhåndsstøtte for dokumentar. Mina og røverne har falt ned på 27.plass med 3200 besøkende etter tre uker på kino. Vi får håpe kinosjefene har nok is i magen til å la disse filmene få spille seg ferdig i fred og ro.

Den store testen for kinohøsten blir om den suksessen Armand , Elskling og til dels Drømmer har opplevd internasjonalt, kan videreføres på kino her hjemme. Disse tre arthousefilmene er skreddersydd for et internasjonalt festivalpublikum. Men om de når bredt ut her hjemme er imidlertid usikkert. De tre filmene slippes med tre ukers mellomrom og må konkurrere om å være den ene norske arthousefilmen den vanlige kinogjenger vil ta seg råd til i høst.

Det er åpenbart okkupasjonsdramaet N24 kinosjefene setter sin lit til som den største norske publikumsdrageren, ved siden av Quislings siste dager og barnefilmene. De er likevel avhengig av et bredt og sammensatt repertoar der de ulike sjangerene finner sitt publikum. De siste par årene har vi snakket mye om dokumentarens nye markedsmakt. Den har vi foreløpig ikke sett så mye til i høst. Men vi befinner oss fortsatt i september. Mye kan skje i tiden framover.