Odd Ween betydde mye for svært mange norske film- og tv-arbeidere i over 50 år, skriver Jan Erik Holst, som her minnes den vennlige filmmannen.
Anbefalt
Odd Ween er gått bort.
Foto: Odd Ween sittende ytterst til høyre (les mer om historien bak bildet til slutt).
En solid søyle i norsk filmproduksjon, Odd Ween, døde plutselig lørdag 7. september. Han ble 77 år.
Odd ble produksjonsassistent på Teamfilms Det største spillet i 1967, 20 år gammel. Det var starten på et langt filmproduksjonsliv. Han jobbet på nærmere 40 filmer og flere TV-serier, til han endelig ga seg i 70-årsalderen.
Odd var produksjonsassistent og innspillingsleder i Teamfilm i mange år. Der jobbet han på Sus og dus på byen (1968), Smuglere (1968), de første Olsenbanden-filmene (her også som statist i åpningsscenen) og Brent jord (1969).
Han jobbet også på utenlandske produksjoner som gjorde opptak i Norge, Call of the Wild/Når villdyret våkner med Charlton Heston i 1972 og Ransom med Sean Connery i 1974.
Odd debuterte som produksjonsleder med Reisen til julestjernen i 1976, filmen som ble tilbudt alle norske kommuner som en egen oppsetnings-begivenhet hver jul.
Videre kan nevnes Ronja Røverdatter (1984), For dagene er onde (1990) og Kvitebjørn kong Valemon (1991).
Kristin Lavransdatter, (1995), Liv Ullmanns storverk, er en annen av de markerte filmene Odd jobbet på. Her var han prosjektleder med ansvar for planlegging og gjennomføring av en av Norges mest sette filmer.
Fra 2001 arbeidet Odd som frilanser for mange av de større produksjonsselskapene; Paradox, Rubicon og Nordisk film&TV. I en to-årsperiode vikarierte han også som produksjonsrådgiver for spillefilm i Norsk filminstitutt.
Ikke Naken (2004), Lange flate ballær (2006), Hjem til jul (2010) og Knerten i knipe (2011) tilhører også hans kjente produksjoner. Han var med å gjøre dokumentarene om Berlevåg Mannsangforening – Heftig og begeistret, (2000) og På sangens vinger (2001) – til store publikumssuksesser. Av tv-serier han jobbet med de senere årene kan nevnes Honningfellen (2008) og Orkestergraven (2009), begge etter Unni Lindells romaner, samt Lillyhammer 3 (2014).
Odd Ween var en driftig og målrettet filmmann. Han var tidlig ute med å ta i bruk dataverktøy i administrasjonen av filmproduksjoner. Han bidro til utviklingen av Norsk filminstitutts kalkyle- og kontrollsystemer, som hele bransjen i Norge benyttet seg av.
Odd kunne være et herlig petimeter som hadde orden i sysakene, og han hjalp uendelig mange til å få tilsvarende kontroll. Men han var først og fremst en svært vennlig og imøtekommende filmmann, med en stor venneskare. Han betydde mye for opplæring av nye krefter, og underviste de senere årene på flere av de private filmskolene i Oslo.
Etter å ha jobbet med utenlandske filmproduksjoner i Norge, påtok han og kollega Erna Figved seg oppstarten av det første norske filmkommisjonsarbeidet, som mot slutten av 1990-tallet var et foregangsprosjekt. Det har i dag resultert i besøk av både Tom Cruise og andre celebriteter i norske fjorder og fjell.
Odd Ween har betydd mye for svært mange norske film- og tv-arbeidere i over 50 år. Han vil bli dypt savnet av alle sine venner og kollegaer i og utenfor det norske film- og fjernsynsmiljøet.
Historien bak stabsbildet øverst i saken:
Fotografiet er tatt av Morten Krogvold og er blant en rekke portretter fra filmlivet som ble samlet i boken «100 portretter fra slutten av de første 100 år,» utgitt av Norsk filminstitutt i 1996. Billedteksten går som følger:
Uten dette lagets håndfaste nærvær ville det ikke vært mulig. Produksjonslederen med sitt kontaktnett, omsorg for detaljer, helheten, den heldige forening av omstendighetenes ofte innebygde motsetninger; hvordan kan det umulige bli mulig? Odd Ween (lengst til høyre) håndterer disse spørsmålene.
De andre på bildet er lysmesterne Knut Haraldsen ( til venstre) og Jo Banoun (nummer fire fra venstre), script Madeleine Fant (nummer to fra høyre). I midten grip Gunnar Bøvollen.
Bildet er gjengitt med tillatelse fra Morten Krogvold.
Jesse Armstrong – om veien fra «Succession» til «Mountainhead».
Skuespillerpodden: Hvordan spille i antikkens teater?
Tomme ord om mangfold i Cannes?
Odd Ween er gått bort.
Odd Ween betydde mye for svært mange norske film- og tv-arbeidere i over 50 år, skriver Jan Erik Holst, som her minnes den vennlige filmmannen.
Foto: Odd Ween sittende ytterst til høyre (les mer om historien bak bildet til slutt).
En solid søyle i norsk filmproduksjon, Odd Ween, døde plutselig lørdag 7. september. Han ble 77 år.
Odd ble produksjonsassistent på Teamfilms Det største spillet i 1967, 20 år gammel. Det var starten på et langt filmproduksjonsliv. Han jobbet på nærmere 40 filmer og flere TV-serier, til han endelig ga seg i 70-årsalderen.
Odd var produksjonsassistent og innspillingsleder i Teamfilm i mange år. Der jobbet han på Sus og dus på byen (1968), Smuglere (1968), de første Olsenbanden-filmene (her også som statist i åpningsscenen) og Brent jord (1969).
Han jobbet også på utenlandske produksjoner som gjorde opptak i Norge, Call of the Wild/Når villdyret våkner med Charlton Heston i 1972 og Ransom med Sean Connery i 1974.
Odd debuterte som produksjonsleder med Reisen til julestjernen i 1976, filmen som ble tilbudt alle norske kommuner som en egen oppsetnings-begivenhet hver jul.
Videre kan nevnes Ronja Røverdatter (1984), For dagene er onde (1990) og Kvitebjørn kong Valemon (1991).
Kristin Lavransdatter, (1995), Liv Ullmanns storverk, er en annen av de markerte filmene Odd jobbet på. Her var han prosjektleder med ansvar for planlegging og gjennomføring av en av Norges mest sette filmer.
Fra 2001 arbeidet Odd som frilanser for mange av de større produksjonsselskapene; Paradox, Rubicon og Nordisk film&TV. I en to-årsperiode vikarierte han også som produksjonsrådgiver for spillefilm i Norsk filminstitutt.
Ikke Naken (2004), Lange flate ballær (2006), Hjem til jul (2010) og Knerten i knipe (2011) tilhører også hans kjente produksjoner. Han var med å gjøre dokumentarene om Berlevåg Mannsangforening – Heftig og begeistret, (2000) og På sangens vinger (2001) – til store publikumssuksesser. Av tv-serier han jobbet med de senere årene kan nevnes Honningfellen (2008) og Orkestergraven (2009), begge etter Unni Lindells romaner, samt Lillyhammer 3 (2014).
Odd Ween var en driftig og målrettet filmmann. Han var tidlig ute med å ta i bruk dataverktøy i administrasjonen av filmproduksjoner. Han bidro til utviklingen av Norsk filminstitutts kalkyle- og kontrollsystemer, som hele bransjen i Norge benyttet seg av.
Odd kunne være et herlig petimeter som hadde orden i sysakene, og han hjalp uendelig mange til å få tilsvarende kontroll. Men han var først og fremst en svært vennlig og imøtekommende filmmann, med en stor venneskare. Han betydde mye for opplæring av nye krefter, og underviste de senere årene på flere av de private filmskolene i Oslo.
Etter å ha jobbet med utenlandske filmproduksjoner i Norge, påtok han og kollega Erna Figved seg oppstarten av det første norske filmkommisjonsarbeidet, som mot slutten av 1990-tallet var et foregangsprosjekt. Det har i dag resultert i besøk av både Tom Cruise og andre celebriteter i norske fjorder og fjell.
Odd Ween har betydd mye for svært mange norske film- og tv-arbeidere i over 50 år. Han vil bli dypt savnet av alle sine venner og kollegaer i og utenfor det norske film- og fjernsynsmiljøet.
Historien bak stabsbildet øverst i saken:
Fotografiet er tatt av Morten Krogvold og er blant en rekke portretter fra filmlivet som ble samlet i boken «100 portretter fra slutten av de første 100 år,» utgitt av Norsk filminstitutt i 1996. Billedteksten går som følger:
Uten dette lagets håndfaste nærvær ville det ikke vært mulig. Produksjonslederen med sitt kontaktnett, omsorg for detaljer, helheten, den heldige forening av omstendighetenes ofte innebygde motsetninger; hvordan kan det umulige bli mulig? Odd Ween (lengst til høyre) håndterer disse spørsmålene.
De andre på bildet er lysmesterne Knut Haraldsen ( til venstre) og Jo Banoun (nummer fire fra venstre), script Madeleine Fant (nummer to fra høyre). I midten grip Gunnar Bøvollen.
Bildet er gjengitt med tillatelse fra Morten Krogvold.
Les også
- Jesse Armstrong – om veien fra «Succession» til «Mountainhead».
- – Festivalene må beskyttes for å bevare sin uavhengighet.
- Joachim Triers «Affeksjonsverdi» får ovasjoner og kritikerros i Cannes.
- Skuespillerpodden: Hvordan spille i antikkens teater?
- Tomme ord om mangfold i Cannes?
- Enda en locationpris til Frøya.
- De første høydepunktene fra Cannes.
- Dag Johan Haugerud blir juryleder i Venezia.
- Intenst og virkelighetsnært om vår tids filleproletariat.
- Danskene vil gjenopplive Dogmefilmen.