– Jeg ville lage en film med en sterk, kvinnelig hovedkarakter og begynte å lete, forteller Kari Anne Moe. Produsenten og regissøren har stått bak ungdomsportrettene Til ungdommen (2012) og Pøbler! (2015) og ønsket seg et prosjekt rundt et kvinnelig forbilde. 

 – Nå har det bedret seg, men da følte jeg at vi manglet rollemodeller i norsk film. Den rollemodellen jeg hadde lyst å vise frem. 

Jakten ble avsluttet idet Moe så et TV-intervju med Mina Hadjian om etableringen av Røverradion, en kanal der innsatte i norske fengsler lager radio om egne hverdager, der «hardbarka kriminelle får prate åpent om følelser og erfaringer». 

 – Jeg tenkte: Mina Hadjan! Hun bråkete tv-dama!  Hun var en pionér – hun gikk i forkant av alle de kvinnelige komikerne vi har i dag. Mina og Anne-Kat. Hærland var de første. De var politiske og morsomme. Jeg kjente ikke til Røverradion og ble veldig interessert i at det skulle starte opp på Bredtvet. 

Krevende

I utgangspunktet ønsket Moe å lage film om denne oppstarten, men det var umulig å få tilgang til kvinnefengslet og de innsatte der. En skuffet filmskaper la fra seg hele ideen og produserte andre ting i stedet, som For vi er gutta (2018). 

 – Men så lå det i underbevisstheten i mange år, og så tok jeg kontakt igjen. Vi fikk tilgang til Oslo Kretsfengsel og andre fengsler helt fra start. De var veldig positive. Jeg hadde lært mye av Bredtvet-prosessen, research det var nyttig å ha med seg videre i prosjektet. 

Når man filmer i fengsler, må det tas mange hensyn. Men er det noen fordeler? 

 – Jeg trodde det ville bli lettere å få jevn mulighet til å filme hovedpersonene. Jeg har laget film med folk i trøblete livssituasjoner før – folk det plutselig blir vanskelig å få tak i. Her tenkte jeg: «Disse sitter jo i fengsel. Nå vet jeg alltid hvor de er». Men sånn fungerer det ikke. De blir jo flytta rundt, og det er lite informasjon som blir gitt Røverradion, siden det er prosjekt laget av folk utenfra. 

Moe forteller om en krevende produksjon, der mange historielinjer er fulgt samtidig. 

 – En del av de har blitt lagt vekk, fordi ting har skjedd med de menneskene; at de har blitt flytta til en annen kant av landet eller andre alvorlige ting. Men det har også vært historielinjer jeg trodde ville bli fine, men som endte opp som svakere enn de vi til slutt valgte.

Ingen enkel inngang

Mens Mina Hadjian hele tiden har stått i disse linjenes sentrum. Den erfarne programlederen som får fangene til å åpne seg var ikke nødvendigvis velvillig innstilt til prosjektet fra start. 

 – Hun var positiv til at jeg skulle lage film om Røverradioen, ikke til at jeg skulle lage film om henne. 

Løsningen ble å tilbringe mye tid sammen og portrettere henne på en måte hun kjente seg igjen i. 

– Jeg lager ikke en film om Petre-Mina eller Farmen-Mina, men om Mina Hadjan, en dame som har passert 45 og som vier livet sitt til å gjøre en forskjell for mennesker. Som gir dem tro på at de kan være noe annet enn det de har vært vant med. 

Den tidligere innsatte Rune Cato Liljebakk var også en del av prosjektet helt fra start. 

 – At vi møter ham på utsiden og de andre karakterene på innsiden ga oss et mer helhetlig bilde av prosessen. Av fengselet og hvordan livet skal leves etterpå. 

Mina har mye til felles med de hun lager radio med og om, sier Moe. Og i filmen forteller både programlederen og «røverne» om oppvekster i motbakke. 

 – Det du opplever når du vokser opp, kan gi deg noen dyrekjøpte superkrefter. De superkreftene får vi se både Rune Cato og Mina bruke. 

Mens han kjempet for å leve et normalt liv, ble Liljebakk funnet død i en bil i desember fjor. Filmen var i utgangspunktet ferdigstilt, men et godt samarbeid med Liljebakks familie gjorde det mulig å filme Hadjians tale i begravelsen hans. 

 – Vi tror han hadde likt det. 

Tette bilder

Hva var de viktigste valgene du tok som regissør? 

– Jeg ville ikke ha det for glatt. Mye high end-dokumentarer ser veldig, veldig flotte ut. Her ville jeg ha noe ekte og rått, samtidig som utseendet skulle rettferdiggjøre produksjonsverdien. Gudmundur (Gunnarsson, produsent) foreslo å skyte med Canon 8 – 64mm Super 16.  Det gir en film-look, litt kornete.

Linsa, også kjent som Hurt Locker-linsa, la altså mye av premissene for hvordan det skulle se ut.

– Med tette bilder, en nærhet. Vi skal kunne se svetteperler, det skulle være ekte. Det er mye håndholdt hvor vi har turt å være nære. Det går fordi vi har brukt tid med menneskene foran kamera.

Filmen bruker narrative teknikker og tar seg små friheter med kronologien; en scene der Mina trøstes av sønnen på telefon foregikk for eksempel på et annet tidspunkt i virkeligheten.

– Vi brukte absolutt regigrep for å fortelle historien. Som de to montasjene som viser Minas bakgrunn. Men innenfor scenene er alt genuint. Det er en film i presens, det som foregår i nåtid er det viktigste.

Høy tilbakefallsprosent

Hva sier «Mina og røverne» om norsk kriminalomsorg? 

– Jeg håper flere kan bry seg om hvor idiotisk det er at mennesker som allerede ligger så langt nede skal slås hardere. Hvis man blir sittende på en celle mesteparten av tiden fordi det ikke finnes ressurser til sosial og medmenneskelig trening. De som sitter i fengsel blir verre, og det blir mye større behov for ettervern når de kommer ut. Det er dårlig samfunnsøkonomi. Norge har høy tilbakefallsprosent. 

– Dette er ikke mennesker vi bryr oss om i offentligheten. De har ingen sterke lobbbygrupper. Jeg tror det er viktig at vi får en diskusjon om det. 

Moe tror dessuten det er lett å glemme at mange innsatte er foreldre. 

 – Man ser ikke for seg en far eller en mor når man tenker på en som sitter i fengsel. Og det handler jo omsorg: Hvordan oppdrar vi barna våre hjemme og hvordan opererer vi som storsamfunn? Vi låser jo ikke barn som har oppført seg galt inne. 

Overraskende positive

Øystein Mamens Straff – som nylig vant pris for beste dokumentar under Oslo Pix – begynte også med nysgjerrighet på nyhetsbildet: På NRKs nettsider leste Mamen om et prosjekt i Halden fengsel der de innsatte lever i stillhet som munker gjennom tre uker. 

 – Jeg ble beveget av å lese om det. Hvorfor melder noen som soner på høysikkerhet – som lever et begrenset og kontrollert liv – seg frivillig til et slags munkeliv? Hvor ting er enda strengere, hvor det ikke er lov med radio og tv og hvor man ikke kan snakke?  Hva driver dem til å gjøre det? 

– I NRK-saken var det tydelig at fengselet var begeistret for programmet. At det var noe de følte ga veldig gode resultater for de innsatte. Da ble jeg enda mer nysgjerrig: Hva er det som skjer med dem? Og hvorfor virker den stillheten? Det var noe mystisk i det hele. Hva er det som driver oss mennesker? Hva er det som gjør at vi tar de valgene vi gjør? Eller forandrer oss – tar andre valg? Den settingen, med innsatte i et fengsel som skal leve som munker, det føltes som et brennglass for disse spørsmålene.  

Problemet var at retreatet var skjermet for å skåne de deltakende.  

 – Jeg tenkte at det kunne bli en fantastisk film, men at den ville være umulig å lage. Men tanken ville ikke gå bort. Så jeg tok kontakt med fengselet og de ville ha et møte og det møtet gikk bra. De var overraskende positive. 

Kameras påvirkning

Straff er delt inn fire kapitler som gjenspeiler strukturen i opplegget de innsatte skal gjennom: Kjærlighet, det onde, nåde og håp

– Jeg visste det ville være en prosess-film og at jeg ville jobbe med en gruppe. Det føltes som jeg hadde noe sterkt og klart i prosjektet og noe som var uvisst. Jeg ante jo ikke hvilke innsatte som skulle være med. På det tidspunktet hadde de bare en retreat i året, og brukte ett år på å sette sammen gruppa som skulle ut neste gang. Det var en vanskelig problemstilling

Det var avgjørende å filme en hel gruppe, uten å sladde ansikter. Men hvert år var det innsatte som sa nei til å delta i filmen. 

 – Vi begynte å lure på hele prosjektet. Da sa lederen for fengselet: «Vi bare bestemmer at neste års retreat blir filma». Da fikk kandidatene et halvt års tid til å tenke på om de var motivert for det. Og så kom det folk som var nysgjerrige. 

Hvordan ble de innsatte påvirket av at du var tilstede med kamera, tror du? 

– De ble helt klart påvirket. Vi er ikke jo usynlige. Det var meg og lydmann Andreas L Svensson. Han er også en stille ninja. Men vi er jo der. På en måte er det en fordel å være der hele tiden i tre uker og at man ikke skal prate så mye. I den stillheten er det mye mindre rom for sosialt spill, der man tar på seg roller. Man får ikke spilt ut usikkerheten, man må bare møte opp som den man er. Og i det er alle like. 

– I tillegg tror jeg alle trenger å føle seg sett og respektert for den man er. Om en slik kvalitet er til stede i kontakten, tror jeg dokumentaristens nærvær kan føles godt, og åpne opp til det intime og sanne.

Banal realisme

I Straff skildres fengselsmiljøene i sirlig og stemningsfull svarthvitt. 

 – Det tok vekk et lag med banal realisme. Som kunne virke distraherende. I stedet fikk man et slags røntgenblikk på ansiktene deres, som styrer blikket mot det essensielle. 

Hvordan ser det EGENTLIG ut der, liksom? Hvordan oppleves celler, korridorer, fellesrom og luftegårder ufiltrert av fet svarthvit-filming? 

– Det er et hardt bygg. Når man kommer inn, er det mye som ser moderne og fint ut. Men det er nesten et slags skall. De siste gangene jeg var der inne, følte jeg at luften var annerledes da jeg kom ut. At jeg endelig kunne puste. Det er noe med den frihetsberøvelsen, den stemningen i det som ikke ble lettere, den ble bare tettere jo lenger jeg var der.

Inviterer til selvransakelse

Filmen slipper oss tett på mennesker som har begått alvorlige forbrytelser. 

Hva slags hensyn har du tatt ovenfor de pårørende? 

– Det korte svaret er at jeg har tatt kontakt med alle som er direkte berørt av sakene, det vil si fornærmede eller etterlatte. Slik har de fått mulighet til å velge hvordan de vil forholde seg til filmen. De har de gjort på ulike måter. Jeg har respekt for valgene deres.

Hva sier filmen om norsk kriminalomsorg? 

– Den sier jo at de har dette retreatet og det synes jo jeg er fint. Det har nå blitt et fast tilbud, nå er det elleve hvert år, tre lange og åtte korte opphold. Alle innsatte i norske fengsler kan søke. Det er fint, fordi de trenger sårt innhold i soning som gir dem anledning til å stå sterkere i hvem de selv er. Å være i fengsel er vanskelig, og å få en større trygghet i seg selv er veldig verdifullt. Med tanke på at dette er mennesker som skal tilbake i samfunnet: Da er det viktig at de fungerer.

Og tittelen minner jo oss på hva oppholdet i fengsel handler om. Hvorfor heter filmen «Straff»? 

 – Hverdagen til de jeg følger i filmen er å leve under straff. Det som styrer denne hverdagen kalles kriminalomsorgen. For meg er det en kontrast. Den institusjonen som kriminalomsorgen er, forvalter veldig sterke sanksjonsvirkemidler. Å ta fra folk frihet er det mest inngripende vi gjør med noen i vårt samfunn. Hva slags verdigrunnlag har denne institusjonen? Det er viktig at vi har en levende debatt rundt det. De har fått mindre og mindre penger i lang tid. I dag har enkelte fengsler halvparten så mange betjente som for tretten år siden. Det påvirker enormt hvor mye de kan gjøre, hva de kan tilby for å gi soningen et innhold. Da svinger pendelen fra omsorg til straff. Med så få midler, blir folk isolerte. Og jo mer isolasjon, jo vondere blir det for dem, og de blir mer utagerende. 

Hvordan håper du filmen vil møte offentligheten? 

– Jeg håper den gir en større forståelse av hva de innsatte trenger i soningen. Hvordan er det i dag, og hva fungerer? Er det sammenheng mellom liv og lære i hvorfor og hvordan vi straffer? Men primært ønsker jeg å invitere publikum inn i selvransakelsen med de innsatte. Det har i hvert fall lært meg mye – om meg selv.

Mina og røverne har kinopremiere fredag 6.september. Straff har kinopremiere 1.november.