Foto av Ingolsfdottir av Film Servis Festival Karlovy Vary.

Rushprint møter Lilja Ingolfsdottir på den internasjonale filmfestivalen i Karlovy Vary (KVIFF), der hennes spillefilmdebut Elskling deltar i hovedkonkurransen som første norske film på 12 år. Den forrige filmen var Mer eller mindre mann av Martin Lund, som vant både hovedprisen Crystal Globe for beste film og prisen for beste mannlige skuespiller til Henrik Rafaelsen på den prestisjefylte A-listede festivalen i 2012. I fjor deltok dog den svenske spillefilmen Hypnosen, som er co-produsert av norske Mer Film, og for den ble Herbert Nordrum belønnet med samme skuespillerpris. 

Elskling har blitt meget varmt mottatt i Karlovy Vary, og det er slettes ikke usannsynlig at det vil vanke en eller flere priser på den når årets priser deles ut lørdag kveld (Filmen fikk hovedjuryens Special Jury Award og hovedrolleinnehaver Helga Guren vant prisen for beste kvinnelige skuespiller. I tillegg vant filmen tre priser fra andre juryer).

Spillefilmen handler om Maria, spilt av Helga Guren, som går igjennom en livskrise og med det finner en vei til nødvendig selvinnsikt da ektemannen Sigmund (Oddgeir Thune) ønsker å skilles. Manuset er skrevet av regissør Ingolfsdottir selv.

– Jeg har skrevet fire langfilmer, hvorav flere nesten har fått produksjonsstøtte, og denne langfilmen bygger blant annet på materiale fra dem. Det er heller ingen hemmelighet at filmen også har noen selvbiografiske elementer. Jeg kunne ikke ha laget den om jeg ikke hadde gått i dialog med egen innsikt og personlige prosesser, selv om filmen er 98 prosent fiksjon, altså ting jeg ikke selv har opplevd. Men det bygger på en del smerte og livserfaring, hehe, forteller filmskaperen.

Det er en personlig historie?  

– Det var basert på en krise Øystein og jeg hadde for mange, mange år siden. Men den var av en helt annen art, og hadde ikke så mye dramaturgisk eller filmatisk potensial, sier Ingolfsdottir. 

Hun er gift med filmfotograf Øystein Mamen, som har foto på Elskling.

– Men det var også noe av utfordringen med filmen, at jeg ville jobbe med et indre landskap, og hovedkarakterens reise gjennom indre oppdagelser, sier hun videre. 

Terapi som struktur 

Det førte til ideen om å la filmen inneholde en terapeut, spilt av Heidi Gjermundsen Broch, som hovedpersonen er i dialog med, uten at disse nødvendigvis er fullt ut realistiske terapisamtaler.

– Jeg ville ha med denne klassiske familievernsterapeuten, med den type location og setting folk kjenner igjen om man har vært i parterapi. Men at hun utvikler seg til å bli mer en slags mytisk karakter og kanskje snarere bli en indre stemme for Maria. 

Man kan si at terapien skaper en struktur for fortellingen, som formmessig er ganske annerledes? 

– Absolutt. Filmen har mange narrative perspektivbrudd, hvor den plutselig går et helt annet sted enn man forventer. Jeg har alltid vært interessert i å jobbe med tid og film som tidsskulptur, også i kortfilmene jeg har laget. Om tid kan være emosjonell – og hvordan ulike lag av tid kan kommunisere med hverandre. Jeg ville se om jeg kunne gå bortenfor det klassiske tilbakeblikket eller «flashbacket» som den eneste måten å fortelle om noe som har skjedd i fortid. Kan jeg skape et levende minne, hvor hun kan gå inn i sitt eget minne, og den andre som er del av minnet også kan begynne å erfare, og hvor de kan være i dialog? Terapeuten var en form jeg fant for å gjøre det, svarer hun. 

– Filmen starter som en mer klassisk fortelling, men så går hele tiden i oppløsning, før det blir mer klassisk igjen mot slutten. Jeg var opptatt av å fange den emosjonelle og fragmenterte opplevelsen av tid, slik det ofte er når man for eksempel er i sorg. 

Sinne og manipulasjon 

I filmen ønsket hun å undersøke hvorfor og hvordan, uten å fortelle dette gjennom de vanlige årsak og virkning-sammenhengene man gjerne finner i dramafilmer. 

– Jeg var mer interessert å de emosjonelle beveggrunnene. Taglinen for filmen var på et tidspunkt «If you don’t address your childhood traumas, your relationships will». Vi tror jo ofte at vi frir oss fra bagasjen vår om vi bare velger noe annet eller noen andre, men det er jo de dype relasjonsmønstrene – det du har lært om forbindelse, kontakt og intimitet – som manifesterer seg i nære relasjoner. 

Sinne er også sentralt i hvordan hovedpersonen reagerer og hennes utvikling. Sinne snakkes ikke så mye om, det er kanskje fortsatt litt tabubelagt – ikke minst når det gjelder kvinner. 

– Kvinner har veldig mye sinne i seg. Jeg tenker at sinne er et uttrykk for maktesløshet, det er en måte å prøve å få makt i en situasjon hvor du føler deg grunnleggende maktesløs. Og det har jo kvinner følt mye gjennom historien. Kvinner har også utviklet sterke evner til å manipulere, og både sinne og manipulasjon er noe grunnleggende i den moderne kvinnen som jeg hadde lyst til å gå i dialog med. Utforske hvorfor vi som kvinner gjør disse tingene, sier Ingolfsdottir. 

– Og så var jeg veldig interessert i å lage en sammensatt, sann og transparent kvinnekarakter som føles som et ekte menneske. Og som ikke er offer for noe utenforstående, slik jeg opplever at kvinnekarakterer ofte er – de klarer å kjempe mot det, men er egentlig ofre. Eller så er de leder for et fotballag eller har sort belte i karate, altså har de «maskuline» trekk, som gjør at de er sterke og selvstendige. Jeg opplever at vi mangler den kvinnen som bare er et helt vanlig menneske, med sine feil og utfordringer, fortsetter hun. 

– I mine øyne er Elskling en heltehistorie, fordi Maria går i dialog med sårbarheten, tar tak i traumene og står i smerten – og er en helt vanlig kvinne. 

Ingolfsdottir forteller at dette aspektet gjorde det vanskelig å få finansiering til filmen. 

– Jeg fikk tilbakemelding om at det heller burde være noe ekstraordinært, at det ville være kjedelig med en helt vanlig kvinne. Men jeg tenker jo at det er det vi trenger å se. Og det merker jeg på responsen på filmen, at folk sier at de ikke har lyst til å innrømme det, men kjenner seg dypt igjen i henne. At det går rett inn i deres eget privatliv. 

Fremragende hovedrolledebut

Helga Guren gjør en virkelig fremragende skuespillerprestasjon i rollen som Maria, som er hennes første hovedrolle i en spillefilm. 

– Jeg så Helga først i Ellen Ugelstads kortfilm Den grønne dalen, og syntes hun hadde noe veldig naturlig og autentisk. Så jeg kontaktet henne og tok en kaffe med henne i 2018, og ble egentlig helt overbevist om at hun har det filmen trenger. Men så fikk jeg avslag, seks konsulenter på NFI sa nei til prosjektet og radbrakk alt sammen. Det endte med at jeg ga opp prosjektet, og lagde kortfilm og mindre ting isteden. Men Thomas (Robsahm, filmens produsent, journ. anm) ga seg ikke, og insisterte på at filmen vil bli fantastisk og at vi skulle få den opp, forteller regissøren. 

– Da han fikk den igjennom var jeg egentlig ferdig med filmen, men måtte gå tilbake til materialet. Da begynte jeg å revurdere absolutt alt, og gjorde også en ny castingrunde, som Helga heldigvis sa ja til å være med på. Da fikk jeg igjen bekreftet at det er hun som på et vis kan åpne de rommene. Hun har gjort et stort karakterarbeid, og er virkelig en fantastisk kunstner. Det er ikke mange skuespillere som kan holde fire gråtescener etter hverandre og fortsatt holde nerven i det. Hvis du ikke forstår nyansearbeidet i alle de scenene, tømmer du filmen. Helga klarer å være akkurat transparent nok til at det blir helt hudløst, samtidig som hun holder igjen ting som gjør at publikum også får være med å dikte og skape filmen, sier hun. 

– Jeg syntes også det var en stor fordel at både hun og Oddgeir egentlig ikke har gjort så store roller. Det gir også den følelsen av autentisitet, følelsen av at du ser inn på et par, og ikke tenker at her er de man har sett i mange andre filmer. Uten den typen bagasje fikk de bli akkurat det paret i denne filmen som man ikke kjenner. Så jeg er utrolig glad for at hun ville ta rollen.

Rask manusprosess

Prosessen med å skrive manuset til filmen gikk i følge filmskaperen raskt, og ble utført av henne på egenhånd. 

– Jeg har skrevet mange manus gjennom mange år. De har tatt lang tid med mange runder, og jeg har hatt dem i manusstøtteordningen og lignende. Men akkurat dette prosjektet hadde jeg ikke i noen støtteordning, og skrev det i grunn veldig direkte. Det ble skrevet raskt uten mange utkast, og jeg hadde ingen inne i prosessen, nesten ingen manuskonsulenter heller. Mange av scenene som er i filmen er fra førsteutkastet, forteller hun. 

– Filmen er dessuten klippet tett opp til manus, alle scenene ligger i den rekkefølgen de var i manuskriptet. Alle scenene er med, selv om noen er kuttet noe eller replikker er ute. Hele strukturen er der, slik jeg skrev det. Og ingenting er improvisert frem, alt er skrevet. 

Hvordan jobbet du med Øystein Mamen på foto? Hva var det essensielle i arbeidet med filmspråket?  

– Autentisitet var et nøkkelord, fremhever Ingolfsdottir.

– Øystein og jeg kjenner jo hverandre ekstremt godt, og en fordel med det er at vi jobber svært intuitivt sammen. Vi var også et veldig lite team, hvor jeg gjorde produksjonsdesign og kostymer selv og var min egen script. Øystein hadde nesten ikke noe team. Han har jo arbeidet mye med dokumentar og kunstfilm, og fordi han har med mye derfra er han en av få fiksjonsfotografer som kan jobbe så fleksibelt, sier hun. 

– Vi bruker håndholdt over nesten hele linja og gikk inn for å fange det autentiske. Samtidig var jeg opptatt av det jeg kaller den emosjonelle realiteten, som på et vis var at dette rommet også skulle føles musikalsk, poetisk og stilistisk. At det skulle oppleves som et annet virkelighetslag, og skape et refleksjonsrom for publikum. En balanse mellom det virkelige og uvirkelige.

Som innspillingssteder brukte de eksisterende hjem.  

– Om vi skulle skape de hjemmene måtte ha hatt et helt annet budsjett. Dermed hoppet vi inn i levd liv, og forandret veldig lite. Vi jobbet også med egne klær og kostymer. 

Regissøren forteller videre at de skjøt nesten hele filmen med samme linse, som var på 50 millimeter, som muliggjorde både nærhet og avstand. 

– Øystein er også en veldig emosjonell fotograf, han vet hvordan å fange det emosjonelle. Kombinasjonen av ham og Helga Guren med alt det hun har å bidra med, opplevde jeg at var gull. 

 Hva betyr det for deg å være i Karlovy Vary og ha premiere på filmen her? 

– Det er overveldende og fantastisk. Jeg studerte jo på den tsjekkiske filmskolen FAMU for 23 år siden, og har aldri vært tilbake etter det. Og har heller aldri vært på festivalen før. Jeg opplever at det er en helt fantastisk festival, med veldig stort trøkk med lange køer og helt fulle visninger. Responsen så langt har vært helt utrolig, svarer hun. 

– Det at vi får lov til å være den eneste nordiske filmen i hovedkonkurransen her, framfor å være en mindre fisk i en enda større festival, tror jeg er den aller beste starten for filmen. 

Den 58. utgaven av Karlovy Vary internasjonale filmfestival ble arrangert i perioden 28. juni til 6. juli 2024. Intervjuet ble opprinnelig publisert 5. juli.