Fra «Den sorte svane» og sensasjonelle avsløringer til fengslede russiske dissidenter og metoo-oppgjør – her er et knippe aktuelle dokumentarer vi mener du bør få med deg.

Foto fra «Den sorte svane» med Mads Brügger som en slags programleder.
Dokumentarfilmen fortsetter å sette agenda på kino og strømming. Forrige uke slo den danske dokumentaren Den sorte svane ned som et jordskjelv i Danmark. Avsløringene av omfattende samarbeid mellom lav- og toppsjiktet i den grå danske økonomien har fått selveste statsministeren til å komme på banen. Her får vi for en gangs skyld servert et stykke «true crime» med en genuin samfunnsmessig betydning, selv om resultatet – og metodene – som alltid kan diskuteres. Kevin Spacey ble frikjent i den første rettssaken der anklagene mot ham om overgrep ble behandlet. Nå har det kommet en lang rekke nye anklager. I Spacey Unmasked går filmskaperne tilbake til skuespillernes traumatiske oppvekst for å gi oss en mulig forklaring på hans oppførsel. Og vi får større innsikt i opplevelsen av å være buret inn i «skapet» i Hollywood på 1990-tallet. Message from Sacha er en enkel, men effektiv film om den russiske dissidenten Sasha Skochilenko. Mirakelet i Gullspång trenger ingen utførlig introduksjon, de fleste av våre lesere har fått med seg hvor ekstraordinær filmen er. Nå er den endelig ute på strømming. Og om du forter deg kan du fortsatt få med deg Søstre elsker evig, Somliga går med trasiga skor og Et hjerte er alltid rødt på kino.
Mer om alle filmene:
En avslørende og på noen måter problematisk serie fra den kriminelle «under- og oververdenen» som virkelig har fått vidtrekkende konsekvenser. Serien er laget av Mads Brügger, sjefredaktør for det danske nettstedet Frihedsbrevet, i samarbeid med journalister fra dansk TV 2. NRK Brennpunkt er også med som samarbeidspartner. Her er det imidlertid lite av den utstuderte og komiske vrien på noen av Brüggers tidligere avsløringer i filmer som Ambassadøren og Cold Case Hammarskjöld. Han er også en slags programleder her, men leder et team av no nonsense-journalister som omgir hovedpersonen, den diskrediterte advokaten Amira Smajic. Hun blir vår inngang til hvordan kriminelle i den danske underverden samarbeider med advokater, eiendomsutviklere og andre næringslivsfolk om lovbrudd som hvitvasking og skatteunndragelser. Med skjult kamera tar hun stadig større sjanser for å gi Brügger og resten av teamet tilgang til en hemmelig verden som eksisterer rett foran vår egen nese. En pikant saus av kjendiser, entreprenører og motorsykkelbander røres sammen på Amiras kontor der de snakker tilsynelatende åpent om hva de holder på med. Bare avsløringene gir nok spenning og sjokkverdi i seg selv. Men serien høyner innsatsen når det viser seg at Amira ikke har spilt med åpne kort overfor Brügger og teamet. Hennes dobbeltspill svekker kanskje ikke den samfunnsnyttige effekten av avsløringene. Men den forsterker inntrykket av en verden der ingen er til å stole på og man ikke kan ta noe for gitt. Etter at serien ble publisert har hovedpersonen gått under jorda og serieskaperne har fått kritikk for å ha provosert fram avsløringene. Deres valg kan absolutt problematiseres, men det rokker ikke ved det faktum at serien er blitt akkurat den øyenåpneren – eller «den sorte svanen» – som Brügger & Co har villet lage.
I fjor ble Kevin Spacey frikjent for anklager om seksuelle overgrep mot fire menn i en britisk domstol. Under rettsprosessen hadde han avvist anklagene som oppspinn. I denne filmen blir vi introdusert for en lang rekke nye anklager som tidligere ikke har vært kjent. Filmskaperne argumenterer ganske overbevisende for at Hollywoods fornektelse av de homofiles eksistens i egne rekker har bidratt til at filmstjernen ble en tikkende bombe. Det er interessant å oppleve maskuline og barske menn som Metoo-ofre. Det viser kanskje enda mer effektivt hvor hjelpeløs man er på bunnen av Hollywoodsystemet om maktpersoner vil utnytte deg. Spacey ble frikjent av den britiske domstolen i strafferettslig forstand. Men siste ord er ikke sagt. Til det er fortellingene altfor mange. Tidslinjen og dramaturgien i denne todelte dokumentaren minner om den som ble anvendt i en annen serie om en overgriper, We need to talk about Cosby. Hovedpersonens seksuelle overtramp er angivelig så mange at de må dateres til de ulike produksjonene. Og jo mektigere Spacey ble i Hollywoods hierarki, desto mer frenetisk ble aktiviteten.
Sasha Skochilenko var en av de første medieomtalte ofrene for Putinregimets brutale forfølgelse av opposisjonelle stemmer i Russland etter invasjonen av Ukraina. Få måneder etter invasjonen utførte hun sin stille protest i St Petersburg. Hun erstattet prislapper i butikker med et antikrigsbudskap. Det forteller mye om regimets paranoia at den tilsynelatende harmløse handlingen skulle lede til en fengselsdom på sju år. I denne enkle, men effektive dokumentaren følger vi rettsprosessen sammen med hennes nærmeste. Sacha framstår i starten som en svermerisk kunstnersjel som lever i øyeblikket. I møte med det russiske retts- og fengselssystemet våkner hun for alvor. Det er smertefullt, men samtidig finner hun sin stemme. Hun vender sin umulige situasjon også til noe oppløftende og mer velartikulert. Vi får noe av det samme innblikket i fengselslivet i Russland som Pussy Power-jentene ga oss da de ble fengslet for noen år siden. Også den gangen var anklagene absurde og preget av Orwelliansk «newspeak» – et totalitært språk som skal forhindre kritisk tenking. Filmen minner meg også om skjebnen til den russiske «terror-arkeologen» Yuri Dmitriev. Han har viet sitt liv til å blant annet avdekke massegravene fra Stalins terrorvelde. Putinregimets prosess mot ham er skildret i The Dmitriev Affair som nylig ble vist under Human-festivalen i Oslo. Dette er to filmer som fortjener en mer fremtredende plass i diskursen her hjemme om hva som foregår i Russland.
For de fleste er slektsgransking en trivelig og ufarlig hobby. For familien i denne svensk-norske dokumentaren er det inngangen til så mange uavklarte spørsmål og hemmeligheter, at det ikke er det minste merkelig at noen av de til slutt ikke vil vite mer. Det er så mange skjeletter i familiens skap at en skrekkfilmregissør knapt ville visst hva hen skulle gjøre med alle. Den svenske regissøren Maria Fredriksson makter likevel på finurlig vis å orkestrere de etter hvert som de ramler ut. Det begynner tilsynelatende uskyldig da det eldre søskenparet May og Kari kontakter Fredriksson fordi de mener å ha en fantastisk historie som kan gjøre seg godt på film. Da May nylig så på en leilighet i Gullspång, oppdaget hun et maleri på kjøkkenveggen hun hadde drømt om. De oppsøker eieren, Olaug, som viser seg å likne deres for lengst avdøde søster Lita på en prikk. Og ikke bare det: Olaug går selv under kallenavnet Lita. En gentest avslører at de kan være søsken. Det vi sitter igjen med er et puslespill som berører helt grunnleggende spørsmål om familie, identitet og fortielser, men som også har et krimplot som kunne vært hentet fra Twin Peaks. Også her blir den avdøde funnet ved en elvebredd, og et innrammet bilde av henne skal forfølge oss i filmen slik bildet av Laura Palmer gjorde det i tv-serien.
Hvordan håndtere sorgen etter et selvmord i nær familie? 31-åringen Wilde opplever at hennes beste venn, lillesøsteren Marin (28), ikke lenger orker å leve. Allerede i 12-årsalderen begynner Marin å slite med livsviljen. Bare storesøsterens støtte og omsorg får henne til å holde ut – tross kriser og tvangsinnleggelser. Men så er det slutt. Hun ber om Wildes aksept for å avslutte livet. Men ikke bare det: hun ønsker at det skal skje uten drama. En dag varsler hun om tidspunktet. Det er da søstrene tar en av de merkeligste avskjedene vi har sett på film. De står sammen utenfor leiligheten der hun kommer til å ta sitt eget liv – og de filmer hvordan de tappert forsøker å ta en humørfylt avskjed. Alle som har familiemedlemmer med tunge psykiske lidelser, eller har mistet noen under lignende omstendigheter, vil kjenne igjen Wildes kompliserte følelser og sorgprosess. De vil også kunne gjenkjenne hvordan Wilde og hennes søstre får utløp for sorg og traumer gjennom kullsvart humor. Men bare inntil et visst punkt. Vanligvis holder familiemedlemmer som har opplevd noe traumatisk den interne humoren til innvortes bruk – den kan bli vanskelig å forstå for utenforstående. Her får vi full tilgang til en søskenflokk som kan spøke med det meste som har med lillesøsterens selvmord å gjøre. Det vil kanskje støte de fintfølende. Selv opplevde jeg det som nesten befriende. Filmen gir ingen skråsikre svar på hva som er riktig måte å sørge på. Marin er, så lenge hun er i live, delaktig i denne uhøytidelige vitsingen med sin forestående død.
Et hjerte er alltid rødt skildrer etableringen av det svenske rockebandet Imperiet på 1980-tallet og deres gradvise vei mot stadionrocken. Det innebar både utskifting av bandmedlemmer og utvidelse av instrumentbruk fra den opprinnelige pønkbesetningen, der de tidsriktig nok raskt inkluderte synth så vel som saksofon.
Som seg hør og bør kommer dokumentaren inn på hedonistisk rockestjerneliv, kreative uenigheter blant gruppas sterke personligheter og lovnad om gull og grønne skoger i kontraktform fra selveste USA. Innspillingen av gruppas eneste engelskspråklige album, bestående av låter de tidligere hadde spilt inn på svensk og dermed følte seg ferdige med, synes imidlertid å ha vært starten på slutten for Imperiet. Hvor alle pengene ble av, er det tilsynelatende ingen som helt begriper.
Regissøren Hellström har ikke satt seg fore å gi noen kronologisk gjennomgang av alle utgivelser og øvrige meritter fra bandets karriere, og det er trolig et fornuftig valg. Men særlig fraværet av det ambisiøse albumet «Synd» føles, ja, synd, både med tanke på platas åpenbare kvaliteter og at Imperiets samlede katalog ikke er så omfattende. Like fullt har Et hjerte er alltid rødt blitt en vellaget og fengende dokumentar, som evner å fange bandets ånd.
I Somliga går med trasiga skor fortelles historien om den nederlandskfødte visesangeren og låtskriveren Cornelis Vreeswijk som slo igjennom på den svenske visescenen på sekstitallet. Rammen i filmen knyttes til den nålevende personen Fatima Nadja eller «Fatumeh», som Vreeswijk ble kjent med da de begge bodde i et kunstnerkollektiv mens hun var barn. Senere ble hun heroinist og havnet på gata, og for artisten ble den siste plateutgivelsen «Till Fatumeh – rapport från de osaligas ängder» fra 1987 – skrevet til nettopp henne og spilt inn samme år som han døde av leverkreft – et svært viktig prosjekt. Somliga går med trasiga skor byr ikke nødvendigvis på så mye man ikke allerede visste om Vreeswijk, men gir en nærgående og høyst levende framstilling av personen, sceneartisten og musikken han skapte. Og nettopp rammen om Fatima og Vreeswijks sosiale engasjement er en i all hovedsak velfungerende struktur – for ikke å si et par godt fungerende sko – for å ta oss gjennom livshistorien hans. Dette er en kyndig utført dokumentar, som lar nye så vel som eldre intervjuer utdype, samtidig som fortellingens fremste styrke ligger i det rikholdige arkivmaterialet. Og det gjør ikke minst inntrykk å høre intervju med den alvorlig syke Vreeswijk i forbindelse med en påtenkt biografi.
Utdraget om Spacey Unmasked, Message from Sasha og Mirakelet i Gullspång er hentet fra Kjetil Lismoens anmeldelser i Aftenposten. Utdraget om Et hjerte er alltid rødt og Somliga går med trasiga skor er hentet fra Aleks Husers tekst her på Rushprint.
Foto fra «Den sorte svane» med Mads Brügger som en slags programleder.
Dokumentarfilmen fortsetter å sette agenda på kino og strømming. Forrige uke slo den danske dokumentaren Den sorte svane ned som et jordskjelv i Danmark. Avsløringene av omfattende samarbeid mellom lav- og toppsjiktet i den grå danske økonomien har fått selveste statsministeren til å komme på banen. Her får vi for en gangs skyld servert et stykke «true crime» med en genuin samfunnsmessig betydning, selv om resultatet – og metodene – som alltid kan diskuteres. Kevin Spacey ble frikjent i den første rettssaken der anklagene mot ham om overgrep ble behandlet. Nå har det kommet en lang rekke nye anklager. I Spacey Unmasked går filmskaperne tilbake til skuespillernes traumatiske oppvekst for å gi oss en mulig forklaring på hans oppførsel. Og vi får større innsikt i opplevelsen av å være buret inn i «skapet» i Hollywood på 1990-tallet. Message from Sacha er en enkel, men effektiv film om den russiske dissidenten Sasha Skochilenko. Mirakelet i Gullspång trenger ingen utførlig introduksjon, de fleste av våre lesere har fått med seg hvor ekstraordinær filmen er. Nå er den endelig ute på strømming. Og om du forter deg kan du fortsatt få med deg Søstre elsker evig, Somliga går med trasiga skor og Et hjerte er alltid rødt på kino.
Mer om alle filmene:
En avslørende og på noen måter problematisk serie fra den kriminelle «under- og oververdenen» som virkelig har fått vidtrekkende konsekvenser. Serien er laget av Mads Brügger, sjefredaktør for det danske nettstedet Frihedsbrevet, i samarbeid med journalister fra dansk TV 2. NRK Brennpunkt er også med som samarbeidspartner. Her er det imidlertid lite av den utstuderte og komiske vrien på noen av Brüggers tidligere avsløringer i filmer som Ambassadøren og Cold Case Hammarskjöld. Han er også en slags programleder her, men leder et team av no nonsense-journalister som omgir hovedpersonen, den diskrediterte advokaten Amira Smajic. Hun blir vår inngang til hvordan kriminelle i den danske underverden samarbeider med advokater, eiendomsutviklere og andre næringslivsfolk om lovbrudd som hvitvasking og skatteunndragelser. Med skjult kamera tar hun stadig større sjanser for å gi Brügger og resten av teamet tilgang til en hemmelig verden som eksisterer rett foran vår egen nese. En pikant saus av kjendiser, entreprenører og motorsykkelbander røres sammen på Amiras kontor der de snakker tilsynelatende åpent om hva de holder på med. Bare avsløringene gir nok spenning og sjokkverdi i seg selv. Men serien høyner innsatsen når det viser seg at Amira ikke har spilt med åpne kort overfor Brügger og teamet. Hennes dobbeltspill svekker kanskje ikke den samfunnsnyttige effekten av avsløringene. Men den forsterker inntrykket av en verden der ingen er til å stole på og man ikke kan ta noe for gitt. Etter at serien ble publisert har hovedpersonen gått under jorda og serieskaperne har fått kritikk for å ha provosert fram avsløringene. Deres valg kan absolutt problematiseres, men det rokker ikke ved det faktum at serien er blitt akkurat den øyenåpneren – eller «den sorte svanen» – som Brügger & Co har villet lage.
I fjor ble Kevin Spacey frikjent for anklager om seksuelle overgrep mot fire menn i en britisk domstol. Under rettsprosessen hadde han avvist anklagene som oppspinn. I denne filmen blir vi introdusert for en lang rekke nye anklager som tidligere ikke har vært kjent. Filmskaperne argumenterer ganske overbevisende for at Hollywoods fornektelse av de homofiles eksistens i egne rekker har bidratt til at filmstjernen ble en tikkende bombe. Det er interessant å oppleve maskuline og barske menn som Metoo-ofre. Det viser kanskje enda mer effektivt hvor hjelpeløs man er på bunnen av Hollywoodsystemet om maktpersoner vil utnytte deg. Spacey ble frikjent av den britiske domstolen i strafferettslig forstand. Men siste ord er ikke sagt. Til det er fortellingene altfor mange. Tidslinjen og dramaturgien i denne todelte dokumentaren minner om den som ble anvendt i en annen serie om en overgriper, We need to talk about Cosby. Hovedpersonens seksuelle overtramp er angivelig så mange at de må dateres til de ulike produksjonene. Og jo mektigere Spacey ble i Hollywoods hierarki, desto mer frenetisk ble aktiviteten.
Sasha Skochilenko var en av de første medieomtalte ofrene for Putinregimets brutale forfølgelse av opposisjonelle stemmer i Russland etter invasjonen av Ukraina. Få måneder etter invasjonen utførte hun sin stille protest i St Petersburg. Hun erstattet prislapper i butikker med et antikrigsbudskap. Det forteller mye om regimets paranoia at den tilsynelatende harmløse handlingen skulle lede til en fengselsdom på sju år. I denne enkle, men effektive dokumentaren følger vi rettsprosessen sammen med hennes nærmeste. Sacha framstår i starten som en svermerisk kunstnersjel som lever i øyeblikket. I møte med det russiske retts- og fengselssystemet våkner hun for alvor. Det er smertefullt, men samtidig finner hun sin stemme. Hun vender sin umulige situasjon også til noe oppløftende og mer velartikulert. Vi får noe av det samme innblikket i fengselslivet i Russland som Pussy Power-jentene ga oss da de ble fengslet for noen år siden. Også den gangen var anklagene absurde og preget av Orwelliansk «newspeak» – et totalitært språk som skal forhindre kritisk tenking. Filmen minner meg også om skjebnen til den russiske «terror-arkeologen» Yuri Dmitriev. Han har viet sitt liv til å blant annet avdekke massegravene fra Stalins terrorvelde. Putinregimets prosess mot ham er skildret i The Dmitriev Affair som nylig ble vist under Human-festivalen i Oslo. Dette er to filmer som fortjener en mer fremtredende plass i diskursen her hjemme om hva som foregår i Russland.
For de fleste er slektsgransking en trivelig og ufarlig hobby. For familien i denne svensk-norske dokumentaren er det inngangen til så mange uavklarte spørsmål og hemmeligheter, at det ikke er det minste merkelig at noen av de til slutt ikke vil vite mer. Det er så mange skjeletter i familiens skap at en skrekkfilmregissør knapt ville visst hva hen skulle gjøre med alle. Den svenske regissøren Maria Fredriksson makter likevel på finurlig vis å orkestrere de etter hvert som de ramler ut. Det begynner tilsynelatende uskyldig da det eldre søskenparet May og Kari kontakter Fredriksson fordi de mener å ha en fantastisk historie som kan gjøre seg godt på film. Da May nylig så på en leilighet i Gullspång, oppdaget hun et maleri på kjøkkenveggen hun hadde drømt om. De oppsøker eieren, Olaug, som viser seg å likne deres for lengst avdøde søster Lita på en prikk. Og ikke bare det: Olaug går selv under kallenavnet Lita. En gentest avslører at de kan være søsken. Det vi sitter igjen med er et puslespill som berører helt grunnleggende spørsmål om familie, identitet og fortielser, men som også har et krimplot som kunne vært hentet fra Twin Peaks. Også her blir den avdøde funnet ved en elvebredd, og et innrammet bilde av henne skal forfølge oss i filmen slik bildet av Laura Palmer gjorde det i tv-serien.
Hvordan håndtere sorgen etter et selvmord i nær familie? 31-åringen Wilde opplever at hennes beste venn, lillesøsteren Marin (28), ikke lenger orker å leve. Allerede i 12-årsalderen begynner Marin å slite med livsviljen. Bare storesøsterens støtte og omsorg får henne til å holde ut – tross kriser og tvangsinnleggelser. Men så er det slutt. Hun ber om Wildes aksept for å avslutte livet. Men ikke bare det: hun ønsker at det skal skje uten drama. En dag varsler hun om tidspunktet. Det er da søstrene tar en av de merkeligste avskjedene vi har sett på film. De står sammen utenfor leiligheten der hun kommer til å ta sitt eget liv – og de filmer hvordan de tappert forsøker å ta en humørfylt avskjed. Alle som har familiemedlemmer med tunge psykiske lidelser, eller har mistet noen under lignende omstendigheter, vil kjenne igjen Wildes kompliserte følelser og sorgprosess. De vil også kunne gjenkjenne hvordan Wilde og hennes søstre får utløp for sorg og traumer gjennom kullsvart humor. Men bare inntil et visst punkt. Vanligvis holder familiemedlemmer som har opplevd noe traumatisk den interne humoren til innvortes bruk – den kan bli vanskelig å forstå for utenforstående. Her får vi full tilgang til en søskenflokk som kan spøke med det meste som har med lillesøsterens selvmord å gjøre. Det vil kanskje støte de fintfølende. Selv opplevde jeg det som nesten befriende. Filmen gir ingen skråsikre svar på hva som er riktig måte å sørge på. Marin er, så lenge hun er i live, delaktig i denne uhøytidelige vitsingen med sin forestående død.
Et hjerte er alltid rødt skildrer etableringen av det svenske rockebandet Imperiet på 1980-tallet og deres gradvise vei mot stadionrocken. Det innebar både utskifting av bandmedlemmer og utvidelse av instrumentbruk fra den opprinnelige pønkbesetningen, der de tidsriktig nok raskt inkluderte synth så vel som saksofon.
Som seg hør og bør kommer dokumentaren inn på hedonistisk rockestjerneliv, kreative uenigheter blant gruppas sterke personligheter og lovnad om gull og grønne skoger i kontraktform fra selveste USA. Innspillingen av gruppas eneste engelskspråklige album, bestående av låter de tidligere hadde spilt inn på svensk og dermed følte seg ferdige med, synes imidlertid å ha vært starten på slutten for Imperiet. Hvor alle pengene ble av, er det tilsynelatende ingen som helt begriper.
Regissøren Hellström har ikke satt seg fore å gi noen kronologisk gjennomgang av alle utgivelser og øvrige meritter fra bandets karriere, og det er trolig et fornuftig valg. Men særlig fraværet av det ambisiøse albumet «Synd» føles, ja, synd, både med tanke på platas åpenbare kvaliteter og at Imperiets samlede katalog ikke er så omfattende. Like fullt har Et hjerte er alltid rødt blitt en vellaget og fengende dokumentar, som evner å fange bandets ånd.
I Somliga går med trasiga skor fortelles historien om den nederlandskfødte visesangeren og låtskriveren Cornelis Vreeswijk som slo igjennom på den svenske visescenen på sekstitallet. Rammen i filmen knyttes til den nålevende personen Fatima Nadja eller «Fatumeh», som Vreeswijk ble kjent med da de begge bodde i et kunstnerkollektiv mens hun var barn. Senere ble hun heroinist og havnet på gata, og for artisten ble den siste plateutgivelsen «Till Fatumeh – rapport från de osaligas ängder» fra 1987 – skrevet til nettopp henne og spilt inn samme år som han døde av leverkreft – et svært viktig prosjekt. Somliga går med trasiga skor byr ikke nødvendigvis på så mye man ikke allerede visste om Vreeswijk, men gir en nærgående og høyst levende framstilling av personen, sceneartisten og musikken han skapte. Og nettopp rammen om Fatima og Vreeswijks sosiale engasjement er en i all hovedsak velfungerende struktur – for ikke å si et par godt fungerende sko – for å ta oss gjennom livshistorien hans. Dette er en kyndig utført dokumentar, som lar nye så vel som eldre intervjuer utdype, samtidig som fortellingens fremste styrke ligger i det rikholdige arkivmaterialet. Og det gjør ikke minst inntrykk å høre intervju med den alvorlig syke Vreeswijk i forbindelse med en påtenkt biografi.
Utdraget om Spacey Unmasked, Message from Sasha og Mirakelet i Gullspång er hentet fra Kjetil Lismoens anmeldelser i Aftenposten. Utdraget om Et hjerte er alltid rødt og Somliga går med trasiga skor er hentet fra Aleks Husers tekst her på Rushprint.