– En mind fuck om Norge og Europa.

– En mind fuck om Norge og Europa.

– De som liker gisselfilmer, kan også se denne filmen. Den er en mind fuck og mind game, om Norge og Europa, forteller Johanna Pyykkö om sin spillefilmdebut «Min fantastiske fremmede» som nylig hadde premiere.

Min fantastiske fremmede, Johanna Pyykkös spillefilmdebut, hadde norsk kinopremiere 15. mars. I filmen møter vi 18 år gamle Ebba (Camilla Godø Krohn) som lever et ensomt liv som vaskehjelp. På vei hjem fra jobb en dag finner hun en bevisstløs og vakker øst-europeisk mann (Radoslav Vladimirov). Hun skjønner raskt at han har hukommelsestap. Når han spør hvem hun er, hevder hun å være kjæresten hans. Han tror på henne og blir henne med “hjem” til Bygdøy. Herfra ruller hun ut den ene løgnen etter den andre. 

– En av de aller første kortfilmene jeg lagde, Lögnarjävel, hadde samme premiss som denne filmen. Den handlet om en mann som hadde slått hodet, og en veldig ensom kvinne som fant ham ved havnen. Han hadde hukommelsestap og hun fant på at de kjente hverandre. De utviklet en relasjon som hun diktet helt opp, forteller Pyykkö.

– Jeg tenkte at premisset er såpass absurd at jeg ble nysgjerrig på om jeg kunne gjøre det med mer dybde og skape karakterer som var mer representative for vår tid. Samtidig ville jeg at historien skulle fortelle om det som skjer i vår verden og fortellekultur, med mange twister og lag. 

Johanna Pyykkö: «Jeg ville at framingen til tider skulle ha en ånd som levde sitt eget filosofiske liv.»

Gisseldrama og skjulte fantasier.

Camilla Godø Krohn, som spiller hovedrollen Ebba, er et talent av de sjeldne som greide å knekke «koden».

– Hun var den eneste som klarte å komme inn i hele psykologien til hovedkarakteren. Luise Nes, som er castingansvarlig, lette veldig lenge for å finne henne. Jeg tror vi så på nærmere 700 kandidater. Det var under Covid, med lite tilgang på miljøer å lete i. Så det var veldig vanskelig. 

Radoslav Vladimirov, som spiller den andre hovedrollen, kom inn senere i prosessen.

– Jeg trodde ikke at vi skulle finne rett mann for rollen. Men jeg er veldig takknemlig for at vi fant ham to dager før casten skulle være på plass i Norge. Vi gikk gjennom en lang prosess for å finne ham.  

Filmen er et gisseldrama om våre underliggende fantasier. 

– I denne filmen ville jeg berøre skjulte menneskelige fantasier gjennom et mindfucka gisseldrama. Det er flere ting som hovedrollene og birollene gjør, som forklares av de skjulte fantasiene deres. Samtidig prøvde jeg å vende og vri på fortellertendenser i gisseldrama-sjangeren og i virkeligheten. Inngangen til historien føltes som et engasjerende puslespill for meg og dem jeg samarbeidet med.

Vi spinner på mange løgner og fantasier i vår ensomhet.

– Jeg har forsøkt å skape en kvinnelig hovedkarakter som kunne si noe om samfunnet i dag. Særlig noe om ensomheten i Norge. Det er mange ensomme unge personer i Norge. Det er et samfunnsproblem. Ebba bruker løgn som verktøy for å håndtere ensomhet. Hun er et symbol for meg, samtidig som jeg føler at hun har en forankring i virkeligheten. 

Å anvende løgn som verktøy er mer utbredt enn vi tror, mener hun.

– Og på så mange forskjellige måter. Jeg håper filmen får folk til å bli nysgjerrig på den siden av oss. Samtidig vil jeg si noe om hva mange mennesker lengter etter. Ebba har lyst på et annet helt liv, og går gjennom en prosess rundt det.

«Det var ikke så mye rom for improvisasjon for å få til stilen vi ønsket oss.»

Kapitalisme og døde fugler.

Ebba lever i Norge. Men hun er ikke nødvendigvis privilegert.

– Hun jobber som vaskehjelp. Hun er ung og helt i starten av livet sitt. Vil hun bli elsket? Vil hun synde? Prøver hun å finne ut av hva kjærlighet er? Hun er fanget i en kapitalistisk verden. Hun ser og føler på alt denne verdenen sier at man skal ha, men har likevel ikke nok ressurser.

Hvis du er fra arbeiderklassen, er det ikke lett å forstå hvordan du skal finne veien inn i for eksempel studier, forteller hun. 

– Jeg ville vise det i filmen. Her i Norge tror man kanskje at mange veier er åpne, men ikke hvis du ikke kjenner til alle veiene. Verdenen vi lever i er veldig urettferdig og forvirrende. Jeg ville at filmen skulle vise det. Både fra et klasseperspektiv innenfor Norge, men også særlig i Europa. 

Døde fugler og måker går igjen i filmen. 

– I Norge og resten av Norden ser man på måker som parasitter. Folk har lyst til å drepe dem. De vil ikke ha dem rundt seg. Jeg tenkte at de kunne være representative symboler for det Ebba iblant føler seg som – falsk. Hun beveger seg i verden av falske grunner. Samtidig eksisterer hun, som måker gjør.

«Jeg ville lage en film som pendlet inn og ut av karakterens emosjonelle tilstand og narrativ.»

Referanserikdom og musikk.

Hun har deltatt på Toronto Filmmaker Lab med prosjektet.

– Laben ga oss flere verktøy. Det var særlig personinstruksjonsteknikker fra workshopene i Toronto, som jeg tok med inn i arbeidet med denne filmen. Det er også deltakere fra labben som har gitt feedback på klippen. Det har vært veldig fint med feedback også fra kollegaer utenfor Europa og den vestlige verden. De fleste av dem har jeg møtt på laber og festivaler. Vi har gitt feedback på hverandres prosjekter over videosamtaler.

De har jobbet med mange referanser.

– Vi skulle helst ha 300 referanser eller noe. For da begynte filmen å bli sin egen, og ikke likne noe vi har sett før. Vi har operert med et konsept- og referansedokument som er like langt som manuset. Det ble til slutt rundt hundre sider.

Inspirasjon har bl.a kommet fra postmoderne filmer fra 1950- og 60-tallet.

– Mest fra Asia og Europa. Både i arbeid med manus, som jeg har skrevet sammen med Jørgen Færøy Flasnes, og også i arbeid med filmens konseptuelle stil. Men vi har også hatt samtidsfilmer som inspirasjon, og en god del referanser fra bildekunsten. Tre filmer vi synes tok fantasien til et nytt nivå, metaforisk og symbolsk, var Woman in the Dunes av Hiroshi Teshigahara, Death by Hanging av Nagisa Ōshima og Persona av Ingmar Bergman. De inspirerte oss, men kanskje ikke direkte.

Hver sang i filmen har et fantasispråk.

– Vi ville at musikken skulle bidra til at filmen føltes som en episk gåte: Med sangstemmer og sangtekster som var i kontakt med noe av den store, historiske fortellerkulturen som vi har arvet fra langt tilbake i tid. Musikken er også med på å gi fortellingen en mer fantasifull og mystisk tone. 

Delphine Malaussena, komponist i Frankrike og Jakob Lindhagen, komponist i Sverige, skapte musikken for filmen. 

– Det var bra med to ulike europeiske perspektiv, for å få kontakt mellom Europa og Norden i musikken. Musikken er bygget elektronisk, med faktiske instrumenter og ulike gjenstander som lager lyder og tekstur. Også gjennom sang og vokaler. 

Film som allvitende verktøy.

De skissefilmet nesten alt med mobilen.

– Det var en veldig visuelt planlagt film, som skuespillerne måtte tilpasse seg. Det var ikke så mye rom for improvisasjon for å få til stilen vi ønsket oss. Vi hadde to ukers leseprøver, der skuespillerne bidro. Ellers skissefilmet vi hele filmen mest under befaringer og forarbeid, og underveis under innspillingen. Torbjørn Sundal Holen, fotografen, og jeg ville kommunisere alle visuelle planer til Art Department så tidlig som mulig.   

Fotografisk forsøkte de å ha en film som er et eget narrativ.

– I den forstand at filmen står over karakterene. Sånn at filmen blir som et slags allvitende verktøy og puslespill. Det vil si, at ikke kun karakterens reise står for det puslespillet som filmen har blitt, og at ikke kamera kun følger dem. Jeg ville lage en film som pendlet inn og ut av karakterens emosjonelle tilstand og narrativ, til et mer metaforisk plan, som kun selve filmen kontrollerte. Som om filmen og framingen, til tider, hadde en ånd som levde sitt eget filosofiske liv.

De ville at det skulle oppleves litt som en gåte på slutten.

– Vi tenkte mye på hva kjærlighet er, og hva det ikke er. Vi tenkte på at visse relasjoner oppleves som ekte for noen, og som falske for andre. Jeg forsøker å fortelle om det på flere lag, og om ulike relasjoner gjennom biroller. Som for eksempel birollen spilt av Christian Skolmen, som vil kjøpe sex. Det er visse som opplever et sånt kjøp som en ekte relasjon, og andre gjør ikke det. Visse opplever det som kjærlighet, og andre opplever det ikke som det – rent etisk.

Liknende fantasier, som Laila Goodys rolle har, er ofte overkommunisert i fortellinger.

– Derfor kjentes det interessant å ha fantasiene hennes i denne filmen. Laila gir rollen – en kvinne som bor i stort hus på Bygdøy – en dybde og personlighet. Jeg er takknemlig for at hun sa ja til å være med.

I et norsk perspektiv er dette en film som handler om sosial klasse.

– Den handler om fordommer mot den andre hovedkarakteren: En øst-europeer. Sett til filmkulturen, blir han en stereotypisk karakter. Men han er også en mann som finnes i virkeligheten. Jeg ville ta begge de tingene på alvor da vi konstruerte buen til karakteren. Jeg ville sende ham ut på en reise som resulterer i filosofiske grublerier hos publikum på slutten.

De som liker mystiske og gåtefulle filmer, ville ha utbytte av å se denne filmen.

– De som liker gisselfilmer, kan også se denne filmen. Den er en mind fuck og mind game, om Norge og Europa.

Fakta om Min fantastiske fremmede:

PREMIEREDATO 15. mars 2024 DRAMA 105 min REGISSØR Johanna Pyykkö MANUS Jørgen Færøy Flasnes & Johanna Pyykkö FOTO Thorbjørn Sundal Holen SKUESPILLERE Camilla Krohn & Radoslav Vladimirov PRODUSENT Dyveke Bjørkly Graver & Reneé Hansen Mlodyszewski PRODUKSJONSSELSKAP Oslo Pictures & Eye Eye Pictures SALGSAGENT Pyramide DISTRIBUTØR Ymer for Scandinavian Film Distribution

– En mind fuck om Norge og Europa.

– En mind fuck om Norge og Europa.

– De som liker gisselfilmer, kan også se denne filmen. Den er en mind fuck og mind game, om Norge og Europa, forteller Johanna Pyykkö om sin spillefilmdebut «Min fantastiske fremmede» som nylig hadde premiere.

Min fantastiske fremmede, Johanna Pyykkös spillefilmdebut, hadde norsk kinopremiere 15. mars. I filmen møter vi 18 år gamle Ebba (Camilla Godø Krohn) som lever et ensomt liv som vaskehjelp. På vei hjem fra jobb en dag finner hun en bevisstløs og vakker øst-europeisk mann (Radoslav Vladimirov). Hun skjønner raskt at han har hukommelsestap. Når han spør hvem hun er, hevder hun å være kjæresten hans. Han tror på henne og blir henne med “hjem” til Bygdøy. Herfra ruller hun ut den ene løgnen etter den andre. 

– En av de aller første kortfilmene jeg lagde, Lögnarjävel, hadde samme premiss som denne filmen. Den handlet om en mann som hadde slått hodet, og en veldig ensom kvinne som fant ham ved havnen. Han hadde hukommelsestap og hun fant på at de kjente hverandre. De utviklet en relasjon som hun diktet helt opp, forteller Pyykkö.

– Jeg tenkte at premisset er såpass absurd at jeg ble nysgjerrig på om jeg kunne gjøre det med mer dybde og skape karakterer som var mer representative for vår tid. Samtidig ville jeg at historien skulle fortelle om det som skjer i vår verden og fortellekultur, med mange twister og lag. 

Johanna Pyykkö: «Jeg ville at framingen til tider skulle ha en ånd som levde sitt eget filosofiske liv.»

Gisseldrama og skjulte fantasier.

Camilla Godø Krohn, som spiller hovedrollen Ebba, er et talent av de sjeldne som greide å knekke «koden».

– Hun var den eneste som klarte å komme inn i hele psykologien til hovedkarakteren. Luise Nes, som er castingansvarlig, lette veldig lenge for å finne henne. Jeg tror vi så på nærmere 700 kandidater. Det var under Covid, med lite tilgang på miljøer å lete i. Så det var veldig vanskelig. 

Radoslav Vladimirov, som spiller den andre hovedrollen, kom inn senere i prosessen.

– Jeg trodde ikke at vi skulle finne rett mann for rollen. Men jeg er veldig takknemlig for at vi fant ham to dager før casten skulle være på plass i Norge. Vi gikk gjennom en lang prosess for å finne ham.  

Filmen er et gisseldrama om våre underliggende fantasier. 

– I denne filmen ville jeg berøre skjulte menneskelige fantasier gjennom et mindfucka gisseldrama. Det er flere ting som hovedrollene og birollene gjør, som forklares av de skjulte fantasiene deres. Samtidig prøvde jeg å vende og vri på fortellertendenser i gisseldrama-sjangeren og i virkeligheten. Inngangen til historien føltes som et engasjerende puslespill for meg og dem jeg samarbeidet med.

Vi spinner på mange løgner og fantasier i vår ensomhet.

– Jeg har forsøkt å skape en kvinnelig hovedkarakter som kunne si noe om samfunnet i dag. Særlig noe om ensomheten i Norge. Det er mange ensomme unge personer i Norge. Det er et samfunnsproblem. Ebba bruker løgn som verktøy for å håndtere ensomhet. Hun er et symbol for meg, samtidig som jeg føler at hun har en forankring i virkeligheten. 

Å anvende løgn som verktøy er mer utbredt enn vi tror, mener hun.

– Og på så mange forskjellige måter. Jeg håper filmen får folk til å bli nysgjerrig på den siden av oss. Samtidig vil jeg si noe om hva mange mennesker lengter etter. Ebba har lyst på et annet helt liv, og går gjennom en prosess rundt det.

«Det var ikke så mye rom for improvisasjon for å få til stilen vi ønsket oss.»

Kapitalisme og døde fugler.

Ebba lever i Norge. Men hun er ikke nødvendigvis privilegert.

– Hun jobber som vaskehjelp. Hun er ung og helt i starten av livet sitt. Vil hun bli elsket? Vil hun synde? Prøver hun å finne ut av hva kjærlighet er? Hun er fanget i en kapitalistisk verden. Hun ser og føler på alt denne verdenen sier at man skal ha, men har likevel ikke nok ressurser.

Hvis du er fra arbeiderklassen, er det ikke lett å forstå hvordan du skal finne veien inn i for eksempel studier, forteller hun. 

– Jeg ville vise det i filmen. Her i Norge tror man kanskje at mange veier er åpne, men ikke hvis du ikke kjenner til alle veiene. Verdenen vi lever i er veldig urettferdig og forvirrende. Jeg ville at filmen skulle vise det. Både fra et klasseperspektiv innenfor Norge, men også særlig i Europa. 

Døde fugler og måker går igjen i filmen. 

– I Norge og resten av Norden ser man på måker som parasitter. Folk har lyst til å drepe dem. De vil ikke ha dem rundt seg. Jeg tenkte at de kunne være representative symboler for det Ebba iblant føler seg som – falsk. Hun beveger seg i verden av falske grunner. Samtidig eksisterer hun, som måker gjør.

«Jeg ville lage en film som pendlet inn og ut av karakterens emosjonelle tilstand og narrativ.»

Referanserikdom og musikk.

Hun har deltatt på Toronto Filmmaker Lab med prosjektet.

– Laben ga oss flere verktøy. Det var særlig personinstruksjonsteknikker fra workshopene i Toronto, som jeg tok med inn i arbeidet med denne filmen. Det er også deltakere fra labben som har gitt feedback på klippen. Det har vært veldig fint med feedback også fra kollegaer utenfor Europa og den vestlige verden. De fleste av dem har jeg møtt på laber og festivaler. Vi har gitt feedback på hverandres prosjekter over videosamtaler.

De har jobbet med mange referanser.

– Vi skulle helst ha 300 referanser eller noe. For da begynte filmen å bli sin egen, og ikke likne noe vi har sett før. Vi har operert med et konsept- og referansedokument som er like langt som manuset. Det ble til slutt rundt hundre sider.

Inspirasjon har bl.a kommet fra postmoderne filmer fra 1950- og 60-tallet.

– Mest fra Asia og Europa. Både i arbeid med manus, som jeg har skrevet sammen med Jørgen Færøy Flasnes, og også i arbeid med filmens konseptuelle stil. Men vi har også hatt samtidsfilmer som inspirasjon, og en god del referanser fra bildekunsten. Tre filmer vi synes tok fantasien til et nytt nivå, metaforisk og symbolsk, var Woman in the Dunes av Hiroshi Teshigahara, Death by Hanging av Nagisa Ōshima og Persona av Ingmar Bergman. De inspirerte oss, men kanskje ikke direkte.

Hver sang i filmen har et fantasispråk.

– Vi ville at musikken skulle bidra til at filmen føltes som en episk gåte: Med sangstemmer og sangtekster som var i kontakt med noe av den store, historiske fortellerkulturen som vi har arvet fra langt tilbake i tid. Musikken er også med på å gi fortellingen en mer fantasifull og mystisk tone. 

Delphine Malaussena, komponist i Frankrike og Jakob Lindhagen, komponist i Sverige, skapte musikken for filmen. 

– Det var bra med to ulike europeiske perspektiv, for å få kontakt mellom Europa og Norden i musikken. Musikken er bygget elektronisk, med faktiske instrumenter og ulike gjenstander som lager lyder og tekstur. Også gjennom sang og vokaler. 

Film som allvitende verktøy.

De skissefilmet nesten alt med mobilen.

– Det var en veldig visuelt planlagt film, som skuespillerne måtte tilpasse seg. Det var ikke så mye rom for improvisasjon for å få til stilen vi ønsket oss. Vi hadde to ukers leseprøver, der skuespillerne bidro. Ellers skissefilmet vi hele filmen mest under befaringer og forarbeid, og underveis under innspillingen. Torbjørn Sundal Holen, fotografen, og jeg ville kommunisere alle visuelle planer til Art Department så tidlig som mulig.   

Fotografisk forsøkte de å ha en film som er et eget narrativ.

– I den forstand at filmen står over karakterene. Sånn at filmen blir som et slags allvitende verktøy og puslespill. Det vil si, at ikke kun karakterens reise står for det puslespillet som filmen har blitt, og at ikke kamera kun følger dem. Jeg ville lage en film som pendlet inn og ut av karakterens emosjonelle tilstand og narrativ, til et mer metaforisk plan, som kun selve filmen kontrollerte. Som om filmen og framingen, til tider, hadde en ånd som levde sitt eget filosofiske liv.

De ville at det skulle oppleves litt som en gåte på slutten.

– Vi tenkte mye på hva kjærlighet er, og hva det ikke er. Vi tenkte på at visse relasjoner oppleves som ekte for noen, og som falske for andre. Jeg forsøker å fortelle om det på flere lag, og om ulike relasjoner gjennom biroller. Som for eksempel birollen spilt av Christian Skolmen, som vil kjøpe sex. Det er visse som opplever et sånt kjøp som en ekte relasjon, og andre gjør ikke det. Visse opplever det som kjærlighet, og andre opplever det ikke som det – rent etisk.

Liknende fantasier, som Laila Goodys rolle har, er ofte overkommunisert i fortellinger.

– Derfor kjentes det interessant å ha fantasiene hennes i denne filmen. Laila gir rollen – en kvinne som bor i stort hus på Bygdøy – en dybde og personlighet. Jeg er takknemlig for at hun sa ja til å være med.

I et norsk perspektiv er dette en film som handler om sosial klasse.

– Den handler om fordommer mot den andre hovedkarakteren: En øst-europeer. Sett til filmkulturen, blir han en stereotypisk karakter. Men han er også en mann som finnes i virkeligheten. Jeg ville ta begge de tingene på alvor da vi konstruerte buen til karakteren. Jeg ville sende ham ut på en reise som resulterer i filosofiske grublerier hos publikum på slutten.

De som liker mystiske og gåtefulle filmer, ville ha utbytte av å se denne filmen.

– De som liker gisselfilmer, kan også se denne filmen. Den er en mind fuck og mind game, om Norge og Europa.

Fakta om Min fantastiske fremmede:

PREMIEREDATO 15. mars 2024 DRAMA 105 min REGISSØR Johanna Pyykkö MANUS Jørgen Færøy Flasnes & Johanna Pyykkö FOTO Thorbjørn Sundal Holen SKUESPILLERE Camilla Krohn & Radoslav Vladimirov PRODUSENT Dyveke Bjørkly Graver & Reneé Hansen Mlodyszewski PRODUKSJONSSELSKAP Oslo Pictures & Eye Eye Pictures SALGSAGENT Pyramide DISTRIBUTØR Ymer for Scandinavian Film Distribution

MENY