Foto fra «Tiger Stripes».

I kjølvannet av pandemien har kinobransjen appellert til alle filmelskeres dårlige samvittighet. Men tilbudet har vært av varierende kvalitet. På grunn av korona-kø, streik, Marvels likegyldige heltefortellinger og strømmetjenestenes voksende tilbud, har det alltid vært mulig å finne en unnskyldning for å bli værende hjemme foran skjermen.

Det har ikke bare vært for langt mellom filmene som utnytter det store lerretet (ironisk nok var det en strømmefilm, The Killing of the flower moon, som virkelig sprengte det store lerretet i høst). Det har vært et savn av filmer som oppleves som prekære og relevante. Filmer som ikke bare oppleves som unike kollektive opplevelser, men som også står i ledtog med noe større utenfor kinolokalene, la oss kalle det en slags tidsånd – i mangel av et bedre ord.

Barbenheimer-fenomenet viste hva slags uante krefter som kan utløses når klare kunstneriske visjoner løftes fram av markedskreftene. Men det er ikke denne typen grenseoverskridende mainstreamfilmer som kinoen kan lokke med nå på nyåret. Dette blir isteden de mindre arthousefilmenes måned.

Vi kan ikke huske sist gang så mange egenartede kvalitetsfilmer har kommet så tett på kino. Det er ikke bare heldig, med tanke på hvor få kinobesøk hver og en av oss foretar i løpet av et år. Men desto større grunn til å kjenne sin besøkelsestid nå i januar og overgangen til februar.

Allerede denne uken settes Gullpalmevinnere Fritt Fall opp på kino. Så følger disse de neste ukene fram mot februar: Poor Things, How to have sex, Tiger Stripes, The Holdovers og The Zone of Interest. Dette er filmer vi uten å blunke vil omtale som noen av årets absolutt sterkeste. Og i overgangen til februar kommer to delvis norske dark horses i dette oppløpet, Dream Scenario og Mirakelet i Gullspång, før Thea Hvistendahl spillefilmdebuterer med et brak med Håndtering av udøde. I forlengelsen av det bør vi også innlemme All of us Strangers, May December og About Dry Grasses.

Noen enkeltstående filmer kan være glemt, og det får dere tilgi oss. Men alle dere som har etterspurt de mindre/mellomstore og kompromissløse filmene har ikke lenger noen unnskyldning for ikke å gå på kino.

Hvorfor disse filmene klumper seg sammen nå, er det flere årsaker til, mener Svend B. Jenssen i Arthaus:

– Tiden mellom Oscar-nominasjonene i slutten av januar og prisutdelingen i midten av mars er alltid høysesong for amerikanske art- og independent-filmer. Internasjonale filmer som er kortlistet til Oscar har også høysesong denne perioden, eller britiske (og andre) filmer som kan komme i betraktning for øvrige Oscar-priser. Særlig vi som bor i storbyene kan glede oss over at det alltid finnes flere utmerkede kunstneriske ærgjerrige filmer på plakaten, og skal slutte å syte over at denne typen film ikke finnes på kino (lenger). De er absolutt det for den som leter litt.

Her er filmene:

Fritt Fall

En film som vanskelig lar seg kategorisere – den er både et krimdrama, kammerspill, samlivsdrama og rettsalsdrama. Rushprints Aleksander Huser var imponert da han så filmen i Cannes: «Her møter vi igjen en ypperlig Sandra Hüller (som for øvrig også spilte i Justin Triets forrige film Sibyl) i hovedrollen som en forfatter som tiltales for å ha tatt livet av sin mann, etter at han under uklare og mistenkelige omstendigheter har omkommet av et høyt fall fra huset deres. Den kunstneriske rivaliseringen mellom ekteparet så vel som «virkelighetslitteraturen» hun skriver står sentralt i filmen, som både er et spennende rettsalsdrama og et finstemt familiedrama man aldri helt vet hvordan vil utvikle seg.»

Poor Things

Jeg har lenge slitt med Yorgos Lanthimos og Emma Stone, men jeg elsker denne filmen, skrev Jon Inge Faldalen nylig om denne vinneren av Veneziafestivalens gjeveste pris: «For et vidd. For et vanvidd. Det er en smartere, skarpere og definitivt mer sexy film enn Barbie.»

Aleksander Huser beskrev den slik fra Venezia: «… filmen inneholder flere av de absurde elementene som har preget hele Lanthimos’ filmografi, som blant annet omfatter Dogtooth, The Lobster og The Killing of a Sacred Deer…. Det uventede og dristige veier som ikke skal røpes her, og byr ikke minst på en uredd og aldeles strålende rolleprestasjon fra Stone. Hun framstår som en opplagt kandidat til festivalens pris for beste kvinnelige skuespiller – noe Poor Things også gjør til prisen for beste film.»

How to have sex

Britiske Molly Manning Walkers How to Have Sex handler om tre tenåringsjenter på ferietur til Malia på Kreta, fast bestemt på at den siste av dem skal debutere seksuelt. «Dette er en både medrivende og ubehagelig film om utagerende festkultur og seksuelle opplevelser uten samtykke, skildret med energi, empati, formsikkerhet og den type realisme britene alltid har vært gode på», skrev Aleksander Huser fra Cannes-festivalen. Etter Cannes har filmen bare vokst i kritikernes øyne, og særlig Mia McKenna Bruce i hovedrollen spås en lysende framtid som skuespiller. 

Tiger Stripes

«Villdyret våkner til liv når den opposisjonelle tolv år gamle Zaffan får sin første menstruasjon. Hun blir utstøtt av venneflokken og massehysteri sprer seg rundt henne i denne horrorfilmen.» Sjelden har vi lest en mer forlokkende omtale av en ny film. Den malaysiske regissøren Amanda Nell Eu er ikke den første som anvender horrorfilmen for å ta temperaturen på et samfunns forhold til kvinnekroppen. Men det er den første malaysiske filmen som gjør det i en uforliknelig blanding av horror og komedie.

«Tolv år gamle Zaffan er gjengens midtpunkt og i stadig opposisjon til de strenge reglene på pikeskolen. Rollen hennes blir fort snudd fra midtpunkt til utskudd, når merkelige ting begynner å skje med kroppen hennes i forbindelse med at hun får sin første menstruasjon.» Filmen vant den prestisjefylte hovedprisen i Kritikeruken i Cannes tidligere i år.

The Holdovers

I tone og tematikk er denne filmen fra Alexander Payne mer i tråd med hans tidligere dramakomedier og representerer et etterlengtet comeback, rapporterte Aleksander Huser her på rushprint.no. Payne gjenforenes med sin stjerne fra Sideways, Paul Giamatti, og resultatet er en like morsom og besk skildring av en gretten gubbe som må gå ut av sin komfortsone. Som lærer må han bli igjen på campus over juleferien, for å passe på et fåtall elever som ikke får reist hjem til jul. Særlig den utagerende eleven, Angus (spilt av den sensasjonelle debutanten Dominic Sessa), som sliter med tapet av sin far, blir en prøvelse. «Med handling lagt til juletiden kan man undre seg over at The Holdovers først har norsk premiere neste år, men dette kan nettopp dreie seg om festivalenes betydning for å løfte fram visse typer filmer. Her hjemme avslutter filmen nemlig Tromsø internasjonale filmfestival kort tid før kinopremieren i januar.» 

The Zone of interest

Britiske Jonathan Glazer har tidligere regissert de tre svært ulike spillefilmene Sexy Beast, Birth og Under the Skin, ogThe Zone of Interest er nok en film som ikke nødvendigvis ligner på hans øvrige filmografi. Vi siterer fra Aleksander Huser sin rapport fra Cannes:

«Denne filmen er basert på romanen med samme navn av Martin Amis – som gikk bort samme dag som filmpremieren i Cannes  – og handler om Auschwitz-kommandant Rudolf Höss og hans familie, og da ikke minst kona Hedwig (spilt av Sandra Hüller fra Toni Erdmann og Fritt Fall), som lever i en tilsynelatende idyllisk og storslagen villa rett utenfor muren til konsentrasjonsleiren Höss bestyrer. Dette er en meget formsterk film med flere originale grep – og gir et forstyrrende perspektiv på krigens grufulle kontraster og ondskapens banalitet, i stor grad sett fra den hjem- og familiedyrkende Hedwig Höss’ perspektiv.» 

Dream Scenario

Denne amerikanske independentfilmen ser ut til å bli Kristoffer Borglis store internasjonale gjennombrudd, etter at han fikk en internasjonal profil med Syk Pike. Amerikanske kritikere er til dels begeistret: Kritikeren i IndieWire mener det er Borglis beste film, og kanskje er den litt mykere i kantene enn Syk Pike. «His third and most complete film… is a Kaufman-esque cautionary tale starring Nicolas Cage as a nerdy college professor who spontaneously begins appearing to perfect strangers around the world in their sleep. “Dream Scenario is simply the best absurdist comedy of its kind since Anomalisa (the Kaufman connection being further cemented by a Cage performance that feels like it was born from superimposing both of his “Adaptation” characters on top of each other. …And also by a running joke about antkind).

Når du var overbevist om at karrieren til Cage ikke kunne blitt mer merkelig, så kommer Borglis film til å gjøre deg enda mer forvirret, mener Variety som omtaler filmen som «Kristoffer Borgli’s brilliant look at viral celebrity».

Cage har aldri vært morsommere enn her, mener Hollywood Reporter.: «While on the subject of dreams, Cage and Borgli make for a comedy dream team, spurring each other on to edgier extremes while never losing sight of the cautionary target at which the film so wickedly takes aim. Also serving as his own editor, Borgli keeps the crazy energy percolating with playful jump cuts and soundbite-sized flashbacks, as the filmed-in-Toronto production finds a unifying constant in the seemingly steady snowfall seen outside every window.»

May December

Todd Haynes har nok en gang laget et slags melodrama med Julianne Moore i hovedrollen, slik han gjorde med Douglas Sirk-pastisjen Far from Heaven fra 2002, skrev Aleksander Huser fra Cannes. «I motsetning til den er imidlertid handlingen i May December lagt til vår samtid (eller i hvert fall nesten). Moore spiller her en middelaldrende kvinne som er gift og har barn med en mann hun innledet forholdet med da han var tretten år, og fortellingen dreier seg om en skuespiller som skal portrettere henne i en film og tilbringer tid med familien som research. Skuespilleren spilles av Natalie Portman, og både hun og Moore gjør strålende prestasjoner i det som kan kalles delte hovedroller. Mer enn et melodrama kan May December beskrives som en form for ironisk såpeopera, hvor man kan se spor av både Fassbinder, John Waters og Bergmans Persona. Dette er en leken og smart film med en forfriskende vri på et stadig aktuelt tema – ikke helt ulikt Todd Fields innfallsvinkel til #metoo-tematikken i Tár, selv om filmene ikke minner stort om hverandre utover det.»

About Dry Grasses

Tyrkiske Nuri Bilge Ceylan er blant de med «fast klippekort» i Cannes, og det er det særlig én god grunn til: han skuffer sjelden. About Dry Grasses er vintage Ceylan – krevende, gåtefull og fascinerende. Det hele starter med at en lærer anklages for usømmelig oppførsel i kontakt med en lokal elev i en av Tyrkias fjerntliggende provinser. Men som alltid i Ceylans filmer er denne lokale oppstandelsen bare en inngang til en utforsking av større spørsmål. Vi siterer fra Faldalens omtale:

«Nuri Bilge Ceylans lange statiske eller langsomt bevegelige innstillinger åpner med åpent lende, snøknistring og vindpip, og en kunstlærer på vei gjennom skolegårdens Lumièresk letthendte snøballkrig etter ferien. Kun noen få av barna har sett havet, og ei ung jentes blikk og ord lander ofte hos læreren, også på tomannshånd. Etter ranselransaking og konfiskering av et kjærlighetsbrev anklages han for usømmelig oppførsel i sin elevkontakt…»

Mirakelet i Gullspång

Publikum og kritikere har latt seg forbløffe og begeistre av denne svensk-norske dokumentaren, som vil få sin norgespremiere under Tromsø internasjonale filmfestival før den kommer på kino 2.februar. Når en dokumentar sammenliknes med Twin Peaks, så vet du at du står overfor noe helt spesielt.

«Fortellingen, og regissør Maria Fredrikssons måte å presentere den på, er fullstendig uforutsigbar, fengslende og samtidig tankevekkende, og jeg gleder meg stort til å vise den til TIFF-publikummet, sa nylig Astrid Aure, programsjef for Film fra Nord.

Filmen følger to nordnorske søstre som sier de har opplevd et mirakel: Når de skal kjøpe en leilighet i den lille svenske byen Gullspång møter de selgeren Olaug, som er prikk lik deres avdøde søster. Ikke bare det: hun er født på samme dag, og har vokst opp på andre siden av fjorden til søstrene i Troms. «Filmen begynner som en utrolig familiegjenforening, men tar flere brå vendinger og utvikler seg til en dramatisk fortelling om arv og miljø, familiehemmeligheter og vårt behov for å ha noe å tro på». 

All of us Strangers

Dette er en av årets mest kritikerroste britiske filmer. Regissøren Andrew Haigh har tidligere gitt oss sterke relasjonsdramaer som 45 years og Weekend. Også All of Us Strangers handler om kjærlighet – men denne gangen har Haigh valgt å bryte med den realistiske rammen. Vi møter homofile Adam (Andrew Scott) som drar tilbake til byen han vokste opp i, der han finner foreldrene sine boende i barndomshjemmet, akkurat som de gjorde da de døde, 30 år tidligere. Han konfronteres med kjærlighetsfulle foreldre som også var preget av sin egen tid – ikke minst i synet på homofile. Den elegante overgangen mellom nåtidig virkelighet, gamle minner og fantasi kan minne om Celine Sciammas tilnærming i Petite Maman. Det er mesterlig orkestrert, med kremen av britiske skuespillere. Ved siden av Scott finner vi Paul Mescal, Jamie Bell og Claire Foy.

Håndtering av udøde

Spillefilmen Håndtering av udøde, regissert av Thea Hvistendahl, får æren av å åpne en av Nord-Europas største festivaler, Gøteborg film festival. Det skjer 26.januar – like før den norske kinopremieren.

Filmen beskrives som «en magisk realistisk kjærlighetshistorie om å akseptere det vi ikke kan kontrollere. Filmen reflekterer over livet, døden, menneskelige relasjoner og naturen». Sjangermessig befinner vi oss et sted mellom drama og art house horror. Den er basert på et manus og en roman av John Ajvide Lindqvist som brakdebuderte med den også filmatiserte grøsseromanen La den rette komme inn. I rollene finner vi blant annet Renate Reinsve og Anders Danielsen Lie. Festivalens programsjef, Jonas Holmberg, omtaler filmen som «oppsiktsvekkende vakker, filosofisk og dypt rørende».

Du kan lese mer om de kommende kinopremierene her.