I sterke og kinoaktuelle «Tapt barndom» møter vi en tolv år gammel jente som har fått indoktrinert en seksualisert voksen personlighet av sin pedofile far. Det stilte regissøren Emmanuelle Nicot og skuespillerne overfor spesielle og krevende utfordringer. Da hjalp det å ha lang erfaring med casting.
Emmanuelle Nicots sterke spilledebutfilm Tapt barndom starter med at politiet stormer leiligheten til den tolv år gamle hovedpersonen Dalva og arresterer faren hennes, hvorpå hun tas hånd om av sosialarbeidere og plasseres på et krisesenter.
Med dette utgangspunktet forteller den fransk/belgiske filmen (som har originaltittel Dalva og internasjonal tittel Love According to Dalva) en omvendt «coming of age»-historie om en ung jente som må finne fram til barnet hun aldri har fått være – eller ønsket å være. Isteden anser hun seg som en voksen, med en forstyrrende moden og seksualisert personlighet hun er tillagt av den pedofile faren, som har behandlet henne som sin kjæreste.
Regissør og manusforfatter Nicot framhever flere grunner til at hun valgte det vanskelige temaet for sin første spillefilm når Rushprint møter henne i Paris.
– Det å være under noens påvirkning på en slik måte var et tema jeg allerede hadde behandlet i flere kortfilmer og som opptar meg personlig. Min siste kortfilm handlet om et senter for vanskeligstilt ungdom, og jeg tilbragte en del tid på et krisesenter i Frankrike for barn som har blitt mishandlet av foreldre, forteller regissøren, som er født i Frankrike og filmutdannet i Belgia.
– I barnas øyne var systemet urettferdig. De tok foreldrenes parti og mente at de led mer av å være plassert på institusjonen enn av foreldrenes mishandling. De var i fullstendig fornektelse, sier hun om de unge på det sistnevnte krisesenteret.
I tillegg har Nicot hatt samtaler med sosialarbeidere, psykologer og dommere i barnevernssaker, og trekker særlig fram ett møte som utslagsgivende for spillefilmen.
– Jeg husker spesielt en sosialarbeider som oppsøkte husstander for å hente barn som var mishandlet i familien sin. En dag skulle hun hente en seks år gammel jente som bodde alene med faren sin, som var mistenkt for incest. Denne lille jenta var ekstremt sensuell og seksuell, og spilte et slags forførende spill overfor sosialarbeideren, forteller hun.
– Jeg lurte på hvordan denne jenta ville være i for eksempel tolvårsalderen. Og fra dette kom ideen til denne fiksjonsfortellingen.
Regissør Nicot har selv bakgrunn som castingansvarlig, og bekrefter at det var til hjelp i arbeidet med å finne den rette unge skuespilleren for hovedrollen.
– Jeg hadde noen tanker og visste hvor jeg skulle lete. Hun burde komme fra et øvre klassesjikt, siden hun skulle mestre språket godt og være grasiøs. Så vi utlyste via skoler innen musikk, ballett og gymnastikk, samt ridesentre, hvor man lettere kunne finne den typen jenter.
Tilsammen så de gjennom rundt 5000 kandidater som meldte seg fra Frankrike og Belgia.
– Først var det en utvelgelse basert på fotoer, deretter videopresentasjoner. Jeg ba jentene om å introdusere seg selv og fortelle hva de likte og mislikte – og hva ordet kjærlighet betød for dem.
Da regissøren så videoen til Zelda Samson, som spiller Dalva i filmen, ble hun umiddelbart svært imponert.
– På det tidspunktet var hun elleve år. Hun var veldig selvsikker for alderen, med et rikt ordforråd. I videoen fortalte hun at hun ønsket å bli astrofysiker og spesialisere seg i mørk materie, og at hun ville sikte mot Nobelprisen. Hun var også feminist og ganske kritisk til guttene i klassen sin, forteller regissøren.
– Det var kjærlighet ved første blikk. Da jeg møtte henne, minte ansiktet hennes meg om Romy Schneider. Hun hadde det samme alders-uspesifikke ved seg, og kunne se ut som hun var både ti og atten år gammel avhengig av vinkelen. Den egenskapen var en styrke for filmen. Så det var åpenbart for meg at det måtte bli henne.
Nicot måtte likevel overbevise resten av produksjonsteamet, fordi Samson ikke hadde den fysiske framtoningen de hadde sett for seg til rollen.
– Zelda kledde seg som en gutt, hadde uflidd hår og var framoverbøyd med blikket rettet mot bakken. Hun var ikke den grasiøse danseren vi hadde forestilt oss. Så vi fortsette castingprosessen – men for å sette en stopper for det, besluttet jeg å få inn en kostymedesigner og en sminkør for å forandre Zelda til karakteren. Og det fungerte, Zelda ble til Dalva.
Hvordan var det å jobbe med en så ung skuespiller med tanke på filmens tematikk? Hvor mye kunne du forklare om dette til henne – og hvor mye forstod hun om hva historien handler om?
– Vi brukte ikke ordet incest da vi søkte etter unge til rollen, for da ville vi neppe fått noen søkere. I forkant av foto- og videorundene sa vi bare at det handlet om en tolv år gammel jente som havner på et krisesenter, og som var full av motstand og sterkt påvirket av faren. Men før vi møtte kandidatene, ringte jeg foreldrene deres. Alle responderte at de måtte snakke med barnet sitt for å forklare hva incest er. Det gjaldt også Zelda. Det er et veldig tungt belastet ord for voksne, men barn vet ikke hva det betyr, sier Nicot.
– For Zelda var det magisk å være med på filminnspillingen. Hun var veldig oppglødd på grunn av kostymene, kamera og så videre. Incest var aldri noen vekt på skuldrene hennes. Vi hadde en psykolog som hun kunne prate med under hele innspillingen, men hun hadde aldri behov for det, fortsetter hun.
– Da jeg snakket med Zelda om historien nevnte jeg aldri seksualitet, fordi jeg syntes det ville være for invaderende om en annen voksen enn foreldrene gjorde det. Men jeg forklarte hva som foregår i Dalvas hode. Jeg sa at for Dalva er faren den eneste som elsker henne og tar vare på henne. I scenen der politiet kommer og tar ham fra henne, er det de som er de slemme ut fra hennes oppfattelse. Og gjennom innspillingen forklarte jeg Zelda de ulike nivåene av forståelse hos karakteren for at hun har vært under farens påvirkning.
Tapt barndom har et nært og realistisk formspråk, uten nødvendigvis å være så mørkt og dystert som man kanskje kunne forvente.
Hvordan jobbet du med fotograf Caroline Guimbal om filmens visuelle stil, og hvilke retningslinjer la dere for uttrykket?
– Hun er faktisk en av mine beste venner, og vi har samarbeidet fra vi gikk på filmskolen, der hun hadde foto på alle filmene mine. Men dette er også Carolines første spillefilm, fordi hun har jobbet med dokumentarer etter skolen. Jeg elsker tilnærmingen hennes, hun kommer nære folk uten å bli invaderende, svarer filmskaperen.
– Det var hele tiden et spørsmål om hvor vi skulle plassere kameraet for å komme til kjernen av Dalvas følelser, og vi gjorde mange tester. Caroline var tilstede på de forberedende prøvene med Zelda, og da så vi virkelig hvordan ansiktet hennes kunne framstå som ti år forfra og atten i profil, legger hun til.
– En viktig føring for uttrykket var dessuten at det skulle være en film med mye lys. Den har et tungt tema, men beveger seg mot lyset. Vi ville framheve sollyset i alle årstidene, som filmen er spilt inn gjennom.
Tapt barndom hadde norsk kinopremiere fredag 17. november.
I sterke og kinoaktuelle «Tapt barndom» møter vi en tolv år gammel jente som har fått indoktrinert en seksualisert voksen personlighet av sin pedofile far. Det stilte regissøren Emmanuelle Nicot og skuespillerne overfor spesielle og krevende utfordringer. Da hjalp det å ha lang erfaring med casting.
Emmanuelle Nicots sterke spilledebutfilm Tapt barndom starter med at politiet stormer leiligheten til den tolv år gamle hovedpersonen Dalva og arresterer faren hennes, hvorpå hun tas hånd om av sosialarbeidere og plasseres på et krisesenter.
Med dette utgangspunktet forteller den fransk/belgiske filmen (som har originaltittel Dalva og internasjonal tittel Love According to Dalva) en omvendt «coming of age»-historie om en ung jente som må finne fram til barnet hun aldri har fått være – eller ønsket å være. Isteden anser hun seg som en voksen, med en forstyrrende moden og seksualisert personlighet hun er tillagt av den pedofile faren, som har behandlet henne som sin kjæreste.
Regissør og manusforfatter Nicot framhever flere grunner til at hun valgte det vanskelige temaet for sin første spillefilm når Rushprint møter henne i Paris.
– Det å være under noens påvirkning på en slik måte var et tema jeg allerede hadde behandlet i flere kortfilmer og som opptar meg personlig. Min siste kortfilm handlet om et senter for vanskeligstilt ungdom, og jeg tilbragte en del tid på et krisesenter i Frankrike for barn som har blitt mishandlet av foreldre, forteller regissøren, som er født i Frankrike og filmutdannet i Belgia.
– I barnas øyne var systemet urettferdig. De tok foreldrenes parti og mente at de led mer av å være plassert på institusjonen enn av foreldrenes mishandling. De var i fullstendig fornektelse, sier hun om de unge på det sistnevnte krisesenteret.
I tillegg har Nicot hatt samtaler med sosialarbeidere, psykologer og dommere i barnevernssaker, og trekker særlig fram ett møte som utslagsgivende for spillefilmen.
– Jeg husker spesielt en sosialarbeider som oppsøkte husstander for å hente barn som var mishandlet i familien sin. En dag skulle hun hente en seks år gammel jente som bodde alene med faren sin, som var mistenkt for incest. Denne lille jenta var ekstremt sensuell og seksuell, og spilte et slags forførende spill overfor sosialarbeideren, forteller hun.
– Jeg lurte på hvordan denne jenta ville være i for eksempel tolvårsalderen. Og fra dette kom ideen til denne fiksjonsfortellingen.
Regissør Nicot har selv bakgrunn som castingansvarlig, og bekrefter at det var til hjelp i arbeidet med å finne den rette unge skuespilleren for hovedrollen.
– Jeg hadde noen tanker og visste hvor jeg skulle lete. Hun burde komme fra et øvre klassesjikt, siden hun skulle mestre språket godt og være grasiøs. Så vi utlyste via skoler innen musikk, ballett og gymnastikk, samt ridesentre, hvor man lettere kunne finne den typen jenter.
Tilsammen så de gjennom rundt 5000 kandidater som meldte seg fra Frankrike og Belgia.
– Først var det en utvelgelse basert på fotoer, deretter videopresentasjoner. Jeg ba jentene om å introdusere seg selv og fortelle hva de likte og mislikte – og hva ordet kjærlighet betød for dem.
Da regissøren så videoen til Zelda Samson, som spiller Dalva i filmen, ble hun umiddelbart svært imponert.
– På det tidspunktet var hun elleve år. Hun var veldig selvsikker for alderen, med et rikt ordforråd. I videoen fortalte hun at hun ønsket å bli astrofysiker og spesialisere seg i mørk materie, og at hun ville sikte mot Nobelprisen. Hun var også feminist og ganske kritisk til guttene i klassen sin, forteller regissøren.
– Det var kjærlighet ved første blikk. Da jeg møtte henne, minte ansiktet hennes meg om Romy Schneider. Hun hadde det samme alders-uspesifikke ved seg, og kunne se ut som hun var både ti og atten år gammel avhengig av vinkelen. Den egenskapen var en styrke for filmen. Så det var åpenbart for meg at det måtte bli henne.
Nicot måtte likevel overbevise resten av produksjonsteamet, fordi Samson ikke hadde den fysiske framtoningen de hadde sett for seg til rollen.
– Zelda kledde seg som en gutt, hadde uflidd hår og var framoverbøyd med blikket rettet mot bakken. Hun var ikke den grasiøse danseren vi hadde forestilt oss. Så vi fortsette castingprosessen – men for å sette en stopper for det, besluttet jeg å få inn en kostymedesigner og en sminkør for å forandre Zelda til karakteren. Og det fungerte, Zelda ble til Dalva.
Hvordan var det å jobbe med en så ung skuespiller med tanke på filmens tematikk? Hvor mye kunne du forklare om dette til henne – og hvor mye forstod hun om hva historien handler om?
– Vi brukte ikke ordet incest da vi søkte etter unge til rollen, for da ville vi neppe fått noen søkere. I forkant av foto- og videorundene sa vi bare at det handlet om en tolv år gammel jente som havner på et krisesenter, og som var full av motstand og sterkt påvirket av faren. Men før vi møtte kandidatene, ringte jeg foreldrene deres. Alle responderte at de måtte snakke med barnet sitt for å forklare hva incest er. Det gjaldt også Zelda. Det er et veldig tungt belastet ord for voksne, men barn vet ikke hva det betyr, sier Nicot.
– For Zelda var det magisk å være med på filminnspillingen. Hun var veldig oppglødd på grunn av kostymene, kamera og så videre. Incest var aldri noen vekt på skuldrene hennes. Vi hadde en psykolog som hun kunne prate med under hele innspillingen, men hun hadde aldri behov for det, fortsetter hun.
– Da jeg snakket med Zelda om historien nevnte jeg aldri seksualitet, fordi jeg syntes det ville være for invaderende om en annen voksen enn foreldrene gjorde det. Men jeg forklarte hva som foregår i Dalvas hode. Jeg sa at for Dalva er faren den eneste som elsker henne og tar vare på henne. I scenen der politiet kommer og tar ham fra henne, er det de som er de slemme ut fra hennes oppfattelse. Og gjennom innspillingen forklarte jeg Zelda de ulike nivåene av forståelse hos karakteren for at hun har vært under farens påvirkning.
Tapt barndom har et nært og realistisk formspråk, uten nødvendigvis å være så mørkt og dystert som man kanskje kunne forvente.
Hvordan jobbet du med fotograf Caroline Guimbal om filmens visuelle stil, og hvilke retningslinjer la dere for uttrykket?
– Hun er faktisk en av mine beste venner, og vi har samarbeidet fra vi gikk på filmskolen, der hun hadde foto på alle filmene mine. Men dette er også Carolines første spillefilm, fordi hun har jobbet med dokumentarer etter skolen. Jeg elsker tilnærmingen hennes, hun kommer nære folk uten å bli invaderende, svarer filmskaperen.
– Det var hele tiden et spørsmål om hvor vi skulle plassere kameraet for å komme til kjernen av Dalvas følelser, og vi gjorde mange tester. Caroline var tilstede på de forberedende prøvene med Zelda, og da så vi virkelig hvordan ansiktet hennes kunne framstå som ti år forfra og atten i profil, legger hun til.
– En viktig føring for uttrykket var dessuten at det skulle være en film med mye lys. Den har et tungt tema, men beveger seg mot lyset. Vi ville framheve sollyset i alle årstidene, som filmen er spilt inn gjennom.
Tapt barndom hadde norsk kinopremiere fredag 17. november.
