Hva kan tre filmer fra «superfilmåret» 2021 fortelle oss om kvinnerollen av i dag? En god del, om vi skal tro en ny masteroppgave av Maria Børja med tittelen: «Opprørere på randen av kunstnerisk gjennombrudd: Kvinnerepresentasjon i Ninjababy, Gritt og Verdens verste menneske.

Børja forsvarte oppgaven i sommer ved Institutt for Medier og Kommunikasjon ved UiO og har siden blant annet bidratt på rushprint.no med et utmerket intervju med Deeyah Khan. Vi bør i samme slengen opplyse om at oppgaven ble vurdert av sensorene Jon Inge Faldalen og Gry Cecilie Rustad – to gjengangere i våre spalter. De ga oppgaven av A og omtaler den som «et fremragende arbeid», «usedvanlig velskrevet» og «et solid stykke (norsk) filmanalyse, -teori og -historie, et virkelig bidrag til forskningslitteraturen på feltet».

Forenklet gjengitt konkluderer Børja i oppgaven med at der Ninjababy er den av filmene som i størst grad «skriver seg inn i en norsk feministisk tradisjon, problematiserer Gritt i større grad andre sosiale spørsmål, ikke minst gjennom portretter av ulike sosiale klasser og minoriteter, mens Verdens verste menneske er den filmen som i størst grad er preget av postfeminisme og et nyliberalistisk menneskesyn».

I analysen benytter Børja særlig Barbara Creeds teori om det «monstrøst-feminine», som hun i 2022 oppdaterte i boka «Return of the Monstrous-Feminine». Her beskriver Creed hvordan kvinneroller i en rekke post-milleniumsfilmer som hun kaller ‘feministisk nybølgefilm’, bruker sine ‘monstrøst-feminine’ kvaliteter som en kilde til opprør – noe Børja mener er veldig relevant for Gritt, Ninjababy og Verdens verste menneske. I tillegg tror hun teorien med hell kunne vært prøvd ut på filmer som Syk pike (2022) og serier som Pørni (2021–).

Teori om postfeminisme og interseksjonalitet er også viktige byggesteiner i analysen.

– Ikke minst setter jeg filmene og hovedrollene inn i en norsk filmhistorisk sammenheng, der jeg særlig bygger på undersøkelser av 1970-tallets feministiske filmbølge blant annet beskrevet i Ingrid S. Holtar og Johanne Kielland Servolls doktorgradsavhandlinger. Underveis i arbeidet ble det tydelig for meg hvordan den norske filmhistorien, som i all hovedsak har vært skrevet av menn, nærmest konsekvent har plassert de kvinnelige filmskaperne i egne avsnitt og kapitler, mens generelle estetiske og politiske strømninger har blitt tilskrevet mannlige filmskapere. Dagens situasjon, med økt kjønnslikestilling bak kamera, tilnærmet likestilling i antall hovedroller og et større mangfold av historier, kaller på en oppdatering av norsk filmhistorie.

Børja har bakgrunn som journalist, redaktør og formidler. Hun har utgitt tre skjønnlitterære bøker, hvorav den nyeste, novellesamlinga «Hele verden skal elske oss», kom ut på Cappelen Damm i vår.

Du kan lese hele masteroppgaven her.