Både Kristin Heien, Eili Harboe og Liv Runesdatter debuterer som kortfilmskapere med premiere under Den norske filmfestivalen i Haugesund. Her forteller de om sine svært ulike innganger til og utnyttelse av det korte formatet.

«Sonja kjemper for å komme tilbake på scenen. I en tilstand der alt er i ferd med å rakne, representerer scenen et sted hun kjenner hun har kontroll. Med humor og varme tegner filmen et portrett av en kvinne som er i ferd med å miste grepet om virkeligheten.»
Kortfilmidéen er inspirert av mormoren til regissør Kristin Heien.
– Hun var en stor personlighet. Sett fra mitt perspektiv som barnebarn, var hun veldig gøy, leken og full av liv helt til det siste. Hun fikk demens og endret seg ganske mye. Jeg så hva det gjorde, særlig med mamma. Rollene forandret seg. Plutselig var det mamma som skulle ta seg av sin mor, og ikke motsatt. Det er utgangspunktet for filmen.
Hun hadde lyst til å utforske hva som skjer i relasjonene mellom dem.
– Men jeg hadde kanskje særlig lyst til å utforske det som ikke forsvinner. Kjernen av personligheten var der til det siste. Mormor mistet aldri humoren, den snertne kommentaren. Å få demens er som en langsom død. For pårørende er det forferdelig å se at noen forsvinner. Men hvem er vi når alt falmer?
Filmen er en samproduksjon mellom Filmkraft Rogaland og Vestnorsk filmsenter.
– De har begge gitt penger, i tillegg til Fond for lyd og bilde (Kulturrådet). Det betyr at man da må bruke penger i begge regioner. Jeg bor i Bergen. Så vi valgte å ha opptaksfasen i Rogaland, og forarbeidet og etterarbeidsfasen i Bergen. Jeg er vokst opp i Rogaland. Noe av estetikken i landskapet synes jeg passet veldig fint til historien. Særlig scenen på stranden var viktig for meg å ha med. Den fant jeg der.
Hadde dere et manus som dere fulgte slavisk, eller eksperimenterte dere på opptak?
– Vi eksperimenterte litt på opptak. En av de fineste scenene, som jeg personlig liker best, ble til på opptak. Det er kammerscenen hvor mor og datter sitter på sykehjemsrommet, hvor de snakker om manuset som moren febrilsk prøver å komme seg inn i. Det er ikke det manuset som står på papiret. Datteren blir frustrert. Det er to virkelighetsoppfatninger som kræsjer. Der satte vi opp en situasjon der jeg ga dem romslig regi, slik at de kunne utforske dette sammen.
Hvorfor valgte du at hovedkarakteren skulle være en tidligere teaterskuespiller?
– Noe av det brutale med demens er at du kan endre deg veldig, og det kan bli et sosialt fall. Når det er en offentlig person, som mange har et forhold til, og som man tror man kjenner, kan fallet bli enda større. Du aner bare at teateret er hennes bakteppe. Jeg tenker at det kanskje ligger en sårhet hos datteren fra før av. Hun har mistet moren sin tidligere: Til jobben og karrieren. Den stjernen hun har vært for andre. Derfor er det en enda større sårhet hos henne nå, når noe definitivt er forbi. Hun vil aldri bli den moren hun skulle ønske hun var, og som hun kanskje heller ikke helt har hatt. Dette er mer en undertekst. Selv om hun ikke er borte, er hun allerede litt borte.
«Stian har tatt med den irske kjæresten sin på fjelltur. Når Andie ødelegger det perfekte frieriet, begynner forholdet deres å slå sprekker. Og, vil de noensinne finne veien ned fra fjellet?»
Hvordan ble du regissør på denne filmen?
– Det er ein spesiell historie. Eg har hatt eit ønskje om å ha regi ein god stund. Eg har jobba med eigne prosjekter. Til Beaten Track var det egentlig ein annen regissør som var tiltenkt, men han vart sjukemeldt og måtte trekkje seg frå prosjektet. Då var allereie filmen fullfinansiert frå Filmkraft Rogaland, med fullt crew og cast på plass. Folk var klare til å gjennomføre innspelinga. Så vart eg spurd om å gjere regi.
Hun hadde tidligere vært på en workshop der en del av crewet var involvert, blant annet produsenten, Lina Helvik.
– Ho visste at eg hadde gitt uttrykk for at eg hadde lyst til å gjere regi. Eg fekk førespurnaden frå Emilie Hetland, som har skrevet manus og spelar hovudrolla. Eg vart veldig glad for å bli spurd, og ikkje minst at dei hadde tilliten til at eg kunne gjennomføre prosjektet.
Hun fikk også tilliten til å gjøre om på regikonsept og gjøre sjangerbytte.
– Det var eigentleg ein drama-thriller. Men eg ønska å lage ein satire, fordi eg så mykje humor i relasjonen til karakterane. Emilie fekk skrevet ut ein del scener som eg ønska meg: Spesielt møtet med fjellvandraren. Han var ikkje ein karakter i det opprinnelege manuset. Det var viktig for meg å ha ein tett dialog med fotografen i forhold til tablåene i fjellheimen.
De spilte filmen inn på Vestlandet.
– Vêr og vind kan skifte. Det var ein dag me hadde alt frå sol, til regn og sol igjen. Eg kjende kanskje på eit press på å få gjennomført dei scenane. Det er ein erfaring eg tar med meg vidare: At ein ikkje skal vere redd for å bruke tid. Me hadde fire opptaksdagar. Crewet og samarbeidet med Lina, Emilie og Johannes (Blåsternes) var heilt topp. Det var veldig mange som bidro til at me fekk gjennomført alt. Me bodde på fjellet og lagde mat saman kvar kveld.
Hvordan vil du si at din skuespillererfaring hjelper deg som regissør?
– Det tekniske aspektet har ein litt forståelse for. Eg håpar at måten eg kan snakke med skodespelarar på, reflekterer måten eg som skodespelar sjølv vil jobbe med regissører. Eg er oppteken av at skodespelarane kan føle at dei kan kome med tilbod og refleksjonar rundt materialet, og ikkje vere begrensa av mine føringar.
Det var viktig for henne å bruke norsk folkemusikk.
– Og ha med hardingfele for eksempel. Det er originalmusikk som er skrevet av Nikolai Storevik til filmen. Ein kan beskrive musikken som kjenslemessige beskrivelser av naturen. Her er det brukt med litt ironisk distanse, fordi det ofte står i kontrast til det som skjer. Hardingfela er det karakteren Stian ønsker at turen skal bli, men så berre krakelerer det.
«Seks barn utforsker og søker forståelse for naturen rundt oss gjennom improvisert dans. Kan deres blikk minne oss om noe vi har glemt?»
– Fugler er både en eksperimentell dokumentar og en kunstfilm. Som dokumentar er den eksperimentell i sin form. Det estetiske spiller en stor rolle. Den kan gjerne vises på kunstmuseer og festivaler som en kunstfilm.
Utgangspunktet for filmen er et tverrfaglig kunstprosjekt med alle tredjeklassingene på Storhaug skole, som strakk seg over seks måneder.
– Barna fikk fordype seg i lokalt fugleliv og naturmangfold med utgangspunkt i hjemstedet sitt. De bygde et bibliotek. Det kom blant annet inn dansekunstnere og billedkunstnere. Det var et stort prosjekt som gjennomsyret hverdagen deres i alle fag.
Filmen dokumenterer slutten av barnas prosess.
– Altså øyeblikket der det kunstneriske materialet barna har utviklet blir gjenforent med skogen og fuglelivet. I likhet med mange andre, kan jeg kjenne på en fortvilelse over vår manglende evne til å ta ansvar for vårt eget livsgrunnlag. Vi er i ferd med å ødelegge naturen rundt oss. Uansett hvor mange rapporter vi stilles overfor, eller hvor mange nyhetsreportasjer som forteller oss at vi må handle, er vi ute av stand til å ta grep. Det er som om vi ikke klarer å ta alvoret innover oss.
Barn har en helt spesiell evne til å relatere seg til naturen og hverandre.
– De er lydhøre, generøse og modige i hvordan de tør å blottstille seg. Det er som vi voksne har glemt hvor intim vår egen relasjon til naturen er. At maten vi spiser, luften vi fyller lungene våre med og vinden som berører kroppen vår, er natur. Har barna en intuitiv kunnskap som vi har mistet? Kanskje kan de lære oss noe som vi har glemt?
I kunst- og kulturverden er det sjeldent at barn er medskapere i like stor grad som de er i denne filmen, mener hun.
– De har vært medskapere fra første stund. Alt er generert fra dem. Underveis i prosessen har jeg hele tiden utfordret meg selv på i hvor stor grad jeg kan slippe dem fri, og unnlate å styre dem. Filmen styres selvfølgelig av mitt blikk og mine intensjoner. Jeg er tilstede hele tiden, og kameraet er aktivt med i bevegelsene. Kamera er ikke en observatør, men en medspiller. Det er selvfølgelig gjort med hensikt.
Hun hadde full tillit til at da de kom ut i skogen, ville fine ting skje.
– Jeg hadde tillit til den prosessen vi var i, og jeg hadde et nært og veldig godt samarbeid med Joakim Hauge Vocke (fotograf og produsent), Bjarte Mørner Tveit (produsent) og Kyrre Larsen (regikonsulent, klipper og fargegrader). De har erfaring og kompetanse jeg ikke besitter selv, og stilte gode spørsmål underveis. Vi hadde prøvefilmet mye uten barna, fordi jeg visste at akkurat det som oppstod der kunne bare skje én gang.
«Kort fra Rogaland» er et program under Den norske filmfestivalen i Haugesund som viser film som har tilknytning til regionen. Du kan lese mer om alle filmene her.
«Sonja kjemper for å komme tilbake på scenen. I en tilstand der alt er i ferd med å rakne, representerer scenen et sted hun kjenner hun har kontroll. Med humor og varme tegner filmen et portrett av en kvinne som er i ferd med å miste grepet om virkeligheten.»
Kortfilmidéen er inspirert av mormoren til regissør Kristin Heien.
– Hun var en stor personlighet. Sett fra mitt perspektiv som barnebarn, var hun veldig gøy, leken og full av liv helt til det siste. Hun fikk demens og endret seg ganske mye. Jeg så hva det gjorde, særlig med mamma. Rollene forandret seg. Plutselig var det mamma som skulle ta seg av sin mor, og ikke motsatt. Det er utgangspunktet for filmen.
Hun hadde lyst til å utforske hva som skjer i relasjonene mellom dem.
– Men jeg hadde kanskje særlig lyst til å utforske det som ikke forsvinner. Kjernen av personligheten var der til det siste. Mormor mistet aldri humoren, den snertne kommentaren. Å få demens er som en langsom død. For pårørende er det forferdelig å se at noen forsvinner. Men hvem er vi når alt falmer?
Filmen er en samproduksjon mellom Filmkraft Rogaland og Vestnorsk filmsenter.
– De har begge gitt penger, i tillegg til Fond for lyd og bilde (Kulturrådet). Det betyr at man da må bruke penger i begge regioner. Jeg bor i Bergen. Så vi valgte å ha opptaksfasen i Rogaland, og forarbeidet og etterarbeidsfasen i Bergen. Jeg er vokst opp i Rogaland. Noe av estetikken i landskapet synes jeg passet veldig fint til historien. Særlig scenen på stranden var viktig for meg å ha med. Den fant jeg der.
Hadde dere et manus som dere fulgte slavisk, eller eksperimenterte dere på opptak?
– Vi eksperimenterte litt på opptak. En av de fineste scenene, som jeg personlig liker best, ble til på opptak. Det er kammerscenen hvor mor og datter sitter på sykehjemsrommet, hvor de snakker om manuset som moren febrilsk prøver å komme seg inn i. Det er ikke det manuset som står på papiret. Datteren blir frustrert. Det er to virkelighetsoppfatninger som kræsjer. Der satte vi opp en situasjon der jeg ga dem romslig regi, slik at de kunne utforske dette sammen.
Hvorfor valgte du at hovedkarakteren skulle være en tidligere teaterskuespiller?
– Noe av det brutale med demens er at du kan endre deg veldig, og det kan bli et sosialt fall. Når det er en offentlig person, som mange har et forhold til, og som man tror man kjenner, kan fallet bli enda større. Du aner bare at teateret er hennes bakteppe. Jeg tenker at det kanskje ligger en sårhet hos datteren fra før av. Hun har mistet moren sin tidligere: Til jobben og karrieren. Den stjernen hun har vært for andre. Derfor er det en enda større sårhet hos henne nå, når noe definitivt er forbi. Hun vil aldri bli den moren hun skulle ønske hun var, og som hun kanskje heller ikke helt har hatt. Dette er mer en undertekst. Selv om hun ikke er borte, er hun allerede litt borte.
«Stian har tatt med den irske kjæresten sin på fjelltur. Når Andie ødelegger det perfekte frieriet, begynner forholdet deres å slå sprekker. Og, vil de noensinne finne veien ned fra fjellet?»
Hvordan ble du regissør på denne filmen?
– Det er ein spesiell historie. Eg har hatt eit ønskje om å ha regi ein god stund. Eg har jobba med eigne prosjekter. Til Beaten Track var det egentlig ein annen regissør som var tiltenkt, men han vart sjukemeldt og måtte trekkje seg frå prosjektet. Då var allereie filmen fullfinansiert frå Filmkraft Rogaland, med fullt crew og cast på plass. Folk var klare til å gjennomføre innspelinga. Så vart eg spurd om å gjere regi.
Hun hadde tidligere vært på en workshop der en del av crewet var involvert, blant annet produsenten, Lina Helvik.
– Ho visste at eg hadde gitt uttrykk for at eg hadde lyst til å gjere regi. Eg fekk førespurnaden frå Emilie Hetland, som har skrevet manus og spelar hovudrolla. Eg vart veldig glad for å bli spurd, og ikkje minst at dei hadde tilliten til at eg kunne gjennomføre prosjektet.
Hun fikk også tilliten til å gjøre om på regikonsept og gjøre sjangerbytte.
– Det var eigentleg ein drama-thriller. Men eg ønska å lage ein satire, fordi eg så mykje humor i relasjonen til karakterane. Emilie fekk skrevet ut ein del scener som eg ønska meg: Spesielt møtet med fjellvandraren. Han var ikkje ein karakter i det opprinnelege manuset. Det var viktig for meg å ha ein tett dialog med fotografen i forhold til tablåene i fjellheimen.
De spilte filmen inn på Vestlandet.
– Vêr og vind kan skifte. Det var ein dag me hadde alt frå sol, til regn og sol igjen. Eg kjende kanskje på eit press på å få gjennomført dei scenane. Det er ein erfaring eg tar med meg vidare: At ein ikkje skal vere redd for å bruke tid. Me hadde fire opptaksdagar. Crewet og samarbeidet med Lina, Emilie og Johannes (Blåsternes) var heilt topp. Det var veldig mange som bidro til at me fekk gjennomført alt. Me bodde på fjellet og lagde mat saman kvar kveld.
Hvordan vil du si at din skuespillererfaring hjelper deg som regissør?
– Det tekniske aspektet har ein litt forståelse for. Eg håpar at måten eg kan snakke med skodespelarar på, reflekterer måten eg som skodespelar sjølv vil jobbe med regissører. Eg er oppteken av at skodespelarane kan føle at dei kan kome med tilbod og refleksjonar rundt materialet, og ikkje vere begrensa av mine føringar.
Det var viktig for henne å bruke norsk folkemusikk.
– Og ha med hardingfele for eksempel. Det er originalmusikk som er skrevet av Nikolai Storevik til filmen. Ein kan beskrive musikken som kjenslemessige beskrivelser av naturen. Her er det brukt med litt ironisk distanse, fordi det ofte står i kontrast til det som skjer. Hardingfela er det karakteren Stian ønsker at turen skal bli, men så berre krakelerer det.
«Seks barn utforsker og søker forståelse for naturen rundt oss gjennom improvisert dans. Kan deres blikk minne oss om noe vi har glemt?»
– Fugler er både en eksperimentell dokumentar og en kunstfilm. Som dokumentar er den eksperimentell i sin form. Det estetiske spiller en stor rolle. Den kan gjerne vises på kunstmuseer og festivaler som en kunstfilm.
Utgangspunktet for filmen er et tverrfaglig kunstprosjekt med alle tredjeklassingene på Storhaug skole, som strakk seg over seks måneder.
– Barna fikk fordype seg i lokalt fugleliv og naturmangfold med utgangspunkt i hjemstedet sitt. De bygde et bibliotek. Det kom blant annet inn dansekunstnere og billedkunstnere. Det var et stort prosjekt som gjennomsyret hverdagen deres i alle fag.
Filmen dokumenterer slutten av barnas prosess.
– Altså øyeblikket der det kunstneriske materialet barna har utviklet blir gjenforent med skogen og fuglelivet. I likhet med mange andre, kan jeg kjenne på en fortvilelse over vår manglende evne til å ta ansvar for vårt eget livsgrunnlag. Vi er i ferd med å ødelegge naturen rundt oss. Uansett hvor mange rapporter vi stilles overfor, eller hvor mange nyhetsreportasjer som forteller oss at vi må handle, er vi ute av stand til å ta grep. Det er som om vi ikke klarer å ta alvoret innover oss.
Barn har en helt spesiell evne til å relatere seg til naturen og hverandre.
– De er lydhøre, generøse og modige i hvordan de tør å blottstille seg. Det er som vi voksne har glemt hvor intim vår egen relasjon til naturen er. At maten vi spiser, luften vi fyller lungene våre med og vinden som berører kroppen vår, er natur. Har barna en intuitiv kunnskap som vi har mistet? Kanskje kan de lære oss noe som vi har glemt?
I kunst- og kulturverden er det sjeldent at barn er medskapere i like stor grad som de er i denne filmen, mener hun.
– De har vært medskapere fra første stund. Alt er generert fra dem. Underveis i prosessen har jeg hele tiden utfordret meg selv på i hvor stor grad jeg kan slippe dem fri, og unnlate å styre dem. Filmen styres selvfølgelig av mitt blikk og mine intensjoner. Jeg er tilstede hele tiden, og kameraet er aktivt med i bevegelsene. Kamera er ikke en observatør, men en medspiller. Det er selvfølgelig gjort med hensikt.
Hun hadde full tillit til at da de kom ut i skogen, ville fine ting skje.
– Jeg hadde tillit til den prosessen vi var i, og jeg hadde et nært og veldig godt samarbeid med Joakim Hauge Vocke (fotograf og produsent), Bjarte Mørner Tveit (produsent) og Kyrre Larsen (regikonsulent, klipper og fargegrader). De har erfaring og kompetanse jeg ikke besitter selv, og stilte gode spørsmål underveis. Vi hadde prøvefilmet mye uten barna, fordi jeg visste at akkurat det som oppstod der kunne bare skje én gang.
«Kort fra Rogaland» er et program under Den norske filmfestivalen i Haugesund som viser film som har tilknytning til regionen. Du kan lese mer om alle filmene her.