OBS! Denne teksten inneholder spoilers til og med aller siste episode av Succession.

Blod reparerer rift. 

Men ved revning rømmer alt.

Så var det slutt. Successions siste episode “With Open Eyes” ligger der. Med svar og spørsmål. Og en pregnant poetisk bildefortelling: Hvordan vite hvor man skal gjøre av hendene? Tre søsken klamret smilende til ei flytebrygge i mørket. Skulderklemme åpen lillebrors sting til blod over øyet. En Martini i baren og endelig tid til at væskende sår kan få skorpe seg. Ei hånd halvveis lagt i en annen, håndbak mot håndbak, lik en bildegenerators forsøk på å tegne fingre tvinnet i kjærtegn. En sønn, som så mange ganger tidligere – som etter første styrefadese i «Which Side Are You On?» (S1E6) – til sist ute på gata, ved vannet, alene med solnedgangen – tauende på farens livvakt ti skritt bak.

Fikk de som fortjent?

I karakteren Kendall synes ingen ekte person involvert. Metodeskuespiller Jeremy Strong forteller i en podcast hos HBO at de også spilte inn at han klatret over gjerdet mot vannet, men at vakten stoppet ham. Dette bortklipte kunne knapt gjort scenen mer tragisk, for en mann som her har mistet alt og margskuffet alle, inkludert ham selv. Det er som et av svarkortene i Cards Against Humanity: Letting everyone down. 

“Maybe the poison drips through.”

Supermennesket som spøkelse. 

Strong – som snart skal gjøre En folkefiende på Broadway – snakker om USAs dødelige dekadanse og siterer i podcasten om sisteepisoden også deler av et Carl Jung-sitat: “Where love rules, there is no will to power; and where power predominates, there love is lacking. The one is the shadow of the other.” Kjærlighet og makt som hverandres skygger. Men for de tre yngste søsknene synes tapet av makt også å skyggelegge kjærligheten. (Ofte glemt eldstebror Connors superkraft er at han (sier han) klarer seg uten kjærlighet.)

Festen møter Dallas

Ei heller blir de lenger beundret eller fryktet, men kanskje avskydd og foraktet, som beskrevet i Hjalmar Söderbergs Doktor Glas: “Man vill bli älskad, i brist därpå beundrad, i brist därpå fruktad, i brist därpå avskydd och föraktad. Man vill ingiva människorna någon slags känsla. Själen ryser för tomrummet och vill kontakt till vad pris som helst.” For Roman er en slags følelse og kontakt til sist hånda omkring Martini-glasset, Gerris favorittdrink. For Shiv, deler av håndbaken mot Toms. For Kendall, ingenting. 

I sitt forord til de nylig utgitte manuskriptene til Succession sesong tre beskriver Lucy Prebble seriens skriverom i London som et mulighetsrom, en åpen, levende prosess, med plass til tvil og kanskje. Samtidens seriers skriverom synes å kunne gjenskape noe av “systemets geni”, slik André Bazin beskrev klassisk Hollywood-film. Og Prebble vektlegger seriens tilbakeholdenhet: “Succession was a show in which things got withheld. Sometimes emotion, often truth, always love.” 

Alle er preget av tilbakeholdt kjærlighet og sin dårlige tilknytning til andre. “Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelige familie er ulykkelig på sin egen måte.” Tja. Ulykkelige familier kan også ligne på hverandre. Familiedrama er jo en sjanger nettopp på grunn av sin wittgensteinske forståelse av sjanger som familieliket. The Little Foxes, Citizen Kane, The Magnificent Ambersons, Leoparden, Gudfaren, The Royal Tenenbaums, Yellowstone. Joachim Triers neste film.

“Family isn’t a word – it’s a sentence.”

Armstrong skriver i bokforordet til manus for første sesong at han pitchet serien halvironisk beskrevet som “Festen-meets-Dallas”, med “No stars, Dogme 95 camerawork”. Kleine feiringer og samlinger omkring spise- og styrebord skorter det i hvert fall ikke på. Men heller enn “Who shot J.R.?” er spørsmålet “Who shot Succession?” mer spennende, synes jeg. Se intervju med fotoregissør og regissør Andrij Parekh her. Det var i hvert fall aldri spesielt viktig for min seeropplevelse at én sterk motor for fortellingen var spørsmålet om hvem som ville ende opp som etterfølger. 

Men Tom?!

Det er ikke bare familien Murdoch som forsøkes lirket i denne nøkkelserien. Armstrong hentet inspirasjon også blant annet i Sumner Redstones A Passion to Win, Tom Bowers bok om Robert Maxwell, James B. Stewarts Disney War, og HBO-serien The Jinx: The Life and Deaths of Robert Durst. “In a world of high-visibility corporate battles, Redstone pulls no punches. This is the man who faced down a pack of thugs when they threatened producer Bob Evans during the filming of The Cotton Club. And this is a book that shows the reader what it takes to win.” Dette står å lese på omslaget til A Passion to Win, men er det noe sluttminuttene av Succession synes å fortelle oss, så er det at det fins ingen vinnere. 

Tapere, derimot.  

Situasjonstragedie

Produsent Frank Rich beskriver i sitt forord til boka med manuskriptene til sesong to av serien Succession som “a human comedy, not a satire”, der “the characters are intentionally funny, not unintentionally funny”. Vi ler, for Rich, “with the Roys as well as at them”. Vi ler og gråter, med og av. Som menneskelig komedie og tragedie – “good writing almost always encompasses both”, skriver Rich – ender Succession som en slags situasjonstragedie. Ødipusur. (Anti)heltenes fall synes halvveis skjebnebestemt, er- og gjenkjennelser er delvise, og Armstrong forfekter et menneskesyn der forandring synes umulig. 

Manus til de siste innstillingene i nest siste sesong var skrevet slik: “Tom heads on in to find the three siblings together. A hand held here. A bit of support there. Broken but together.” I de aller siste innstillingene i aller siste episode er de knust og fra hverandre. 

Tomheten til slutt. Tom Wambsgans. Tom, liksom. Som sa kaldt og presist om svigerfars død: “He’s lost quite a lot of influence over that last few days.”

Samuel Beckett skrev også memverdig: “Ever tried. Ever failed. No matter. Try again. Fail again. Fail better.” (Men videre: “Try again. Fail again. Better again. Or better worse. Fail worse again. Still worse again. Till sick for good. Throw up for good. Go for good. Where neither for good. Good and all.”) Hvis Tom, Greg, Roman og kanskje Shiv fails better, Kendall fails worse, feiler verre. Som tegneseriebien i konstant kollisjon med et vindu og gjentakelse av replikken “Maybe this time, maybe this time”. Det er også som om tegnefilmfysikken – der gravitasjonen utfor stupet først virker hvis du ser ned – til sist er innhentet av virkelighetens tyngdekraft. 

Til sist ser de ned. 

Ranke Tom slaveadler stolt Greg med et klistrekastemerke i panna. “Jesus and his disciples”, gliser Matsson etter Romans motvillige underskrift. “Even Judas is in the room”, sier Matsson om Greg. Det er noe bibelsk over de ofrete barna, uansett hvor ubrukelige og useriøse de er. 

Men så endte altså radarparet Tom og Greg på og nær toppen, samlet i sine overlappende randsoner, bundet av sadistisk lojalitet med “a bond” som “nudie turtles” i hvert fall siden “Boar on the floor”, der Tom valgte å holde tyst. Midt i ydmykelsen valgte han vekk en mulig move. I manusboka til første sesong beskriver Armstrong hvordan han skapte de to karakterene:

“Greg and Tom came fast too. Tom from two roots. One was thinking about the sort of lunks I’ve occassionally seen powerful women choose as partners. Plausible manly men with big watches and a soothing affable manner. That mixed with the deadly courtier, a more eighteenth-century figure, minutely attuned to shifts in power and influence, an invisible deadly gas that occurs in certain confined places and rises to kill anyone unwise enough not to take precautions. A hanger-on sustained by some Fitzgeraldian illusions about the world, a sense that perhaps the rich really are different from us and a romantic ambition to make it in New York City. Greg, I guess, was a distant relative of the sort of political advisor I had myself briefly been. Gormless, clueless, out of place and gauche. But not without an eye for a deal. And, I hope, a little more wheedling and insinuating than I ever was. The charge between these two semi-outsiders struck me from the start as toxic and cosmic.”

Kosmisk giftige. 

“Information, Greg, it’s like a bottle of fine wine. You store it, you hoard it, you save it for a special occasion, and then you smash someone’s fucking face in with it.” 

“Nice.”

Og – “I want you ‘gregging’ for me! You’re busted back down to Greg tonight.”

LOL.

She’s got one

La oss dvele litt ved opprinnelsen til Succession, for eksempel Armstrongs utforskning av et mannlig, heterofilt blikk, hos Greg og Tom beskrevet som “The Disgusting Brothers” i deres “Summer of George” mellom sesong tre og fire. 

I episoden “Spin War” (S5E2) av en av dette årtusenets beste situasjonskomedier, Peep Show (nå tilgjengelig hos BritBox), kikker karakteren Jeremy rundt seg på et utested, med sedvanlig subjektivt kamera, som tidvis tilter fra ansikter og torso og ned til ulike kvinners skritt, påkledt: 

“Lot of women here. Hmm, women. There they are, walking around. And they’ve all got them, under their clothes, hiding there. But I know the secret: Vaginas. She’s got one. She’s got one. She’s got one. She’s definitely got one. She’s trying to make out she hasn’t got one, but I know she has. Got to stop thinking about vaginas, it’s my big night. Mm, vaginas.” 

En kåt Homer Simpson kunne ikke sagt det ærligere og mer konsist. Armstrong har skrevet dette sammen med Peep Show-medskaper Sam Bain, og Stefani Robinson (Atlanta, What We Do in the Shadows) lager for tiden en pilot for FX basert på serien. Enkelte av Romans fornærmelser slekter på scener som denne.

Men det er kanskje særlig The Thick of It og In the Loop som er de tydeligste forløperne til Succession. I første episode av The Thick of It er Malcolm Tucker på telefonen: “No, he’s useless, he’s absolutely useless. No, he is. He’s as useless as a marzipan dildo.” Han serverer også flere “Fuck off!”, senere perfeksjonert av Brian Cox som Logan Roy. I In the Loop er det tidlig snakk om diaré, før en bunnløs munndiaré av fornærmelser. 

Black Mirrors “The Entire History of You” handler om utroskap og sjalusi, mens piloten Bad Sugar – en slags britisk telenovela – omhandler (hei!) et dysfunksjonelt familiedynasti, en syk patriark og grådige søsken. 

Armstrong skrev også serieavslutningen til første sesong av Veep i 2012, og har med Succession endelig finslipt sin britiske komedie med amerikansk selvtillit. Rich skriver at “brilliant outsiders see things that natives don’t”, og serien står stilistisk, tonalt og politisk skrevs med en fot i London og en i New York: “I guess the simple things at the heart of Succession ended up being Brexit and Trump”, skriver Armstrong. 

Shakespeare

Monologiske Deadwood var kanskje forrige serie like vellykket inspirert av Shakespeare. Men Succession er mer dialogisk, med ord vekslet i frynsene av forsamlinger. I siste episode tyvlytter Greg – et billig fortelletriks lånt fra Shakespeare og mindre talentfulle dramatikere – med en oversetterapp fra talt svensk til skrevet engelsk. Ord er viktig i serien, som da Armstrong-manusets “domineering” blir til episodens “malignant” om Logans “presence”, beskrevet av Kendall i sitt første forsøkte fadermord på slutten av sesong to. 

Men også – og kanskje særlig – er lyden av ordene viktig, eufonisk vellyd og velklang, fra små bokstavrim med klirrende konsonanter eller vokaler til annen snacks, som regelrette ende- og innrim: “See Shivy cry, see Kenny lie, see Roman the showman light up the sky.” Eller som siste episodes metaforer “face eggs” (servert av Lady Caroline) eller “pain sponge” (foreslått av Matsson), fine også på norsk: 

Ansiktsegg og smertesvamp. 

“Face eggs” har også en direkte motivisk forbindelse via “The Entire History of You”s øyeeplevideoopptak til Peep Shows subjektive øyeinnstillinger. Det er noe uhyggelig ødipalt i at også blikket er kjøtt.

Armstrong og Strong kommuniserer også gjennom poesi, som da Armstrong sendte T.S. Eliots The Waste Land, IV, “Death by Water”, til Strong på en melding etter en av de mange vannære scenene med Kendall: “Forgot the cry of gulls, and the deep sea swell/And the profit and loss./A current under sea/Picked his bones in whispers./As he rose and fell/He passed the stages of his age and youth/Entering the whirlpool.” Å tre inn i virvelstrømmen er blant vurderingene som synes å skje i aller siste innstilling. 

Alle sesongavslutningsepisodene (“Nobody Is Ever Missing”; “This Is Not for Tears”; “All The Bells Say”; “With Open Eyes”) har også titler hentet direkte fra et dikt, John Berrymans “Dream Song 29”: 

There sat down, once, a thing on Henry’s heart
só heavy, if he had a hundred years
& more, & weeping, sleepless, in all them time
Henry could not make good.
Starts again always in Henry’s ears
the little cough somewhere, an odour, a chime.

And there is another thing he has in mind
like a grave Sienese face a thousand years
would fail to blur the still profiled reproach of. Ghastly,
with open eyes, he attends, blind.
All the bells say: too late. This is not for tears;
thinking.

But never did Henry, as he thought he did,
end anyone and hacks her body up
and hide the pieces, where they may be found.
He knows: he went over everyone, & nobody’s missing.
Often he reckons, in the dawn, them up.
Nobody is ever missing.

Kendall, med tungt hjerte, har ikke kunnet gjøre godt. Og det er for sent å bli savnet. 

“Look at all this fucking bullshit” sier Roman i sin aller første scene i første episode. Og han gjentar ordet i siste episode “With Open Eyes.”: “We’re bullshit.” “Nothing happens” sier han om Menckens seier i nest siste episode. Og han sier også i siste episode “We’re nothing… Okay?… Okay!”, sittende skrevs på et møtebord, til Kendall, sittende på gulvet med ryggen mot veggen, mens Shiv strener avgårde for å levere sitt dolkestøt. King Lear er ofte nevnt, og utover gale konger, fjeskende barn og alliansedannelser får Shakespeares og Lears tidlige “nothing” nytt liv hos Roman i hans tragiske erkjennelse, av at den voksne er død og at de har forblitt furtne barn i evig trassalder. 

Cordelia: Nothing, my lord. 

King Lear: Nothing! 

Cordelia: Nothing. 

King Lear: Nothing will come of nothing: speak again. 

Ingenting er bare en vits. Ingenting kommer fra ingenting. Men menneskene i Succession finner lite i alt også. De har alt, men det er også alt de har. 

Hvordan leve (videre) med å være “bullshit” og “nothing”? Roman synes å forsone seg bedre enn Kendall med denne skjebnen, og Shiv slipper innsikten.  

Hvordan er serien godt skrevet?

Succession omtales ofte som godt skrevet. Her er serien et eksempel til etterfølgelse. Men hvordan er den godt skrevet? Utover “Boar on the floor”, Roman Roys replikker, sjargong, Kendalls bursdag som “Weimar meets Carthage meets Dante meets AI and antibiotic resistent superbugs”, annen oppfinnsom og lekende ordrikdom, la oss se grundigere på de fire talene fra nest siste episode, “Church and State”. 

Til tross for både prester og en sannsynlig ny president til stede, er Waystar Royco stadig kirke og stat her, med avdøde, men høyst tilstedeværende Logan Roy som allmektig og uutgrunnelig. Men helt først, la oss alle minnes Connors vanvittig morsomme minnetale om overgripende “Mo” Lester fra “Safe Room” (S2E4), der eldstemann forsøker ikke å bli sitert ufordelaktig av biografen som vil skrive bok om far Logan:

Hello. I’m here as a fellow human to acknowledge that Lester has, as we know, passed on. Lester was a man. Also, Lester was an employee of the Waystar company for 40 years. And when a man dies, it is sad. All of us will die one day. In this case, it is Lester who has done so. Lester was alive for 78 years. But no more. Now he is dead. Lester’s wife is Maria. They were married for 15 years. Now she is sad. 

Haha. Det er godt gjort å skrive så dårlig. Korte setninger. Nær innholdsløse. I “Church and State” stopper (u)heldigvis Shiv Connors (og Willas) “formally inventive” tale, som ville gjort dem alle “open to legal action”.

Episoden åpner med at Shiv ser bekymret på ATN, som snakker om valget: “…to prevent the certification of election results until all absentee ballots are tallied. Meanwhile, Jiménez supporters are making their voices heard…” gjennom demonstrasjoner blant annet utenfor ATN. Klipp til Roman, åpenbart ikke en seriøs person, som også ser på, drikker kaffe og øver på sin tale som representant for Logans aller nærmeste etterlatte, first-tier bereaved. Dresskledt i sin skyskraperleilighet svinser han rundt, ser seg i speilet, klapper for seg selv og skrur til sist av tv-en, mens han selvsikkert messer. 

Her er dadaistisk lydlek (“bing, bang, bong”; “I am King Dong, I am the King of Dong”), allitterasjon (“pecker in my pocket”), gjentakelser (“Sad, sad, sad. I look good. I look good. I am the man. I am the man.”; “Something, something, something, something”), kombinasjoner av disse (“Very sad, saddy, sad, sad”), dype drømmer (“Don’t I perhaps remind you of him just a little?”) og nevnte lille dikt: “See Shivy cry, see Kenny lie, see Roman the showman light up the sky.”

My father Logan Roy was a great man, in the true sense of the word. Born middle child of three, he was sent away during the Second World War to bing, bang, bong. Sad, sad, sad. I look good. I look good. I am the man. I am the man. As you can see, here I am, talking loudly about my father. Don’t I perhaps remind you of him just a little? A little dry. Chicago Daily, ‘81. Launches The Correspondent. A passion for human communication. I am King Dong, I am the King of Dong. Bow down to me. I selected the president. Do you see his pecker in my pocket? End of the first marriage. Very sad, saddy, sad, sad. Look out, see Shivy cry, see Kenny lie, see Roman the showman light up the sky. Last days, new adventures. Was he, maybe, tiny nice voice, losing it a little? Who knows? But a great man. His demise was carried, written in fire. Pulsed electric, in a flash, over seven continents, into newspapers that he started, networks he launched, through fiber he laid, satellites we built. A great man indeed. A great, great man. Father, with your permission? Applause all around. Come on, let her rip. We love you. Something, something, something, something.

Kendall ringer. “Discord makes my dick hard”, sier Roman, hvis svært komplekse seksualitet – inkludert det særegne kollega-, under- og overdanig- og ydmykelsesforholdet “German” (Culkin forteller i en podcast med HBO at han improviserte flørting med sin venn og kollega J. Smith-Cameron på slutten av tagninger, slik at regissør Mark Mylod først så potensialet i klippen) – synes å gjøre ham kåt av det meste annet enn nakenhet og sex.

I bilen på vei til begravelsen er Roman stadig kækkas. “I’m actually, I’m pregnant”, sier Shiv. “Is it mine?”, spør Roman, og snart: “You know, I’m not gonna stop with the joke things. I’m also, like, if I see you breastfeeding, I am gonna have to jerk off”. Kendall ber om en “funeral truce”. Om enke Marcia sier Roman at han vil “have sex with her on dads coffin”.

Men så. Senere, ved podiet i kirka, svikter Roman totalt. Han lager noen rare lyder før han forsøker renske stemmen. “Hi-i-i, ehhhm”, sier han spakt mens han legger fra seg rosa småark på podiet. Han snakker lavt, hakkete, og stanser seg selv: “One second. Ehh, my… my father, Logan Roy, w… ehhh, he was a, a great man and he… in the true sense, sense of the world-word, fuck…”. Klipp til Kendall og Shiv, Karl ser på Gerri, Karl rister på hodet. Roman vinker søsknene fram. “Just come here”, hvisker han. “Yeah, no, I can’t do it. I actually can’t do the thing. I tried and I just can’t.” 

Han bryter voldsomt sammen i tårer. 

“Take a breath”, sier Shiv. “It’s OK, it’s OK”, sier Kendall. “Is he… is he… is he in there?” spør Roman og peker på Logans kiste. Den naives bunn. “Yeah… ”, sier Shiv. “Can we get him out?” spør Roman, fullstendig nedbrutt, som vi aldri før har sett ham. All påstått “pre-grief” spruter ut av øynene og Roman er her endelig – som Kendall spår etter Logans død i “Connor’s Wedding” – “totally fucked”. Roman legger hodet på Kendalls myke høyre skulder (der han i siste episode får den harde venstre, etter at Kendall beskriver opptrinnet slik: “You kinda shrank into yourself”). “It’s OK, just take a breath”, sier Shiv. “It’s OK, you’re OK, we got you”, sier Kendall. Nært Gerri. Hender på skulder. “Yeah”. “You got to say the other side”, sier Shiv: “I got him.” “Sorry”, sier Roman. “It’s OK”, sier Kendall. “I got you.” Nært Matsson og Ebba, og Mencken. 

Makten og vanæren.

“He made me breathe funny”, sier Roman senere om faren, stående alene i dørkarmen til mausoleet. 

What sort of people

Før dette avbrutte taleforsøket har avdødes bror Ewan Roy bokstavelig talt tatt talerstolen. “Good morning”, sier han. Flere i forsamlingen ser usikre ut, inkludert Greg og mor. “It’s OK”, sier mor. “Shut up”, sier Greg og bøyer hodet. “Just so you know. It’s not your fault”, sier mor. Ewan lirer så av seg ei nidvise av de skjeldne, som åpner seriens skildring av en stor tabu: sinne, bitterhet og ord fra levra ved båra – lettelsen over noens død. 

Men også kjærlighet. Og en ordets halvarkaiske forråd (“disabuse him of that notion”; “temerity”; “meagerness”) og makt, med vel brukte retoriske grep (“So, there’s a little sob story”) levert av en eldre, lærd herremann. Hvis forberedte ord er veid grundig, sant og presist: “I loved him, I suppose. And I suppose some of you did too, in whatever way he would let us, and we could manage.” Det er vakkert og flervinklet. Men han begynner med et krasst retorisk spørsmål:

What sort of people would stop a brother speaking for the sake of a share price? (Vi ser Roman og Kendall, svisj og zoom inn på Greg, som sier “I’m sorry”) It is not for me to judge my brother. History will tell that story. I can just give you a couple of instances about him. You probably all know we came across the first time during the war, for our safety. But the engines of our ship let go, and the rest of the convoy sailed on without us, leaving us adrift. They told us, they told us children, that if we spoke, or coughed, or moved an inch, that the U-boats would catch the vibrations through the hull and we would die in the drink, right there in the hold. Three nights and two days, we stayed quiet. A four-year-old and a five-and-a-half-year-old, speaking with our eyes. (Roman og Kendall i toskudd) So, there’s a little sob story. (Zoom inn på Ewans manus) And once we were over, our uncle, who was so to speak a character, he… Well, they had a little money. And they sent Logan away, to a better school. And he hated it. He just hated it. He wasn’t a, he wasn’t well, he was sick, and he mewed and he cried, and in the end he got out and came home under his own steam. But when he got back, our little sister, she was a baby, but, she was there by then. She… (Nærbilde av gravide Shiv) He always believed that he brought home the polio with him which took her. I don’t even know if that’s true. But our aunt and uncle certainly did nothing to disabuse him of that notion. (Nært Roman, Connor i bakgrunnen). They let it lie with him. I… loved him, I suppose. (Svisjzoom inn på hånd) And I suppose some of you did too, in whatever way he would let us, and we could manage. But… (Toskudd av Kendall og Shiv) I can’t help but say, he has wrought the most terrible things. (Nært Shiv, ser på Roman, nært Roman) He was a man who has, here and there (Nært Kendall) drawn in the edges of the world, (Nært Greg) now and then darkened the skies a little, closed men’s hearts, fed that dark flame in men, the hard, mean, hard-relenting flame that keeps their hearts warm (Zoom inn på familien) while another grows cold, their grain stashed while another goes hungry. And even has the temerity to tell that hard… heh, funny, yes, funny, but hard joke about the man in the cold. You can get a little high, a little mighty when you’re warm. (Nært Karl og Gerri) Oh yes, he gave away a few million of his billions, but he was not a generous man. He was mean, (Nært Greg) and he made but a mean estimation of the world. And he fed a certain kind of meagerness in men. Perhaps he had to, because he had a meagerness about him. And maybe I do about me too. I don’t know. I try. I try. I don’t know when, but sometime he decided not to try anymore. (Nært Roman og Kendall). And it was a terrible shame. Godspeed, my brother. And God bless.

Slik lyder den eldre herrens ord. “It was a good, hard take that you gave”, sier Greg til bestefaren. Værhanen er spot on, som alltid.

Kendall tar over etter Roman. “Eh, just bear with me a second, please, I’m gonna try to just stand in for my brother…” “Just water or something”, sier Roman, og Shiv ber Hugo om “fucking water”. Kendall er uforberedt, men finner snart ordene, som “brute” og “tough” og “vim”. Han snubler kjærlig (“the lives, and the livings, and the things”) over noen suverene Ken Talk-formuleringer (“The money, the corposcules of life gushing around this nation”; “great geysers of life he willed”; “The will to be and to be seen and to do”), nevner Gud ved flere anledninger og lander et sant sted: “He was comfortable with this world, and he knew it. He knew it, and he liked it.” (Jeg hørte det først som “He was comfortable with his world”, og det funker det og.)

I have some of his words, my sister’s and my brothers, but… (Kendall tørker nesa) Yeah, I… I don’t know how much I know, but I knew my father (Hugo gir vann til Roman) You know, I’ve said it, I said it, and it is true what I said, what my uncle said, yeah, my father was a… a brute. (Nært Roman, og så Shiv) He was. He was tough. But also, he built, and he acted. And there are many people out there who will always tell you “no”, and there are thousand reasons, I mean, there always are, a thousand reasons not to, to not act. But he was never one of those. He had a, you know, a vitality, a force, that could hurt. And it did. But my God, the sheer, the, the, I mean, look at it, the lives, and the livings, and the things (Nært Shiv, med tårer i øynene) that he made. And the money. Yeah, the money, the life blood, the oxygen of this, this, this wonderful civilisation we have built from the mud. The money, the corposcules of life gushing around this nation, this world, filling men and women all around with, with desire, quickening the ambition to own and make and trade and profit (Nært Ebba og Matsson) and build and improve. (Nært Mencken) I mean, great geysers of life he willed, of buildings he made stand, of ships, steel hulls, amusements, newspapers, shows and films, and life, bloody, complicated life. He made life happen. He made me and my three siblings (Zoom inn på søsknene, klipp til lett forsmådd mor) Sorry… and, and yes, he had a terrible force to him, and a fierce ambition that could push you to the side. But… but it was only that, that human thing. The will to be and to be seen and to do. And now people… (Kendall ser mot onkelen) why, want to tend and prune the memory of him, to denigrate that force, that magnificent, awful force of him, but my God, I hope it’s in me. (Shiv gråter) Because if we can’t match his vim, (Roman gråter) then God knows the future will be sluggish and gray. And there wasn’t a room from the grandest state room where his advice was sought to the lowest house where his news played where he couldn’t walk, and wasn’t comfortable. He was comfortable with this world, and he knew it. He knew it, and he liked it. (Nært Shiv, som ser på kista) And I say “Amen” to that. 

Applaus. Ikke fra Ewan, som holder om stokken sin. Men Kendall blir, som Roman spådde, “the winner of the funeral”.

World of a father

Shiv tar så podiet, tilsvarende uforberedt, tilsynelatende også på sine egne offentlig kritiske bemerkninger. Alle Roy-barna synes å innse en del der stående ved kista. Profesjonell kommunikatør Shiv bruker kortere tid, enklere ord, og i hovedsak ett privat eksempel (“We used to play outside his office”, som minner oss på bildet av far tidlig i vignetten) til å tegne sitt offentlige portrett av faren (“He kept us outside, but he kept everyone outside”), som ender nær kosmisk (“when the sun shone, it was warm”) og lik Kendall – sant – i beskrivelsen av hennes “dear world of a father”, en verden av en far.

So, so the way things’s have gone today, we haven’t had a chance to, and it’s ok, Rome, and thank you, Ken, that was… Yeah, but we haven’t said everything, so I’m just gonna, we will be done soon, sorry. Eh, my father? My father… We used to play outside his office, and I think because we wanted him to hear, and, he would come out, and he was so terrifying, oh, he was, oh God, he was so terrifying to us. He’d come out he’d yell at us to be quiet, in this “Silence!” (Shiv ler) What he was doing in there was so important. We couldn’t conceive of what it was, (Nært Roman) you know, presidents and kings and queens and diplomats and prime ministers and world bankers. And, I don’t know, yeah. He kept us outside, but he kept everyone outside (Nært Matsson) W-when he let you in, when the sun shone, it was warm. Yeah, it was really, it was warm in the light. But it was h-hard to be his daughter, I can’t not, yeah, he was, it was, oh, he was hard on women (Nært Karolina og Gerri og så Kendall) You know, he couldn’t fit a whole woman in his head. But he did OK. You did OK, dad. Eh, we’re all here, and we’re doing OK (Nært Roman, som gråter, med kontroll) We’re doing OK. So, goodbye, my dear, dear world of a father. 

Musikk. 

Mot slutten av episoden ser Roman på Shiv og beskriver henne til Kendall: “Look at her, she’s fucking glowing.” Kendall sier “I might need your help, bro”, “You fucked it, it’s OK, it happens” og “You fucked it, but it’s all right”, før han klapper lillebror på bakhodet. En allerede viral video viser Romans sammenbrudd. Han går ut i gatene, blir “med” demonstranter og finner asfalten helt der nede, langt fra skyskraperen i åpningen, selvforlatt ute på gata, slik Kendall er blitt skildret tidligere. Nesten som i Joker oppsøker han smerte, blir slått, ligger sammenkrøket på bakken, mens folk tråkker over ham, får en hånd, men slår den unna, og slukes til sist av menneskemassen.  

Siste episode “With Open Eyes” åpner med at Kendall sier “carpe the diem” og “I fucking got this”. Særlig. Shiv forteller Matsson at Tom vil “suck the biggest dick in the room”. Mor ringer Shiv og ber henne komme, for Romans skyld. “Lady Macbeth, part 2.” Blir man fri etter å ha sagt det verste? 

Barbados veksler med Matsson som jobbintervjuer Tom. “The colors go well.” “Joan of Waystar.” “Cunt is as cunt does.” “We’re men.” “Baby lady.” “Precis vad jag behöver.” Fire X-er i klammeparentes: [XXXX]. Roman plukker et blad fra et tre. Kendalls “It’s me.” “Pregnant cello.” “You can smile, bitch.” “Meal fit for a King.” (Det siste de spilte inn.) Frosne skalker. Osteslikking. Mikse sammen ingredienser som ikke passer. “Just fucking drink it.” “Wear your crown, Sir.” 

Klistremerker på ting. “Second-week itch.” “Virtual dinner with Pop.” Minner som aldri forløst fortidsforventning – om det som aldri var og aldri ble. Toms “It’s me.” Tom og Gregs håndgemeng. Kendall i fars sjefsstol med føttene på pulten. Gerri. Romans “Why isn’t it me?” Hard omfavnelse, blod. “I love you, man.” “I fucking hate you.” Tom sjefsstol. “I just don’t think you’d be good at it.” “I love you, but I cannot fucking stomach you.” “You have no kids.”

“Bullshit.”

“Nothing.” 

Så hva handlet Succession om? En familie. En far. Søsken. Penger. Makt. Arverekke som stolleken. Selskap. Invitasjon. Løgner. Gregging. Hva maktvakuums svarte hull trekker inn i seg. At alt er transaksjoner, økonomisk og menneskelig. Eldre og yngre mediale kontinentalplater i gnisning og kollisjonskurs for jordskjelv. Ballongdiskusjoner om hvem som kan ofres. En sverdlek hvor det handler om å omfavne sin neste mens spissen stadig stikker langt nok ut. Gjøre bakholdsangrep til eget frontalangrep. 

Eller som The New York Times skriver: “Writers have argued that we love Succession because of what it says about America, what it says about class, what it says about money, family, trauma and abuse. These characters are just like us. They’re not like us at all. They’re fake. They’re real. We hate them. We love them. We’re rooting for them. Are we? Did we? Why?”

I introen ser vi for siste gang arkivbilder av en familie, aviser, en far der oppe på kontoret, barn som poserer for fotografier, fars hånd på skulderen, helikoptere, Manhattan skyline, nyhetskanalen ATN, Waystar studios, barn på slalåmski, en herregård, skyskrapere ovenfra, en hest, ei jente, America Decides på en fasadeskjerm, hjemmevideo, tennis, en tjener, en sigar, en mann bakfra, en zoom inn mot hendene knyttet bak ryggen, utsikt mot Empire State Building, datters utsikt mot mor og far, mor, far på vei vekk, en lekebil, filmstøy, en telefon med apper, en undervinklet innstilling oppover en skyskraper, en ring på en finger, middag, en fars negative stoppgest, elefantridning, en innstilling opp mot himmelen, solnedgang speilet i skyskrapervinduer, far ved bordet hjemme, far ved bordet på kontoret, ordet Succession, fire barn som poserer, med far på vei vekk – alle ser etter ham, klipp til nært kroppene deres fra brysthøyde og ned.

“What are you waiting for? A kiss? Fuck off. Be gone. Bye bye.”

Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003. Les hans tidligere innlegg.