– Når det er invasjon og krig, er det masse mediedekning. Men når vi prøver å endre landet fra innsiden, snakker ingen om det. Det provoserer meg veldig, forteller Karrar Al-Azzawi som måtte flykte fra Irak til Norge. Nå har han vendt tilbake med en film som skildrer den pågående revolusjonen i landet. Nylig hadde den premiere på CPH:DOX.
Portrettfoto av Karrar Al-Azzawi er tatt av Linda Bournane Engelberth
I dokumentaren Baghdad on Fire følger vi den 20 år gamle irakiske kvinnen Tiba Fadhil og hennes venner i kamp for et demokratisk Irak. De demonstrerer fredelig i gatene, men blir møtt med kuler og tåregass. Filmen er produsert av Jørgen Lorentzen og Nefise Özkal Lorentzen i Integral Film, co-produsert av Al Jazeera og regissert av Karrar Al-Azzawi. Han debuterer i langfilmformat og hadde nylig internasjonal premiere under CPH:DOX i København. Tidligere har en kortere versjon av filmen deltatt på blant annet Slamdance i USA.
– Filmidéen er fra 2014, da jeg bodde i Bagdad og var aktiv i demonstrasjoner. Ingen forteller om det som foregår i gatene der. Mediene skriver ikke om at demonstranter blir skutt. Vi var veldig sinte og hadde lyst til å fortelle hva som foregår. Jeg måtte flykte fra Irak i 2016. Jeg var i Hellas blant annet. Det er en lang historie. Da jeg kom til Norge, begynte demonstrasjonene i 2018 i Sør-Irak. Da hadde jeg lyst til å lage en film om det. Men det gikk ikke helt. Jeg klarte ikke å finne et team som kunne jobbe for meg i Irak. Så kom oktober 2019 og de demonstrasjonen som er med i filmen utspilte seg. Da tenkte jeg: «Enten lager jeg filmen nå, ellers så er det bare å glemme den». Jeg måtte bare kjøre på og finne fotografer som kunne filme for meg, forteller Al-Azzawi.
Hvordan var det å se et Irak som ikke er i medias søkelys i like stor grad lenger?
– Jeg klarte ikke å reise tilbake til Irak, fordi jeg flyktet derfra. Vi hadde kommunikasjon hele tiden med de to fotografene våre i Irak, som filmet for meg. Jeg regisserte dem hele veien. Likevel føles det som at jeg var der i 2019. Jeg kjenner mange av de som demonstrerte. Det var en blandet følelse å se det som foregikk. På den ene siden følte jeg på et ansvar om å vise hva som foregår, som ingen snakker om. Jeg ønsket å fortelle om det som foregår på en ærlig, autentisk og troverdig måte. Samtidig var jeg provosert og sint, fordi det foregår en revolusjon i Irak som ingen snakker om. Ingen bryr seg. Det er dobbeltsidig. Når det er invasjon og krig, er det masse mediedekning. Men når vi prøver å endre landet fra innsiden, snakker ingen om det. Det provoserer meg veldig.
Dokumentaren er på én time, men de har også laget en 30 minutters kortversjon til Al Jazeera og Aftenposten. Langversjonen skal vises på NRK, BBC, og flere andre steder. Finansieringen ble komplisert blant annet fordi opptaksforholdene var så kompliserte.
– Filmingen i Irak hadde også mange utfordringer. Bare å finne et team i Irak var utfordrende. I starten hadde vi bare lyst til å finne to fotografer som kunne filme. Så kunne vi finne ut av produsent og midler. Men det var veldig vanskelig å finne noen. Hvis du bare demonstrerer, er det stor fare for å bli skutt. Hvis du har kamera er det enda større fare for å bli skutt. Derfor var folk litt skeptiske. Etter mange forsøk fant vi én som gikk med på å filme. Men han ville ha et team rundt seg, og ikke filme alene. Jeg brukte masse penger fra egen lomme for å finansiere prosjektet. Da begynte jeg også å jobbe med å finne produsent.
Det var en utfordring å finne en produsent som passet for prosjektet. Det krevde noen som hadde jobbet med denne typen tematikk fra før.
– Heldigvis fant vi Nefise (Özkal Lorentzen) og Jørgen (Lorentzen), som er helt fantastiske. Så begynte vi å søke finansiering. Å få finansiering mens jeg var student, viste seg å være veldig vanskelig.
Det var også en stor utfordring å finne en kvinnelig karakter som kunne være foran kamera.
– Det var utfordrende å få henne til å åpne seg opp. Tiba forteller sin personlige historie i filmen, og det var ikke lett å få til. Jeg måtte kjempe hele veien for filmen. Heldigvis var jeg ikke alene.
Hvordan fant du Tiba??
– Etter at jeg hadde etablert teamet mitt i Irak, begynte vi å lete etter hovedkarakteren. Hun skulle være en sterk irakisk kvinne som kjempet for Irak og seg selv. Det var drømmehovedkarakteren jeg hadde i hodet. Å finne en som ville stille opp foran kamera, var vanskelig. Vi fant til slutt én, som var venninnen til Tiba (Fadhil). Vi startet å filme henne. Første dagen på opptak var Tiba med venninnen hennes, som altså egentlig skulle være hovedkarakteren. Men med en gang jeg så på materialet vi hadde filmet, så jeg at jeg holdt på å velge feil person. Vi kunne ikke velge venninnen hennes, men Tiba!
Tiba er veldig lik kvinner i Vesten. Man kjenner seg igjen i hennes tanker og væremåte. Og ikke minst at hun ser ut som hvem som helst i Norge. Det var nesten litt rart å se henne i de omgivelsene, fordi det kunne vært meg.
– Det er veldig viktig det du sier. Jeg ønsket å bryte med det bildet vi har i Vesten av irakiske og arabiske kvinner. Tiba er bare én av dem – det finnes mange som henne. Ikke bare i Irak, men i hele den arabiske verden. Vi har så mange sterke kvinner som kjemper for seg selv og andre. Det narrativet om at irakiske kvinner er dekket fra topp til tå i svart, at de ikke har en stemme og er kontrollert og så videre, stemmer ikke.
Karrar Al-Azzawi fremhever teamet fra Norge: produsentene Nefise Özkal Lorentzen og Jørgen Lorentzen, klipperen Morten Haslerud, komponistene Nawar Alnaddaf og Simon Matthew Valentine, fargekorrigerer Anders Hoft og lyddesignerne Daniel Angyal og Anna Nilsson. Fra Irak var produksjonsleder Mohammed Aziz, sammen med fotografene Hussein Monaf og Basher Salman og komponisten Nasser Shamma, helt essensielle.
Ble noen i teamet fra Irak skadet under filmingen?
– Nei. Noen ble kvalm av lukten av tåregass. Men vi hadde ingen store skader, heldigvis. Vi brukte mye tid på å forberede oss og lage sikkerhetsstrategi for alle mulige trusler vi kunne møte under opptak i Bagdad.
Man ser i filmen at en person blir skutt i hodet med tåregass. Hva skjedde med han?
– Han døde. Det er ikke bare én som blir skutt og drept på den måten. Det er mange. De begynte å skyte tåregass direkte på folk, og ikke opp i luften. Folk i gatene opplever det hver dag. Mange orker ikke å se at to personer blir skutt i filmen. Men vi vil at publikum skal være med og oppleve alt. Jeg kaller det en on your face. Du kan ikke unngå det. Vi trenger å se det – ikke bare for å våkne opp, men for å se sannheten og situasjonen som den er.
Den siste demonstrasjonen i filmen er fra 2022. Den ble filmet under post-produksjonen.
– Da vi begynte å klippe, måtte jeg oversette. Så grovklippet jeg filmen med klipperen og jobbet med historien. Da vi hadde den første rough-cutten på kortfilmen, sendte jeg den til samarbeidspartnerne våre. På kortfilmen hadde vi Al Jazeera som co-produsent, så vi måtte få godkjennelse fra dem. På langfilmen var prosessen kortere. Vi jobbet med komponister underveis mens vi klippet. Det var enormt mye arbeid. Heldigvis hadde vi et utrolig dyktig team som støttet meg hele veien.
Hva slags reaksjoner har du fått på filmen?
– Så langt er det positive tilbakemeldinger hele veien. Det er mye engasjement fra ulikt publikum, arabere, irakere, norske og internasjonale. Vi hadde førpremiere i Oslo. Der var det irakere, arabere, syrere, norske og flyktninger fra andre land. Også i København, der folk kom fra hele verden til CPH: DOX. Der var det også noen irakere. Etter at filmen ble vist, kom folk til meg og ga meg klemmer og gråt. De sa at det var en viktig historie og at de kjente seg igjen i Tiba. Det var masse følelser. Helt overveldende, egentlig.
Den andre visningen i København kommer han aldri til å glemme.
– Etter visningen kom to jenter og en dame, alle irakere, bort til meg. En av dem er født i København, foreldrene er irakere, men hun har ikke vært i Irak. Hun var veldig engasjert da demonstrasjonene kom. Hun kom og hadde lyst til å snakke med meg, men hun bare gråt. Hun prøvde å snakke igjen, klarte det ikke, så prøvde hun igjen, men klarte det ikke. Så sa hun «Kan jeg gi deg en klem?» Det var veldig sterkt. Vi har vist kortfilmen på Big Sky filmfestival og Slamdance i USA. Etter begge visningene sa folk at det er første gang de ser en film om Irak der irakerne framstår som oss. Og det er akkurat det jeg hadde lyst til å vise: Vi er som dere.
Vi ser rørende scener i filmen hvor de spiller tennis og volleyball i gatene. Det er godt samhold og lett stemning midt oppi elendigheten. De vil bare leve.
– Du sa det nå: De vil bare leve. Jeg er født i 1994. Da hadde verden mange sanksjoner mot Irak. Etter det startet invasjonen. Etter invasjonen var det borgerkrig. Etter borgerkrig kom Al Qaida, så kom IS. Vi vil bare leve fritt.
– Når det er invasjon og krig, er det masse mediedekning. Men når vi prøver å endre landet fra innsiden, snakker ingen om det. Det provoserer meg veldig, forteller Karrar Al-Azzawi som måtte flykte fra Irak til Norge. Nå har han vendt tilbake med en film som skildrer den pågående revolusjonen i landet. Nylig hadde den premiere på CPH:DOX.
Portrettfoto av Karrar Al-Azzawi er tatt av Linda Bournane Engelberth
I dokumentaren Baghdad on Fire følger vi den 20 år gamle irakiske kvinnen Tiba Fadhil og hennes venner i kamp for et demokratisk Irak. De demonstrerer fredelig i gatene, men blir møtt med kuler og tåregass. Filmen er produsert av Jørgen Lorentzen og Nefise Özkal Lorentzen i Integral Film, co-produsert av Al Jazeera og regissert av Karrar Al-Azzawi. Han debuterer i langfilmformat og hadde nylig internasjonal premiere under CPH:DOX i København. Tidligere har en kortere versjon av filmen deltatt på blant annet Slamdance i USA.
– Filmidéen er fra 2014, da jeg bodde i Bagdad og var aktiv i demonstrasjoner. Ingen forteller om det som foregår i gatene der. Mediene skriver ikke om at demonstranter blir skutt. Vi var veldig sinte og hadde lyst til å fortelle hva som foregår. Jeg måtte flykte fra Irak i 2016. Jeg var i Hellas blant annet. Det er en lang historie. Da jeg kom til Norge, begynte demonstrasjonene i 2018 i Sør-Irak. Da hadde jeg lyst til å lage en film om det. Men det gikk ikke helt. Jeg klarte ikke å finne et team som kunne jobbe for meg i Irak. Så kom oktober 2019 og de demonstrasjonen som er med i filmen utspilte seg. Da tenkte jeg: «Enten lager jeg filmen nå, ellers så er det bare å glemme den». Jeg måtte bare kjøre på og finne fotografer som kunne filme for meg, forteller Al-Azzawi.
Hvordan var det å se et Irak som ikke er i medias søkelys i like stor grad lenger?
– Jeg klarte ikke å reise tilbake til Irak, fordi jeg flyktet derfra. Vi hadde kommunikasjon hele tiden med de to fotografene våre i Irak, som filmet for meg. Jeg regisserte dem hele veien. Likevel føles det som at jeg var der i 2019. Jeg kjenner mange av de som demonstrerte. Det var en blandet følelse å se det som foregikk. På den ene siden følte jeg på et ansvar om å vise hva som foregår, som ingen snakker om. Jeg ønsket å fortelle om det som foregår på en ærlig, autentisk og troverdig måte. Samtidig var jeg provosert og sint, fordi det foregår en revolusjon i Irak som ingen snakker om. Ingen bryr seg. Det er dobbeltsidig. Når det er invasjon og krig, er det masse mediedekning. Men når vi prøver å endre landet fra innsiden, snakker ingen om det. Det provoserer meg veldig.
Dokumentaren er på én time, men de har også laget en 30 minutters kortversjon til Al Jazeera og Aftenposten. Langversjonen skal vises på NRK, BBC, og flere andre steder. Finansieringen ble komplisert blant annet fordi opptaksforholdene var så kompliserte.
– Filmingen i Irak hadde også mange utfordringer. Bare å finne et team i Irak var utfordrende. I starten hadde vi bare lyst til å finne to fotografer som kunne filme. Så kunne vi finne ut av produsent og midler. Men det var veldig vanskelig å finne noen. Hvis du bare demonstrerer, er det stor fare for å bli skutt. Hvis du har kamera er det enda større fare for å bli skutt. Derfor var folk litt skeptiske. Etter mange forsøk fant vi én som gikk med på å filme. Men han ville ha et team rundt seg, og ikke filme alene. Jeg brukte masse penger fra egen lomme for å finansiere prosjektet. Da begynte jeg også å jobbe med å finne produsent.
Det var en utfordring å finne en produsent som passet for prosjektet. Det krevde noen som hadde jobbet med denne typen tematikk fra før.
– Heldigvis fant vi Nefise (Özkal Lorentzen) og Jørgen (Lorentzen), som er helt fantastiske. Så begynte vi å søke finansiering. Å få finansiering mens jeg var student, viste seg å være veldig vanskelig.
Det var også en stor utfordring å finne en kvinnelig karakter som kunne være foran kamera.
– Det var utfordrende å få henne til å åpne seg opp. Tiba forteller sin personlige historie i filmen, og det var ikke lett å få til. Jeg måtte kjempe hele veien for filmen. Heldigvis var jeg ikke alene.
Hvordan fant du Tiba??
– Etter at jeg hadde etablert teamet mitt i Irak, begynte vi å lete etter hovedkarakteren. Hun skulle være en sterk irakisk kvinne som kjempet for Irak og seg selv. Det var drømmehovedkarakteren jeg hadde i hodet. Å finne en som ville stille opp foran kamera, var vanskelig. Vi fant til slutt én, som var venninnen til Tiba (Fadhil). Vi startet å filme henne. Første dagen på opptak var Tiba med venninnen hennes, som altså egentlig skulle være hovedkarakteren. Men med en gang jeg så på materialet vi hadde filmet, så jeg at jeg holdt på å velge feil person. Vi kunne ikke velge venninnen hennes, men Tiba!
Tiba er veldig lik kvinner i Vesten. Man kjenner seg igjen i hennes tanker og væremåte. Og ikke minst at hun ser ut som hvem som helst i Norge. Det var nesten litt rart å se henne i de omgivelsene, fordi det kunne vært meg.
– Det er veldig viktig det du sier. Jeg ønsket å bryte med det bildet vi har i Vesten av irakiske og arabiske kvinner. Tiba er bare én av dem – det finnes mange som henne. Ikke bare i Irak, men i hele den arabiske verden. Vi har så mange sterke kvinner som kjemper for seg selv og andre. Det narrativet om at irakiske kvinner er dekket fra topp til tå i svart, at de ikke har en stemme og er kontrollert og så videre, stemmer ikke.
Karrar Al-Azzawi fremhever teamet fra Norge: produsentene Nefise Özkal Lorentzen og Jørgen Lorentzen, klipperen Morten Haslerud, komponistene Nawar Alnaddaf og Simon Matthew Valentine, fargekorrigerer Anders Hoft og lyddesignerne Daniel Angyal og Anna Nilsson. Fra Irak var produksjonsleder Mohammed Aziz, sammen med fotografene Hussein Monaf og Basher Salman og komponisten Nasser Shamma, helt essensielle.
Ble noen i teamet fra Irak skadet under filmingen?
– Nei. Noen ble kvalm av lukten av tåregass. Men vi hadde ingen store skader, heldigvis. Vi brukte mye tid på å forberede oss og lage sikkerhetsstrategi for alle mulige trusler vi kunne møte under opptak i Bagdad.
Man ser i filmen at en person blir skutt i hodet med tåregass. Hva skjedde med han?
– Han døde. Det er ikke bare én som blir skutt og drept på den måten. Det er mange. De begynte å skyte tåregass direkte på folk, og ikke opp i luften. Folk i gatene opplever det hver dag. Mange orker ikke å se at to personer blir skutt i filmen. Men vi vil at publikum skal være med og oppleve alt. Jeg kaller det en on your face. Du kan ikke unngå det. Vi trenger å se det – ikke bare for å våkne opp, men for å se sannheten og situasjonen som den er.
Den siste demonstrasjonen i filmen er fra 2022. Den ble filmet under post-produksjonen.
– Da vi begynte å klippe, måtte jeg oversette. Så grovklippet jeg filmen med klipperen og jobbet med historien. Da vi hadde den første rough-cutten på kortfilmen, sendte jeg den til samarbeidspartnerne våre. På kortfilmen hadde vi Al Jazeera som co-produsent, så vi måtte få godkjennelse fra dem. På langfilmen var prosessen kortere. Vi jobbet med komponister underveis mens vi klippet. Det var enormt mye arbeid. Heldigvis hadde vi et utrolig dyktig team som støttet meg hele veien.
Hva slags reaksjoner har du fått på filmen?
– Så langt er det positive tilbakemeldinger hele veien. Det er mye engasjement fra ulikt publikum, arabere, irakere, norske og internasjonale. Vi hadde førpremiere i Oslo. Der var det irakere, arabere, syrere, norske og flyktninger fra andre land. Også i København, der folk kom fra hele verden til CPH: DOX. Der var det også noen irakere. Etter at filmen ble vist, kom folk til meg og ga meg klemmer og gråt. De sa at det var en viktig historie og at de kjente seg igjen i Tiba. Det var masse følelser. Helt overveldende, egentlig.
Den andre visningen i København kommer han aldri til å glemme.
– Etter visningen kom to jenter og en dame, alle irakere, bort til meg. En av dem er født i København, foreldrene er irakere, men hun har ikke vært i Irak. Hun var veldig engasjert da demonstrasjonene kom. Hun kom og hadde lyst til å snakke med meg, men hun bare gråt. Hun prøvde å snakke igjen, klarte det ikke, så prøvde hun igjen, men klarte det ikke. Så sa hun «Kan jeg gi deg en klem?» Det var veldig sterkt. Vi har vist kortfilmen på Big Sky filmfestival og Slamdance i USA. Etter begge visningene sa folk at det er første gang de ser en film om Irak der irakerne framstår som oss. Og det er akkurat det jeg hadde lyst til å vise: Vi er som dere.
Vi ser rørende scener i filmen hvor de spiller tennis og volleyball i gatene. Det er godt samhold og lett stemning midt oppi elendigheten. De vil bare leve.
– Du sa det nå: De vil bare leve. Jeg er født i 1994. Da hadde verden mange sanksjoner mot Irak. Etter det startet invasjonen. Etter invasjonen var det borgerkrig. Etter borgerkrig kom Al Qaida, så kom IS. Vi vil bare leve fritt.
