– Hun er et sjeldent funn.

– Hun er et sjeldent funn.

– Det var viktig at den vi valgte hadde ressurser rundt seg til å takle det, forteller Aurora Gossé om å finne hovedrollen til «Dancing Queen». Sammen med caster Camilla Glaister fant hun hovedrollen uvanlig tidlig i castingprosessen. Men så gjensto utfordringen med å caste barneskuespillere rundt et så markant naturtalent.

Barne- og ungdomsfilmen Dancing Queen forteller historien om 12 år gamle Mina som er forelsket i den jevnaldrende danseproffen E. D. Win. I denne sjarmerende, men dypt alvorlige dramakomedien skaper dansen og musikken konflikten i historien, men blir til slutt også forløsende for Mina. Innenfor en hverdagslig, men også fantastisk ramme, får vi ta del i et univers fra vår egen tid der 12-åringer allerede er superstjerner på sosiale medier.

– Filmidéen kommer fra manusforfatter Silje (Holtet). Hun begynte å skrive historien for ti år siden, fordi datteren til produsenten Thomas (Robsahm) savnet en norsk dansefilm. Jeg kom inn i prosjektet i 2019. Vi utviklet manuset videre sammen, forteller regissør Aurora Gossé.

Hovedkarakteren Mina traff henne veldig.

– Hun var så upolert, hadde mye bein i nesa og turte å kaste seg ut i det ukjente. Jeg er interessert i overgangen fra barn til ungdom. Det er en sårbar og turbulent fase av livet, hvor man prøver å finne sin plass og passe inn. Noe av det verste som finnes er når den man ser mest opp til av alle definerer hvem du skal være.

Hun ønsket tidlig å ha med caster Camilla Glaister.

– Hun har blitt en nær venn gjennom hele denne prosessen. Camilla er en menneskekjenner og et godt vesen å være rundt. Jeg ble veldig glad da hun sa ja til å gjøre castingen til Dancing Queen.

Vi hadde jobbet sammen på tv-serien Skitten snø, så vi visste at vi jobbet bra sammen, utdyper Glaister.

– Gjennom manus og prosjektbeskrivelsen fikk jeg ganske klare tanker om noen av rollene. Men de barna jeg allerede hadde i arkivet, hadde vokst seg store siden forrige barnefilmcasting. Dessuten skulle vi finne dansende barn denne gangen. Jeg fikk tips både fra høyre og venstre til hovedrollen. Jeg er selv oppvokst på Hamar og har jobbet som skuespiller da jeg var yngre. Jeg reiste til Hamar, hvor Liv Elvira kommer fra, og vi hadde en fantastisk audition sammen. Idet jeg møtte henne skjønte jeg at hun hadde noe spesielt. Og det ble til de grader bekreftet da jeg prøvefilmet henne på Hamar teater. Jeg kjørte gjennom scenene noen ganger og tenkte: Er det mulig? Hun var, og er, så flink! Allerede da visste jeg at her har vi hovedkarakteren. Når det er sagt, er det jo ikke jeg som bestemmer hvem som får rollen. Men magefølelsen tok heldigvis ikke feil.

Regissør Aurora Gossé sammen med hovedrolleinnehaver Liv Elvira Kippersund (foto: Tori Gjendal/Amarcord).

Euforisk opplevelse

Gossé var på sin side forberedt på at det skulle bli en ganske lang prosess å finne hovedrollen.

– Filmen var helt avhengig av troverdige karakterer og skuespillere. Spesielt hovedkarakteren, som er med i alle scener. Det var en krevende reise hun skulle gjennom, en berg- og dalbane av følelser. Så det var utrolig viktig å finne et ungt menneske som hadde kontakt med følelsene sine. Det hadde Liv. Før hun kom inn i bildet, snakket vi mye om at det var viktigere at hun kunne spille og være troverdig, enn at hun kunne danse. Vi kunne ikke caste en som er god til å danse, hvis man ikke trodde på henne. Og plutselig var hun der: Liv, 10 år. Hun hadde integritet, var utrolig god på å ta regi, lytte og var rett og slett unik.

Jeg fikk en euforisk opplevelse da jeg prøvefilmet Liv Elvira i Hamar, skyter Glaister inn.

– Det var som en umiddelbar kjærlighet. Kjærlighet ved første blikk. Og jeg ringte Aurora og sa: Vi har henne!

– Ja, det var absolutt kjærlighet ved første blikk, bekrefter Gossé. Hvem er dette mennesket her? For et fyrverkeri! Hun eide rommet veldig. Siden jeg ikke hadde møtt henne enda, var det helt avgjørende å møtes, bli kjent, jobbe med henne og kjenne på kjemien. Hun skulle gjennom mye mer enn den ene scenen hun spilte på audition. Etter det første møtet med henne, tenkte jeg: Hun er helt vilt bra, men jeg må vite at hun kommer til å holde hele opptaksperioden, og at hun forstår hva hun er med på. Jeg møtte henne to ganger, og det var ikke lenger noen ingen tvil. Selv om vi ikke hadde testet det aller dypeste og smertefulle som karakteren skulle gjennom, sa magefølelsen min at vi kom til å komme dit. Det kom til å gå bra. Det er sjeldent etter så få møter med et ungt menneske uten filmerfaring.

Liv Elvira har en helt spesiell energi, legger Glaister til. – Hun har en dybde som ikke jeg er vant til å oppleve med et 10 år gammelt barn.

Liv Elvira Kippersund Larsson og Viljar Knutsen Bjaadal i Dancing Queen (foto: Åsmund Hasli/Amarcord).

Sterk integritet

I møtet med andre barn, var hun også helt unik, forteller Gossé.

Vi castet de andre rundt henne, og det var en interessant prosess. Spesielt med rollen E. D. Win ble det tydelig, siden Liv har en så sterk integritet. Det var mange hun spilte mot, der hun bare eide situasjonene. Hun var alltid høyere i status, eller over dem. Så det var lett at de ble spilt ut. Forholdet mellom Mina og E. D. Win er motsatt. Han skal være den eneste som skal klare å vippe henne av pinnen. Samtidig skulle vi ikke gå for høyt opp i alder på E. D. Win, men vi måtte litt opp i alder for å møte den riktige motstanden hun trengte.

GLAISTER: Guttene på hennes alder ville ha kommet i skyggen hennes. Derfor falt valget på 14 år gamle Viljar (Knutsen Bjaadal), som leverte med bravur. Da Sturla Harbitz i rollen som bestevennen Markus skulle jobbe med Liv Elvira, satt jeg bare og smilte. Sturla hadde aldri gjort dette før. Likevel var det også sånn at du vet når du vet. Kjemien mellom dem var helt fantastisk.

GOSSÉ: Det var som et søskenforhold. De var så tilstede sammen. De løftet hverandre og hadde en helt naturlig kontakt.

GLAISTER: De var ekstremt gode til å lytte til hverandre og ta seg tid. Derfor spiller de helt fantastisk troverdig.

GOSSÉ: Det går ikke på noen autopilot der. De reagerer på det som kommer fra hverandre. Noe som er en kjempestyrke.

Sturla Puran Harbitz, Anne Marit Jacobsen og Liv Elvira Kippersund Larsson i Dancing Queen (foto: Amarcord).

Dansens rolle

Tror dere at noe av grunnen til at disse barna var så flinke til å lytte kom av at de har danseerfaring?

GLAISTER: Jeg hadde mange dansende barn hos meg. Der var det både óg, med tanke på lytting, sånn som ellers i livet. Men selvfølgelig, de driver med en kunstform som krever at de lytter og er tilstede.

GOSSÉ: Jeg tenker det samme. Vi møtte mange som er gode til å danse, men som ikke hadde lyttingen på plass. Men det er noe med dans som kan gi trygghet i en selv, noe som er bra uansett.

GLAISTER: Mange av barna med dansebakgrunn var vant til å være i en setting hvor de viser seg fram. Det gjorde det kanskje lettere for dem å være på audition. Men det er et interessant spørsmål. Akkurat i denne situasjonen tenker jeg at personligheten deres er spesielle og unike, uavhengig av om de danser eller er skuespillere. De er fantastiske barn. Alle barn er jo det, men de som fikk rollene skilte seg ut og hadde noe helt spesielt. Vi har hatt flere hundre søkere. Så at vi landet på Liv Elvira og Sturla nesten med en gang, er ganske uvanlig i slike prosesser.

GOSSÉ: Det er også veldig fruktbart at de som ikke har filmerfaring fra før, kan møte andre og ha det som en del av leseprøvene. Audition blir som en trening i å holde ut lenge, sånn som på sett.

Å skape trygge rammer

Hvordan fungerer det med barn når de skal melde seg til audition?

GLAISTER: Da søker de gjennom foreldre. Hvis det er barn som søker, så ber jeg om e-postadressen og telefonnummeret til foreldrene, og kopierer dem inn. Det har gått veldig greit.

Hvordan er det for deg, Aurora, å jobbe med barn?

GOSSÉ: Jeg kjenner på et stort ansvar overfor hver og en av dem. Det kjenner jeg overfor skuespillere generelt også. Men barn er noe helt annet. Jeg får mye tillit fra dem, og de får mye tillit fra meg. Det at de skal føle at det er et rom der de kan si ifra om alt, og at de skal bli ordentlig trygge på meg, er enormt viktig for meg. Jeg har ikke troen på regimetoder som skremmer skuespillerne og gjør dem usikre og utrygge.

GLAISTER: Aurora har vært mye hos meg og barna, før de fikk rollen. Det gjorde at barna tidlig ble ganske trygge i rollene og i prosessen. Det tenker jeg har vært fruktbart for alle. Og jeg skulle ønske jeg kunne jobbe så tett på regi hver gang. Spesielt når det er barn vi skal caste. Da blir det ikke så skummelt når de først har fått rollen og skal prestere på sett.

GOSSÉ: Det blir en litt mer usynlig overgang til når de kommer på opptak og skal møte hele crewet.

Alle jobber bedre når man føler seg trygg, ivaretatt og sett, understreker Gossé. Det betyr ikke at det skal være friksjonsfritt og uten konstruktive diskusjoner

– Når man først har den tryggheten, går det helt fint for barna å være uten foreldre. Når vi jobber er det jeg og resten av crewet som har ansvaret for å ta vare på barna. Barn oppfører seg litt annerledes rundt foreldrene også. Det at barna også kjenner på at nå har de vært på jobb, og at de selv kan bestemme hva de vil dele med foreldrene når de kommer hjem, er verdifullt for dem. For meg handler det om å snakke med dem som vanlige mennesker, som en venn. Jeg husker selv masse fra den tiden der. Det er viktig å bli tatt på alvor. Jeg stiller høye krav til dem jeg jobber med, og forventer mye av dem. Det forstår barn godt.

GLAISTER: Det samme gjelder for castingprosessen. Jeg ber alltid foreldrene gå seg en tur eller sitte i et annet rom. Vi må ha arbeidsro, og barna må føle det er et trygt rom uten forstyrrelser.

Camilla Glaister.

Om å takle det utfordrende

Det kan av og til være sårbart for voksne skuespillere å bli typecastet, men her var det jo barn, noe som kanskje er enda mer sårbart? Hvordan jobbet dere med å skille fiksjon fra virkelighet med skuespillerne?

GOSSÉ: Da er det viktig å skille mellom personen og karakteren. Alle hadde noe ubehagelig ved sin karakter. Med hovedkarakteren Mina handlet det om kropp. Det måtte håndteres riktig, for det siste vi ville var å påføre Liv noe skam rundt kropp. Da hadde filmen blitt totalt mislykket som prosjekt. Liv kommer fra en åpen og ressurssterk familie, hvor man kan snakke om alt. Jeg var på en tidlig middag hos dem, hvor jeg følte meg utrolig inkludert. Det var tydelig at de hadde snakket om kropp før. Det var viktig for oss at vi kjente at den vi velger har noen ressurser rundt seg til å stå i det, og kunne takle det.

GLAISTER: Jeg hadde et litt ambivalent forhold til å caste hovedkarakteren. Det må jeg bare innrømme. Fordi hun skulle være litt større enn de andre barna. I den alderen er det så sårbart, og jeg var veldig redd for å angripe det feil. Jeg snakket masse med Aurora om det. Det gjorde prosessen lettere. Som Aurora sier, er familien til Liv veldig åpen og har et sunt og avslappet forhold til kropp. Men utfordringen var ikke bare Mina-rollen. Bella og E. D. Win skal spille roller som ikke er veldig sympatiske. Det er ting E. D Win sier og gjør som har vært utfordrende for de unge skuespillerne å spille. De har rett og slett syntes det har vært ubehagelig å si disse slemme replikkene. Vi jobbet mye med replikkene i prøvene for at ikke E. D. Win bare skulle fremstå usympatisk. Og resultatet ble jo glimrende. Vi kan kjenne oss igjen i alle karakterene.

GOSSÉ: En dag under en visning på Berlinalen, kom en dame som jobber med spiseforstyrrelser hos barn og unge, til meg, og takket for den fine fremstillingen av tematikken i filmen. Og at det betyr mye for unge mennesker å se dette.


FAKTA om Dancing Queen.

Filmen er regissert av Aurora Gossé, skrevet av Silje Holtet og produsert av Thomas Robsahm i Amarcord. Filmen hadde verdenspremiere under Berlinalen, i konkurranseprogrammet Generation Kplus. Filmen er castet av Camilla Glaister.

I casten møter vi Liv Elvira Kippersund Larsen, i rollen som hovedkarakteren Mina, Cengiz Al, i rollen som danseinstruktøren Shaan, Viljar Knutsen Bjaadal, i rollen som E. D. Win, Anne Marit Jacobsen, i rollen som mormoren, Anders Baasmo, i rollen som Ove, faren til Mina, Andrea Bræin Hovig, i rollen som Anne Berit, moren til Mina, Sturla Harbitz, i rollen som Markus, Ylva Røsten-Haga, i rollen som Bella, Mona Berntsen, i rollen som seg selv, og Frida Ånnevik, i rollen som læreren.


 

– Hun er et sjeldent funn.

– Hun er et sjeldent funn.

– Det var viktig at den vi valgte hadde ressurser rundt seg til å takle det, forteller Aurora Gossé om å finne hovedrollen til «Dancing Queen». Sammen med caster Camilla Glaister fant hun hovedrollen uvanlig tidlig i castingprosessen. Men så gjensto utfordringen med å caste barneskuespillere rundt et så markant naturtalent.

Barne- og ungdomsfilmen Dancing Queen forteller historien om 12 år gamle Mina som er forelsket i den jevnaldrende danseproffen E. D. Win. I denne sjarmerende, men dypt alvorlige dramakomedien skaper dansen og musikken konflikten i historien, men blir til slutt også forløsende for Mina. Innenfor en hverdagslig, men også fantastisk ramme, får vi ta del i et univers fra vår egen tid der 12-åringer allerede er superstjerner på sosiale medier.

– Filmidéen kommer fra manusforfatter Silje (Holtet). Hun begynte å skrive historien for ti år siden, fordi datteren til produsenten Thomas (Robsahm) savnet en norsk dansefilm. Jeg kom inn i prosjektet i 2019. Vi utviklet manuset videre sammen, forteller regissør Aurora Gossé.

Hovedkarakteren Mina traff henne veldig.

– Hun var så upolert, hadde mye bein i nesa og turte å kaste seg ut i det ukjente. Jeg er interessert i overgangen fra barn til ungdom. Det er en sårbar og turbulent fase av livet, hvor man prøver å finne sin plass og passe inn. Noe av det verste som finnes er når den man ser mest opp til av alle definerer hvem du skal være.

Hun ønsket tidlig å ha med caster Camilla Glaister.

– Hun har blitt en nær venn gjennom hele denne prosessen. Camilla er en menneskekjenner og et godt vesen å være rundt. Jeg ble veldig glad da hun sa ja til å gjøre castingen til Dancing Queen.

Vi hadde jobbet sammen på tv-serien Skitten snø, så vi visste at vi jobbet bra sammen, utdyper Glaister.

– Gjennom manus og prosjektbeskrivelsen fikk jeg ganske klare tanker om noen av rollene. Men de barna jeg allerede hadde i arkivet, hadde vokst seg store siden forrige barnefilmcasting. Dessuten skulle vi finne dansende barn denne gangen. Jeg fikk tips både fra høyre og venstre til hovedrollen. Jeg er selv oppvokst på Hamar og har jobbet som skuespiller da jeg var yngre. Jeg reiste til Hamar, hvor Liv Elvira kommer fra, og vi hadde en fantastisk audition sammen. Idet jeg møtte henne skjønte jeg at hun hadde noe spesielt. Og det ble til de grader bekreftet da jeg prøvefilmet henne på Hamar teater. Jeg kjørte gjennom scenene noen ganger og tenkte: Er det mulig? Hun var, og er, så flink! Allerede da visste jeg at her har vi hovedkarakteren. Når det er sagt, er det jo ikke jeg som bestemmer hvem som får rollen. Men magefølelsen tok heldigvis ikke feil.

Regissør Aurora Gossé sammen med hovedrolleinnehaver Liv Elvira Kippersund (foto: Tori Gjendal/Amarcord).

Euforisk opplevelse

Gossé var på sin side forberedt på at det skulle bli en ganske lang prosess å finne hovedrollen.

– Filmen var helt avhengig av troverdige karakterer og skuespillere. Spesielt hovedkarakteren, som er med i alle scener. Det var en krevende reise hun skulle gjennom, en berg- og dalbane av følelser. Så det var utrolig viktig å finne et ungt menneske som hadde kontakt med følelsene sine. Det hadde Liv. Før hun kom inn i bildet, snakket vi mye om at det var viktigere at hun kunne spille og være troverdig, enn at hun kunne danse. Vi kunne ikke caste en som er god til å danse, hvis man ikke trodde på henne. Og plutselig var hun der: Liv, 10 år. Hun hadde integritet, var utrolig god på å ta regi, lytte og var rett og slett unik.

Jeg fikk en euforisk opplevelse da jeg prøvefilmet Liv Elvira i Hamar, skyter Glaister inn.

– Det var som en umiddelbar kjærlighet. Kjærlighet ved første blikk. Og jeg ringte Aurora og sa: Vi har henne!

– Ja, det var absolutt kjærlighet ved første blikk, bekrefter Gossé. Hvem er dette mennesket her? For et fyrverkeri! Hun eide rommet veldig. Siden jeg ikke hadde møtt henne enda, var det helt avgjørende å møtes, bli kjent, jobbe med henne og kjenne på kjemien. Hun skulle gjennom mye mer enn den ene scenen hun spilte på audition. Etter det første møtet med henne, tenkte jeg: Hun er helt vilt bra, men jeg må vite at hun kommer til å holde hele opptaksperioden, og at hun forstår hva hun er med på. Jeg møtte henne to ganger, og det var ikke lenger noen ingen tvil. Selv om vi ikke hadde testet det aller dypeste og smertefulle som karakteren skulle gjennom, sa magefølelsen min at vi kom til å komme dit. Det kom til å gå bra. Det er sjeldent etter så få møter med et ungt menneske uten filmerfaring.

Liv Elvira har en helt spesiell energi, legger Glaister til. – Hun har en dybde som ikke jeg er vant til å oppleve med et 10 år gammelt barn.

Liv Elvira Kippersund Larsson og Viljar Knutsen Bjaadal i Dancing Queen (foto: Åsmund Hasli/Amarcord).

Sterk integritet

I møtet med andre barn, var hun også helt unik, forteller Gossé.

Vi castet de andre rundt henne, og det var en interessant prosess. Spesielt med rollen E. D. Win ble det tydelig, siden Liv har en så sterk integritet. Det var mange hun spilte mot, der hun bare eide situasjonene. Hun var alltid høyere i status, eller over dem. Så det var lett at de ble spilt ut. Forholdet mellom Mina og E. D. Win er motsatt. Han skal være den eneste som skal klare å vippe henne av pinnen. Samtidig skulle vi ikke gå for høyt opp i alder på E. D. Win, men vi måtte litt opp i alder for å møte den riktige motstanden hun trengte.

GLAISTER: Guttene på hennes alder ville ha kommet i skyggen hennes. Derfor falt valget på 14 år gamle Viljar (Knutsen Bjaadal), som leverte med bravur. Da Sturla Harbitz i rollen som bestevennen Markus skulle jobbe med Liv Elvira, satt jeg bare og smilte. Sturla hadde aldri gjort dette før. Likevel var det også sånn at du vet når du vet. Kjemien mellom dem var helt fantastisk.

GOSSÉ: Det var som et søskenforhold. De var så tilstede sammen. De løftet hverandre og hadde en helt naturlig kontakt.

GLAISTER: De var ekstremt gode til å lytte til hverandre og ta seg tid. Derfor spiller de helt fantastisk troverdig.

GOSSÉ: Det går ikke på noen autopilot der. De reagerer på det som kommer fra hverandre. Noe som er en kjempestyrke.

Sturla Puran Harbitz, Anne Marit Jacobsen og Liv Elvira Kippersund Larsson i Dancing Queen (foto: Amarcord).

Dansens rolle

Tror dere at noe av grunnen til at disse barna var så flinke til å lytte kom av at de har danseerfaring?

GLAISTER: Jeg hadde mange dansende barn hos meg. Der var det både óg, med tanke på lytting, sånn som ellers i livet. Men selvfølgelig, de driver med en kunstform som krever at de lytter og er tilstede.

GOSSÉ: Jeg tenker det samme. Vi møtte mange som er gode til å danse, men som ikke hadde lyttingen på plass. Men det er noe med dans som kan gi trygghet i en selv, noe som er bra uansett.

GLAISTER: Mange av barna med dansebakgrunn var vant til å være i en setting hvor de viser seg fram. Det gjorde det kanskje lettere for dem å være på audition. Men det er et interessant spørsmål. Akkurat i denne situasjonen tenker jeg at personligheten deres er spesielle og unike, uavhengig av om de danser eller er skuespillere. De er fantastiske barn. Alle barn er jo det, men de som fikk rollene skilte seg ut og hadde noe helt spesielt. Vi har hatt flere hundre søkere. Så at vi landet på Liv Elvira og Sturla nesten med en gang, er ganske uvanlig i slike prosesser.

GOSSÉ: Det er også veldig fruktbart at de som ikke har filmerfaring fra før, kan møte andre og ha det som en del av leseprøvene. Audition blir som en trening i å holde ut lenge, sånn som på sett.

Å skape trygge rammer

Hvordan fungerer det med barn når de skal melde seg til audition?

GLAISTER: Da søker de gjennom foreldre. Hvis det er barn som søker, så ber jeg om e-postadressen og telefonnummeret til foreldrene, og kopierer dem inn. Det har gått veldig greit.

Hvordan er det for deg, Aurora, å jobbe med barn?

GOSSÉ: Jeg kjenner på et stort ansvar overfor hver og en av dem. Det kjenner jeg overfor skuespillere generelt også. Men barn er noe helt annet. Jeg får mye tillit fra dem, og de får mye tillit fra meg. Det at de skal føle at det er et rom der de kan si ifra om alt, og at de skal bli ordentlig trygge på meg, er enormt viktig for meg. Jeg har ikke troen på regimetoder som skremmer skuespillerne og gjør dem usikre og utrygge.

GLAISTER: Aurora har vært mye hos meg og barna, før de fikk rollen. Det gjorde at barna tidlig ble ganske trygge i rollene og i prosessen. Det tenker jeg har vært fruktbart for alle. Og jeg skulle ønske jeg kunne jobbe så tett på regi hver gang. Spesielt når det er barn vi skal caste. Da blir det ikke så skummelt når de først har fått rollen og skal prestere på sett.

GOSSÉ: Det blir en litt mer usynlig overgang til når de kommer på opptak og skal møte hele crewet.

Alle jobber bedre når man føler seg trygg, ivaretatt og sett, understreker Gossé. Det betyr ikke at det skal være friksjonsfritt og uten konstruktive diskusjoner

– Når man først har den tryggheten, går det helt fint for barna å være uten foreldre. Når vi jobber er det jeg og resten av crewet som har ansvaret for å ta vare på barna. Barn oppfører seg litt annerledes rundt foreldrene også. Det at barna også kjenner på at nå har de vært på jobb, og at de selv kan bestemme hva de vil dele med foreldrene når de kommer hjem, er verdifullt for dem. For meg handler det om å snakke med dem som vanlige mennesker, som en venn. Jeg husker selv masse fra den tiden der. Det er viktig å bli tatt på alvor. Jeg stiller høye krav til dem jeg jobber med, og forventer mye av dem. Det forstår barn godt.

GLAISTER: Det samme gjelder for castingprosessen. Jeg ber alltid foreldrene gå seg en tur eller sitte i et annet rom. Vi må ha arbeidsro, og barna må føle det er et trygt rom uten forstyrrelser.

Camilla Glaister.

Om å takle det utfordrende

Det kan av og til være sårbart for voksne skuespillere å bli typecastet, men her var det jo barn, noe som kanskje er enda mer sårbart? Hvordan jobbet dere med å skille fiksjon fra virkelighet med skuespillerne?

GOSSÉ: Da er det viktig å skille mellom personen og karakteren. Alle hadde noe ubehagelig ved sin karakter. Med hovedkarakteren Mina handlet det om kropp. Det måtte håndteres riktig, for det siste vi ville var å påføre Liv noe skam rundt kropp. Da hadde filmen blitt totalt mislykket som prosjekt. Liv kommer fra en åpen og ressurssterk familie, hvor man kan snakke om alt. Jeg var på en tidlig middag hos dem, hvor jeg følte meg utrolig inkludert. Det var tydelig at de hadde snakket om kropp før. Det var viktig for oss at vi kjente at den vi velger har noen ressurser rundt seg til å stå i det, og kunne takle det.

GLAISTER: Jeg hadde et litt ambivalent forhold til å caste hovedkarakteren. Det må jeg bare innrømme. Fordi hun skulle være litt større enn de andre barna. I den alderen er det så sårbart, og jeg var veldig redd for å angripe det feil. Jeg snakket masse med Aurora om det. Det gjorde prosessen lettere. Som Aurora sier, er familien til Liv veldig åpen og har et sunt og avslappet forhold til kropp. Men utfordringen var ikke bare Mina-rollen. Bella og E. D. Win skal spille roller som ikke er veldig sympatiske. Det er ting E. D Win sier og gjør som har vært utfordrende for de unge skuespillerne å spille. De har rett og slett syntes det har vært ubehagelig å si disse slemme replikkene. Vi jobbet mye med replikkene i prøvene for at ikke E. D. Win bare skulle fremstå usympatisk. Og resultatet ble jo glimrende. Vi kan kjenne oss igjen i alle karakterene.

GOSSÉ: En dag under en visning på Berlinalen, kom en dame som jobber med spiseforstyrrelser hos barn og unge, til meg, og takket for den fine fremstillingen av tematikken i filmen. Og at det betyr mye for unge mennesker å se dette.


FAKTA om Dancing Queen.

Filmen er regissert av Aurora Gossé, skrevet av Silje Holtet og produsert av Thomas Robsahm i Amarcord. Filmen hadde verdenspremiere under Berlinalen, i konkurranseprogrammet Generation Kplus. Filmen er castet av Camilla Glaister.

I casten møter vi Liv Elvira Kippersund Larsen, i rollen som hovedkarakteren Mina, Cengiz Al, i rollen som danseinstruktøren Shaan, Viljar Knutsen Bjaadal, i rollen som E. D. Win, Anne Marit Jacobsen, i rollen som mormoren, Anders Baasmo, i rollen som Ove, faren til Mina, Andrea Bræin Hovig, i rollen som Anne Berit, moren til Mina, Sturla Harbitz, i rollen som Markus, Ylva Røsten-Haga, i rollen som Bella, Mona Berntsen, i rollen som seg selv, og Frida Ånnevik, i rollen som læreren.


 

MENY