Kortdokumentaren You Know It’s Going To Be About War av Olha Tsybulska, produsert av John Emil Richardsen i Montevideo Tromsø, ble vist under Film fra Nord (FFN) på Tromsø Internasjonale filmfestival. Filmen, som er Tsybulskas regidebut, er et kollektivt portrett av ukrainere i krig. Vi opplever hvordan de forsøker å vende tilbake til sine vanlige liv, til tross for faren for missilangrep. Behovet for normalitet har begynt å overvinne frykten for døden. Personene i filmen er forbundet gjennom deres nære forhold til regissøren. Gjennom samtaler med sine venner og familie, forsøker hun å forstå deres nye virkelighet. Det er en reise som vil feire livet til tross for krigen, slik filmskaperne formulerer det.

Tsybulska sier selv i filmen at arbeidet med den var terapeutisk for henne.

– Jeg fikk idéen om å lage filmen allerede mot slutten av den første krigsmåneden. Jeg var ikke mentalt i stand til å jobbe som frivillig i Ukraina. Derfor reiste jeg til Norge for å lade opp batteriene, og da dukket idéen om å lage en film opp.

Før krigen jobbet Olha Tsybulska i det Kyiv-baserte produksjonsselskapet Minimal Movie. Hun jobbet som regissør- og produksjonsassistent på dokumentarprosjekter inntil Russland igangsatte en fullskalainvasjon av Ukraina. Personene i filmen er venner og familie av henne, som prøver å leve sine vanlige liv under en fullskalakrig.

– Etter hvert prøver de å takle overlevelsesskyld. Til tross for faren for nye missilangrep, blir behovet for normalitet sterkere enn frykten for døden.

Forlot aldri Ukraina

Vi ser bilder av personene i filmen på fest eller på kafé, der de drikker vin og nyter livet. Dette kunne vært scener fra en hvilken som helst europeisk by. Men det er i Kyiv. I en by som er i en fullskalakrig. For oss utenforstående er det nesten litt utrolig. Hvordan var det for deg å reise tilbake til Ukraina og se dette?

– Gjennom hele krigen har jeg reist fram og tilbake fra Ukraina til Norge. Nå er jeg i Tromsø. Vi filmet i Ukraina og klippet her i Norge. Det føles ikke som jeg noensinne forlot Ukraina. Jeg er der i hodet mitt, alltid. Så det føltes ikke unaturlig å reise tilbake dit. Da jeg reiste tilbake for å skyte filmen, var humøret til personene i filmen helt annerledes enn det det er nå. Etter angrepene på infrastrukturen i Ukraina, har alt blitt mer deprimerende der nede.

Filmen er sammensatt av ulike stiler som endte opp med å fungere godt sammen.

– Vi har intervjuer, close-ups, voiceover med min stemme, ulike kapitler som oppsummerer de ulike stadiene av å prosessere hva som skjer der nede. Kapitlene er titulert med en følelse: Sorg, skyldfølelse, håp og så videre. Det var viktig for meg å ikke bare ha et godt narrativ, men også en spesifikk estetikk. Sammen med klipperen vår, Ganna Iaroshevuch, endte vi opp med en god sammensetning av ulike stiler.

Personlig tidskapsel

Filmen ble filmet med et digitalt kamera i 35 mm.

– Jeg synes det gjør filmen mer intim. Og mens jeg jobbet med min nære krets av venner og familie, ønsket jeg å bevare opptakene som en personlig tidskapsel fra vår første sommer etter at fullskalainvasjonen startet. Det er en av grunnene til at vi også bruker 3:4-ratioen. Den gjør at hvert bilde føles som om det kan være et stillbilde. Dette går også tilbake til å bevare øyeblikket, antar jeg.

En stor del av filmens visuelle identitet ligger i fargegraderingen.

– Tom Sajewski gjorde en fantastisk jobb med å hjelpe oss med å utvikle en gjennomtenkt gradering for hver scene, med stor oppmerksomhet på detaljer. Fargene i det første kapittelet er dystrere og kaldere, mens de gradvis blir varmere gjennom hele filmen og matcher den generelle stemningen i filmen.

Å filme blant missiler

Hva var den største utfordringen i arbeidet med å lage filmen?

– Den største utfordringen var å utvikle en historielinje. Filmen ble utviklet veldig raskt. Vi hadde egentlig ikke en utviklingsfase. Helt i begynnelsen av prosessen var idéen at filmen utelukkende skulle følge én av karakterene. Så skjønte vi at vi ikke skulle gjøre det. Vi kom til konklusjonen om at filmen var min historie: Jeg portretterer disse menneskene, fordi de står meg nær. Derfor er jeg også med i filmen.

De hørte flere krigsfly fly over dem mens de filmet.

– Vi hørte en hviskende lyd mens vi filmet i leiligheten til en av karakterene. Så leste vi i nyhetene 15 minutter senere at det hadde vært et missilangrep.

Det var sterkt å høre noen av personene i filmen fortelle at de ikke er redd for å dø lenger.

 – Noen mennesker er fortsatt redd for å dø. Men det er en liten minoritet som føler likegyldighet overfor døden nå. Også er det noen som bryr seg om det én dag, og neste dag skrur de den tanken helt av. Noen ganger er det for mye å prosessere alt. Du trenger en slags normalitet i livet ditt. Du kan ikke gå rundt og være redd hver eneste dag.

Verner om nasjonal identitet

Er de vi ser i filmen fortsatt i Ukraina?

– Alle i filmen er i Ukraina fortsatt. Kvinnene i filmen har reist ut av landet og tilbake flere ganger, for å bytte miljø. Men menn har ikke lov til å reise ut av Ukraina. Situasjonen er helt annerledes der nå. Det er strømbrudd hele tiden. Noen ganger har de ikke tilgang på vann. De kan ikke bli oppdatert på hva som skjer, fordi de ikke har trådløst internett. De har ikke lys på natta. Gatene er helt mørke, i en by med 3 millioner innbyggere. Det er veldig deprimerende.

Hvorfor har personene i filmen valgt å bli i Ukraina?

– Det vi ser i filmen er nasjonalisme. Vi, ukrainere, har et enda sterkere behov nå enn vi noensinne for å bevise at vi er et separat folk. Vi har vår egen kulturelle og nasjonale identitet. Vi har vårt eget språk. Opp gjennom historien har vi hele tiden måttet kjempe for vår egen nasjonale identitet, mot russisk imperialisme. Russland forbød det ukrainske språket da de okkuperte våre territorier. De brant ukrainske bøker. Det ukrainske språket ble sett på som provinsielt: Bygdespråk. Men vi er en fullt utviklet nasjon. Bare la oss være i fred! Det er fortsatt ukrainere i Ukraina som nekter å forlate landet nå, på grunn av dette. De holder fast på landet sitt ved å bli.