– Det er vår tid nå, sier Anne Lajla Utsi i Samisk filminstitutt. «Ellos eatnu – La elva leve» og ni kommende samiske produksjoner er et resultat av målrettet arbeid. Men samisk film er fortsatt underfinansiert og forskjellsbehandlet, mener hun.
– Det var en stor overraskelse!
I 2011 arrangerte direktør Anne Lajla Utsi og Samisk filminstitutt (ISFI) konferanse om urfolk og film og fikk uventet besøk fra hele verden.
– Det kom representanter fra Sundance Film Institute og Berlinalen og mange andre internasjonale gjester. Da forstod vi virkelig det det globale potensialet og begynte et strategisk nettverksarbeid.
Instituttet ble opprettet to år tidligere, og beskriver seg selv som en árran – et ildsted – som samler samiske historiefortellere.
– Vi var en gjeng samiske filmskapere fra filmskolen, noen mer etablerte og enkelte dokumentarister, samt Nils Gaup. Alle hadde de samme erfaringene: Vi slet med å finansiere filmene våre. Vi fikk høre det samme overalt, igjen og igjen: «Det er ingen som vil se en samisk film på samisk.
Miljøet svarte med å arrangere samisk filmfestival i 2009 og fikk deretter Kautokeino kommune med på å etablere Samisk filminstitutt, som også mottok 1,5 millioner i støtte av Kulturdepartementet.
– Jeg ringte Nils og spurte «Hva nå?». Han bidro med inspirasjon og kunnskap og vi arrangerte kompetanseutvikling og kurs i manus og andre fagfunksjoner; regi, skuespill og arbeid rettet mot barn og unge.
Satsningen og det internasjonale arbeidet har gitt avkastning. I 2015 var det premiere på antologifilmen 7 Sámi Stories.
– Den ble en stor suksess og viser hvordan en ny generasjon filmskapere har kommet til. Flere av regissørene, som Egil Pedersen og Elle Márjá Eira i ferd med å lansere spillefilmer.
Det strategiske arbeidet med spillefilm og manusutvikling har vært avgjørende for at det nå er ti samiske spillefilmer og serier i oppløp. En av dem er kinoaktuelle Ellos eatnu – La elva leve som hadde premiere under Tromsø Internasjonale Filmfestival i januar.
– Nå ser vi resultatene. Vi har dessuten fått hjelp av tidsånden, det er fokus på representasjon og mangfold. Urfolk og det samiske er attraktivt i vår tid.
Utsi trekker frem Amanda Kernells Sameblod fra 2016 som et viktig veiskille.
– Vi møtte henne og ba henne skrive en samisk historie. Nå har den vunnet over 20 filmpriser. Sameblod har vært like viktig som Veiviseren.
Og nettopp Nils Gaups oscarnominerte eventyraction fra 1987 ga den fjortenårige Utsi en livsforandrende opplevelse da hun så den på premieren hjemme i Kautokeino.
– Den sitter sterkt ennå, så mange år senere. Jeg så den med kusinen min på Kulturhuset, vi hadde på oss kofter og Mikkel og Nils Gaup var i salen. Vi satte oss ned og så hovedpersonen Aigin renne nedover viddene, vi hørte joiken. Det var første gang vi så og hørte oss selv på film. På samisk.
Utsi har vokst opp i Kautokeino med trygghet på egen identitet.
– Men det samiske har vært usynlig, det er sjelden vi ser oss selv. Vi har ikke vært speilet i populærkulturen, der skjer det heldigvis en endring nå. Samtidig er det mye rasisme og hatefulle kommentarer. Et kinolerret løfter tematikker – det er en kraftig opplevelse som berører, som gjør at det en ser føles viktig.
De første levende bilder-historiene om samer, som stumfilmene Viddenes folk (1928) og Laila (1929) var fulle av stereotypier.
– Det samiske har vært et tema, men helt uten samiske skuespillere eller andre fagfunksjoner.
– Alle andre har fortalt om det samiske, vi har ikke hatt mulighet til å definere vår virkelighet gjennom kunst, kultur eller film. Det for lengst på tide å fortelle om noe mer enn postkortbildet med reindrift og midnattssol.
Samisk filminstitutt får mange henvendelser fra folk som vil lage dokumentarer om nettopp reindrift.
– Det samiske er så mye mer enn det. Vi lager filmer om å være samisk i dag, i alle typer sjangre, som komedie og joikemusikal. Og også med et kritisk blikk innover. Vi opplever sosiale utfordringer i kjølvannet av kolonisering og assimilering, problemer vi ser i dag.
Kampen for å redde samisk språk, kultur, identitet og landområder kan føles ensom.
– Vi står alene i en vanskelig kamp for at språket og kulturen skal overleve – samtidig som det samiske står overfor sosiale problemer, av historiske grunner.
Utsi ser frem til juni, når Sannhets- og forsoningskommisjonen leverer sin rapport på oppdrag av Stortinget. Kommisjonen har gransket urett begått overfor samer, kvener og norskfinner.
– Vi har store forventninger til denne rapporten og vi har alle et stort arbeid foran oss, konsekvensene av fornorskningspolitikken har vært store. I dag er samisk kunst, kultur og film underfinansiert og marginalisert, det er et gap på hundrevis av millioner kroner mellom hva som går til det norske og hva som går til det samiske. Akkurat som for norsk film, er samiske produksjoner viktig for samfunn og identitet. Men vi blir ikke behandlet på lik linje. Vi blir forskjellsbehandlet, selvom finansieringen til ISFI har økt de siste årene, så har vi fortsatt ikke de store midlene til å finansiere egne samiske spillefilmer og serier.
Uttrykket “Nothing about us without us” er en sentral filosofi for ISFI.
– Vi er en del av en internasjonalt urfolksnettverk og, en del av dekoloniseringsprosessen. Det handler om narrativ selvbestemmelse; å definere fortid, samtid og fremtid gjennom kunst og film. Historier bygger opp samfunnet ved å skape identitet.
ISFI har sammen med den samiske filmbransjen utarbeidet retningslinjer for filmskapere som ønsker å skape noe som berører det samiske. Pathfinder Guidelines er både en praktisk og verdiorientert veiviser som kom i bruk.
Instituttet har allerede samarbeidet med flere av de største aktørene i internasjonal film- og strømmebransje, først ut var Disney. Kontakten mellom storselskapet og ISFI kom i stand da Sametingene i Norge, Sverige og Finland henvendte seg under produksjonen av Frost 2.
– Det ble laget en avtale og opprettet en samisk ekspertgruppe. Vi jobbet sammen om historien, Disney var opptatt av at den skulle være kulturelt sensitiv. Vi jobbet sammen med Disney i halvannet år.
Hvordan var det?
– En fantastisk fin erfaring. De var fine mennesker, genuint opptatt av å gjøre det riktig, det som føltes ok for oss. De gikk langt for å komme oss i møte.
Hva slags innspill kom dere med?
– Produksjonen hadde designet klær som var en mishmash fra mange ulike urfolk. Vi sa fra – ba dem konsentrere seg om det samiske. De endret klærne. Det er stort å se at et av verdens største selskaper gjorde det på denne måten. Et sterkt symbol på det vi gjør – et samarbeid alle har nytte av.
Frost 2 ble dubbet til nordsamisk og for Utsi er det sentralt at samiske barn får høre sitt eget språk i film og serier.
– Vi har bygget et dubbestudio med vekt på kinofilmer for barn. Språket må finnes og eksistere der barna er, også på strømmetjenester som Netflix og Disney.
Instituttet har skapt sin egen strømmetjeneste. På https://www.sapmifilm.com/ kan det strømmes produksjoner av samer og andre urfolk.
– Det er en utrolig fin katalog med over hundre filmer fra det samiske området og land som Canada og Grønland. Vi har lagt vekt på høye royalties, det gir inntekter til f eks kortfilmskapere. Tjenesten er tatt godt imot, særlig av skoler og institusjoner. Og ikke bare samiske skoler – innholdet er også en ressurs for undervisning om samiske forhold. Nå er tjenesten åpen i hele Norden og også Grønland, Canada og Tyskland.
I november ble det besluttet at Netflix utvider sitt eksisterende samarbeid med ISFI.
– Vi er inne i en stor utvikling og blir stadig kontaktet av store aktører. Det er spesielt, med tanke på at vi har hovedkvarter i en bygd med 3000 innbyggere. I en urolig verden – og et Arktis – som handler mer og mer om industrialisering, gruver, vindmøller og olje, er stemmene til urfolk relevante. Film og andre kreative næringer kan dessuten gi andre typer arbeidsmuligheter for den yngre generasjonen.
Denne helgen er det premiere på Ellos eatnu – La elva leve, som har fått støtte av ISFI, som var i dialog med regissør og manusforfatter Ole Giæver på et tidlig tidspunkt.
– Det er blitt en veldig sterk og rørende film. Ole kom til oss tidlig når han skulle begynne med filmen og fortalte hvordan han hadde tenkt å angripe tematikken. Det er jo en historie også om det å finne sin samiske identitet. Arbeidet med denne filmen ble jo også for Ole en reise innover i seg selv og sin samiske identitet og tilhørighet. Vi opplever stor interesse for Ellos eatnu, jeg tror det blir en av de viktigste samiske filmene i historien.
– Det var en stor overraskelse!
I 2011 arrangerte direktør Anne Lajla Utsi og Samisk filminstitutt (ISFI) konferanse om urfolk og film og fikk uventet besøk fra hele verden.
– Det kom representanter fra Sundance Film Institute og Berlinalen og mange andre internasjonale gjester. Da forstod vi virkelig det det globale potensialet og begynte et strategisk nettverksarbeid.
Instituttet ble opprettet to år tidligere, og beskriver seg selv som en árran – et ildsted – som samler samiske historiefortellere.
– Vi var en gjeng samiske filmskapere fra filmskolen, noen mer etablerte og enkelte dokumentarister, samt Nils Gaup. Alle hadde de samme erfaringene: Vi slet med å finansiere filmene våre. Vi fikk høre det samme overalt, igjen og igjen: «Det er ingen som vil se en samisk film på samisk.
Miljøet svarte med å arrangere samisk filmfestival i 2009 og fikk deretter Kautokeino kommune med på å etablere Samisk filminstitutt, som også mottok 1,5 millioner i støtte av Kulturdepartementet.
– Jeg ringte Nils og spurte «Hva nå?». Han bidro med inspirasjon og kunnskap og vi arrangerte kompetanseutvikling og kurs i manus og andre fagfunksjoner; regi, skuespill og arbeid rettet mot barn og unge.
Satsningen og det internasjonale arbeidet har gitt avkastning. I 2015 var det premiere på antologifilmen 7 Sámi Stories.
– Den ble en stor suksess og viser hvordan en ny generasjon filmskapere har kommet til. Flere av regissørene, som Egil Pedersen og Elle Márjá Eira i ferd med å lansere spillefilmer.
Det strategiske arbeidet med spillefilm og manusutvikling har vært avgjørende for at det nå er ti samiske spillefilmer og serier i oppløp. En av dem er kinoaktuelle Ellos eatnu – La elva leve som hadde premiere under Tromsø Internasjonale Filmfestival i januar.
– Nå ser vi resultatene. Vi har dessuten fått hjelp av tidsånden, det er fokus på representasjon og mangfold. Urfolk og det samiske er attraktivt i vår tid.
Utsi trekker frem Amanda Kernells Sameblod fra 2016 som et viktig veiskille.
– Vi møtte henne og ba henne skrive en samisk historie. Nå har den vunnet over 20 filmpriser. Sameblod har vært like viktig som Veiviseren.
Og nettopp Nils Gaups oscarnominerte eventyraction fra 1987 ga den fjortenårige Utsi en livsforandrende opplevelse da hun så den på premieren hjemme i Kautokeino.
– Den sitter sterkt ennå, så mange år senere. Jeg så den med kusinen min på Kulturhuset, vi hadde på oss kofter og Mikkel og Nils Gaup var i salen. Vi satte oss ned og så hovedpersonen Aigin renne nedover viddene, vi hørte joiken. Det var første gang vi så og hørte oss selv på film. På samisk.
Utsi har vokst opp i Kautokeino med trygghet på egen identitet.
– Men det samiske har vært usynlig, det er sjelden vi ser oss selv. Vi har ikke vært speilet i populærkulturen, der skjer det heldigvis en endring nå. Samtidig er det mye rasisme og hatefulle kommentarer. Et kinolerret løfter tematikker – det er en kraftig opplevelse som berører, som gjør at det en ser føles viktig.
De første levende bilder-historiene om samer, som stumfilmene Viddenes folk (1928) og Laila (1929) var fulle av stereotypier.
– Det samiske har vært et tema, men helt uten samiske skuespillere eller andre fagfunksjoner.
– Alle andre har fortalt om det samiske, vi har ikke hatt mulighet til å definere vår virkelighet gjennom kunst, kultur eller film. Det for lengst på tide å fortelle om noe mer enn postkortbildet med reindrift og midnattssol.
Samisk filminstitutt får mange henvendelser fra folk som vil lage dokumentarer om nettopp reindrift.
– Det samiske er så mye mer enn det. Vi lager filmer om å være samisk i dag, i alle typer sjangre, som komedie og joikemusikal. Og også med et kritisk blikk innover. Vi opplever sosiale utfordringer i kjølvannet av kolonisering og assimilering, problemer vi ser i dag.
Kampen for å redde samisk språk, kultur, identitet og landområder kan føles ensom.
– Vi står alene i en vanskelig kamp for at språket og kulturen skal overleve – samtidig som det samiske står overfor sosiale problemer, av historiske grunner.
Utsi ser frem til juni, når Sannhets- og forsoningskommisjonen leverer sin rapport på oppdrag av Stortinget. Kommisjonen har gransket urett begått overfor samer, kvener og norskfinner.
– Vi har store forventninger til denne rapporten og vi har alle et stort arbeid foran oss, konsekvensene av fornorskningspolitikken har vært store. I dag er samisk kunst, kultur og film underfinansiert og marginalisert, det er et gap på hundrevis av millioner kroner mellom hva som går til det norske og hva som går til det samiske. Akkurat som for norsk film, er samiske produksjoner viktig for samfunn og identitet. Men vi blir ikke behandlet på lik linje. Vi blir forskjellsbehandlet, selvom finansieringen til ISFI har økt de siste årene, så har vi fortsatt ikke de store midlene til å finansiere egne samiske spillefilmer og serier.
Uttrykket “Nothing about us without us” er en sentral filosofi for ISFI.
– Vi er en del av en internasjonalt urfolksnettverk og, en del av dekoloniseringsprosessen. Det handler om narrativ selvbestemmelse; å definere fortid, samtid og fremtid gjennom kunst og film. Historier bygger opp samfunnet ved å skape identitet.
ISFI har sammen med den samiske filmbransjen utarbeidet retningslinjer for filmskapere som ønsker å skape noe som berører det samiske. Pathfinder Guidelines er både en praktisk og verdiorientert veiviser som kom i bruk.
Instituttet har allerede samarbeidet med flere av de største aktørene i internasjonal film- og strømmebransje, først ut var Disney. Kontakten mellom storselskapet og ISFI kom i stand da Sametingene i Norge, Sverige og Finland henvendte seg under produksjonen av Frost 2.
– Det ble laget en avtale og opprettet en samisk ekspertgruppe. Vi jobbet sammen om historien, Disney var opptatt av at den skulle være kulturelt sensitiv. Vi jobbet sammen med Disney i halvannet år.
Hvordan var det?
– En fantastisk fin erfaring. De var fine mennesker, genuint opptatt av å gjøre det riktig, det som føltes ok for oss. De gikk langt for å komme oss i møte.
Hva slags innspill kom dere med?
– Produksjonen hadde designet klær som var en mishmash fra mange ulike urfolk. Vi sa fra – ba dem konsentrere seg om det samiske. De endret klærne. Det er stort å se at et av verdens største selskaper gjorde det på denne måten. Et sterkt symbol på det vi gjør – et samarbeid alle har nytte av.
Frost 2 ble dubbet til nordsamisk og for Utsi er det sentralt at samiske barn får høre sitt eget språk i film og serier.
– Vi har bygget et dubbestudio med vekt på kinofilmer for barn. Språket må finnes og eksistere der barna er, også på strømmetjenester som Netflix og Disney.
Instituttet har skapt sin egen strømmetjeneste. På https://www.sapmifilm.com/ kan det strømmes produksjoner av samer og andre urfolk.
– Det er en utrolig fin katalog med over hundre filmer fra det samiske området og land som Canada og Grønland. Vi har lagt vekt på høye royalties, det gir inntekter til f eks kortfilmskapere. Tjenesten er tatt godt imot, særlig av skoler og institusjoner. Og ikke bare samiske skoler – innholdet er også en ressurs for undervisning om samiske forhold. Nå er tjenesten åpen i hele Norden og også Grønland, Canada og Tyskland.
I november ble det besluttet at Netflix utvider sitt eksisterende samarbeid med ISFI.
– Vi er inne i en stor utvikling og blir stadig kontaktet av store aktører. Det er spesielt, med tanke på at vi har hovedkvarter i en bygd med 3000 innbyggere. I en urolig verden – og et Arktis – som handler mer og mer om industrialisering, gruver, vindmøller og olje, er stemmene til urfolk relevante. Film og andre kreative næringer kan dessuten gi andre typer arbeidsmuligheter for den yngre generasjonen.
Denne helgen er det premiere på Ellos eatnu – La elva leve, som har fått støtte av ISFI, som var i dialog med regissør og manusforfatter Ole Giæver på et tidlig tidspunkt.
– Det er blitt en veldig sterk og rørende film. Ole kom til oss tidlig når han skulle begynne med filmen og fortalte hvordan han hadde tenkt å angripe tematikken. Det er jo en historie også om det å finne sin samiske identitet. Arbeidet med denne filmen ble jo også for Ole en reise innover i seg selv og sin samiske identitet og tilhørighet. Vi opplever stor interesse for Ellos eatnu, jeg tror det blir en av de viktigste samiske filmene i historien.