De har laget kritikerroste kortfilmer som er etterspurt av festivalene. Her forteller Margrethe Danielsen, Julie Engaas og Henrik Dyb Zwart om arbeidet med sine aller nyeste filmer som vises i det nordiske konkurranseprogrammet på Minimalen.

Vi har møtt tre norske regissører som deltar med nye filmer i det nordiske konkurranse-programmet på Minimalen kortfilmfestival i Trondheim, 10.-15. januar: Margrethe Danielsen, Julie Engaas og Henrik Dyb Zwart. Utgangspunktet deres var forskjellig, men selve prosessen ble viktig for dem alle for å finne den endelige formen på filmen. Det var ingen enkel kode å knekke: Hvordan finne visuelt uttrykk for måten vårt minne fungerer i Alt på en gang; hvordan skape et både moderne og gammeldags eventyr i Bear Hug, eller forestille seg en dystopisk framtid som likevel er optimistisk i Uten oss? Her forteller filmskaperne om utfordringene underveis.
Du har hørt det før; et øyeblikk kan forandre alt – som om det er mulig å peke på ett enkelt øyeblikk hvor alt endret seg. For Jakob er det et mylder av minner som tårner seg opp, som om alt skjedde på én gang.
Hvorfor bestemte du deg for å lage denne filmen?
– Dette er min første kortfilm som regissør. Jeg har produsert noen filmer for venner før, jobbet mye i reklamefilm som regissør, hatt ulike roller i produksjon og gjort alt fra location til produksjonsleder. Så kom pandemien. Da tenkte jeg at jeg måtte gjøre noe annet. Jeg hadde en idé som lå i skuffen og ventet på mer oppmerksomhet. Jeg plukket den frem og sendte den til fetteren min, Øystein Dyb, som også er en veldig god venn av meg og produsent i Bacon. Han likte prosjektet. Så søkte vi Nye Veier hos Norsk filminstitutt (NFI), og fikk støtte.
Hva inspirerte deg til å lage akkurat denne filmen?
– Jeg har alltid vært veldig interessert i hvordan minner oppleves. Hvis du ser tilbake på noe du har opplevd, føles det veldig brokete og fragmentert. Når man forteller et minne, forteller man det på en ryddig måte. Sånn som hovedkarakteren også sier i filmen, er det gjerne sånn at man husker fragmenter, spesifikke små ting. En farge eller en følelse. Jeg har sett eksempler på det i kunst- eller eksperimentell film, og syntes det var veldig spennende. Så ønsket jeg å se om det gikk an å fortelle en ganske konkret og streit historie med den typen fortellerteknikk.
Hva har vært den største utfordringen med å lage filmen?
– Det er en film som har en spesiell visuell teknikk, med masse ulike bilder om hverandre. Utfordringen var at filmspråket da endret seg. Å fortelle et narrativ «innad» ble vanskelig. Vi endte opp med å previsualisere med storyboardbilder, found footage og mobilopptak, for å se hvordan de ulike bildene spilte mot hverandre. Det gjorde at vi kunne se hvordan filmen kunne fungere. Det var en heftig prosess å skjønne hvordan man skal beherske fortellerteknikken på den måten. Vi måtte tenke om alle mulige scenarier. Noe som var veldig uvant for oss. Å skjønne formen vi hadde lagt opp til i praksis, var en hard nøtt å knekke.
Hva er veien videre?
– Nå er vi et godt stykke på vei med festivalrunden. Vi hadde verdenspremiere i Venezia i september. Det var veldig gøy. Så har vi vært innom Tallinn, Bergen og Montreal. Vi regner med å få flere festivaler i løpet av våren. Så får vi se om den blir solgt videre gjennom vår salgsagent.
En ivrig liten bjørn venter på at bursdagsgjestene skal komme. Sakte skjønner han at han ingen kommer. Men viljen til å feire bursdagen sin er fortsatt sterk, og fri som fuglen begynner jakten på selskap.
Hvorfor bestemte du deg for å lage denne filmen?
– Jeg begynte å tegne den lille bjørnen som har kledd seg ut med partyhatt og nebb for å prøve å passe inn med fugler som er helt motsatt av ham – i natur og i størrelse. Jeg syntes det var en fin kontrast, så jeg ble nysgjerrig på denne karakteren. For å finne ut hva slags karakteristikk bjørnen har, og for å finne ut hvorfor han vil være venner med fugler, begynte jeg å tegne ulike settinger hvor han møtte begrensninger i nærvær med fuglene. Den lille bjørnens partyhatt satte etterhvert scenen for bursdag, og en tematikk rundt mobbing og utestengning begynte å ta form. Jeg prøvde å lage noe universelt rundt det å skille seg ut og å være i mindretall. Om det er innenfor legning, religion eller etnisk bakgrunn er ikke konkretisert da karakterene er omgjort til fugler, bjørner og fisker.
– Jeg bestemte meg også for å lage denne filmen fordi jeg liker å lage film. Spesielt liker jeg stop-motion-animasjonsfilm, der man kan skape univers fra fantasien. Teknisk er jeg blant annet inspirert av tsjekkisk stop-motion-animasjon – jeg liker for eksempel Karel Zeman´s visuelle stil veldig godt.
Hvorfor heter filmen Bear Hug?
– Tittelen er inspirert av ordet “bjørnetjeneste”, som er en tjeneste med negative konsekvenser. Intensjonen er kanskje god, men en Bear Hug kan sies å være det motsatte av en god klem. Tittelen beskriver noe helt konkret i filmen, men jeg tror den kan lure publikum til å tro at det er en hyggelig barnefilm, fordi den heter noe som kan assosieres med noe koselig.
Er det en barnefilm?
– Det er jeg litt i tvil om. Jeg tenker det er en barnefilm for litt større barn, kanskje fra 10 år og opp, men mange mener det er en film for voksne. Den er inspirert av H. C. Andersens eventyr, Den Stygge Andungen, hvor hovedkarakteren blir såret av livets brutaliteter. Jeg ser på Bear Hug som et slags moderne gammeldags eventyr, hvor det er en ulykkelig slutt for en snill karakter som kjenner på en stor lengsel etter tilhørighet.
Hva har vært den største utfordringen med å lage filmen?
– Det tok veldig lang tid å få finansiell støtte til å lage filmen – kanskje nettopp fordi det er vanskelig å si om det er en barne- eller voksenfilm – så det har vært en tålmodighetsprøve. Filmen har ikke en tydelig målgruppe, men jeg er fornøyd med å ha laget filmen uten å forandre på kjernen i historien. Så tenker jeg at målgruppen er dem som filmen snakker til. Det var også fint å ha fått tid til å utvikle og forenkle historien mens vi ventet på filmstøtte.
Hva er veien videre?
– Filmen er blitt valgt på cirka 30 festivaler så langt. Den har ett år til med festivalrunde. Til våren skal jeg ut på turné med filmen gjennom Den Kulturelle Skolesekken (DKS) og vise den frem til barn i 4. klasse. Da tenker jeg å fokusere på filmens tematikk og forsøke å ha refleksjonssamtaler med barna om hva de har opplevd gjennom filmen. Jeg vil også vise hvordan filmen er laget. Jeg synes stop-motion-animasjon er en teknikk som er veldig fin å jobbe med sammen med barn. Det er litt som å trylle når man får en stillestående dukke til å bevege seg, helt av seg selv.
Hva ville skje hvis vi plutselig ble borte – hvis alle mennesker rett og slett forsvant fra jordens overflate? Hvordan ville naturen reagert hvis den ikke måtte håndtere vår konstante påvirkning? Hvordan ville verden sett ut uten oss?
Hvorfor bestemte du deg for å lage denne filmen?
– Utgangspunktet var først og fremst formmessig, og at jeg ønsket å utforske om jeg kunne lage en film med en serie med tablåer. Jeg skulle ikke ha karakterer i tablåene, men få bildene til å leve med lys, stemninger, bevegelsene i naturen og dyrene. Jeg hadde egentlig en helt annen idé angående innholdet, men så endret det seg i løpet av utviklingen. Det er ikke vanskelig å forestille seg at menneskeheten kan utslette seg selv. I filmen leker jeg med tanken på hvordan det ville se ut her uten oss, når dyr og planter overtar våre rom.
Hva inspirerte deg til å lage akkurat denne filmen?
– Vi lever i en veldig spesiell tid, og det er så mye som skjer i verden. Tematisk er Uten oss en fortsettelse av den forrige filmen min Om noen år er alt annerledes som handler om fremtidsfrykt og savnet etter natur. Jeg synes ikke jeg har laget en dystopisk film. Egentlig tenker jeg at jeg har laget en håpefull film. Naturen har en helende kraft i seg selv og jeg tror at den vil hele seg selv hvis den får muligheten. Alle bildene og rommene er fra nærområdet mitt, fra Oslo eller Nesodden. Jeg har brukt de dyrene som lever i naturen der: Kråker, rådyr, rev… Et av de første bildene i filmen, der en kråke flyr på vinduet, skjedde da jeg begynte å jobbe med filmen. Så jeg ønsket å ha det med.
Hva har vært den største utfordringen med å lage filmen?
– Det har vært en veldig bra produksjon hvor jeg har fått muligheten til å samarbeide med superdyktige folk. Først og fremst Gisle Tveito og Ola Fløttum, og selvfølgelig min faste samarbeidspartner og produsent Cecilie Bjørnaraa. Men all animasjonen og det visuelle gjør jeg selv. Da er alltid den siste innspurten spesielt utfordrende. Det krever litt å holde motet oppe med alle de siste tingene som må justeres og legges til på slutten av produksjonen. Å få alt det siste på plass tok en evighet. Også det å lage en tegnefilm på denne måten med tablåer, uten karakterer og ingen egentlig historie har vært en utfordring i seg selv, og om det kom til å fungere slik jeg ville.
Hva er veien videre?
– Filmen har vært litt rundt i verden. Vi hadde blant annet premiere i Krakow. Den har også vært i Zagreb, Adelaide og Tbilisi. Vi venter fortsatt på svar fra noen festivaler
Vi har møtt tre norske regissører som deltar med nye filmer i det nordiske konkurranse-programmet på Minimalen kortfilmfestival i Trondheim, 10.-15. januar: Margrethe Danielsen, Julie Engaas og Henrik Dyb Zwart. Utgangspunktet deres var forskjellig, men selve prosessen ble viktig for dem alle for å finne den endelige formen på filmen. Det var ingen enkel kode å knekke: Hvordan finne visuelt uttrykk for måten vårt minne fungerer i Alt på en gang; hvordan skape et både moderne og gammeldags eventyr i Bear Hug, eller forestille seg en dystopisk framtid som likevel er optimistisk i Uten oss? Her forteller filmskaperne om utfordringene underveis.
Du har hørt det før; et øyeblikk kan forandre alt – som om det er mulig å peke på ett enkelt øyeblikk hvor alt endret seg. For Jakob er det et mylder av minner som tårner seg opp, som om alt skjedde på én gang.
Hvorfor bestemte du deg for å lage denne filmen?
– Dette er min første kortfilm som regissør. Jeg har produsert noen filmer for venner før, jobbet mye i reklamefilm som regissør, hatt ulike roller i produksjon og gjort alt fra location til produksjonsleder. Så kom pandemien. Da tenkte jeg at jeg måtte gjøre noe annet. Jeg hadde en idé som lå i skuffen og ventet på mer oppmerksomhet. Jeg plukket den frem og sendte den til fetteren min, Øystein Dyb, som også er en veldig god venn av meg og produsent i Bacon. Han likte prosjektet. Så søkte vi Nye Veier hos Norsk filminstitutt (NFI), og fikk støtte.
Hva inspirerte deg til å lage akkurat denne filmen?
– Jeg har alltid vært veldig interessert i hvordan minner oppleves. Hvis du ser tilbake på noe du har opplevd, føles det veldig brokete og fragmentert. Når man forteller et minne, forteller man det på en ryddig måte. Sånn som hovedkarakteren også sier i filmen, er det gjerne sånn at man husker fragmenter, spesifikke små ting. En farge eller en følelse. Jeg har sett eksempler på det i kunst- eller eksperimentell film, og syntes det var veldig spennende. Så ønsket jeg å se om det gikk an å fortelle en ganske konkret og streit historie med den typen fortellerteknikk.
Hva har vært den største utfordringen med å lage filmen?
– Det er en film som har en spesiell visuell teknikk, med masse ulike bilder om hverandre. Utfordringen var at filmspråket da endret seg. Å fortelle et narrativ «innad» ble vanskelig. Vi endte opp med å previsualisere med storyboardbilder, found footage og mobilopptak, for å se hvordan de ulike bildene spilte mot hverandre. Det gjorde at vi kunne se hvordan filmen kunne fungere. Det var en heftig prosess å skjønne hvordan man skal beherske fortellerteknikken på den måten. Vi måtte tenke om alle mulige scenarier. Noe som var veldig uvant for oss. Å skjønne formen vi hadde lagt opp til i praksis, var en hard nøtt å knekke.
Hva er veien videre?
– Nå er vi et godt stykke på vei med festivalrunden. Vi hadde verdenspremiere i Venezia i september. Det var veldig gøy. Så har vi vært innom Tallinn, Bergen og Montreal. Vi regner med å få flere festivaler i løpet av våren. Så får vi se om den blir solgt videre gjennom vår salgsagent.
En ivrig liten bjørn venter på at bursdagsgjestene skal komme. Sakte skjønner han at han ingen kommer. Men viljen til å feire bursdagen sin er fortsatt sterk, og fri som fuglen begynner jakten på selskap.
Hvorfor bestemte du deg for å lage denne filmen?
– Jeg begynte å tegne den lille bjørnen som har kledd seg ut med partyhatt og nebb for å prøve å passe inn med fugler som er helt motsatt av ham – i natur og i størrelse. Jeg syntes det var en fin kontrast, så jeg ble nysgjerrig på denne karakteren. For å finne ut hva slags karakteristikk bjørnen har, og for å finne ut hvorfor han vil være venner med fugler, begynte jeg å tegne ulike settinger hvor han møtte begrensninger i nærvær med fuglene. Den lille bjørnens partyhatt satte etterhvert scenen for bursdag, og en tematikk rundt mobbing og utestengning begynte å ta form. Jeg prøvde å lage noe universelt rundt det å skille seg ut og å være i mindretall. Om det er innenfor legning, religion eller etnisk bakgrunn er ikke konkretisert da karakterene er omgjort til fugler, bjørner og fisker.
– Jeg bestemte meg også for å lage denne filmen fordi jeg liker å lage film. Spesielt liker jeg stop-motion-animasjonsfilm, der man kan skape univers fra fantasien. Teknisk er jeg blant annet inspirert av tsjekkisk stop-motion-animasjon – jeg liker for eksempel Karel Zeman´s visuelle stil veldig godt.
Hvorfor heter filmen Bear Hug?
– Tittelen er inspirert av ordet “bjørnetjeneste”, som er en tjeneste med negative konsekvenser. Intensjonen er kanskje god, men en Bear Hug kan sies å være det motsatte av en god klem. Tittelen beskriver noe helt konkret i filmen, men jeg tror den kan lure publikum til å tro at det er en hyggelig barnefilm, fordi den heter noe som kan assosieres med noe koselig.
Er det en barnefilm?
– Det er jeg litt i tvil om. Jeg tenker det er en barnefilm for litt større barn, kanskje fra 10 år og opp, men mange mener det er en film for voksne. Den er inspirert av H. C. Andersens eventyr, Den Stygge Andungen, hvor hovedkarakteren blir såret av livets brutaliteter. Jeg ser på Bear Hug som et slags moderne gammeldags eventyr, hvor det er en ulykkelig slutt for en snill karakter som kjenner på en stor lengsel etter tilhørighet.
Hva har vært den største utfordringen med å lage filmen?
– Det tok veldig lang tid å få finansiell støtte til å lage filmen – kanskje nettopp fordi det er vanskelig å si om det er en barne- eller voksenfilm – så det har vært en tålmodighetsprøve. Filmen har ikke en tydelig målgruppe, men jeg er fornøyd med å ha laget filmen uten å forandre på kjernen i historien. Så tenker jeg at målgruppen er dem som filmen snakker til. Det var også fint å ha fått tid til å utvikle og forenkle historien mens vi ventet på filmstøtte.
Hva er veien videre?
– Filmen er blitt valgt på cirka 30 festivaler så langt. Den har ett år til med festivalrunde. Til våren skal jeg ut på turné med filmen gjennom Den Kulturelle Skolesekken (DKS) og vise den frem til barn i 4. klasse. Da tenker jeg å fokusere på filmens tematikk og forsøke å ha refleksjonssamtaler med barna om hva de har opplevd gjennom filmen. Jeg vil også vise hvordan filmen er laget. Jeg synes stop-motion-animasjon er en teknikk som er veldig fin å jobbe med sammen med barn. Det er litt som å trylle når man får en stillestående dukke til å bevege seg, helt av seg selv.
Hva ville skje hvis vi plutselig ble borte – hvis alle mennesker rett og slett forsvant fra jordens overflate? Hvordan ville naturen reagert hvis den ikke måtte håndtere vår konstante påvirkning? Hvordan ville verden sett ut uten oss?
Hvorfor bestemte du deg for å lage denne filmen?
– Utgangspunktet var først og fremst formmessig, og at jeg ønsket å utforske om jeg kunne lage en film med en serie med tablåer. Jeg skulle ikke ha karakterer i tablåene, men få bildene til å leve med lys, stemninger, bevegelsene i naturen og dyrene. Jeg hadde egentlig en helt annen idé angående innholdet, men så endret det seg i løpet av utviklingen. Det er ikke vanskelig å forestille seg at menneskeheten kan utslette seg selv. I filmen leker jeg med tanken på hvordan det ville se ut her uten oss, når dyr og planter overtar våre rom.
Hva inspirerte deg til å lage akkurat denne filmen?
– Vi lever i en veldig spesiell tid, og det er så mye som skjer i verden. Tematisk er Uten oss en fortsettelse av den forrige filmen min Om noen år er alt annerledes som handler om fremtidsfrykt og savnet etter natur. Jeg synes ikke jeg har laget en dystopisk film. Egentlig tenker jeg at jeg har laget en håpefull film. Naturen har en helende kraft i seg selv og jeg tror at den vil hele seg selv hvis den får muligheten. Alle bildene og rommene er fra nærområdet mitt, fra Oslo eller Nesodden. Jeg har brukt de dyrene som lever i naturen der: Kråker, rådyr, rev… Et av de første bildene i filmen, der en kråke flyr på vinduet, skjedde da jeg begynte å jobbe med filmen. Så jeg ønsket å ha det med.
Hva har vært den største utfordringen med å lage filmen?
– Det har vært en veldig bra produksjon hvor jeg har fått muligheten til å samarbeide med superdyktige folk. Først og fremst Gisle Tveito og Ola Fløttum, og selvfølgelig min faste samarbeidspartner og produsent Cecilie Bjørnaraa. Men all animasjonen og det visuelle gjør jeg selv. Da er alltid den siste innspurten spesielt utfordrende. Det krever litt å holde motet oppe med alle de siste tingene som må justeres og legges til på slutten av produksjonen. Å få alt det siste på plass tok en evighet. Også det å lage en tegnefilm på denne måten med tablåer, uten karakterer og ingen egentlig historie har vært en utfordring i seg selv, og om det kom til å fungere slik jeg ville.
Hva er veien videre?
– Filmen har vært litt rundt i verden. Vi hadde blant annet premiere i Krakow. Den har også vært i Zagreb, Adelaide og Tbilisi. Vi venter fortsatt på svar fra noen festivaler