«Det ser ut som det kan bli en film! Nå må vi bare hive inn en liten haug med millioner til.»

Det var den humoristiske meldingen Fanny Ovesen la ut på Facebook da prosjektet hennes nylig ble tildelt tilskudd fra NFI. Sammen med produsent Renée H. Mlodyszewski og True Content Production Norway får hun 2.200.000 kr i tilskudd til den svensk-norske samproduksjonen Laura. Hovedprodusent er svenske Kjellson & Wik.

Filmen handler om 19-åringen Laura som reiser gjennom Europa sammen med venninnen Alexandra. En morgen våkner Laura naken ved siden av en annen couchsurfer – tydeligvis etter å ha hatt sex. Hun husker ingenting fra kvelden deres sammen. Livet får en vending når Laura frykter at natten ikke var frivillig.

Prosjektet har vært i utvikling innenfor SFIs utviklingsprogram for nye talenter, Wild Card. Da Rushprint snakker med Ovesen om prosjektet i 2020 hadde hun vunnet både Nordic Talents-pitchen og Annaprisen for prosjektet. Hun var også tildelt en rekke priser for Shepack – eksamensfilmen fra Den norske filmskolen som fikk Amandaprisen senere på året.

– Filmen er et coming-of-age drama for unge voksne, fortalte Ovesen da Rushprint ba henne utdype hva slags film Laura er.

– Vi kommer til å filme med en dokumentarisk filosofi: lett utrustning, lite team, åpenhet overfor overraskelser, stor fleksibilitet rundt skuespillerne og en god del amatører i birollene. Jeg håper å finne fram til en råhet og livfullhet i stilen som skaper en følelse av at publikum er med på reisen.

Laura loffer gjennom Europa med en venninne. En morgen våkner hun naken ved siden av en mann og har åpenbart hatt sex – uten ett eneste minne fra deres natt sammen.

– Hennes kjæreste blir utrolig såret da han får høre om det, og Laura tar på seg skylden og ber om unnskyldning for sitt ”utroskap”. Deretter blir reisen en slags flukt fra frykten over at det som skjedde den natten kanskje ikke var frivillig. Filmen er i hovedsak fiksjon, men kjernen er basert på hva min venn opplevde gjennom sin blackout og et påfølgende drama med kjæresten. Det som fascinerer meg er at hun syntes det var lettere å se på det som noe dumt hun hadde gjort i fylla, enn å åpne seg for tanken at hun kunne ha blitt offer for en voldtekt.

Det at hun nekter å se på seg selv som offer er en interessant vri på offer-problematikken. Og filmmediet er kanskje bedre egnet til å behandle denne kompleksiteten enn nyhetsmediene.

– Nyhetsmediene pleier å framstille voldtekter og liknende på mørkest mulig måte – for å oppnå klikk. For noen år siden handlet voldtektshistorier i media som oftest om kvinner som ble angrepet i en mørk park. Men takket være #metoo har også de mer utbredte voldtektene blitt rapportert om – de som finner sted i gråsoner og/eller der offer og overgriper kjenner hverandre.

Det er bra med oppmerksomhet rundt disse overgrepene, men det snakkes for lite om hvordan ulike ofre kan reagere, mener Ovesen.

– Vi har jo alle lært at det som hender når noen voldtas, er at de først står i dusjen i fire timer for ”å vaske seg rene”, at man aldri noensinne vil røre en mann mer, og at livet er ødelagt. Når dette er bildet unge jenter vokser opp med gjennom nyhetsmediene og populærkulturen, så er jo et voldtektsoffer det siste man vil identifisere seg med.

Samtidig risikerer disse kvinnene å bli satt spørsmålstegn ved av omgivelsene, påpeker Ovesen.

– Noen vil kanskje tenke: ”Det virker ikke om du lider så mye, så det kan vel ikke ha vært en ordentlig voldtekt?”. Kanskje er kvinnene også kritiske til seg selv. Det blir lett å forminske sin egen opplevelse og ta skylden for det som har skjedd.

Les hele intervjuet