Anders Hammer er aktuell med bok om Philip Manshaus. Men det er ikke det eneste prosjektet som har opptatt han de siste årene. Han er i gang med to dokumentarfilmer – blant annet etter et lengre opphold i Ukraina. Her forteller han om oppholdet og viser ferske bilder.
Foto: Anders Hammer under opptak i et bombet idrettsanlegg i Øst-Ukraina.
– Jeg jobber med en dokumentarfilm fra Afghanistan som jeg begynte å filme i august i fjor. Nå har jeg nettopp kommet tilbake derfra. Jeg filmet i 7 uker i Ukraina i mars og april i år, og skal tilbake dit nå for å fortsette filmingen. Jeg er midt i to prosesser som jeg ikke publiserer noe om selv underveis, annet enn at jeg poster et par bilder i sosiale medier i ny og ne. Jeg vet ikke hvor prosjektene lander før de er ferdige, og kan derfor ikke gå inn i detaljer om dem.
Han dro tidlig til Ukraina.
– Jeg dro etter at de russiske soldatene invaderte i slutten av februar. Da reiste jeg til Kyiv og gikk igang med et prosjekt som jeg føler er godt i gang nå. Helt fra starten av krigen har det vært mange dramatiske meldinger om hvordan mennesker blir drept og skadd i brutale angrep. Det kom også tidlig meldinger om at journalister var blant de drepte.
I perioder fikk han daglige meldinger om drepte eller skadde journalister.
– Ukrainske myndigheter opererer med tall på over 30 drepte journalister. Det er høyere enn det jeg har sett fra Det internasjonale journalistforbundet. Det virker som det er usikkerhet rundt at noen av journalistene som ble drept var i militærtjeneste. Det er noe av grunnen til at de opererer med ulike tall.
Dødsfallene blant journalistene preger alle som jobber der.
– De var kolleger av oss. Det var mange som ble og fortsatt blir skadd og drept, og det har vært bortføringer av journalister. Som i alle internasjonale konflikter er det lokale journalister som er mest utsatt. Mange av de er blitt drept, men det er også internasjonale journalister som blir drept. Jeg fikk meldinger fra folk hjemme som var bekymret. Men jeg kunne ikke svare annet enn at det er flere journalister som kommer til å bli drept. Måten volden utspiller seg på, gjør at det er en stor risiko for å bli skadd eller drept hvis man drar inn i områdene med aktiv beskytning.
Krigssonen i Ukraina minner ham delvis om kampene i Irak mot IS.
– Men det er også en annen dynamikk i krigen i Ukraina som gjør det helt spesielt å være i felt der. Det er en stor forskjell for meg å jobbe i Ukraina og i Afghanistan. Etter at Taliban tok over har man ikke aktive krigshandlinger som man har i Ukraina nå.
Han har vært i Ukraina i ulike faser av krigen.
– Da jeg kom til Kyiv var det masse spekulasjoner rundt om byen kom til å bli invadert. Målet til de russiske soldatene var å ta over hovedstaden. Det prøvde de på, og det var mange eksplosjoner i den perioden, men gjennom lufta: Missiler, raketter og flyangrep ikke langt unna. Det var en utrolig spent periode, hvor jeg og andre samlet opp et lager av mat og vann, fordi vi regnet med at det kom til å bli en lang periode med gatekamper. Men så skjedde ikke det. Russerne ga opp invasjonen etter bare noen uker. Deretter trakk de seg ut av områdene rundt hovedstaden. Der hadde de begått overgrep. Sivile ble drept. Noen ble lagt i massegraver, andre ble bare etterlatt på bakken. Det var vold, tortur og voldtekt av sivilbefolkningen.
Mange mennesker var på flukt da han kom inn i Ukraina.
– Fortsatt er mennesker på flukt i de utsatte områdene. Forskjellen fra da krigen startet og i dag er at akkurat nå er krigen sentrert til øst og sørøst. Mens da jeg kom, prøvde russerne å ta over hele landet. Da var gatene helt tomme. Det var som å komme til en spøkelsesby. Det var bare militæret i gatene med våpen. Nesten alt av butikker og forretninger var stengt.
Alt han gjør avhenger av hans egen sikkerhet, og sikkerheten til menneskene han har med å gjøre.
– Jeg er nødt til å ta mange forholdsregler. Måten jeg arbeider og lever på i felt er annerledes fra sted til sted. Det er store forskjeller mellom de to dokumentarfilmprosjektene jeg jobber med nå. Trusselbildet er veldig forskjellig i Afghanistan og i Ukraina. Det er store variasjoner i hvilke farer jeg utsettes for i arbeidet. I Ukraina jobber jeg med skuddsikker vest og hjelm. Jeg er nødt til å hele tiden forholde meg til at landet er i aktiv krig, med skyting og eksplosjoner. Men det er ikke den samme kidnappingsfaren som jeg har vært vant i Afghanistan og Syria.
I Ukraina så han hus stå i brann, og bomber og raketter som eksploderte. Hvor nærme kan han gå?
– Selv om jeg gjør et fritt valg ved å dra inn i området og er mer beskyttet enn sivilbefolkningen, må jeg passe på å ikke gå for nærme. Jeg har jobbet i konfliktområder i 15 år. Jeg er mer opptatt av å fortelle lange historier som gjør at folk blir berørt, enn å søke de mest dramatiske bildene, selv om jeg også har filmet mye dramatikk i Ukraina, Afghanistan, Syria og Hongkong.
Risikoen for hans egen del var mindre i Hongkong enn i Ukraina.
– I Hongkong var det ikke krig, men en konflikt med mye vold. Men ikke så omfattende, alvorlig og farlig vold som i Ukraina. Mellom 100-200 ukrainere blir drept daglig. Det er en helt annen situasjon enn i Hongkong. I Hongkong fikk jeg slag, ble truffet av tåregasspatroner og brakk nesa i et sammenstøt, men det var fortsatt mindre risiko enn i Ukraina.
Forsvarslinjen på bakken i Ukraina er uoversiktlig.
– Noen områder kan du få rapport om at er kampsoner, mens i andre roligere områder kan det plutselig være en rakett eller en missil som slår ned og tar liv. Jeg har vært i begge typer områder. I Kyiv var det ofte rolig, bortsett fra da vi hadde eksplosjoner som traff hus og drepte mennesker. Det er våpen med lang rekkevidde som blir tatt i bruk, ikke bare der det er kamper, men over hele landet. Ingen er trygge i Ukraina. Som journalist kan du prøve å regulere faren du utsetter deg for.
Det er et godt samhold og god kommunikasjon mellom journalistene.
– Vi gir tips til hverandre om sikkerhetssituasjonen i ulike områder. Jeg jobber spesielt tett med en gruppe venner som jeg kjenner fra arbeid i Hongkong og Afghanistan. Vi er flinke til å følge opp hverandre, dele informasjon, men også treffes og snakke sammen.
President Zelensky har markert seg gjennom måten han har vært aktiv i sosiale medier med publisering av videoer. Men ellers er det mye av det samme.
– Måten myndighetene opererer på har jeg opplevd i andre konfliktområder. Det har vært perioder hvor områder blir avstengt, som jo er en utfordring. Men reguleringene endrer seg hele tiden. En landsby du ikke har tilgang til på mandag, kan du reise inn til på tirsdag.
Det er en intens informasjonskrig.
– Det er mye informasjon som ikke stemmer. Det er jeg også vant til fra andre konfliktområder. Jeg er avhengig av å gjøre uavhengige undersøkelser. Derfor er det en fordel at jeg har god tid. Jeg trenger ikke å stresse med publisering. Hvis det er informasjon som ikke er tilgjengelig for meg i felt, kan jeg finne det senere.
Russland har uten tvil begått brutale krigsforbrytelser i Ukraina.
– Mange sivile er blitt drept. Det kan jeg selv dokumentere. Det er flere tusen hendelser som allerede er under etterforskning. Når historiebøkene skal skrives, er jeg ikke tvil om at det kommer til å stå at Russland har begått krigsforbrytelser i Ukraina. Spørsmålet er omfanget av det.
Så langt har Hammer vært opptatt av konflikter som tilsynelatende virker fjerne fra Norge, men som likevel er forbundet med vår egen sikkerhet. Hans nye bok om den norske terroristen Philip Manshaus kan også leses i forlengelsen av denne konteksten. Tidligere har Hammer vært vitne til framveksten av radikalisering i konfliktområder som Afghanistan – denne gangen skjedde det nok en gang hjemme i «trygge» Norge.
Han var i Oslo da terrorangrepet i Bærum fant sted.
– Jeg fulgte nyhetene de dagene. Jeg var på besøk i Oslo mellom opptakene i Hongkong. Jeg husker min egen forvirring godt, fordi det var vanskelig å forstå på nyhetene hva som egentlig hadde skjedd og hva som lå bak. Du reagerer intuitivt når du hører at en moské er angrepet. Så hørte vi ganske fort at det var en ung mann som hadde drept søsteren sin. Det ble klart for meg ganske tidlig at dette var rasistisk motivert. Jeg gjorde research.
Etter hvert fikk han så mye informasjon om saken at han var sikker på at han skulle jobbe videre med det.
– Jeg fulgte rettssaken og fikk tilgang til å intervjue mennesker som hadde vært tett på drepte Johanne Zhangjia Ihle-Hansen og gjerningsmannen Philip Manshaus.
I arbeidet med boken om Manshaus har Hammer trukket veksler på metodene han tok i bruk da han regisserte dokumentarfilmen Terroristen fra Larvik om norsksomaliske Hassan Dhuhulow.
– Dhuhulow vokste opp i Larvik og vervet seg til Al-Shabab, den somaliske terrororganisasjonen som bl.a sto bak et forferdelig terrorangrep på et kjøpesenter i Kenya i 2013. 67 mennesker ble drept. For å dokumentere Dhuhulows radikaliseringsprosess snakket jeg med rundt 100 personer, leste flere tusen nettinnlegg, og fikk tak i opptak fra over 100 overvåkningskameraer på kjøpesenteret og flere tusen etterforskningssider. Jeg har brukt mange av de samme metodene da jeg jobbet med Manshaus-saken. Vi har en fundamentalistisk islamist som utførte terrorangrep på den ene siden, og en etnisk hvit ung nordmann som gjennomførte høyre-ekstremistisk terror på den andre siden. Det har vært viktig for meg å belyse begge formene for radikalisering.
Anders Hammer er aktuell med bok om Philip Manshaus. Men det er ikke det eneste prosjektet som har opptatt han de siste årene. Han er i gang med to dokumentarfilmer – blant annet etter et lengre opphold i Ukraina. Her forteller han om oppholdet og viser ferske bilder.
Foto: Anders Hammer under opptak i et bombet idrettsanlegg i Øst-Ukraina.
– Jeg jobber med en dokumentarfilm fra Afghanistan som jeg begynte å filme i august i fjor. Nå har jeg nettopp kommet tilbake derfra. Jeg filmet i 7 uker i Ukraina i mars og april i år, og skal tilbake dit nå for å fortsette filmingen. Jeg er midt i to prosesser som jeg ikke publiserer noe om selv underveis, annet enn at jeg poster et par bilder i sosiale medier i ny og ne. Jeg vet ikke hvor prosjektene lander før de er ferdige, og kan derfor ikke gå inn i detaljer om dem.
Han dro tidlig til Ukraina.
– Jeg dro etter at de russiske soldatene invaderte i slutten av februar. Da reiste jeg til Kyiv og gikk igang med et prosjekt som jeg føler er godt i gang nå. Helt fra starten av krigen har det vært mange dramatiske meldinger om hvordan mennesker blir drept og skadd i brutale angrep. Det kom også tidlig meldinger om at journalister var blant de drepte.
I perioder fikk han daglige meldinger om drepte eller skadde journalister.
– Ukrainske myndigheter opererer med tall på over 30 drepte journalister. Det er høyere enn det jeg har sett fra Det internasjonale journalistforbundet. Det virker som det er usikkerhet rundt at noen av journalistene som ble drept var i militærtjeneste. Det er noe av grunnen til at de opererer med ulike tall.
Dødsfallene blant journalistene preger alle som jobber der.
– De var kolleger av oss. Det var mange som ble og fortsatt blir skadd og drept, og det har vært bortføringer av journalister. Som i alle internasjonale konflikter er det lokale journalister som er mest utsatt. Mange av de er blitt drept, men det er også internasjonale journalister som blir drept. Jeg fikk meldinger fra folk hjemme som var bekymret. Men jeg kunne ikke svare annet enn at det er flere journalister som kommer til å bli drept. Måten volden utspiller seg på, gjør at det er en stor risiko for å bli skadd eller drept hvis man drar inn i områdene med aktiv beskytning.
Krigssonen i Ukraina minner ham delvis om kampene i Irak mot IS.
– Men det er også en annen dynamikk i krigen i Ukraina som gjør det helt spesielt å være i felt der. Det er en stor forskjell for meg å jobbe i Ukraina og i Afghanistan. Etter at Taliban tok over har man ikke aktive krigshandlinger som man har i Ukraina nå.
Han har vært i Ukraina i ulike faser av krigen.
– Da jeg kom til Kyiv var det masse spekulasjoner rundt om byen kom til å bli invadert. Målet til de russiske soldatene var å ta over hovedstaden. Det prøvde de på, og det var mange eksplosjoner i den perioden, men gjennom lufta: Missiler, raketter og flyangrep ikke langt unna. Det var en utrolig spent periode, hvor jeg og andre samlet opp et lager av mat og vann, fordi vi regnet med at det kom til å bli en lang periode med gatekamper. Men så skjedde ikke det. Russerne ga opp invasjonen etter bare noen uker. Deretter trakk de seg ut av områdene rundt hovedstaden. Der hadde de begått overgrep. Sivile ble drept. Noen ble lagt i massegraver, andre ble bare etterlatt på bakken. Det var vold, tortur og voldtekt av sivilbefolkningen.
Mange mennesker var på flukt da han kom inn i Ukraina.
– Fortsatt er mennesker på flukt i de utsatte områdene. Forskjellen fra da krigen startet og i dag er at akkurat nå er krigen sentrert til øst og sørøst. Mens da jeg kom, prøvde russerne å ta over hele landet. Da var gatene helt tomme. Det var som å komme til en spøkelsesby. Det var bare militæret i gatene med våpen. Nesten alt av butikker og forretninger var stengt.
Alt han gjør avhenger av hans egen sikkerhet, og sikkerheten til menneskene han har med å gjøre.
– Jeg er nødt til å ta mange forholdsregler. Måten jeg arbeider og lever på i felt er annerledes fra sted til sted. Det er store forskjeller mellom de to dokumentarfilmprosjektene jeg jobber med nå. Trusselbildet er veldig forskjellig i Afghanistan og i Ukraina. Det er store variasjoner i hvilke farer jeg utsettes for i arbeidet. I Ukraina jobber jeg med skuddsikker vest og hjelm. Jeg er nødt til å hele tiden forholde meg til at landet er i aktiv krig, med skyting og eksplosjoner. Men det er ikke den samme kidnappingsfaren som jeg har vært vant i Afghanistan og Syria.
I Ukraina så han hus stå i brann, og bomber og raketter som eksploderte. Hvor nærme kan han gå?
– Selv om jeg gjør et fritt valg ved å dra inn i området og er mer beskyttet enn sivilbefolkningen, må jeg passe på å ikke gå for nærme. Jeg har jobbet i konfliktområder i 15 år. Jeg er mer opptatt av å fortelle lange historier som gjør at folk blir berørt, enn å søke de mest dramatiske bildene, selv om jeg også har filmet mye dramatikk i Ukraina, Afghanistan, Syria og Hongkong.
Risikoen for hans egen del var mindre i Hongkong enn i Ukraina.
– I Hongkong var det ikke krig, men en konflikt med mye vold. Men ikke så omfattende, alvorlig og farlig vold som i Ukraina. Mellom 100-200 ukrainere blir drept daglig. Det er en helt annen situasjon enn i Hongkong. I Hongkong fikk jeg slag, ble truffet av tåregasspatroner og brakk nesa i et sammenstøt, men det var fortsatt mindre risiko enn i Ukraina.
Forsvarslinjen på bakken i Ukraina er uoversiktlig.
– Noen områder kan du få rapport om at er kampsoner, mens i andre roligere områder kan det plutselig være en rakett eller en missil som slår ned og tar liv. Jeg har vært i begge typer områder. I Kyiv var det ofte rolig, bortsett fra da vi hadde eksplosjoner som traff hus og drepte mennesker. Det er våpen med lang rekkevidde som blir tatt i bruk, ikke bare der det er kamper, men over hele landet. Ingen er trygge i Ukraina. Som journalist kan du prøve å regulere faren du utsetter deg for.
Det er et godt samhold og god kommunikasjon mellom journalistene.
– Vi gir tips til hverandre om sikkerhetssituasjonen i ulike områder. Jeg jobber spesielt tett med en gruppe venner som jeg kjenner fra arbeid i Hongkong og Afghanistan. Vi er flinke til å følge opp hverandre, dele informasjon, men også treffes og snakke sammen.
President Zelensky har markert seg gjennom måten han har vært aktiv i sosiale medier med publisering av videoer. Men ellers er det mye av det samme.
– Måten myndighetene opererer på har jeg opplevd i andre konfliktområder. Det har vært perioder hvor områder blir avstengt, som jo er en utfordring. Men reguleringene endrer seg hele tiden. En landsby du ikke har tilgang til på mandag, kan du reise inn til på tirsdag.
Det er en intens informasjonskrig.
– Det er mye informasjon som ikke stemmer. Det er jeg også vant til fra andre konfliktområder. Jeg er avhengig av å gjøre uavhengige undersøkelser. Derfor er det en fordel at jeg har god tid. Jeg trenger ikke å stresse med publisering. Hvis det er informasjon som ikke er tilgjengelig for meg i felt, kan jeg finne det senere.
Russland har uten tvil begått brutale krigsforbrytelser i Ukraina.
– Mange sivile er blitt drept. Det kan jeg selv dokumentere. Det er flere tusen hendelser som allerede er under etterforskning. Når historiebøkene skal skrives, er jeg ikke tvil om at det kommer til å stå at Russland har begått krigsforbrytelser i Ukraina. Spørsmålet er omfanget av det.
Så langt har Hammer vært opptatt av konflikter som tilsynelatende virker fjerne fra Norge, men som likevel er forbundet med vår egen sikkerhet. Hans nye bok om den norske terroristen Philip Manshaus kan også leses i forlengelsen av denne konteksten. Tidligere har Hammer vært vitne til framveksten av radikalisering i konfliktområder som Afghanistan – denne gangen skjedde det nok en gang hjemme i «trygge» Norge.
Han var i Oslo da terrorangrepet i Bærum fant sted.
– Jeg fulgte nyhetene de dagene. Jeg var på besøk i Oslo mellom opptakene i Hongkong. Jeg husker min egen forvirring godt, fordi det var vanskelig å forstå på nyhetene hva som egentlig hadde skjedd og hva som lå bak. Du reagerer intuitivt når du hører at en moské er angrepet. Så hørte vi ganske fort at det var en ung mann som hadde drept søsteren sin. Det ble klart for meg ganske tidlig at dette var rasistisk motivert. Jeg gjorde research.
Etter hvert fikk han så mye informasjon om saken at han var sikker på at han skulle jobbe videre med det.
– Jeg fulgte rettssaken og fikk tilgang til å intervjue mennesker som hadde vært tett på drepte Johanne Zhangjia Ihle-Hansen og gjerningsmannen Philip Manshaus.
I arbeidet med boken om Manshaus har Hammer trukket veksler på metodene han tok i bruk da han regisserte dokumentarfilmen Terroristen fra Larvik om norsksomaliske Hassan Dhuhulow.
– Dhuhulow vokste opp i Larvik og vervet seg til Al-Shabab, den somaliske terrororganisasjonen som bl.a sto bak et forferdelig terrorangrep på et kjøpesenter i Kenya i 2013. 67 mennesker ble drept. For å dokumentere Dhuhulows radikaliseringsprosess snakket jeg med rundt 100 personer, leste flere tusen nettinnlegg, og fikk tak i opptak fra over 100 overvåkningskameraer på kjøpesenteret og flere tusen etterforskningssider. Jeg har brukt mange av de samme metodene da jeg jobbet med Manshaus-saken. Vi har en fundamentalistisk islamist som utførte terrorangrep på den ene siden, og en etnisk hvit ung nordmann som gjennomførte høyre-ekstremistisk terror på den andre siden. Det har vært viktig for meg å belyse begge formene for radikalisering.
