A Human Position har høstet gode kritikker både internasjonalt og nasjonalt. Den ble i våres valgt ut til den internasjonale hovedkonkurransen på sørkoreanske Jeonju film festival, en av de største og mest anerkjente festivalene i Asia.

Det er en film i sakte tempo «som utspiller seg i en rekke tablåer, for å danne et fullstendig bilde av de subtile endringene og hendelsene som utgjør ens liv», heter det i omtalen. «Den utforsker vedvarende minne og traumer, definisjonen av ens moralske verdier og muligheten for glede».

Filmens sentrale rollefigur er Asta, en journalist i Sunmørsposten i Ålesund. Hun bærer på noe traumatisk, av grunner som gradvis avdekkes og ikke fullt ut forklares. Kjæresten hennes, Live, pusser opp stoler og spiller keyboard, mens kattungen deres vandrer rundt i huset. En dag leser Asta en sak i en avis om en asylsøker som blir tvunget ut av Norge etter å ha bodd og jobbet her i ti år. Det vekker nysgjerrigheten hennes og blir en ny drivkraft. Men det er ikke jakten på en oppklaring av denne saken som er det drivende element i filmen.

A Human Position er en film som finner sin egenart gjennom underspill og antydninger. Det ga spesielle utfordringer for hovedrolleinnehaver Amalie Ibsen Jensen i rollen som Asta, og hennes fremste medspiller, Maria Agwumaro, i rollen som kjæresten Live.

Et kollektivt arbeid

Ibsen Jensen har jobbet med regissør Anders Emblem før, på Skynd deg sakte (2018) som blant annet deltok på den anerkjente indiefestivalen Slamdance.

– Da fikk vi en veldig god tone. Etter innspillingen spurte han meg om jeg hadde lyst til å være med å lage en film til, noe jeg selvfølgelig sa ja til.

Etter hvert fikk Agwumaro melding fra henne om at regissøren også hadde lyst til å møte henne for hans neste film.

– Amalie og jeg er gode venner fra før av. Vi gikk på Teaterhøgskolen i Nord-Trøndelag sammen og har vårt eget teaterkompani, som heter Feil Teater.

– Han spurte om det var noen i kompaniet mitt som kunne passet til rollen. Han hadde egentlig tenkt at det skulle være en mann i den rollen. Så var han inne på hjemmesiden til kompaniet vårt og syntes at Maria virket spennende. Han tenkte at det ikke gjorde noe at det ble to jenter, forteller Ibsen Jensen.

– Vi har jobbet med Anders fra starten av. Det har vært et kollektivt arbeid, som vi er vant til fra arbeidet vårt i kompaniet. Vi har delt tanker om manuset før opptak, utdyper Agwumaro.

Innoverblikket

Under opptak er ikke Emblem «en klassisk regissør», mener Ibsen Jensen.

– Hans inngang til regi går mer via bildekomposisjon og stemninger, mer enn regi basert på skuespillermetoder. Vi var ganske selvstendige på sett, mens han var opptatt av det visuelle og at vi skulle passe inn i rammen som han hadde satt fra før av. Vi utfylte hverandre bra, siden vi har så ulik bakgrunn, sier Ibsen Jensen.

– Regien var veldig teknisk og konkret. Mest sånn «nei, ikke se sånn, men litt mer til høyre.» «Gå ned den bakken og stopp der.» Forteller Agwumaro.

– Det hjalp veldig for meg å ha jobbet med han før av, forteller Ibsen Jensen. Jeg visste hva han ville ha. Han var veldig opptatt av at vi skulle tone det ned hele tiden. Vi hadde lange tagninger. Tagningene var ofte dobbelt så lange som klippen. Det var en meditativ opplevelse for meg som er vant med barneteater, der man må ha et høyt spillenivå og være ekspressiv. Nå skulle jeg ha et innoverblikk.

– Vi begge var med Riksteatret og spilte. Så hadde en av de som spilte med oss sett filmen dagen før. Han kunne ikke tro at det var oss. Filmen og vårt sceniske arbeid er to helt ulike univers på alle mulige måter, sier Agwumaro.

– Som person har jeg mye energi i kroppen og et høyt indre tempo. Å gå inn i den subtile spillestilen var krevende. Men etter hvert ble jeg vant til det. Det ble lettere og lettere jo mer vi gjorde det, sier Ibsen Jensen.

– Vi skulle ikke være for mye. Det tok litt tid å skjønne hvor lite man egentlig skulle gjøre, sier Agwumaro.

Publikums medvirkning

Mye av regien handlet om å «gjøre mindre med ansiktet ditt», forteller Ibsen Jensen.

– Det var alltid rolig på sett. Jeg følte meg veldig trygg. Det var bare oss. Jeg tror det hadde vært vanskeligere å ha en innspillingsleder med en klokke. Etter lange tagninger måtte jeg riste løs og kødde. Vi gjorde ikke mye forarbeid, og vi hadde en kort innspillingsperiode. Det handlet om å være i et slags nullpunkt i seg selv og bruke hovedlinjen i historien til å lage en slags karakter.

– Vi hadde noen sessions der vi pratet på forhånd om hva vi tenker om de to som karakterer, forteller Agwumaro.

– Anders ville også ha to karakterer som er ganske åpne, som seeren kan tolke selv. Det er et slags mål at karakteren skal være såpass «blank» at man kan lese seg selv inn i det. Det var mye fokus om å fortelle hele situasjonen bilde for bilde. «Asta er i sorg og noe har skjedd.» Det var overskriften som hang over mitt arbeid – tyngden, melankolien og likegyldigheten til alt hun så rundt seg.

– Lives overskrift tror jeg var litt motpolen til Asta, påpeker Agwumaro. Man får ikke sett like mye av hva hun går gjennom. I motsetning til Asta er hun varmen og sola som lyser opp hverdagen med musikk og klang.

– Manuset inneholder lite dialog. Startpunktet er: «Sånn skal bildet se ut.» Vi snakket mye om hvordan vi skulle få dialogen til å fungere, sånn at det skulle føles naturlig. Anders var veldig åpen for innspill. Vi mistet en location underveis for Live-karakteren. Hun har egentlig ryggproblemer, og vi skulle egentlig spille inn en scene på sykehuset. At hun må ligge på gulvet henger bare igjen som en artighet og et mysterium nå, sier Ibsen Jensen.

– Anders sa at han følte at filmen startet som en skrekkfilm. Noen synger i et annet rom og det er en mystisk stemning. Man skjønner ikke helt hva som skjer, sier Agwumaro.

Interessen for «slow cinema»

Etter at filmen var innspilt, ante de ikke hvordan den kom til å bli tatt imot.

– Man blir litt blind på det man har vært med å lage, sier Agwumaro.

– Jeg er overrasket over åpenheten til den norske filmbransjen, sier Ibsen Jensen.

– I utlandet skjønte jeg at det kom til å bli bra, fordi den blir sett på som eksotisk og arkitekturen er spennende. Her i Norge viser det at man er litt mettet av strømmetjenester og oppskriften på film. Det viser en stor utvikling av filmmiljøet i Norge at en såpass smal film blir tatt imot med så stor åpenhet. Det viser at man vil ha mer av noe nytt. Mange som har sett filmen har sagt at det var så deilig å falle til ro. At det var vanskelig i starten å vie seg selv inn i filmen, men at når de først gjorde det, var det så friskt. Det synes jeg er så kult. For meg har det åpnet mange dører. Jeg har blitt mer interessert i slow cinema. Det Anders driver med synes jeg er så kult, at han er så dogmatisk og prinsippfast, og at han klarer å stå i det, sier Ibsen Jensen.

– Han går fullt og helt inn for å prøve en type stil, istemmer Agwumaro.

Selv om filmen er åpen for tolkning, har den en tydelig visjon.

– Den vil sette det privilegerte norske livet i et perspektiv. Har man rett til å føle på urettferdighet når man har det så bra selv? Man føler at man sutrer over hverdagslige ting her i Norge. Så ser man på nyhetene og ser så mye verre ting som skjer der ute. I filmen blir man nødt til å ta stilling til hvilken posisjon man skal ta i livet i forhold til andre, forteller Ibsen Jensen.

Metasymbolikk på asylmottak

I aspektet med å pusse opp stoler og se på mange falleferdige hus ligger det mye symbolikk.

– Det med å ta vare på det man har og gi en gammel stol en ny sjanse. Det er noe trist med det som er forlatt eller overlatt til seg selv. Det kan man lese seg til asylsøkere for eksempel. Å gi ting en ny sjanse, bruke det man har, ta vare på det man har, ta vare på stolen, velferdsstaten, sier Ibsen Jensen.

– «Det blir for dumt å ikke kjempe for det som allerede er bra.» sier Live i filmen, istemmer Agwumaro.

Den aller sterkeste opplevelsen for dem begge var møtet på Tingvoll, på det siste asylmottaket.

– Jeg spiller en journalist, og det var ikke alle som skjønte at jeg spiller en journalist. De trodde det var en journalist som kom på besøk. Vi har mange skuespillere med i filmen som ikke er skuespillere, men som spiller seg selv. Det var en spennende meta-dimensjon der. Det var et rart møte, fordi jeg ville møte dem som mennesker. Samtidig vet jeg at jeg har mange spørsmål jeg ønsker å stille. Det var sterkt å oppleve byråkratiet og urettferdigheten en asylsøker møter. Som han som mistet arbeidstillatelsen, også sa ikke bedriften det til han. Så ble han tvangsreturnert til hjemlandet sitt. Vi møtte en som hadde bodd i et asylmottak i 17 år og blitt flytta rundt, og som sitter på vent, uten å kunne utrette noe, avslutter Ibsen Jensen.