Foto: Jakob Cedergren og Pia Tjelta i «Made in Oslo».

Etter påske har en rekke filmer og serier premiere, som norske Made in Oslo (Viaplay), Shining Girls (Apple+) og The Dropout (Disney+).

Men først, en festival.

Flerfarget representasjon på Femfilm Oslo – Ladies Only, Women on Both Sides of the Camera og The Earth Is Blue As An Orange

Femfilm Oslo (sjekk programmet her) viser 22. til 24. april dokumentarfilm, fiksjonsfilm og kortfilm på Vega Scene.

Jeg vil særlig anbefale dokumentarfilmer, som åpningsfilmen Ladies Only, men også filmmedieutforskende Women on Both Sides of the Camera og The Earth Is Blue As An Orange, en blanding av det (hittil) evig aktuelle og det høyaktuelle.

Særlig severdig blant fiksjonsfilmene er Anita Rocha da Silveiras Medusa, og blant  kortfilmene, Hannah Kugels On the Use of Self-Defense, Taylor Yocoms In Paris, I Tango for Maria (Take 2), Hazel McKibbins Doublespeak og Anna Paavilainens Two Bodies on a Beach.

Toget ankommer stasjonen og mennesker strømmer ut og inn, om hverandre, i trengsel – slik at enkelte må henge i døråpningen – i åpningsinnstillingene av Rebana Liz Johns fokuserte, hverdagshumanistiske dokumentarfilm Ladies Only, skildret i skarpe gråtoner.

Er dermed massen materialet i denne særegne togfilmen, der filmskaperen fanger kvinner i samtidig stillstand og bevegelse?

Nei, skinnene bedrar.

I følsomt innstilt fokus er enkeltmennesket, gjennom intervjuer med individene i massen ombord kvinnekupeen «Ladies Only» i Mumbai. Personlig og privat, i deloffentligheten.

Ladies Only inviterer til samtaler om bekledning og å miste mamma i burqamengden som barn, knuste cricketdrømmer, styrke fra vektløfting, proklamering av dikt om det feminine som gjennomgangsfigur, Gone Girl og Shakespeare, frykt for fødsel, om andre særskilt kvinnelige erfaringer og om hvordan patriarkatet gjør bevegelse umulig.

Til tross for at klodens størkningsskorpe raser avgårde under dem. «Help is a far fetched idea», forteller ei kvinne på spørsmål om mannen hennes bidrar. «Frihet!» («Azaadi!») ropes som slagord, eksempelvis til å si nei til ekteskap. En yngre kvinne fikk aldri spille cricket. Ei annen er kledd og utsmykket «pønk» – uten å ha hørt ei låt.

«It’s the same song every day», forteller en voksen kvinne resignert.

«Hadde jeg hatt utdanning…», får tårene til å trille i sinne.

Så mange ulike mennesker vi er. Med liv på allerede lagte skinner.

Ladies Only er en særlig givende togtur, en flerfarget representasjon av ulike kvinner i en spesifikt sammensatt kultur, begge skrevet med liten k.

Mahshad Afshars Women on Both Sides of the Camera er en film om film, men også en film om en annen kultur for kvinner: Irans filmhistorie.

Dokumentarfilmen er en severdig forelesning om kvinner i iransk filmhistorie, basert på arkivmateriale og intervjuer med filmskapere, en film for den som er ukjent med iransk film og oss som trodde vi visste en del.

Sjekk for eksempel ut Forugh Farrokhzāds rystende The House Is Black (1962) her.

Iryna Tsilyks The Earth Is Blue As An Orange skildrer krigen før Krigen i Ukraina, gjennom observasjon av hjemmeliv – tannfelling, skoleslutt, skoleopptak – hos alenemor Hanna og hennes fire barn, og intervjuer foran svart bakgrunn.

«Krig er tomhet.»

I den auditive bakgrunnen smeller lyder av bomber og skyting, og kvinner møtes ute i natten for å se an skadeomfanget før soldatene kommer.

Ei ung jente fotograferer kjæresten i ruiner, og kommer senere inn på universitetsstudier som filmfotograf.

Dokumentarfilmen er en slags bakomfilm som viser hvordan familien sammen kreativt forsøker å skildre krigserfaringer gjennom fiksjon.

«Jeg føler det er som vi skjuler jøder», sies det på vei ned i tilfluktsrommet.

Den lokale premieren er godt besøkt.

Når krigen overtar hele tilværelsen rommer den også gledestårer.

N’Trond, maktverdig? – Trond Giske – Makta rår

Femfilm viser også Håvard Bustnes’ fasadenærstudie Trond Giske – Makta rår, som viser i glimt også det makta ikke rår over.

Giske nymaler AP-tilhengeren for lokalturné, og filmskaperen anerkjenner utfordringen med hele filmprosjektet – motstanden i objektet – og spør seg tidlig «er jeg i ferd med å bli brukt av Trond Giske i et politisk spill?», og senere «har jeg latt meg forføre av Giske for å få eksklusiv tilgang?» og «er jeg i ferd med å bli Giskes veskebærer?».

Svaret er vel (t)ja.

Men hvordan?

«Vi kjenne n’Trond» og «Æ kjenne itj Jonas Gahr Støre» er refrengene i hjemtraktene, der han hylles som avgjørende for Norges nei til EU.

«Få ut Tajik, jeg blir kvalm», sier en mann senere til Giske.

Filmen handler om ambisjoner, makt og maktkamp, og forsøksvis om #metoo, upassende oppførsel og seksuell trakassering.

«Beklagelse» på NRK gjør vondt verre, og medietrykk og sykmelding skildres i omfavnelse med partner, intimt langt inn i det private. Giske tviholder på sin (u)forbeholdne unnskyldning, og setter blikket i en forsiktig filmskaper.

Tajiks opplesning av varsler, lekkasjer og VGs Bar Vulkan-dekning påstås «hensynsløs», og Snorre Valen beskriver det som en «gave» for Giske.

Pilene peker oppover igjen. Bryllup og glede. Så, finte ut pressen og trekke seg.

Trond Giske – Makta rår viser sympatistrukturers snurrige irrganger, til tross for kryssklipp med en varsler på et motarrangement, og at AUF marsjerer ut i protest.

«Det er makt i deg», sier en veteran til n’Trond.

Det er ikke utenkelig at denne mannen en dag vil lede Arbeiderpartiet, og kanskje til og med landet.

Barnebesettelse, liv laga? – Made in Oslo

Imens, i Oslo.

For uka etter påske vil jeg også anbefale serieskaper og manusforfatter Kathrine Valen Zeiner, regissør Marit Moum Aune og hovedrolleinnehaver Pia Tjeltas ubehagelig berørende og invaderende melodrama Made in Oslo (Viaplay, premiere 24. april), om fertilitetslegen Elin (Pia Tjelta) som ikke lar seg stoppe av at hun selv ikke kan få barn.

Tjelta spiller besatt med en dempet desperat nyanserikdom som bare de aller beste behersker.

Hun snur seg og returnerer med et annet ansikt i samme tagning, i en meget godt komponert bildefortelling.

Made in Oslo gjør også god bruk av melodramaets og såpeoperaens evner til dramatiske situasjoner med stor fallhøyde, eksemplevis i samtaler med pressmidler eller løgnaktige premisser, eller i uventede medisinske dilemmaer som dukker opp etter hvert i sesongen.

Reproduksjon og fertilitet må kunne kalles grunnleggende tematikk, som i denne serien får tøff behandling.

I åpningen ejakuleres sæd i en plastkopp, som settes mellom bryst for å beholde varmen. Den svært kroppslige serien skildrer også snørr og tårer i løpet av de første minuttene, før en mer klinisk, mikroskopisk injeksjon preger fortekstene.

Selve livet er under lupen.

Som seere legges vi nesten umiddelbart på behandlingsbordet, hvor vi får kjenne på det sårbare, flaue, ydmykende og smertefulle karakterene gjennomgår.

 Made in Oslo skildrer flere unikt kvinnelige erfaringer (men tematiserer også menns fruktbarhet) og serien har flere fysisk og psykisk svært ubehagelige scener, der Elin tidvis er en krevende karakter å sidestilles med.

Men det er verdt det. Episode for episode. Dette er en serie mange kommer til å snakke om.

Seriemorder og svindler, med og uten stil –  Shining Girls og The Dropout

Lik Made in Oslo skildrer The Dropout snusk på laboratorium.

Amanda Seyfried gestalter uhyggelig Elizabeth Holmes, en spektakulær svindler som levde «fake it til you make it» lengre enn de fleste, tilsynelatende drevet av en særegen mutasjon av bedragersyndromet.

«Do or do not. There is no try.» er mottoet lånt av Yoda.

Jada.

Suksesshistorier overgås ofte kun av «suksess og fall»-historier, som Inventing Anna eller WeCrashed.

Og Holmes var en enhjørning som ble avslørt med plasthorn.

For å vinne brukes alle midler, fra iscenesatte demonstrasjoner av en defekt blodprøvemaskin til at de dataene som ikke slettes forfalskes.

«Nær hvert glasstak er en jernkvinne», sier Holmes.

Men glasstak som knuses ovenfra er ødeleggende for alle himmelstirrere under.

Med Elisabeth Moss som traumatiserte, men handlekraftige arkivmedarbeider Kirby er vrangforestillingen Shining Girls en spennende, særegen seriemorderserie, drevet av journalistisk etterforskning.

«A survivor hunting a serial killer, that’s your story.»

Vi blir med til arkiv hos avis og politi, til mørkerom som fremkaller fotografier av knivskårne kvinner og speil som multipliserer selvet.

Serien er svært vanskelig å skrive om uten å spoile, særlig etter å ha sett alle de åtte episodene som vises fram mot sommeren.

 Shining Girls er mindfuck med forspill, en finurlig fortelling som tar sin(e) tid(er).

Moss er i hvert fall vanskelig å ta blikket fra.

Til sist, midt mellom supersvindler og seriemorder fins Jimmy Savile: En britisk skrekkhistorie (Netflix), en dokumentarserie – lik mannen – splittet i to.

Få har lurt flere enn Savile.

Heltedyrking lar ugress vokse.

«I like girls, plenty of them.»

Pføy.

Og helt til sist, abonnér på Channel 5 with Andrew Callaghan på YouTube  Begynn gjerne med de to seneste episodene, «War in Ukraine» og timeslange «The Peoples Convoy».

Lite er så nifst beroligende som å se virkeligheten i hvitøyet.

Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003. Les hans tidligere innlegg.