Filmskapere i Ukraina er veldig opptatt nå – ikke med film, men med krigføring, forteller den norsk-ukrainske filmskaperen Tetyana Kryvytska Stang Lund. Hun ber norske filmfolk støtte ukrainernes frihetskamp på alle måter de kan.

Den norsk-ukrainske filmskaperen Tetyana Kryvytska Stang Lund har blant annet laget kortfilmene Pink Armageddon (2014), Malika (2010) og A Friend of the Deceased (1997). Hun har bakgrunn fra det ukrainske filmmiljøet før hun slo seg ned i Norge. Her har hun blant annet drevet kulturhuset Vannvogna i Halden, sammen med ektemann og filmskaper Emil Stang Lund, når hun ikke har regissert og produsert film. Den russiske invasjonen av Ukraina har naturligvis vært en opprivende hendelse i hennes liv, med utsatt familie og venner i sitt fødeland. Hun kan fortelle at hun prøver å gjøre det hun kan fra Norge for å støtte landet og folket sitt, men hun opplever at det gjøres veldig lite herfra.
– Krigen oppleves helt forferdelig for meg. Jeg prøver å spre informasjon om hva som faktisk foregår der nede. Jeg har et stort ønske om å dra dit, men jeg har også tre barn og en mann som ikke vil det. Når jeg er langt unna oppleves det for meg som at jeg ikke gjør noen ting. Jeg skulle gjerne vært der nå og forsvart landet, eller laget mat til våre soldater.
De siste årene har det vært en oppblomstring av filmindustrien i Ukraina.
– Det var stor produksjon der, alt av dokumentar, spillefilmer og barnefilmer. Vi hadde ulike støtteprogram som gjorde det mulig for flere spennende filmskapere å produsere mange spennende historier.
Forfatter og kurator Jan Erik Holst kontaktet henne nylig fordi han ønsket å vise to av de siste ukrainske filmene i Norge, Rhino og Atlantis.
– Da jeg ringte produsentene deres sa han at han ikke har tid, fordi han er ute og kriger. Det gjelder alle mine venner nå. Da anbefalte jeg han å isteden vise to gamle filmer, som også er veldig flotte, som sikkert allerede finnes på Cinemateket. Zemlya (Jorden) er et ukrainsk stumfilmdrama fra 1930, regissert og skrevet av Aleksandr Dovsjenko. Og Raduga (Regnbue) er en ukrainsk krigsfilm fra 1944, regissert av Mark Donskoy. Filmskapere i Ukraina er veldig opptatt nå, ikke med film, men med krig. De beskytter sitt land på en eller annen måte.
Det ukrainske filmakademiet har tatt til orde for boikott av russisk film. Store deler av den internasjonale filmindustrien har innført restriksjoner på samarbeid med russisk film.
– Nå er det mange russere som sier unnskyld til oss. Jeg har skrevet til dem at Putin er deres produkt og at de ikke har gjort noen ting på 22 år. Selvfølgelig kan man si “Jeg har aldri støttet Putin.” Men den som tier, samtykker. De kjente noen som støttet ham, så de kunne hevet stemmene sine da. Boikott er viktig. Folk må våkne opp, og russerne må gjøre noe med Putin. Hvis de protesterer, blir det mange flere ofre, men sånn er det. Nå er det for sent å gjøre det på andre måter. Man må ofre sitt liv for å sikre en framtid for sine barn og barnebarn. Russiske filmskapere kan også velge det ukrainske filmskapere har valgt – å kjempe mot russisk aggresjon. Russiske filmskapere kan bli med å slåss mot Putin sammen med oss.
Hun har sporadisk kontakt med filmvenner i Ukraina.
– Jeg snakket med min venninne som driver med dokumentarfilmer i går kveld, og jeg overførte noen penger til henne. Jeg vet at hun kjemper med flere andre der. Jeg har ikke hørt noe fra henne på 24 timer. Hun bor på den siden av Kyiv hvor russere skulle komme inn. Hun er ikke den som står på sidelinjen, men den som klatrer opp på tanks.
Hun mener at norske filmskapere bør kontakte sine russiske venner og fortelle dem at den eneste utveien nå er å gå ut og ta kontrollen over sin egen regjering.
– De må forklare dem at nå, når de har den situasjonen de har, er det bare de som kan fjerne ham. Det er de som har latt det monsteret vokse i 22 år. De har ikke gjort noen ting på alle disse årene! Våre folk blir der til det siste, til de får det resultatet de ønsker. Russere går hjem med en gang de blir banket opp. Nordmenn kan også spre informasjon om ulike humanitære fond som samler penger til Ukraina. Jeg håper at NATO finner ut at det er mulig å hjelpe Ukraina med militær makt. Den hjelpen vi har fått er veldig bra, men jeg håper at Norge sender mer våpen til Ukraina. Det handler ikke bare om at Ukraina skal vinne, men også om at vi skal vinne denne krigen sammen.
Hun snakker daglig med sin stemor og far.
– Stemoren min tilhører den eldre generasjonen, som er mer hysteriske enn den yngre generasjonen. Det viktigste i denne situasjonen er å holde roen og holde hodet kaldt. Jeg vet at venninnen min er et sted ute i skogen med våpen, utenfor Kyiv. Men jeg ringer ikke ofte til dem eller sender tekstmeldinger, fordi jeg vet at de er opptatt med å forsvare seg. Jeg vil ikke sette sikkerheten deres i enda større fare.
Er de ikke redde?
– Nevsermorsya betyr «vi skal ikke bæsje på oss selv». Dette uttrykket er veldig populært akkurat nå. Det er mye humor blant ukrainere i denne tunge tiden. De lager Molotov-cocktails. Når stemoren min kommer hjem samler hun flasker og leverer dem med en gang til ulike stasjoner. Det står punkter med Molotov-cocktails ved grensene av byene. Russerne blir møtt med mange Molotov-cocktails.
Etter intervjuet vårt fikk hun idéen om å samle penger til sine kolleger i Ukraina. Man kan støtte dem her. Hun holder også på å registrere foreningen «Ukrainian Filmmakers at War».
Den norsk-ukrainske filmskaperen Tetyana Kryvytska Stang Lund har blant annet laget kortfilmene Pink Armageddon (2014), Malika (2010) og A Friend of the Deceased (1997). Hun har bakgrunn fra det ukrainske filmmiljøet før hun slo seg ned i Norge. Her har hun blant annet drevet kulturhuset Vannvogna i Halden, sammen med ektemann og filmskaper Emil Stang Lund, når hun ikke har regissert og produsert film. Den russiske invasjonen av Ukraina har naturligvis vært en opprivende hendelse i hennes liv, med utsatt familie og venner i sitt fødeland. Hun kan fortelle at hun prøver å gjøre det hun kan fra Norge for å støtte landet og folket sitt, men hun opplever at det gjøres veldig lite herfra.
– Krigen oppleves helt forferdelig for meg. Jeg prøver å spre informasjon om hva som faktisk foregår der nede. Jeg har et stort ønske om å dra dit, men jeg har også tre barn og en mann som ikke vil det. Når jeg er langt unna oppleves det for meg som at jeg ikke gjør noen ting. Jeg skulle gjerne vært der nå og forsvart landet, eller laget mat til våre soldater.
De siste årene har det vært en oppblomstring av filmindustrien i Ukraina.
– Det var stor produksjon der, alt av dokumentar, spillefilmer og barnefilmer. Vi hadde ulike støtteprogram som gjorde det mulig for flere spennende filmskapere å produsere mange spennende historier.
Forfatter og kurator Jan Erik Holst kontaktet henne nylig fordi han ønsket å vise to av de siste ukrainske filmene i Norge, Rhino og Atlantis.
– Da jeg ringte produsentene deres sa han at han ikke har tid, fordi han er ute og kriger. Det gjelder alle mine venner nå. Da anbefalte jeg han å isteden vise to gamle filmer, som også er veldig flotte, som sikkert allerede finnes på Cinemateket. Zemlya (Jorden) er et ukrainsk stumfilmdrama fra 1930, regissert og skrevet av Aleksandr Dovsjenko. Og Raduga (Regnbue) er en ukrainsk krigsfilm fra 1944, regissert av Mark Donskoy. Filmskapere i Ukraina er veldig opptatt nå, ikke med film, men med krig. De beskytter sitt land på en eller annen måte.
Det ukrainske filmakademiet har tatt til orde for boikott av russisk film. Store deler av den internasjonale filmindustrien har innført restriksjoner på samarbeid med russisk film.
– Nå er det mange russere som sier unnskyld til oss. Jeg har skrevet til dem at Putin er deres produkt og at de ikke har gjort noen ting på 22 år. Selvfølgelig kan man si “Jeg har aldri støttet Putin.” Men den som tier, samtykker. De kjente noen som støttet ham, så de kunne hevet stemmene sine da. Boikott er viktig. Folk må våkne opp, og russerne må gjøre noe med Putin. Hvis de protesterer, blir det mange flere ofre, men sånn er det. Nå er det for sent å gjøre det på andre måter. Man må ofre sitt liv for å sikre en framtid for sine barn og barnebarn. Russiske filmskapere kan også velge det ukrainske filmskapere har valgt – å kjempe mot russisk aggresjon. Russiske filmskapere kan bli med å slåss mot Putin sammen med oss.
Hun har sporadisk kontakt med filmvenner i Ukraina.
– Jeg snakket med min venninne som driver med dokumentarfilmer i går kveld, og jeg overførte noen penger til henne. Jeg vet at hun kjemper med flere andre der. Jeg har ikke hørt noe fra henne på 24 timer. Hun bor på den siden av Kyiv hvor russere skulle komme inn. Hun er ikke den som står på sidelinjen, men den som klatrer opp på tanks.
Hun mener at norske filmskapere bør kontakte sine russiske venner og fortelle dem at den eneste utveien nå er å gå ut og ta kontrollen over sin egen regjering.
– De må forklare dem at nå, når de har den situasjonen de har, er det bare de som kan fjerne ham. Det er de som har latt det monsteret vokse i 22 år. De har ikke gjort noen ting på alle disse årene! Våre folk blir der til det siste, til de får det resultatet de ønsker. Russere går hjem med en gang de blir banket opp. Nordmenn kan også spre informasjon om ulike humanitære fond som samler penger til Ukraina. Jeg håper at NATO finner ut at det er mulig å hjelpe Ukraina med militær makt. Den hjelpen vi har fått er veldig bra, men jeg håper at Norge sender mer våpen til Ukraina. Det handler ikke bare om at Ukraina skal vinne, men også om at vi skal vinne denne krigen sammen.
Hun snakker daglig med sin stemor og far.
– Stemoren min tilhører den eldre generasjonen, som er mer hysteriske enn den yngre generasjonen. Det viktigste i denne situasjonen er å holde roen og holde hodet kaldt. Jeg vet at venninnen min er et sted ute i skogen med våpen, utenfor Kyiv. Men jeg ringer ikke ofte til dem eller sender tekstmeldinger, fordi jeg vet at de er opptatt med å forsvare seg. Jeg vil ikke sette sikkerheten deres i enda større fare.
Er de ikke redde?
– Nevsermorsya betyr «vi skal ikke bæsje på oss selv». Dette uttrykket er veldig populært akkurat nå. Det er mye humor blant ukrainere i denne tunge tiden. De lager Molotov-cocktails. Når stemoren min kommer hjem samler hun flasker og leverer dem med en gang til ulike stasjoner. Det står punkter med Molotov-cocktails ved grensene av byene. Russerne blir møtt med mange Molotov-cocktails.
Etter intervjuet vårt fikk hun idéen om å samle penger til sine kolleger i Ukraina. Man kan støtte dem her. Hun holder også på å registrere foreningen «Ukrainian Filmmakers at War».