Foto: «Titina» er en av de norske animasjonsfilmene det knyttes store forventninger til

Animasjonsbransjen har lenge vært i vekst. I begynnelsen av desember kom en ny rapport fra Det europeiske audiovisuelle observatoriet i Strasbourg, som viste at Europa årlig produserer 55 animerte spillefilmer og 830 timer med animert tv-innhold. I rapporten har Marta Jiménez Pumares og Gilles Fontaine samlet en rekke data om animasjonsfilmproduksjoner, både for film og tv, i Europa. Rapporten viser blant annet at Frankrike og Storbritannia dominerer den europeiske animasjonsscenen. Den avdekker også at finansering av animasjon er mer komplekst og tidkrevende enn for live action, da langt flere av prosjektene er avhengig av samproduksjon med andre land (les rapporten her).

Tonje Skar Reiersen, produsent i Mikrofilm, forteller Rushprint at vi i Norge ikke har mulighet til å komme opp i store volum, fordi det nesten ikke produseres animerte tv-serier i Norge.

– Vi har hatt Elleville Elfrid og Elias blant annet, men det er langt mellom hver norskproduserte animasjonsserie. En viktig årsak er lav interesse og betalingsvillighet hos NRK. Derfor er norsk animasjonsbransje vendt mot kort- og spillefilm. Der varierer antallet voldsomt fra år til år. I år har ikke en eneste norsk animert spillefilm kinopremiere (med unntak av svenske Apestjernen, som vi har samprodusert, men som da var en svensk majoritetsproduksjon). Neste år kommer det derimot flere animasjonsfilmer: Helt super, Titina og Folk og røvere i Kardemommeby.

2018 var et toppår med fire norske animerte spillefilmer på kino.

– Vi hadde Kutoppen, Tårnet, Troll – kongens hale og Månelyst i Flåklypa. Dette året var unntaket, ikke regelen. Men det er særdeles mange spennende prosjekter på vei, både for familier og unge voksne. Under Cartoon Movie i Bordeaux i mars 2022, som er Europas viktigste finansieringsforum for animert spillefilm, skal hele fem norske prosjekter pitches. Vi har vel aldri før hatt mer enn to norske prosjekter samme år, så dette er ny rekord med god margin. Det viser at det er mange sterke prosjekter underveis, som også vekker interesse internasjonalt.

Bransjen er i sunn vekst, men kontinuitet forblir en utfordring.

– Forhåpentligvis vil vi få se flere norske animerte filmer og serier produsert sammen med strømmetjenestene i framtiden. Det vil i så fall gjøre en enorm forskjell. Spennende ting er på gang, men det tar litt tid før vi ser effekten. Dessverre har vi så langt sett at selv om både HBO, Netflix og Viaplay har gått inn i norske serier og filmer, har ingen av dem prioritert verken barneinnhold eller animasjon. Her har vi en politisk jobb å gjøre.

Ingen rene barnefilmer i år

Kristine M. I. Knudsen er produsent i selskapet Den siste skilling, som har flere ambisiøse internasjonale prosjekter i utvikling. Hun er fortiden i produksjon med Richard Storken 2, etter at den første filmen ble en stor internasjonal kommersiell suksess. Hun forteller at det tar lang tid å utvikle og finansiere animerte spillefilmer.

– Vi ser derfor at de ikke nødvendigvis kommer i et jevnt tilsig, men at vi plutselig, som i år, ikke har en eneste norsk animasjonsfilm på kino. Det er synd. All den tid så å si alle norske animerte filmer retter seg mot et barne og/eller-familiepublikum, må vi også se på Norsk filminstitutts manglende visjon og strategi for filmer til dette segmentet. Der vi i fjor hadde flere rene barnefilmer på kino, har vi i år kun hatt tween-filmen Clue og familiefilmen Tre nøtter til Askepott. Ikke en eneste ren barnefilm.

Animasjon Norge er animasjonsprodusentene organisert i Virke Produsentforeningen. Gruppen ledes av Knudsen og Skar Reiersen. Animasjon Norge har som mål å ha premiere på tre animerte norske spillefilmer og to animerte TV serier årlig.

– Statistikken viser at norsk animasjon ofte er publikumsmagneter, i tillegg til å ha høy eksportverdi gjennom mange utenlandssalg og tilskuere internasjonalt. Vi gleder oss stort over at det er mange animasjons-spillefilmer i produksjon og utvikling. Vi ser fram til storfilmer som som Titina og Folk og røvere i Kardemomme by til neste år. Vi gleder oss også til filmer som Helt supert, Ruffen, Richard Storken 2, Kaptein Sabeltann – Kongen på havet og Valemon i de neste årene, sier Knudsen.

Mangler finansieringsverktøy

Tross stillstanden på premierefronten i år, er det altså mye som skjer.

– Både de etablerte studioene Qvisten og Mikrofilm, som har drevet på i over 25 år, men også de store produksjonshusene Nordisk Film med sin adapsjon av de populære tegneseriebøkene Nordlys og 4 ½ med Blåfjell-filmene. Samt en underskog av mindre produsenter og talenter som vokser frem med store ambisjoner.

Rundt i Europa ser vi sammenlignbare land som Irland og Belgia som har hatt en enorm vekst i bransjen de siste 10-15 årene.

– Der er studiokapasiteten sprengt på grunn av både egne prosjekter, servicearbeid for strømmetjenestene og samproduksjoner. Vi i Norge henger veldig etter, på grunn av manglende finansieringsverktøy. Vi trenger en regelstyrt incentivordning og større satsning på samproduksjon, slik at vi kan både produsere egne animerte tv-serier og filmer, men også samprodusere utenlandske filmer og dermed ha kontinuitet blant filmarbeiderne og studioene, og ikke miste verdifull kompetanse og erfaring.

Norske produksjoner for dyre?

Petter Wallace, programredaktør for eksterninnhold i NRK, forteller at det ikke blir korrekt å si at NRK har en lav interesse for animasjon.

– En titt på NRK Super viser med all tydelighet hvor stor andel av innholdet som nettopp er animasjon, som en direkte følge av at barna og foreldre elsker det. Men en av utfordringene er at svært mye animasjon lages for seere over hele verden. Det internasjonale tilbudet er derfor veldig stort, med tilsvarende lavt prisnivå for den enkelte tv-kanal.

Animasjon som primært er laget for norske seere blir dermed uforholdsmessig dyrt, hvis NRK skal dekke produksjonskostnadene alene.

– Det er et paradoks, for selv om våre seere setter stor pris på de samme animasjonsseriene som seere i andre land, ønsker vi jo også å videreformidle våre egne animasjonshistorier, forankret i norsk språk, kultur og fortellertradisjon. Dette ønsket blir særlig sterkt når vi tenker på kvaliteten i norsk animasjon, som virkelig holder verdensklasse.

NRK planlegger nå flere store satsinger på original norsk og nordisk animasjon i årene som kommer. Detaljer om dette vil de komme tilbake til når prosjektene er klare, forteller Wallace.

– Så tror jeg Tonje Skar Reiersen har rett i at kontinuitet er en utfordring. Spillefilm gir liten mulighet til å bygge kontinuitet. Her kunne også NFI bidra ved å gi oftere tilskudd også til animasjons-tv-serier, og ikke primært til innhold som skal konsumeres på kino. Jeg har et håp om at vi vil se at såkalt plattformnøytralitet kan bli et hovedprinsipp for tilskuddspolitikken, og at bransjen presser på for at NFI skal ta mindre hensyn til visningssted og mer til publikums ønsker og behov.

Reiersen mener det er helt riktig at NRK viser mye animert innhold. Problemet er at de foretrekker å kjøpe billig fra utlandet heller enn å gå inn i norske prosjekter.

– Det er ingen norske produsenter som forventer at NRK skal fullfinansiere våre animerte serier. Animasjon reiser bra. De få norske seriene som har blitt produsert har blitt solgt over hele verden. Men uten NRK som første beveger stopper prosjektene opp. Vi behøver at NRK går inn med for eksempel 25% av det totale produksjonsbudsjettet. Resten av pengene skal vi klare å skaffe andre steder, men NRK må ligge i bunn. Når Wallace skyver ballen over til NFI faller det på egen urimelighet, all den tid vi har et system der NFI matcher investeringene fra kanalene. Dersom NRK hadde hatt vilje til å gå tyngre inn i norske animerte tv-serier, så skal jeg love deg at vi produsenter hadde fått opp solide og interessante prosjekter med stort publikumspotensiale både hjemme og ute.