Regissør Farzad Samsami er i etterarbeid med kortfilmen Chachimo («Sannhet»). Det er den aller første norsk-romske filmen på romanés og derfor et stykke filmhistorie.

Filmen handler om den seksten år gamle norsk-romske jenta Lavina (Angel Jansen) som blir tvunget til å ta et oppgjør med sin egen far (Stian Jansen) når bestemoren hennes (Sivilja Josef) dør og «fortidens grums, løgn og sannhet tvinges til overflaten.»

Ingen av Samsamis filmer er så langt innspilt på norsk.

– Jeg har laget to filmer i Marokko på arabisk og fransk, Foad (2013) og Doah (2020), og en film på farsi, Min far (2018). Denne fjerde, Chachimo, er på romanés. Jeg kjenner til farsi, men på de andre filmene har jeg måttet bruke tolk. Det er ikke et bevisst valg at jeg har laget filmer der man ikke snakker norsk. Jeg ønsker å fortelle historier som grenser ut av Norge. Den første novellefilmen min handlet om Foad og båtflyktninger på vei fra Marokko til Spania. Det var en svart komedie som ble godt tatt imot på festivaler rundt omkring i verden.

Han vil helst filme på location, der miljøet og historien befinner seg.

– Min far (2018) gjorde jeg i Norge, med en iransk familie som snakket farsi. Det var få som trodde jeg kunne få penger fra NFI til filmene i Marokko, fordi man må bestå kulturtesten. For meg er dette norske filmer, selv om de er filmet i Marokko. Historiene berører vår egen norske virkelighet.

I arbeidet med Foad (2013) var han lei av blikket man hadde på båtflyktninger.

– Jeg ville fortelle historien fra en annen vinkel for å vise menneskeligheten. Tematikken blir aldri ferdig. Den er like aktuell om fem år.

Sigøynerparagrafen

I 2019 begynte han å jobbe som rådgiver på kultur- og ressurssenteret for norsk-rom, Romano Kher (Det romske huset). Det ledet til en dypere forståelse for norsk rom og ideen om å lage film. Men først litt mer om den bakenforliggende historien til rom i Norge:

– Romano Kher ble opprettet som en del av den norske statens oppreisning til rom med cirka 100 millioner kroner. Det kom på plass etter at de fikk en unnskyldning fra daværende statsminister Erna Solberg (8. april 2015) på Den internasjonale romdagen.

Fra begynnelsen av 1900-tallet gjennomførte Norge en politikk hvor målet var å ta fra norske rom dokumentasjonen deres på norsk statsborgerskap og å utvise dem fra landet.

– Sigøynerparagrafen fra 1927 gjorde at norske rom ble nektet innreise til Norge. 68 norske rom som forsøkte å flykte fra Hitler-Tyskland i 1934 ble nektet å komme tilbake til Norge. Norske rom ble også deportert til konsentrasjonsleirene under Annen verdenskrig.

«Sigøynerparagrafen» ble opphevet i 1956, men først omkring 1970-tallet anerkjente norske myndigheter norske rom som statsborgere.

– Norges nasjonale minoriteter, som er grupper med langvarig tilknytning til landet, er kvener (norskfinner), jøder, skogfinner, tatere (romanifolk) og romer. Norge har ratifisert Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter og Minoritetsspråkpakten. Mange norske rom har ofte skjult identiteten sin, fordi det har vært belastende å være rom.

Historisk film

På Romano Kher hadde han et skriveverksted for ungdommene.

– Da fortalte de historier om ting de hadde opplevd. Én av ungdommene begynte å prate om den dagen bestemoren hennes døde. De visste at jeg var filmskaper. Vi ble enige om at dette var så bra at vi ønsket å utvikle det videre og søke om midler. Sånn begynte Chachimo. Nå har jeg vært på Romano Kher i to år.

Uten tilliten deres kunne han ikke gjort dette prosjektet.

– Jeg er fullstendig avhengig av at vi er enige om at hvis vi skal fortelle historien, må vi fortelle den på godt og vondt. Vi kan ikke bare vise fram glansbilder. Det har de vært med på hele veien. De er en utrolig fin gjeng. Jeg synes det er rart at ingen har gjort dette før meg. Jeg var ikke en gang klar over det. Det var noen som gjorde meg oppmerksom på at vi er de første som lager en film om norsk-rom på romanés underveis i arbeidet.

Samsami og produksjonen har fått midler fra NFI, Viken filmsenter og Kulturrådet. Han har med seg to kulturrådgivere fra Romano Kher i arbeidet med filmen.

– Det er mange likheter mellom min kultur og romsk kultur. Men jeg ønsket å fordype meg enda mer og forstå familiedynamikken, og jenters og kvinners posisjon enda bedre. I Marokko brukte jeg også noen som veileder og rådgiver, sånn at jeg hele tiden var på riktig spor. Man må ha respekt for de miljøene man går inn i. Man må unngå stereotypier. Doah (2020) handler om en mor og hennes datter i et av de fattigste strøkene i Marokko. For meg er det viktig at publikum kjenner seg igjen i disse menneskene. Det spiller ingen rolle hvor de befinner seg eller hvilket språk de snakker. Det menneskelige er universelt.

Om å caste rom

Romanés er lite synlig i det norske samfunnet.

– Det er mange som ikke vet hvem norsk-rom er engang. De vet i hvert fall ikke at de er en nasjonal minoritet, og at de har et vern overfor språket sitt og sin egen kultur. De er en del av norsk kultur og har bodd i Norge siden 1850-tallet. De er født og oppvokst i Norge. De er en annen type nordmenn. Det er mellom 700-900 rom i Norge i dag. De lever som meg og deg, men har sine egne særegne kulturtrekk. I Chachimo skildres et far-datter-forhold. Bakteppet er de romske tradisjonene og familieforpliktelsene, men det er grums i alle familier, uavhengig av kultur.

Når filmen er ferdig håper han at hovedrolleinnehaveren Angel Jansen kan reise med den med Den kulturelle skolesekken. Der kan hun presenterer filmen, seg selv, språket og alt det som har med norske rom å gjøre.

– Da jeg var ungdom hadde jeg norsk-romske venner. Så jeg kjenner godt til miljøet. Men jeg er dessverre en av få. Jeg kom til Norge rett før jeg fylte ti år, og har bodd her siden da. Vi kom på grunn av krigen mellom Iran og Irak. Som barn vil man ikke skille seg ut. Du prøver å passe inn, selv om alt du ser minner deg på at det ikke er deg. Da blir det sårt. Dette var på begynnelsen av 90-tallet. Men jeg opplever at vi har et mer inkluderende samfunn i dag. Det er viktig at barn og unge får se historier og mennesker de kan se seg selv i.

Det er ikke bare en god ting for samfunnet å ha en mer mangfoldig cast, men også for bransjen, understreker han.

– Vi må bli flinkere til å caste. Mange av de historiene som blir fortalt på lerretet nå, kunne hatt en annen type cast. Det hadde gjort filmene enda bedre.

Han ville bruke noen fra rom-miljøet i Norge i rollene.

– Vi la ut på Facebook at vi var ute etter skuespillere til kortfilmen. Vi ville involvere miljøet her og ikke hente inn rom-skuespillere fra utlandet. Angel (Jansen) var en av de som utmerket seg fra starten av. Hun var dedikert og alltid godt forberedt. Vi så at når vi begynte å grave, fant vi mange talenter. Jeg har aldri brukt profesjonelle skuespillere i mine filmer, bortsett fra Trond Høvik i Foad (2013).

Castingens muligheter og tilfeldigheter

I Foad lette de etter en ung gutt på 14 år i hovedrollen som Foad.

– Oussama (Zemmourri) fant vi tilfeldigvis på gatene i Casablanca. Vi løp etter han og lurte på om vi kunne ta en prat. Vi fortalte at vi skulle lage en profesjonell film i Marokko med seriøse folk. Da snudde han seg og sa: «Vet du hva, jeg har ikke tid. Jeg er på vei til jobb.» Han hadde forpliktelser. Noen ganger trenger prosjektene mennesker som lever i den verdenen vi ønsker å portrettere dem i. Da ber du dem om å ikke spille, men å ta utgangspunkt i seg selv. Han måtte få lov til å gjøre som han ville, og så måtte vi rundt tilpasse oss med kamera. Det er en helt annen måte å jobbe på. Den 14-åringen jeg lette etter fantes ikke som skuespiller.

Castinghistorien i Doah er helt spesiell.

– Fire dager før innspillingen sa jeg til produksjonslederen at jeg hadde ombestemt meg: vi måtte ha en jente i hovedrollen. ´ Ingen av de siste som var igjen av 640 gutter vi hadde på audition passet inn i hovedrollen. Vi hadde brukt seks måneder på castingen, jeg hadde reist flere ganger mellom Marokko og Norge, til ingen nytte. Jeg ble kjent med «høvdingen» i det strøket hvor vi skulle spille inn filmen i Casablanca, Hisham. Vi hadde jobbet sammen en to ukers tid med å finne hovedrollen. Da sa han til meg: «Har du møtt datteren min?» Dermed fikk hun rollen som Doah (Douaa Hanan).

Castingprosessene har vært ulike i filmene hans. I Chachimo hadde de en ryddig prosess. Han beskriver Stian (Jansen) som faren og Angel (Jansen) som datteren som perfekte. Den største utfordringen på Chachimo og de andre filmene hans, har vært at han ikke forstår språket.

– Jeg må ha trygghet i de som er ved siden av meg som tolker. Kjernen i manuset må tolkes riktig. Jeg brukte flere uker hvor jeg måtte oversette manuset ord for ord sammen med tolkene mine, Natalina Jansen og Stian Jansen. Romanés er ikke et språk som er nedskrevet. Jeg har ikke en database jeg kan gå tilbake til. Jeg er helt avhengig av de som tolker for meg. I mange tilfeller måtte de også ha en diskusjon seg i mellom.

Språk er identitet

Han har lært at når han jobber med folk som ikke har spilt før, må han sette av god tid på innspillingsdagene for å gi dem mer ro.

– Språket er en utfordring, men også en gave. Jeg henger meg ikke så mye opp i ordene som blir sagt. Det blir som musikk. Jeg må se hvordan scenene beveger seg gjennom øynene deres. Selv om jeg ikke forstår språket, skjønner jeg hvor de er rent følelsesmessig.

Språk er identitet.

– Under opptak kunne jeg si til skuespillere : «Kan dere si det på en litt annerledes måte?». Jeg ville framheve viktigheten av noe. Da måtte skuespillerne bytte noen ord. Da så jeg at identiteten deres forsvant, fordi de måtte tilpasse språket sitt for meg. Da tenkte jeg: «Nei. Han må få lov til å uttrykke seg som han vil, fordi det er en del av identiteten hans. Hvis jeg klusser med identiteten hans, klusser jeg med det som er ekte i denne filmen.» Da jeg prøvde å regissere måten deres å uttrykke seg på, så jeg at jeg begynte å gå i en felle. Språket er ditt.

Korte fakta om Farzad Samsami: Han har regissert og produsert en rekke kortfilmer gjennom eget produksjonsselskap, Gorillafilm. I 2013 laget han novellefilmen Foad som ble vist på festivaler både nasjonalt og internasjonalt, blant annet i Clermont Ferrand, Göteborg og Palm Springs, der den vant en pris for beste internasjonale kortfilm i 2014. Den ble også nominert til Kulturdepartementets menneskerettighetspris i 2015. I 2017 fikk han tilskudd fra NFI og Viken filmsenter til kortfilmen Min far, som hadde premiere under Film fra Sør, og i 2020 laget han kortfilmen Doah, også med tilskudd fra NFI og Vestnorsk Filmsenter. Doah hadde verdenspremiere i Clermont Ferrand i 2020.