Birgitte Sigmundstad og Per Maning har på hver sin måte beveget seg i grenselandet mellom dokumentar og kunstfeltet. Nylig ble de tildelt hederlig omtale og pris under Nordic Docs. Vi tok en prat med dem om «Og andre historier» og «Kunsten å plystre».
Per Maning jobber i hovedsak som kunstfotograf og har gjort det i mange år. Nylig ble han tildelt prisen for beste dokumentarfilm (mellomlengde) under Nordic Docs for Kunsten å plystre. I filmen følger han sin venn, forfatter og kulturformidler Thorvald Steen med kamera gjennom 25 år.
– Jeg møtte Thorvald Steen tidlig på 80-tallet. Thorvald var da i gang med et prosjekt som de kalte Stuntpoetene, som ville skape oppmerksomhet for poesien. Vi ble fort venner, og det var ingen tegn den gangen på at han hadde noen plager. Han syklet blant annet. Jeg begynte å ta stillbilder og videoopptak av han. På denne tiden stiftet han også familie. Jeg ble gudfar til ett av barna, og det ble naturlig for meg å ta bilder og video av hele familien opp gjennom årene.
Maning kom til et punkt, for fire år siden, der han bare måtte lage noe ut av dette materialet som han hadde av Steen og hans familie.
– I løpet av denne perioden var Thorvald blitt tydelig svekket av muskelsykdommen. Han fortalte meg om hvordan utviklingen av sykdommen hans var, noe som kommer fram i filmen. Musklene ble borte etter hvert. Han lider av en sjelden type muskeldystrofi.
I samtalen kom Steen inn på det at han ikke kan plystre.
– Som du hører på filmen, lager han en annerledes lyd når han plystrer. Da fikk jeg ideen om å bruke dette som et lydbilde i filmen. Jørgen Lorentzen i Integral film ble produsent for filmen og musikeren Nils Petter Molvær laget all musikken. I utgangspunktet hadde jeg ikke tenkt tanken på å ha produsent, fordi i kunstverdenen lager man som regel alt selv, på grunn av økonomien. Takket være Lorentzen fikk jeg tilgang til et helt crew og midler.
I filmen leser Steen fra en av bøkene sine «Det er de besværlige historiene som fortjener ordene.»
– Mennesker er så mangt. Det handler ikke om hvordan du ser ut, eller hva slags sykdom du har. Utseendet ditt definerer ikke deg som menneske. Det er så mye i dag som handler om at vi skal bli like, perfekte og pene. Det er en forflatning av livet. Naturen er ikke sånn. Den rommer alt og alle, den er mangfoldig. Man må ha respekt for trær, blomster, dyr og mennesker. Alt er liv og alle liv er like viktig. Det perfekte som mange mennesker higer etter er dødt, i mine øyne. Når jeg jobber med bilder tenker jeg også sånn. Perfekte bilder blir flate og uinteressante.
Som forfatter har Steen utgitt over 40 litterære verk, alt fra barnebøker til diktsamlinger.
– Jeg har aldri tenkt på at han er syk. Han har et hode som rommer stor kunnskap, humor og kjærlighet. Han er inspirerende! Han er en venn som jeg har og har hatt det utrolig gøy med og skapt prosjekter sammen med. I dag kan ikke Thorvald gå i det hele tatt, men hodet hans er like godt som det alltid har vært. Jeg ønsket å lage et portrett av et menneske jeg setter stor pris på og som tilfeldigvis er rammet av en muskelsykdom. Han skriver bøker av høy kvalitet og mange mennesker har mye å lære av hans forfatterskap.
I boken Balanse (2012) beskriver Steen hvordan han vil ende opp.
– Han sier at han aldri hadde tenkt på å bli forfatter. Det bare oppstod, på en måte. Han har vært suicidal, men aksepterer sin egen kropp nå. Han gikk fra å kunne bevege beina sine, som alle vi andre, til å ikke kunne gå lenger. Hva gjør det med et menneske?
Steen har også engasjert seg i Manings kunstneriske virke.
– Min kunstneriske verden slipper til i denne filmen gjennom opptak av tidligere verk, som blant annet fotografiet av selen Oscar. Vi ser oss selv i denne selen og projiserer våre menneskelige egenskaper på den. Jeg er opptatt av dyr. De har også livets rett.
I filmen stiller intervjueren og vennen Finn Skårderud Steen blant annet spørsmålet: «Hva tenker du om at du i dag kanskje kunne vært abortert?»
Steen svarer:
«Det er sånn at du kan velge meg bort. Man blir trenet i at det å være annerledes er hemmende for deg selv og samfunnet. Det er et tankekors for meg, for jeg vet at det går an å føde fram et menneske som er annerledes, hvor de som også får barnet, og er barnet selv, kan oppleve å ha et lykkelige liv, selv om de er annerledes. Det som er viktig å tenke på, er at sånn som samfunnet er nå, blir det en form for polarisering, du kan velge det bort eller bevare det. Det er ikke noe poeng å moralisere overfor dem som velger det bort (…) Mange av oss har en viktig funksjon ved å være annerledes. Det er bra for dere at lista legges litt lavere på enkelte områder. Vi kan også ha kvaliteter som ellers ikke alltid er tilstede i et mainstream-samfunn.»
Birgitte Sigmundstads Og andre historier fikk juryens hederlige omtale innenfor kategorien dokumentarfilm av mellomlengde under årets utgave av Nordic Docs. Filmen omfatter flere fortellinger om materielle spor etter krigen, den spør om hva de kan fortelle om ideologi og tilhørighet i krigsårene. Det er en samlers film, erkjenner Sigmundstad. Gjenstander, fotografier, bilder, aviser og ukeblader danner rammen for små fortellinger om krigen og krigens ettertid. Stilen er essayistisk med en fortellerstemme som binder historiene sammen og kommenterer materialet og handlingene. Sigmundstad er utdannet ved Surrey Institute of Art & Design og hennes filmer tar ofte for seg kunst, kunsthistorien eller historiske hendelser.
– Jeg kan ikke gå forbi noen ting som er krigsrelaterte uten å stoppe opp, forteller hun.
– Det har vært slik helt siden jeg var ungdom. Jeg har alltid holdt på med det. Det gjelder bilder, bøker og gjenstander fra loppemarked og antikvariat fra andre verdenskrig. Noe kommer hjemmefra også. Hver gang vi er på ferie må hele familien bli med på krigsinteressene mine. Da plukker jeg med meg fortellinger. Folk tipser meg også om historier fra krigen. Det har gjort at det har blitt mange påbegynte prosjekter. Denne filmen er en del av et større arbeid som handler om hvordan vi formidler historiene fra andre verdenskrig. Historiefortelling og historien om historien har vært viktig for meg.
Skuespiller Ine Marie Wilmann har fortellerstemmen i filmen.
– Jeg har ofte vært veldig synlig tilstede i filmene mine, og brukt familien min og min egen historie i filmene mine. Med under denne filmen var jeg litt lei av hele meg og en personlig beretning. Filmen ble til mens jeg holdt på. Jeg har sjelden en plan, bortsett fra temaet i filmen. Denne filmen er ikke en personlig film. Jeg ville være karakteren som plukker opp i historiene. Jeg prøvde forskjellige grep for å få til dette. Istedenfor å «kill your darlings», snakker jeg dem inn i filmen.
Krigsinteressen hennes ble først vekket hjemme hos besteforeldrene hennes.
– De snakket om rettsoppgjøret, som var et oppgjør med alle som hadde vært medlem av Nasjonal Samling (NS) i Norge. I 1978 kom også boken om prosessen mot Hamsun. Den leste jeg veldig tidlig. Da jeg var 12 år kom også de første bindene av Norge i krig (1984-1987). De stod i bokhyllen hjemme hos oss. Det angår også deg (1976) av Herman Sachnowitz stod også i bokhyllen hjemme. Jeg syntes det var utrolig fascinerende hva mennesker under krigen gjorde og ble utsatt for.
Vi må bruke kunnskapen fra andre verdenskrig til noe nyttig i dag.
– Filmen begynner og slutter med vitner. Mellomkrigstiden og språket man bruker der er interessant. Hva skjer når språket forflytter seg? Hva tillater man å si om andre? Selvgodheten som nordmenn har hatt i forhold til andre verdenskrig er også interessant og trenger å utfordres. Den blir veldig pusha nå. Det er det mange som ikke tåler. Hva visste hjemmefronten? Holocaust i Norge: Varslene, unnvikelsene, hemmeligholdet (2018) av Marte Michelet snakker om nordmenn og hva man gjorde og ikke gjorde for å forhindre at jødene ble deportert. Mye av det er vanskelig å høre. Det er en av grunnene til at det har blitt så stort rabalder rundt boken. Det er vanskelig å høre nordmenn si at det er rasisme i Norge. Det er vanskelig nå og det var vanskelig da.
Den største utfordringen i arbeidet med filmen var å begrense seg.
– Jeg er ikke flink til å begrense meg. Mye av dette kommer jeg til å jobbe videre med, særlig dette med Nasjonal Samling (NS). Filmen varer i 34 minutter. Det er mange intervjuer som ikke er med, men som kan bli til en annen film. Når man jobber på egen hånd, som jeg gjør, kan man lage så mye man vil. Det er ingen dyre produksjoner, dette her.
Interessen for kunst og arkitektur preger mange av hennes nye prosjekter.
– Jeg holder også på med en film om Y-blokka, som jeg siden 2014 har fulgt og filmet sammen med fotograf Line Lyngstadaas, som jeg alltid arbeider med. Filmen plukker opp tråden fra Hammersborg Protecting the Bygone Future (2017), som omhandlet begge byggene i regjeringskvartalet. Sammen med Medieoperatørene holder jeg også på med en film om det nye Nasjonalmuseet.
Birgitte Sigmundstad og Per Maning har på hver sin måte beveget seg i grenselandet mellom dokumentar og kunstfeltet. Nylig ble de tildelt hederlig omtale og pris under Nordic Docs. Vi tok en prat med dem om «Og andre historier» og «Kunsten å plystre».
Per Maning jobber i hovedsak som kunstfotograf og har gjort det i mange år. Nylig ble han tildelt prisen for beste dokumentarfilm (mellomlengde) under Nordic Docs for Kunsten å plystre. I filmen følger han sin venn, forfatter og kulturformidler Thorvald Steen med kamera gjennom 25 år.
– Jeg møtte Thorvald Steen tidlig på 80-tallet. Thorvald var da i gang med et prosjekt som de kalte Stuntpoetene, som ville skape oppmerksomhet for poesien. Vi ble fort venner, og det var ingen tegn den gangen på at han hadde noen plager. Han syklet blant annet. Jeg begynte å ta stillbilder og videoopptak av han. På denne tiden stiftet han også familie. Jeg ble gudfar til ett av barna, og det ble naturlig for meg å ta bilder og video av hele familien opp gjennom årene.
Maning kom til et punkt, for fire år siden, der han bare måtte lage noe ut av dette materialet som han hadde av Steen og hans familie.
– I løpet av denne perioden var Thorvald blitt tydelig svekket av muskelsykdommen. Han fortalte meg om hvordan utviklingen av sykdommen hans var, noe som kommer fram i filmen. Musklene ble borte etter hvert. Han lider av en sjelden type muskeldystrofi.
I samtalen kom Steen inn på det at han ikke kan plystre.
– Som du hører på filmen, lager han en annerledes lyd når han plystrer. Da fikk jeg ideen om å bruke dette som et lydbilde i filmen. Jørgen Lorentzen i Integral film ble produsent for filmen og musikeren Nils Petter Molvær laget all musikken. I utgangspunktet hadde jeg ikke tenkt tanken på å ha produsent, fordi i kunstverdenen lager man som regel alt selv, på grunn av økonomien. Takket være Lorentzen fikk jeg tilgang til et helt crew og midler.
I filmen leser Steen fra en av bøkene sine «Det er de besværlige historiene som fortjener ordene.»
– Mennesker er så mangt. Det handler ikke om hvordan du ser ut, eller hva slags sykdom du har. Utseendet ditt definerer ikke deg som menneske. Det er så mye i dag som handler om at vi skal bli like, perfekte og pene. Det er en forflatning av livet. Naturen er ikke sånn. Den rommer alt og alle, den er mangfoldig. Man må ha respekt for trær, blomster, dyr og mennesker. Alt er liv og alle liv er like viktig. Det perfekte som mange mennesker higer etter er dødt, i mine øyne. Når jeg jobber med bilder tenker jeg også sånn. Perfekte bilder blir flate og uinteressante.
Som forfatter har Steen utgitt over 40 litterære verk, alt fra barnebøker til diktsamlinger.
– Jeg har aldri tenkt på at han er syk. Han har et hode som rommer stor kunnskap, humor og kjærlighet. Han er inspirerende! Han er en venn som jeg har og har hatt det utrolig gøy med og skapt prosjekter sammen med. I dag kan ikke Thorvald gå i det hele tatt, men hodet hans er like godt som det alltid har vært. Jeg ønsket å lage et portrett av et menneske jeg setter stor pris på og som tilfeldigvis er rammet av en muskelsykdom. Han skriver bøker av høy kvalitet og mange mennesker har mye å lære av hans forfatterskap.
I boken Balanse (2012) beskriver Steen hvordan han vil ende opp.
– Han sier at han aldri hadde tenkt på å bli forfatter. Det bare oppstod, på en måte. Han har vært suicidal, men aksepterer sin egen kropp nå. Han gikk fra å kunne bevege beina sine, som alle vi andre, til å ikke kunne gå lenger. Hva gjør det med et menneske?
Steen har også engasjert seg i Manings kunstneriske virke.
– Min kunstneriske verden slipper til i denne filmen gjennom opptak av tidligere verk, som blant annet fotografiet av selen Oscar. Vi ser oss selv i denne selen og projiserer våre menneskelige egenskaper på den. Jeg er opptatt av dyr. De har også livets rett.
I filmen stiller intervjueren og vennen Finn Skårderud Steen blant annet spørsmålet: «Hva tenker du om at du i dag kanskje kunne vært abortert?»
Steen svarer:
«Det er sånn at du kan velge meg bort. Man blir trenet i at det å være annerledes er hemmende for deg selv og samfunnet. Det er et tankekors for meg, for jeg vet at det går an å føde fram et menneske som er annerledes, hvor de som også får barnet, og er barnet selv, kan oppleve å ha et lykkelige liv, selv om de er annerledes. Det som er viktig å tenke på, er at sånn som samfunnet er nå, blir det en form for polarisering, du kan velge det bort eller bevare det. Det er ikke noe poeng å moralisere overfor dem som velger det bort (…) Mange av oss har en viktig funksjon ved å være annerledes. Det er bra for dere at lista legges litt lavere på enkelte områder. Vi kan også ha kvaliteter som ellers ikke alltid er tilstede i et mainstream-samfunn.»
Birgitte Sigmundstads Og andre historier fikk juryens hederlige omtale innenfor kategorien dokumentarfilm av mellomlengde under årets utgave av Nordic Docs. Filmen omfatter flere fortellinger om materielle spor etter krigen, den spør om hva de kan fortelle om ideologi og tilhørighet i krigsårene. Det er en samlers film, erkjenner Sigmundstad. Gjenstander, fotografier, bilder, aviser og ukeblader danner rammen for små fortellinger om krigen og krigens ettertid. Stilen er essayistisk med en fortellerstemme som binder historiene sammen og kommenterer materialet og handlingene. Sigmundstad er utdannet ved Surrey Institute of Art & Design og hennes filmer tar ofte for seg kunst, kunsthistorien eller historiske hendelser.
– Jeg kan ikke gå forbi noen ting som er krigsrelaterte uten å stoppe opp, forteller hun.
– Det har vært slik helt siden jeg var ungdom. Jeg har alltid holdt på med det. Det gjelder bilder, bøker og gjenstander fra loppemarked og antikvariat fra andre verdenskrig. Noe kommer hjemmefra også. Hver gang vi er på ferie må hele familien bli med på krigsinteressene mine. Da plukker jeg med meg fortellinger. Folk tipser meg også om historier fra krigen. Det har gjort at det har blitt mange påbegynte prosjekter. Denne filmen er en del av et større arbeid som handler om hvordan vi formidler historiene fra andre verdenskrig. Historiefortelling og historien om historien har vært viktig for meg.
Skuespiller Ine Marie Wilmann har fortellerstemmen i filmen.
– Jeg har ofte vært veldig synlig tilstede i filmene mine, og brukt familien min og min egen historie i filmene mine. Med under denne filmen var jeg litt lei av hele meg og en personlig beretning. Filmen ble til mens jeg holdt på. Jeg har sjelden en plan, bortsett fra temaet i filmen. Denne filmen er ikke en personlig film. Jeg ville være karakteren som plukker opp i historiene. Jeg prøvde forskjellige grep for å få til dette. Istedenfor å «kill your darlings», snakker jeg dem inn i filmen.
Krigsinteressen hennes ble først vekket hjemme hos besteforeldrene hennes.
– De snakket om rettsoppgjøret, som var et oppgjør med alle som hadde vært medlem av Nasjonal Samling (NS) i Norge. I 1978 kom også boken om prosessen mot Hamsun. Den leste jeg veldig tidlig. Da jeg var 12 år kom også de første bindene av Norge i krig (1984-1987). De stod i bokhyllen hjemme hos oss. Det angår også deg (1976) av Herman Sachnowitz stod også i bokhyllen hjemme. Jeg syntes det var utrolig fascinerende hva mennesker under krigen gjorde og ble utsatt for.
Vi må bruke kunnskapen fra andre verdenskrig til noe nyttig i dag.
– Filmen begynner og slutter med vitner. Mellomkrigstiden og språket man bruker der er interessant. Hva skjer når språket forflytter seg? Hva tillater man å si om andre? Selvgodheten som nordmenn har hatt i forhold til andre verdenskrig er også interessant og trenger å utfordres. Den blir veldig pusha nå. Det er det mange som ikke tåler. Hva visste hjemmefronten? Holocaust i Norge: Varslene, unnvikelsene, hemmeligholdet (2018) av Marte Michelet snakker om nordmenn og hva man gjorde og ikke gjorde for å forhindre at jødene ble deportert. Mye av det er vanskelig å høre. Det er en av grunnene til at det har blitt så stort rabalder rundt boken. Det er vanskelig å høre nordmenn si at det er rasisme i Norge. Det er vanskelig nå og det var vanskelig da.
Den største utfordringen i arbeidet med filmen var å begrense seg.
– Jeg er ikke flink til å begrense meg. Mye av dette kommer jeg til å jobbe videre med, særlig dette med Nasjonal Samling (NS). Filmen varer i 34 minutter. Det er mange intervjuer som ikke er med, men som kan bli til en annen film. Når man jobber på egen hånd, som jeg gjør, kan man lage så mye man vil. Det er ingen dyre produksjoner, dette her.
Interessen for kunst og arkitektur preger mange av hennes nye prosjekter.
– Jeg holder også på med en film om Y-blokka, som jeg siden 2014 har fulgt og filmet sammen med fotograf Line Lyngstadaas, som jeg alltid arbeider med. Filmen plukker opp tråden fra Hammersborg Protecting the Bygone Future (2017), som omhandlet begge byggene i regjeringskvartalet. Sammen med Medieoperatørene holder jeg også på med en film om det nye Nasjonalmuseet.
