«Jeg sliter fortsatt med å forstå Marwan»

«Jeg sliter fortsatt med å forstå Marwan»

– Tidligere i karrieren ble jeg veldig allergisk mot roller der de ville ha en brun person, forteller Nader Khademi som har hovedrollen i «Jordbrukerne», NRKs «radikaliseringskomedie». Han er mer etterspurt enn noen gang, men Det sporadiske filmkollektivet vil han ikke gi slipp på. – Det er det som minner meg på hvorfor jeg holder på med dette.

Nader Khademi er for tiden aktuell i mange tv- og filmproduksjoner, blant annet Ninjababy, Utmark, Beforeigners, Tre nøtter til Askepott og Jordbrukerne som hadde premiere 28. oktober på NRK. Vi har også nylig sett han i blant annet Heimebane (2018-2019), Blodtur (2020), Heksejakt (2020) og Hjem til jul (2019).

Etter at han ble uteksaminert ved Teaterhøgskolen i Oslo (KHiO) i 2011, ble han fast ansatt ved Nationaltheatret. Siden har karrieren skutt fart. Tidligere i år vant han Amandaprisen for beste mannlige birolle som Mos i Ninjababy.

Nå er han å se på skjermene våre i hovedrollen som Marwan i Jordbrukerne, skrevet og skapt av Izer Aliu sammen med Anne Bjørnstad i Rubicon, og regissert av Aliu, Aurora Gossé og Brwa Vahabpour. Tv-serien mottok i høst prisen som beste skuespillerensemble og prisen fra ungdomsjuryen på Canneseries 2021.

Rollefiguren Mos i Ninjababy er Aikido-lærer og har hatt en one-night-stand med hovedpersonen Rakel. Hun mistenker først at han er faren til det kommende barnet sitt, noe han etter hvert viser seg å ikke være. I Jordbrukerne er Khademis rollefigur pappa på ekte, men ikke av den stødige sorten. Vi får vite at hans kjæreste og moren til datteren Kiki (Erika Strand Mamelund) er drept i en bilulykke. Da besteforeldrene søker om omsorgsretten, bestemmer han seg for å kidnappe Kiki til Iran. Men på grunn av passtrøbbel må han inntil videre gjemme seg på en bondegård i Telemark sammen med tre “langskjeggede” radikaliserte menn: Khabib (Arben Bala), Tariq (Jonas Strand Gravli) og Adil (Ayaz Hussain). Disse har tvilsomme planer som de skjuler bak en front som osteprodusenter, og mer skal vi ikke røpe.

NRK har omtalt serien som en «omvendt historie» om radikalisering av unge mennesker – om kreftene som trekker folk tilbake til samfunnet igjen. Det er både en varm og satirisk komedie der Khademis rollefigur begår alle de feilene det er mulig å begå

– Mos i Ninjababy er en fyr som tar mange riktige valg. Han er selvsikker og har det bra med seg selv, i motsetning til Marwan i Jordbrukerne som tar konstant feil valg fra han var liten av. Han sliter veldig med valgene han tar. Han får det ikke helt til.

Khademi og Erika Strand Mamelund som datteren Kiki.

Gåten Marwan

Da han jobbet med regissør Yngvild Sve Flikke og manusforfatter Johan Fasting Ninjababy dro han med seg rollefiguren fra Heimebane 

– I arbeidet med Mos-karakteren i Ninjababy falt jeg av og til inn i Mons-karakteren fra Heimebane. Men han passer ikke inn i Mos-karakteren i det hele tatt. Han er veldig impulsiv, mens Mos er en forelsket type. Det passet ikke å være rapp i kjeften. Yngvild (Sve Flikke) måtte stoppe meg ofte. Vi hadde mange sunne diskusjoner og krangler. Til slutt kom vi fram til noe vi begge kunne stå for.

Han fikk mer tid til å jobbe med Marwan-karakteren i Jordbrukerne.

– Izer (Aliu) og jeg har ønsket å jobbe sammen veldig lenge. Anne (Bjørnstad) ringte oss. Så ringte han meg for fem år siden og spurte om vi skulle få dette prosjektet på beina. Jeg ble altså kjent med karakteren veldig tidlig i prosessen, da han allerede var i skriveprosessen.

Det betyr ikke at han er blitt klokere på Marwan.

– Det var lettere for meg å forstå Mos-karakteren enn Marwan. Jeg sliter fortsatt med å forstå Marwan. Da jeg trodde at jeg hadde «løst» karakteren, kunne Izer komme med nye forslag. Det var utfordrende og fint, noe som også gjør det gøy å jobbe. Det var fint at jeg fikk lenger tid med Marwan, for det trengte jeg.

Han kan forstå frustrasjonen og desperasjonen til Marwan – inntil et visst punkt.

– Jeg forstår fortvilelsen overfor datteren. Men når han går til valget å kidnappe henne, da er han over på en annen side. Marwan har helt fra barndommen av hatt et behov for å tyste, noe som jeg ikke klarer å skjønne hvor kommer fra.

Men det er kanskje ikke alt man skal forstå helt uten videre.

– Izer er veldig glad i å bruke det filmatiske språket fullt ut. Man skjønner det ikke alltid, men samtidig føler jeg at man ikke trenger å skjønne det heller. Bildene er ekstremt vakre. Fotograf Lukasz Zamaro liker å skyte lange tagninger, som gir en helt annen type utfordring. Da slår teatermuskelen min inn. Det er en koreografi som må passe inn i teksten. Det er veldig fint. Jeg elsker det. Det er en helt annen måte å jobbe på fordi det er så mye mer å tenke på enn å bare være i situasjonen og hos medskuespillere. Alt må på en måte klaffe på så mange steder.

Sammen med Janne Heltberg i den prisbelønte kortfilmen «Oslos rose».

Den sporadiske leken

Det er alltid opp og ned når det kommer til jobbtilbud. Men i bakhånd har Khademi Det sporadiske filmkollektivet som de siste ti årene har markert seg regelmessig på diverse kortfilmfestivaler, hjemme og ute.

– Det går opp og ned: Plutselig er det veldig mye å gjøre, og så veldig lite. Så har vi Det sporadiske filmkollektivet ved siden av som vi liker å kose oss med når vi har litt tid til overs. Jeg og venninnen min Janne Heltberg startet kollektivet for mange år siden. Først var det Janne og meg som skuespillere. Så hadde vi tre regissører, tre fotografer, tre på lyd, fire klippere, to komponister og en colorist. Hvem som helst som har en idé kan kaste den ut når som helst. Men prosjektene må kunne fullføres på tre dager. Vi får én forberedelsesdag, én opptaksdag og én post-dag. Det må være mulig å gjøre det fra fredag til søndag. Førstemann som rekker opp hånda kan være med. Vi har vært på Grimstad nesten hvert år siden vi begynte med kollektivet. Vi har også vært på Toronto filmfestival.

Kollektivet har i dag 21 medlemmer. Khademi og Heltberg er fortsatt de to eneste skuespillerne. Men de leier inn andre skuespillerne i biroller. I 2015 fikk de Terje Vigen-prisen ved Kortfilmfestivalen i Grimstad for Oslos rose, i 2017 fikk de Timeglasset for Møtes i døra. I 2019 fikk de Grand Prix under Tres Court filmfestival, i Frankrike, for Kvist.

I filmkollektivet blir han påminnet på hvorfor han holder på med skuespill i utgangspunktet.

– Det er på grunn av leken. Det å bare samle sammen noen venner, ta med et kamera og løpe ut i skogen og filme, som da vi var barn. Når man jobber i det profesjonelle livet med de store apparatene rundt seg, kan den følelsen forsvinne litt. Alle har hver sin arbeidsoppgave å fokusere på, man skal være profesjonell og følge en streng tidsplan. Det er lek og moro vi holder på med i Det sporadiske filmkollektivet. Også Izer er ekstremt god på å skape den lekeplassen under opptak.

Om å brenne seg ut

Det er veldig slitsomt for ham å ha et hjertebarn hele tiden.

 – Jeg føler at jeg må ta en pause iblant og gjøre ting som ikke betyr så mye for meg. Og som ikke innebærer at jeg må miste nattesøvnen min. I arbeidet med Jordbrukerne mistet jeg nattesøvnen. Det spinnet i hodet hele tiden. Jeg ble så utslitt etter en periode. Sånn blir jeg når jeg har jobbet med noe som virkelig betyr mye for meg. Da er det viktig for meg å ta noen jobber som jeg ikke brenner hundre prosent for. Disse jobbene fungerer som en pustepause.

Det er gøy å leke, men man blir også sliten av det.

– Jeg må ta pauser fra hjernen, ellers blir jeg bare uinspirert. Det er så skummelt. Jeg blir så lei meg av å være uinspirert. Jeg blir det når jeg er overarbeidet. Da blir jeg sur og gretten. Så tar jeg en pause, våkner, og er tilbake i leken igjen.

Det er et privilegium å jobbe med noe man elsker, men det er også altoppslukende.

 – Jeg er veldig glad for at jeg får jobbe med dette. Jeg storkoser meg. Men det er klart, det tærer jo på. Jeg gikk ut av skolen i 2011. Frilanslivet som skuespiller er uforutsigbart. Det er ofte sånn at man ikke vet når neste jobb kommer, eller om det i det hele tatt kommer noen jobb. Det er en følelse man må forsone seg med. Det føler jeg at jeg stadig blir bedre på.

Gleden ved de små rollene

Det hender han får anledning til å ta den sporadiske leken innen større formater også. I Tre nøtter til Askepott spiller han kun én scene –  som Baron Von Snauser.

– Jeg kjenner Cecilie (Mosli) godt. Så da hun spurte hun om jeg kunne gjøre det, sa jeg ja med en gang. Jeg synes det er veldig gøy å bare stikke innom og gjøre én scene. Du har null ansvar for resten. Og hvis du har en regissør som Cecilie som bare “Vær så god, Nader, nå bare gjør du hva du vil.” Det er en vitaminboost i hverdagen! Jeg spiller en designer som er leid inn for å lage kjolen til ballet.

I Utmark spiller han en rektor i bygda.

– Der var det også en utrolig fin regissør, Dagur (Kári). Det gjør så mye, at du bare drar på jobb og kan kose deg og være sammen med så utrolig mange fine folk. Da er ikke det viktigste å ha en stor og massiv rolle, men å kunne gå på jobb og vite at du kan glede deg. Det er så viktig for meg. Bryan Cranston skriver i boken A Life In Parts (2016) at han lager lister, hvor han gir poeng til manus, regissør, gjengen, opplevelsen og så videre. Så velger han ut i fra det om han vil være med på prosjektet eller ikke. Du skal stå opp og være der, så skal du hjem igjen. Det er dét jeg som menneske kommer til å huske. Resultatet kommer ingen til å huske om 200 år.

Magefølelsen

Arbeidet han legger inn som skuespiller er stort sett det samme – enten det er i teater, tv-serie eller på film.

– Men forskjellen er den tiden du får til rådighet. Det er veldig mye som skjer i en scene i spill sammen med en medskuespiller. Vi kan sitte hver for oss hjemme og analysere til vi blir grønne, men det er i møte med medskuespilleren magien skjer. Karakterutvikling er så mye lettere på teater, der vi har åtte uker sammen med et ensemble hvor vi leker oss på gulvet. Det får man ikke gjort på film. Det kommer automatisk i en tv-serie. Det er åtte episoder av Jordbrukerne på ca. 45 minutter. Det er opp mot fire spillefilmer på 90 minutter.

For ham er prosjektet det avgjørende, ikke formatet.

– Men jeg liker 90-minutter’n veldig godt. Det er så gøy å se på en god gammel 90-minutter. Jeg synes det er noe veldig tilfredsstillende å få servert en historie innenfor de rammene. Jeg tror ikke jeg foretrekker tv-serie overfor film.

Han takker ofte nei til tilbud.

– Det er mye kult som har kommet min vei den siste tiden. Tidligere i karrieren min ble jeg veldig allergisk mot roller der de ville ha en brun person. Da var det lett å si nei. Noen ganger har jeg ikke helt følelse for prosjektet. Jeg synes det er utrolig vanskelig å jobbe mot en sånn magefølelse. Jeg blir bedre og bedre på det. Men bare å kjenne etter i magen om det er bra eller dårlig ut ifra manuset. Det er utfordrende.

«Jeg sliter fortsatt med å forstå Marwan»

«Jeg sliter fortsatt med å forstå Marwan»

– Tidligere i karrieren ble jeg veldig allergisk mot roller der de ville ha en brun person, forteller Nader Khademi som har hovedrollen i «Jordbrukerne», NRKs «radikaliseringskomedie». Han er mer etterspurt enn noen gang, men Det sporadiske filmkollektivet vil han ikke gi slipp på. – Det er det som minner meg på hvorfor jeg holder på med dette.

Nader Khademi er for tiden aktuell i mange tv- og filmproduksjoner, blant annet Ninjababy, Utmark, Beforeigners, Tre nøtter til Askepott og Jordbrukerne som hadde premiere 28. oktober på NRK. Vi har også nylig sett han i blant annet Heimebane (2018-2019), Blodtur (2020), Heksejakt (2020) og Hjem til jul (2019).

Etter at han ble uteksaminert ved Teaterhøgskolen i Oslo (KHiO) i 2011, ble han fast ansatt ved Nationaltheatret. Siden har karrieren skutt fart. Tidligere i år vant han Amandaprisen for beste mannlige birolle som Mos i Ninjababy.

Nå er han å se på skjermene våre i hovedrollen som Marwan i Jordbrukerne, skrevet og skapt av Izer Aliu sammen med Anne Bjørnstad i Rubicon, og regissert av Aliu, Aurora Gossé og Brwa Vahabpour. Tv-serien mottok i høst prisen som beste skuespillerensemble og prisen fra ungdomsjuryen på Canneseries 2021.

Rollefiguren Mos i Ninjababy er Aikido-lærer og har hatt en one-night-stand med hovedpersonen Rakel. Hun mistenker først at han er faren til det kommende barnet sitt, noe han etter hvert viser seg å ikke være. I Jordbrukerne er Khademis rollefigur pappa på ekte, men ikke av den stødige sorten. Vi får vite at hans kjæreste og moren til datteren Kiki (Erika Strand Mamelund) er drept i en bilulykke. Da besteforeldrene søker om omsorgsretten, bestemmer han seg for å kidnappe Kiki til Iran. Men på grunn av passtrøbbel må han inntil videre gjemme seg på en bondegård i Telemark sammen med tre “langskjeggede” radikaliserte menn: Khabib (Arben Bala), Tariq (Jonas Strand Gravli) og Adil (Ayaz Hussain). Disse har tvilsomme planer som de skjuler bak en front som osteprodusenter, og mer skal vi ikke røpe.

NRK har omtalt serien som en «omvendt historie» om radikalisering av unge mennesker – om kreftene som trekker folk tilbake til samfunnet igjen. Det er både en varm og satirisk komedie der Khademis rollefigur begår alle de feilene det er mulig å begå

– Mos i Ninjababy er en fyr som tar mange riktige valg. Han er selvsikker og har det bra med seg selv, i motsetning til Marwan i Jordbrukerne som tar konstant feil valg fra han var liten av. Han sliter veldig med valgene han tar. Han får det ikke helt til.

Khademi og Erika Strand Mamelund som datteren Kiki.

Gåten Marwan

Da han jobbet med regissør Yngvild Sve Flikke og manusforfatter Johan Fasting Ninjababy dro han med seg rollefiguren fra Heimebane 

– I arbeidet med Mos-karakteren i Ninjababy falt jeg av og til inn i Mons-karakteren fra Heimebane. Men han passer ikke inn i Mos-karakteren i det hele tatt. Han er veldig impulsiv, mens Mos er en forelsket type. Det passet ikke å være rapp i kjeften. Yngvild (Sve Flikke) måtte stoppe meg ofte. Vi hadde mange sunne diskusjoner og krangler. Til slutt kom vi fram til noe vi begge kunne stå for.

Han fikk mer tid til å jobbe med Marwan-karakteren i Jordbrukerne.

– Izer (Aliu) og jeg har ønsket å jobbe sammen veldig lenge. Anne (Bjørnstad) ringte oss. Så ringte han meg for fem år siden og spurte om vi skulle få dette prosjektet på beina. Jeg ble altså kjent med karakteren veldig tidlig i prosessen, da han allerede var i skriveprosessen.

Det betyr ikke at han er blitt klokere på Marwan.

– Det var lettere for meg å forstå Mos-karakteren enn Marwan. Jeg sliter fortsatt med å forstå Marwan. Da jeg trodde at jeg hadde «løst» karakteren, kunne Izer komme med nye forslag. Det var utfordrende og fint, noe som også gjør det gøy å jobbe. Det var fint at jeg fikk lenger tid med Marwan, for det trengte jeg.

Han kan forstå frustrasjonen og desperasjonen til Marwan – inntil et visst punkt.

– Jeg forstår fortvilelsen overfor datteren. Men når han går til valget å kidnappe henne, da er han over på en annen side. Marwan har helt fra barndommen av hatt et behov for å tyste, noe som jeg ikke klarer å skjønne hvor kommer fra.

Men det er kanskje ikke alt man skal forstå helt uten videre.

– Izer er veldig glad i å bruke det filmatiske språket fullt ut. Man skjønner det ikke alltid, men samtidig føler jeg at man ikke trenger å skjønne det heller. Bildene er ekstremt vakre. Fotograf Lukasz Zamaro liker å skyte lange tagninger, som gir en helt annen type utfordring. Da slår teatermuskelen min inn. Det er en koreografi som må passe inn i teksten. Det er veldig fint. Jeg elsker det. Det er en helt annen måte å jobbe på fordi det er så mye mer å tenke på enn å bare være i situasjonen og hos medskuespillere. Alt må på en måte klaffe på så mange steder.

Sammen med Janne Heltberg i den prisbelønte kortfilmen «Oslos rose».

Den sporadiske leken

Det er alltid opp og ned når det kommer til jobbtilbud. Men i bakhånd har Khademi Det sporadiske filmkollektivet som de siste ti årene har markert seg regelmessig på diverse kortfilmfestivaler, hjemme og ute.

– Det går opp og ned: Plutselig er det veldig mye å gjøre, og så veldig lite. Så har vi Det sporadiske filmkollektivet ved siden av som vi liker å kose oss med når vi har litt tid til overs. Jeg og venninnen min Janne Heltberg startet kollektivet for mange år siden. Først var det Janne og meg som skuespillere. Så hadde vi tre regissører, tre fotografer, tre på lyd, fire klippere, to komponister og en colorist. Hvem som helst som har en idé kan kaste den ut når som helst. Men prosjektene må kunne fullføres på tre dager. Vi får én forberedelsesdag, én opptaksdag og én post-dag. Det må være mulig å gjøre det fra fredag til søndag. Førstemann som rekker opp hånda kan være med. Vi har vært på Grimstad nesten hvert år siden vi begynte med kollektivet. Vi har også vært på Toronto filmfestival.

Kollektivet har i dag 21 medlemmer. Khademi og Heltberg er fortsatt de to eneste skuespillerne. Men de leier inn andre skuespillerne i biroller. I 2015 fikk de Terje Vigen-prisen ved Kortfilmfestivalen i Grimstad for Oslos rose, i 2017 fikk de Timeglasset for Møtes i døra. I 2019 fikk de Grand Prix under Tres Court filmfestival, i Frankrike, for Kvist.

I filmkollektivet blir han påminnet på hvorfor han holder på med skuespill i utgangspunktet.

– Det er på grunn av leken. Det å bare samle sammen noen venner, ta med et kamera og løpe ut i skogen og filme, som da vi var barn. Når man jobber i det profesjonelle livet med de store apparatene rundt seg, kan den følelsen forsvinne litt. Alle har hver sin arbeidsoppgave å fokusere på, man skal være profesjonell og følge en streng tidsplan. Det er lek og moro vi holder på med i Det sporadiske filmkollektivet. Også Izer er ekstremt god på å skape den lekeplassen under opptak.

Om å brenne seg ut

Det er veldig slitsomt for ham å ha et hjertebarn hele tiden.

 – Jeg føler at jeg må ta en pause iblant og gjøre ting som ikke betyr så mye for meg. Og som ikke innebærer at jeg må miste nattesøvnen min. I arbeidet med Jordbrukerne mistet jeg nattesøvnen. Det spinnet i hodet hele tiden. Jeg ble så utslitt etter en periode. Sånn blir jeg når jeg har jobbet med noe som virkelig betyr mye for meg. Da er det viktig for meg å ta noen jobber som jeg ikke brenner hundre prosent for. Disse jobbene fungerer som en pustepause.

Det er gøy å leke, men man blir også sliten av det.

– Jeg må ta pauser fra hjernen, ellers blir jeg bare uinspirert. Det er så skummelt. Jeg blir så lei meg av å være uinspirert. Jeg blir det når jeg er overarbeidet. Da blir jeg sur og gretten. Så tar jeg en pause, våkner, og er tilbake i leken igjen.

Det er et privilegium å jobbe med noe man elsker, men det er også altoppslukende.

 – Jeg er veldig glad for at jeg får jobbe med dette. Jeg storkoser meg. Men det er klart, det tærer jo på. Jeg gikk ut av skolen i 2011. Frilanslivet som skuespiller er uforutsigbart. Det er ofte sånn at man ikke vet når neste jobb kommer, eller om det i det hele tatt kommer noen jobb. Det er en følelse man må forsone seg med. Det føler jeg at jeg stadig blir bedre på.

Gleden ved de små rollene

Det hender han får anledning til å ta den sporadiske leken innen større formater også. I Tre nøtter til Askepott spiller han kun én scene –  som Baron Von Snauser.

– Jeg kjenner Cecilie (Mosli) godt. Så da hun spurte hun om jeg kunne gjøre det, sa jeg ja med en gang. Jeg synes det er veldig gøy å bare stikke innom og gjøre én scene. Du har null ansvar for resten. Og hvis du har en regissør som Cecilie som bare “Vær så god, Nader, nå bare gjør du hva du vil.” Det er en vitaminboost i hverdagen! Jeg spiller en designer som er leid inn for å lage kjolen til ballet.

I Utmark spiller han en rektor i bygda.

– Der var det også en utrolig fin regissør, Dagur (Kári). Det gjør så mye, at du bare drar på jobb og kan kose deg og være sammen med så utrolig mange fine folk. Da er ikke det viktigste å ha en stor og massiv rolle, men å kunne gå på jobb og vite at du kan glede deg. Det er så viktig for meg. Bryan Cranston skriver i boken A Life In Parts (2016) at han lager lister, hvor han gir poeng til manus, regissør, gjengen, opplevelsen og så videre. Så velger han ut i fra det om han vil være med på prosjektet eller ikke. Du skal stå opp og være der, så skal du hjem igjen. Det er dét jeg som menneske kommer til å huske. Resultatet kommer ingen til å huske om 200 år.

Magefølelsen

Arbeidet han legger inn som skuespiller er stort sett det samme – enten det er i teater, tv-serie eller på film.

– Men forskjellen er den tiden du får til rådighet. Det er veldig mye som skjer i en scene i spill sammen med en medskuespiller. Vi kan sitte hver for oss hjemme og analysere til vi blir grønne, men det er i møte med medskuespilleren magien skjer. Karakterutvikling er så mye lettere på teater, der vi har åtte uker sammen med et ensemble hvor vi leker oss på gulvet. Det får man ikke gjort på film. Det kommer automatisk i en tv-serie. Det er åtte episoder av Jordbrukerne på ca. 45 minutter. Det er opp mot fire spillefilmer på 90 minutter.

For ham er prosjektet det avgjørende, ikke formatet.

– Men jeg liker 90-minutter’n veldig godt. Det er så gøy å se på en god gammel 90-minutter. Jeg synes det er noe veldig tilfredsstillende å få servert en historie innenfor de rammene. Jeg tror ikke jeg foretrekker tv-serie overfor film.

Han takker ofte nei til tilbud.

– Det er mye kult som har kommet min vei den siste tiden. Tidligere i karrieren min ble jeg veldig allergisk mot roller der de ville ha en brun person. Da var det lett å si nei. Noen ganger har jeg ikke helt følelse for prosjektet. Jeg synes det er utrolig vanskelig å jobbe mot en sånn magefølelse. Jeg blir bedre og bedre på det. Men bare å kjenne etter i magen om det er bra eller dårlig ut ifra manuset. Det er utfordrende.

MENY