Motstand som metode

Motstand som metode

– Her kunne jeg jobbe intuitivt med det jeg tidligere i mer klassiske produksjoner har erfart gikk tapt, forteller Itonje Søimer Guttormsen om sin spillefilmdebut GRITT, som nå er klar for norske kinoer. Her forteller hun om en uortodoks prosess som hun utviklet i nært samarbeid med Birgitte Larsen i hovedrollen.

«Ambisjonen er å skildre en sannferdig erfaring av å være til, gjennom et menneske som kolliderer med det rådende og kjemper for sin livsrett, både ovenfor andre og seg selv – med alvor, humor og suspens”. Dette utdraget fra Itonje Søimer Guttormsens Master i regi fra Valand Akademiet i 2018, kan leses som et manifest for hennes langfilmdebut GRITT.

Det utforskende, stringente og annerledes uttrykket som gjorde kortfilmen Retrett til en perle og prisvinner, er nå testet ut i det lange formatet.

Hovedpersonen Gritt er en kvinneskikkelse vi knapt har sett maken til i norsk film. «Hun dro rett fra dramaskole til Hollywood, men møtte raskt veggen og endret kurs,» heter det i omtalen. «17 omflakkende år senere er hun tilbake i Oslo. Mens hennes tidligere studievenner gjør karrierer på Oslos teaterscener, brenner hun for å virkeliggjøre et stort, radikalt kunstprosjekt».

«Den bittersøte bysymfonien Gritt er i mine øyne den beste norske debutfilmen på 14 år», skriver Jon Inge Faldalen her på rushprint.no. “Guttormsen peker med sosiokulturell fingerspissfølelse på et menneske og et Oslo, i et byportrett av de sjeldne, med underliggjøring av det kjente og hjemliggjøring av det ukjente».

Som kortfilmen Retrett er filmen skapt utenfor de vante produksjonskonvensjonene. Gritt konkurrerte som eneste norske bidrag under Rotterdam film festival og om den prestisjefylte Dragon Award  på Göteborg Internasjonale filmfestival. Filmen har norsk kinopremiere denne uken.

Radikaliseringsprosess

Hvordan oppstod idéen til denne filmen?

– Idéen om en kvinne som gjennomgikk en radikaliseringsprosess i kunstens tjeneste kom i 2009. Da så jeg konturene av en spillefilm-triologi med Birgitte Larsen i hovedrollen. Denne brysomme, søkende kvinnekarakteren hadde vært sentral i flere filmer allerede, parallelt med at jeg ble nær sagt besatt av den ustyrlige Lilith fra Bibelen, Adams første fortrengte kone som forlot Eden til fordel for det frie, ville. Karakteren er en hard negl, hun bærer en veldig sårbar trass som fremkalles i møte med ulike situasjoner, og det setter fantasien min i sving og kan by på både tragedie og komikk. Jeg kjente nok på noe av den samme trassen i møte med Den norske filmskolen, hvor skaperlysten fikk en trøkk i møte med rigide konvensjoner og begrensende formater, og jeg fikk lyst til å sprenge grensene.

Motstand mot begrensninger er en viktig del av ditt kunstnerskap, hvorfor?

– Jeg har en grunnleggende motstand mot systemer og formater som setter i bås for enkelhets skyld, jeg tror vi forminsker eller forbigår mye da. Manglende spillerom til å forstå det som bor i en, og en tumleplass til å folde dette ut, ender fort destruktivt med nevroser, trass og desillusjon.

Nevroser, trass og desillusjon er også mye av det som preger hovedkarakteren Gritt. Du har utviklet Gritt tett sammen med skuespilleren. Hvordan startet samarbeidet?

– Birgitte og jeg jobbet sammen første gang på min midtfilm fra filmskolen i 2007, og jeg så med beundring på hvordan hun fylte sin rolle med integritet, humor og en helt spesiell nerve. Det ble naturlig å utforske dette landskapet videre med henne, og vi har laget flere prosjekter hvor denne spesielle kvinnetypen har presset seg på, før hun endelig fikk bli til Gritt gjennom Retrett, fra 2016.

Sjelelig smerte og selvironi

Gritt er en usedvanlig kvinnelig karakter. Flere av hennes handlinger virker grenseløse og det er lett å mislike henne.  Det har ofte vært et tabu å inkludere hele spekteret i en kvinnelig karakter – med flere negative sider. Kvinner i opposisjon eller drift, på kanten av samfunnet virker som en kjernetematikk i dine filmer?

– Det springer ut av at jeg har savnet kvinner å identifisere meg med. Bortsett fra i Pippi Langstrømpe og Pianolæreren har det vært få som jeg føler virkelig har fått bryte med forventninger til hva det vil si å være kvinne, og det skaper jo identitetsproblemer. Noe av det mest spennende med dette arbeidet, er å jobbe med den ambivalensen Gritt fremkaller. At hun tiltrekker og støter fra seg. Hun er så drevet, utålmodig og kompromissløs, og har ikke behov for å please eller gjøre sosiale situasjoner lette. Samtidig er hun så ensom, skjør og idealistisk. Det gjør henne veldig frustrerende, men også fascinerende. Hun bryter med flere av de klassisk kvinnelige egenskapene. Jeg håper jo at publikum vil føle på dette, og at de vil undre seg over hvorfor de reagerer på henne som de gjør. For eksempel kan det nok være lett å tenke; kan du ikke bare ta det litt rolig, skaff deg en jobb og familie? Men det er jo det mest krenkende hun kan høre, gitt at det hun kjemper for med livet som innsats, er i å få gi seg selv fullstendig til en større sak, et kunstnerisk prosjekt til verdens beste.

Hvordan har det vært å utvikle nyansene i en karakter som Gritt?

– Det er en balansegang mellom å lodde dypt i sjelelig smerte og steppe ut i selvironi. Birgitte og jeg snakker mye om disse nyansene, sånn generelt i livet og i forhold til Gritt. Fordi vi har utvidet dette språket og blikket sammen gjennom mange år, faller det naturlig å leke med det. Samtidig er jo noe av det mest fantastiske med film som medium at den gjennom virkemidler som musikk og visualitet kan uttrykke det som ikke kan sies med ord, og man kan få fatt på noe mer i opplevelsen av å være til, enn hva man kan snakke seg frem til.

Vi støtes vekk fra Gritt, men trekkes også mot henne. Hvordan jobbet du med å få fram denne dansen mellom empati og antipati?

– Jeg er opptatt av at vi skal ha sympati med alle i filmen. Scenene skal være mangfoldige nok til at vi utvider vår forståelse. For eksempel i åpningsscenen med Birgitte og Marte. Der går vi gjennom flere ledd hvor vi som tilskuere får møte våre egne fordommer og trenge dypere inn i relasjonen. Disse svingningene ligger allerede i manus, men for at de skal oppleves sanne og nyanserte nok krever det at det skjer i real time. Og det er denne dansen, som du så fint kaller det, vi jobber med å fremkalle på sett, når vi lar scener utspille seg. (Intervjuet fortsetter etter neste bilde)


Les også: Om å finne sin grittske side – intervju med Birgitte Larsen


Den brysomme kvinnen og naturen

Gritt er en skildring av en person uten sikkerhetsnett, en person som lever i en grensetilværelse. Filmen forteller om karakteren Gritt sin krise, men kan også oppfattes som samfunnskritisk. Har vårt samfunn blitt for strikt til å romme plass for mennesker som Gritt?

– Ja, det tenker jeg så absolutt. Jeg opplever at vi lever i et utpreget trygghetssøkende og konformt samfunn hvor folk tilsynelatende higer etter det samme; fast jobb, godt møblerte hjem, veltilpassede barn og en dels sportslig, dels koselig fritid. Og jeg kritiserer ikke den type liv, men ikke alle kan eller vil inngå i denne normen. De opplever derfor å befinne seg i grenseland. Hvis vi som samfunn klarer å romme det ville og frie i mennesket, tror jeg vi ville hatt færre mennesker med opphold i psykiatri og rusomsorg. Min film er et forsøk på å gi dette grenselandet verdi.

Kan du utdype mer om denne brysomme kvinnen og referansene til Lillith?

– Gritt sitt prosjekt, hennes brennende ønske om å komme til utrykk kunstnerisk uten å komme til orde, kan sees opp mot historien om Lillith i Bibelen. Hun ble fordrevet. Dette utenforskapet deler Gritt og Lillith. Men det handler ikke bare om utenforskap, men også om å være frihetssøkende, rebelsk og samskapende med krefter i naturen, noe Gritt kommer frem til utover i filmen.

 Du har også viet et helt parti i filmen til Skogen. Disse sekvensene har en sterkt poetisk, men også rituell karakter. Hvordan har du jobbet frem denne magien?

– Det var hele tiden klart for meg at Gritts frelse lå langt fra folk og allfarveg, i møte med stillheten og naturens krefter. Det er mye fokus på at vi blir til i relasjoner, men jeg ville slå et slag for relasjonen vi har til det innerste i mennesket, hva nå enn det er. Når vi ikke finner støtte i relasjoner, kan naturen gi både trøst og spillerom. Da blir sansene skjerpet. Om man da etter hvert begynner å utforske, baller det på seg.

– Jeg ville at Gritts nye virkelighet skulle være praktisk og lyrisk, og at hun i sine bevegelser skulle oppheve skillet mellom natur og kunst, transcendere helt enkelt. For å få til det måtte vi ut og leve Gritts virkelighet. Både Birgitte, Patrik og jeg var der ute og observerte, eksperimenterte og filmet på 16mm flere ganger over 3 år. Så koplet jeg på kunstner Marianne Stranger som scenograf for den sekvensen, og vi jobbet lekent og grundig frem Gritts utvikling gjennom kostymer og rekvisitter. Jeg involverte også forfatter, arkitekt og heksekokk Siri Kathinka Valdez til å fremkalle ulike remedier, ja selv naboen til hytta kom med sitt. I denne suppa steg Gritts nye virkelighet frem mens vinter ble til sommer. Naturen ga oss de aller største gaver.

Å plassere fiksjonen i virkeligheten

Du har plassert Gritt inn i eksisterende miljøer, som Kvinnekollektivet på Kampen, Grusomhetens teater med Lars Øyno, Marte Goksøyr og andre skuespillere som spiller seg selv. Er dette også dine miljøer?

– Ja, jeg bodde selv i Kvinnekollektivet i flere år. Dette er miljøer og personer jeg kjenner godt eller er fascinert av.

Du lar altså en fiksjonell karakter møte virkelige miljøer. Hvordan gikk du frem?

– Det er en sann gave å ha en medskapende skuespiller som Birgitte som kjenner karakteren ut og inn. Jeg skriver manus, men de blir som regel lagt igjen hjemme. Når vi kommer på sett, og da især hvis vi skal lage en scene med amatører, setter vi oss alle inn i hva situasjonen er, og så hiver Birgitte seg ut i det som Gritt. Da er hun så troverdig at alle danser med. Jeg har enda ikke opplevd at noen som har vært med, ikke har fungert, og det er nok godt hjulpet av Birgittes imponerende innlevelse. Dessuten er Gritt-karakteren så aktiv og handlende og umulig å forholde seg nøytral til, at det fremkaller drama bare det. I de mer skrevne scenene med proffe skuespillere, har vi også spilt ut hele scenarioene for å få mest mulig improvisasjon. Scenene varer da inntil 30 minutter, men kan ende som tre minutter i den ferdige filmen. Jeg er med andre ord ikke interessert i å lage filmscenen der og da, men heller skape virkelige situasjoner jeg siden lager filmfortelling av, i klippen.

Kan du si noe mer om hvordan dere improviserer i virkelige miljøer?

– For eksempel i scenen på Tøyen Fitness og Kaffe, hvor Gritt søker trøst og styrke etter et knusende avslag på prosjektet sitt. Jeg har selv trent der og fått både trøst og styrke i den lange prosessen det var å finansiere filmen. Ergo visste jeg hva som bodde i treneren Shoukat Cangezi av både klokskap, humor og musikalske impulser. Ved min måte å skrive på, inkluderer jeg de og det jeg finner fascinerende. Når vi skulle filme, sendte jeg Birgitte først på en prøvetime, så de ble kjent. Så drodlet og filosoferte jeg videre med Shoukat på diverse treninger, en form for snik-regi kan man kanskje si. Da vi så kom og skulle filme, var det bare å hive seg ut i. Jeg ante jo ikke da om det kom til å klaffe, men den risikoen er jo halve moroa, og vips! så glemte vi at det var fiksjon og ikke virkelighet.

Hvordan samarbeider du med fotografen under disse improvisasjonene?

– Her er jeg så heldig å ha en fantastisk modig fotograf i Patrik Säfström, som dessuten har mye erfaring fra dokumentar. Vi har gjort grundige forberedelser og skissert et utrykk for de ulike delene av filmen – faktisk med 5-rytmers dansebegrepet som pekepinn (flyt, stakkato, kaos, lyrikk, stillhet), og testet ulike formater, bevegelser og verktøy for å fremkalle det. Da er vi friere til å la handlingen og alt som oppstår stå i forgrunnen. Da blir det også mer sømløst å finne visuelle løsninger på stedet.

Dere har hatt et spesielt mantra for denne typen uforutsigbar opptaksmetode…

– Ja. Mer tillit, mindre sikkerhet!

Patrik Säfstrøm har vært din hovedfotograf. Men siden opptaket har strukket seg over 3 år har det vært perioder med andre, blant annet Egil Håskjold Larsen, som også har vært med på steadycam. Hvordan stiller de seg til erfaringen med denne typen friere opptak?

– De har begge oppfordret meg til å våge å fortsette å ta denne risikoen, og det har vært en stor gave! Da kunne vi være trippelt så vågale.

Hva er fordelene og ulempene ved denne metoden?

– Når vi improviserer over en scene krever det at jeg holder hele filmen i hodet, at jeg klipper i tankene, mens scenen utfolder seg. Det er mer krevende, men gaven er alle de ekstra  spontane tingene vi vinner.

Rom for å utforske

Du skriver i din master at den konvensjonelle måten å forberede og gjennomføre opptak på, gjorde opptakene stive og hindret deg i å skape det utrykket du lette etter. Kan du si noe om hvordan du fant din metode?

– I arbeidet med Retrett fant jeg frem til en produksjonsmodell som gav rom til å skape på en egenartet og utforskende måte. Filmen ble til på et lite budsjett og jeg gjorde det meste selv, i mitt tempo. Jeg prioriterte å filme kronologisk med flere dagers pause mellom opptak, for å summe meg og integrere alt som kom som gaver i den åpne prosessen. Dessuten måtte jeg klippe i bolker med mange ukers mellomrom fordi jeg lagde et scenekunstprosjekt, tok en master og jobbet for den kulturelle skolesekken parallelt. Dermed rakk jeg aldri å bli blind eller lei og gikk i grunn bare å lengta etter å få klippe videre.

– I arbeidet med spillefilmen var jeg opptatt av å videreføre det spillerommet. Fordi vi gikk igang med å lage filmen på et lite stipend og fortsatte ettersom finansieringen kom på plass, strakk opptakene seg over tre år. Selv om det denne gangen ikke ble filmet kronologisk, har hver enkelt sekvens vært veldig beskyttet. For at jeg skal kunne trenge helt inn i det jeg arbeider med, nytter det ikke at morgendagens opptak står å tripper på tinningen. Men der er folk tydeligvis forskjellige! Likevel tror jeg flere kunne hatt nytte av modeller som verner om det skjøre i det skapende mennesket og mindre om hva som er kostnadseffektivt.

Hva er det din metode tilfører bortsett fra dette spontane du akkurat har beskrevet?

– Fordi jeg i Retrett produserte og klipte selv, fikk jeg en tydelig fornemmelse av valgene i alle ledd. Jeg kunne jobbe intuitivt med det jeg tidligere i mer klassiske produksjoner har erfart gikk tapt i prosesser av forklaring til ulike samarbeidspartnere. Det var avgjørende for å ta den helt ut og tåle å arbeide lenge nok i tvil til at noe nytt kunne oppstå, noe det aldri var tid eller rom for på filmskolen. Med Retrett som bakteppe var det mye tryggere å inngå nye samarbeider, og i langfilmen har jeg både produsent og medklippere. Deres tillit til metoden og materialet har vært avgjørende for filmens ferdige form.

I din master fremhever du din isolerte klippeprosess som forløsende.

– Fordi klipp handler om rytme, assosiasjon og feeling og sånn sett sitter i kroppen, føltes det forkludrende å skulle oversette dette til ord for en klipper, fremfor å utforske det selv med egne hender. Jeg ønsker å jobbe intuitivt og utforskende og vil i minst mulig grad måtte bruke ord for å komme frem til løsninger.

Fortell mer om hvordan du delte klippeprosessen med flere.

– Klipperne Geir Ørnholt og Michal Leczylowski har vært inne i ulike faser. Filmen har 106 scener og veldig mange av de har mange timers opptak som jeg nitidig logger. Da jeg etterhvert fikk Geir ombord, gav jeg han de mer manusdrevne spill-scenene, mens jeg jobbet videre med de mer lyriske og improviserte delene. Også byttet vi. Geirs ubegrensede medfølelse for Gritt og sans for prosjektet var en stor positiv kraft i det krevende arbeidet.

Hvordan løste du så ansvaret med å skulle få helhet, struktur og ikke minst en kinovennlig lengde på filmen?

– Michal Leczylowski kom inn og klippet filmen ned fra fem timer til rundt halvannen time på to uker. Hans skarpe blikk og erfarne hender fant inn til beinet av fortellinga. Selv om det var en brutal opplevelse å se den versjonen, sparte det oss for en veldig lang prosess. Så klippet vi sammen i seks lærerike uker. Så klippet jeg siste etappe alene. Dette for å hente frem de ordene eller bildene eller bevegelsene det ikke er godt å forklare hvorfor må med, men som må med for at det skal oppleves som mitt språk.

Tilblivelsen av denne filmen har ledet til noe du lenge trodde ikke var mulig for deg: et samarbeid med en produsent.  Hvordan har det vært å jobbe med Maria Ekerhovd i Mer Film? 

– Det har vært en svært positiv opplevelse som filmen ikke kunne vært foruten. Maria har vist meg full tillitt i det kunstneriske og vært nysgjerrig på min arbeidsmetode, og jeg har fått drifte produksjonen deretter. Hennes urokkelig støtte har holdt gnisten oppe i prosjektet, mens vi brukte lang tid på å skaffe finansiering. I den avsluttende klippefasen og i ferdigsstillingen har vi vært veldig samspilte, og det er et stort pluss at Mer film også står for distribusjonen, for det er godt å merke at det er et vi rundt filmen når den nå skal møte sitt publikum.


Les også: Om å finne sin grittske side – intervju med Birgitte Larsen


 

Motstand som metode

Motstand som metode

– Her kunne jeg jobbe intuitivt med det jeg tidligere i mer klassiske produksjoner har erfart gikk tapt, forteller Itonje Søimer Guttormsen om sin spillefilmdebut GRITT, som nå er klar for norske kinoer. Her forteller hun om en uortodoks prosess som hun utviklet i nært samarbeid med Birgitte Larsen i hovedrollen.

«Ambisjonen er å skildre en sannferdig erfaring av å være til, gjennom et menneske som kolliderer med det rådende og kjemper for sin livsrett, både ovenfor andre og seg selv – med alvor, humor og suspens”. Dette utdraget fra Itonje Søimer Guttormsens Master i regi fra Valand Akademiet i 2018, kan leses som et manifest for hennes langfilmdebut GRITT.

Det utforskende, stringente og annerledes uttrykket som gjorde kortfilmen Retrett til en perle og prisvinner, er nå testet ut i det lange formatet.

Hovedpersonen Gritt er en kvinneskikkelse vi knapt har sett maken til i norsk film. «Hun dro rett fra dramaskole til Hollywood, men møtte raskt veggen og endret kurs,» heter det i omtalen. «17 omflakkende år senere er hun tilbake i Oslo. Mens hennes tidligere studievenner gjør karrierer på Oslos teaterscener, brenner hun for å virkeliggjøre et stort, radikalt kunstprosjekt».

«Den bittersøte bysymfonien Gritt er i mine øyne den beste norske debutfilmen på 14 år», skriver Jon Inge Faldalen her på rushprint.no. “Guttormsen peker med sosiokulturell fingerspissfølelse på et menneske og et Oslo, i et byportrett av de sjeldne, med underliggjøring av det kjente og hjemliggjøring av det ukjente».

Som kortfilmen Retrett er filmen skapt utenfor de vante produksjonskonvensjonene. Gritt konkurrerte som eneste norske bidrag under Rotterdam film festival og om den prestisjefylte Dragon Award  på Göteborg Internasjonale filmfestival. Filmen har norsk kinopremiere denne uken.

Radikaliseringsprosess

Hvordan oppstod idéen til denne filmen?

– Idéen om en kvinne som gjennomgikk en radikaliseringsprosess i kunstens tjeneste kom i 2009. Da så jeg konturene av en spillefilm-triologi med Birgitte Larsen i hovedrollen. Denne brysomme, søkende kvinnekarakteren hadde vært sentral i flere filmer allerede, parallelt med at jeg ble nær sagt besatt av den ustyrlige Lilith fra Bibelen, Adams første fortrengte kone som forlot Eden til fordel for det frie, ville. Karakteren er en hard negl, hun bærer en veldig sårbar trass som fremkalles i møte med ulike situasjoner, og det setter fantasien min i sving og kan by på både tragedie og komikk. Jeg kjente nok på noe av den samme trassen i møte med Den norske filmskolen, hvor skaperlysten fikk en trøkk i møte med rigide konvensjoner og begrensende formater, og jeg fikk lyst til å sprenge grensene.

Motstand mot begrensninger er en viktig del av ditt kunstnerskap, hvorfor?

– Jeg har en grunnleggende motstand mot systemer og formater som setter i bås for enkelhets skyld, jeg tror vi forminsker eller forbigår mye da. Manglende spillerom til å forstå det som bor i en, og en tumleplass til å folde dette ut, ender fort destruktivt med nevroser, trass og desillusjon.

Nevroser, trass og desillusjon er også mye av det som preger hovedkarakteren Gritt. Du har utviklet Gritt tett sammen med skuespilleren. Hvordan startet samarbeidet?

– Birgitte og jeg jobbet sammen første gang på min midtfilm fra filmskolen i 2007, og jeg så med beundring på hvordan hun fylte sin rolle med integritet, humor og en helt spesiell nerve. Det ble naturlig å utforske dette landskapet videre med henne, og vi har laget flere prosjekter hvor denne spesielle kvinnetypen har presset seg på, før hun endelig fikk bli til Gritt gjennom Retrett, fra 2016.

Sjelelig smerte og selvironi

Gritt er en usedvanlig kvinnelig karakter. Flere av hennes handlinger virker grenseløse og det er lett å mislike henne.  Det har ofte vært et tabu å inkludere hele spekteret i en kvinnelig karakter – med flere negative sider. Kvinner i opposisjon eller drift, på kanten av samfunnet virker som en kjernetematikk i dine filmer?

– Det springer ut av at jeg har savnet kvinner å identifisere meg med. Bortsett fra i Pippi Langstrømpe og Pianolæreren har det vært få som jeg føler virkelig har fått bryte med forventninger til hva det vil si å være kvinne, og det skaper jo identitetsproblemer. Noe av det mest spennende med dette arbeidet, er å jobbe med den ambivalensen Gritt fremkaller. At hun tiltrekker og støter fra seg. Hun er så drevet, utålmodig og kompromissløs, og har ikke behov for å please eller gjøre sosiale situasjoner lette. Samtidig er hun så ensom, skjør og idealistisk. Det gjør henne veldig frustrerende, men også fascinerende. Hun bryter med flere av de klassisk kvinnelige egenskapene. Jeg håper jo at publikum vil føle på dette, og at de vil undre seg over hvorfor de reagerer på henne som de gjør. For eksempel kan det nok være lett å tenke; kan du ikke bare ta det litt rolig, skaff deg en jobb og familie? Men det er jo det mest krenkende hun kan høre, gitt at det hun kjemper for med livet som innsats, er i å få gi seg selv fullstendig til en større sak, et kunstnerisk prosjekt til verdens beste.

Hvordan har det vært å utvikle nyansene i en karakter som Gritt?

– Det er en balansegang mellom å lodde dypt i sjelelig smerte og steppe ut i selvironi. Birgitte og jeg snakker mye om disse nyansene, sånn generelt i livet og i forhold til Gritt. Fordi vi har utvidet dette språket og blikket sammen gjennom mange år, faller det naturlig å leke med det. Samtidig er jo noe av det mest fantastiske med film som medium at den gjennom virkemidler som musikk og visualitet kan uttrykke det som ikke kan sies med ord, og man kan få fatt på noe mer i opplevelsen av å være til, enn hva man kan snakke seg frem til.

Vi støtes vekk fra Gritt, men trekkes også mot henne. Hvordan jobbet du med å få fram denne dansen mellom empati og antipati?

– Jeg er opptatt av at vi skal ha sympati med alle i filmen. Scenene skal være mangfoldige nok til at vi utvider vår forståelse. For eksempel i åpningsscenen med Birgitte og Marte. Der går vi gjennom flere ledd hvor vi som tilskuere får møte våre egne fordommer og trenge dypere inn i relasjonen. Disse svingningene ligger allerede i manus, men for at de skal oppleves sanne og nyanserte nok krever det at det skjer i real time. Og det er denne dansen, som du så fint kaller det, vi jobber med å fremkalle på sett, når vi lar scener utspille seg. (Intervjuet fortsetter etter neste bilde)


Les også: Om å finne sin grittske side – intervju med Birgitte Larsen


Den brysomme kvinnen og naturen

Gritt er en skildring av en person uten sikkerhetsnett, en person som lever i en grensetilværelse. Filmen forteller om karakteren Gritt sin krise, men kan også oppfattes som samfunnskritisk. Har vårt samfunn blitt for strikt til å romme plass for mennesker som Gritt?

– Ja, det tenker jeg så absolutt. Jeg opplever at vi lever i et utpreget trygghetssøkende og konformt samfunn hvor folk tilsynelatende higer etter det samme; fast jobb, godt møblerte hjem, veltilpassede barn og en dels sportslig, dels koselig fritid. Og jeg kritiserer ikke den type liv, men ikke alle kan eller vil inngå i denne normen. De opplever derfor å befinne seg i grenseland. Hvis vi som samfunn klarer å romme det ville og frie i mennesket, tror jeg vi ville hatt færre mennesker med opphold i psykiatri og rusomsorg. Min film er et forsøk på å gi dette grenselandet verdi.

Kan du utdype mer om denne brysomme kvinnen og referansene til Lillith?

– Gritt sitt prosjekt, hennes brennende ønske om å komme til utrykk kunstnerisk uten å komme til orde, kan sees opp mot historien om Lillith i Bibelen. Hun ble fordrevet. Dette utenforskapet deler Gritt og Lillith. Men det handler ikke bare om utenforskap, men også om å være frihetssøkende, rebelsk og samskapende med krefter i naturen, noe Gritt kommer frem til utover i filmen.

 Du har også viet et helt parti i filmen til Skogen. Disse sekvensene har en sterkt poetisk, men også rituell karakter. Hvordan har du jobbet frem denne magien?

– Det var hele tiden klart for meg at Gritts frelse lå langt fra folk og allfarveg, i møte med stillheten og naturens krefter. Det er mye fokus på at vi blir til i relasjoner, men jeg ville slå et slag for relasjonen vi har til det innerste i mennesket, hva nå enn det er. Når vi ikke finner støtte i relasjoner, kan naturen gi både trøst og spillerom. Da blir sansene skjerpet. Om man da etter hvert begynner å utforske, baller det på seg.

– Jeg ville at Gritts nye virkelighet skulle være praktisk og lyrisk, og at hun i sine bevegelser skulle oppheve skillet mellom natur og kunst, transcendere helt enkelt. For å få til det måtte vi ut og leve Gritts virkelighet. Både Birgitte, Patrik og jeg var der ute og observerte, eksperimenterte og filmet på 16mm flere ganger over 3 år. Så koplet jeg på kunstner Marianne Stranger som scenograf for den sekvensen, og vi jobbet lekent og grundig frem Gritts utvikling gjennom kostymer og rekvisitter. Jeg involverte også forfatter, arkitekt og heksekokk Siri Kathinka Valdez til å fremkalle ulike remedier, ja selv naboen til hytta kom med sitt. I denne suppa steg Gritts nye virkelighet frem mens vinter ble til sommer. Naturen ga oss de aller største gaver.

Å plassere fiksjonen i virkeligheten

Du har plassert Gritt inn i eksisterende miljøer, som Kvinnekollektivet på Kampen, Grusomhetens teater med Lars Øyno, Marte Goksøyr og andre skuespillere som spiller seg selv. Er dette også dine miljøer?

– Ja, jeg bodde selv i Kvinnekollektivet i flere år. Dette er miljøer og personer jeg kjenner godt eller er fascinert av.

Du lar altså en fiksjonell karakter møte virkelige miljøer. Hvordan gikk du frem?

– Det er en sann gave å ha en medskapende skuespiller som Birgitte som kjenner karakteren ut og inn. Jeg skriver manus, men de blir som regel lagt igjen hjemme. Når vi kommer på sett, og da især hvis vi skal lage en scene med amatører, setter vi oss alle inn i hva situasjonen er, og så hiver Birgitte seg ut i det som Gritt. Da er hun så troverdig at alle danser med. Jeg har enda ikke opplevd at noen som har vært med, ikke har fungert, og det er nok godt hjulpet av Birgittes imponerende innlevelse. Dessuten er Gritt-karakteren så aktiv og handlende og umulig å forholde seg nøytral til, at det fremkaller drama bare det. I de mer skrevne scenene med proffe skuespillere, har vi også spilt ut hele scenarioene for å få mest mulig improvisasjon. Scenene varer da inntil 30 minutter, men kan ende som tre minutter i den ferdige filmen. Jeg er med andre ord ikke interessert i å lage filmscenen der og da, men heller skape virkelige situasjoner jeg siden lager filmfortelling av, i klippen.

Kan du si noe mer om hvordan dere improviserer i virkelige miljøer?

– For eksempel i scenen på Tøyen Fitness og Kaffe, hvor Gritt søker trøst og styrke etter et knusende avslag på prosjektet sitt. Jeg har selv trent der og fått både trøst og styrke i den lange prosessen det var å finansiere filmen. Ergo visste jeg hva som bodde i treneren Shoukat Cangezi av både klokskap, humor og musikalske impulser. Ved min måte å skrive på, inkluderer jeg de og det jeg finner fascinerende. Når vi skulle filme, sendte jeg Birgitte først på en prøvetime, så de ble kjent. Så drodlet og filosoferte jeg videre med Shoukat på diverse treninger, en form for snik-regi kan man kanskje si. Da vi så kom og skulle filme, var det bare å hive seg ut i. Jeg ante jo ikke da om det kom til å klaffe, men den risikoen er jo halve moroa, og vips! så glemte vi at det var fiksjon og ikke virkelighet.

Hvordan samarbeider du med fotografen under disse improvisasjonene?

– Her er jeg så heldig å ha en fantastisk modig fotograf i Patrik Säfström, som dessuten har mye erfaring fra dokumentar. Vi har gjort grundige forberedelser og skissert et utrykk for de ulike delene av filmen – faktisk med 5-rytmers dansebegrepet som pekepinn (flyt, stakkato, kaos, lyrikk, stillhet), og testet ulike formater, bevegelser og verktøy for å fremkalle det. Da er vi friere til å la handlingen og alt som oppstår stå i forgrunnen. Da blir det også mer sømløst å finne visuelle løsninger på stedet.

Dere har hatt et spesielt mantra for denne typen uforutsigbar opptaksmetode…

– Ja. Mer tillit, mindre sikkerhet!

Patrik Säfstrøm har vært din hovedfotograf. Men siden opptaket har strukket seg over 3 år har det vært perioder med andre, blant annet Egil Håskjold Larsen, som også har vært med på steadycam. Hvordan stiller de seg til erfaringen med denne typen friere opptak?

– De har begge oppfordret meg til å våge å fortsette å ta denne risikoen, og det har vært en stor gave! Da kunne vi være trippelt så vågale.

Hva er fordelene og ulempene ved denne metoden?

– Når vi improviserer over en scene krever det at jeg holder hele filmen i hodet, at jeg klipper i tankene, mens scenen utfolder seg. Det er mer krevende, men gaven er alle de ekstra  spontane tingene vi vinner.

Rom for å utforske

Du skriver i din master at den konvensjonelle måten å forberede og gjennomføre opptak på, gjorde opptakene stive og hindret deg i å skape det utrykket du lette etter. Kan du si noe om hvordan du fant din metode?

– I arbeidet med Retrett fant jeg frem til en produksjonsmodell som gav rom til å skape på en egenartet og utforskende måte. Filmen ble til på et lite budsjett og jeg gjorde det meste selv, i mitt tempo. Jeg prioriterte å filme kronologisk med flere dagers pause mellom opptak, for å summe meg og integrere alt som kom som gaver i den åpne prosessen. Dessuten måtte jeg klippe i bolker med mange ukers mellomrom fordi jeg lagde et scenekunstprosjekt, tok en master og jobbet for den kulturelle skolesekken parallelt. Dermed rakk jeg aldri å bli blind eller lei og gikk i grunn bare å lengta etter å få klippe videre.

– I arbeidet med spillefilmen var jeg opptatt av å videreføre det spillerommet. Fordi vi gikk igang med å lage filmen på et lite stipend og fortsatte ettersom finansieringen kom på plass, strakk opptakene seg over tre år. Selv om det denne gangen ikke ble filmet kronologisk, har hver enkelt sekvens vært veldig beskyttet. For at jeg skal kunne trenge helt inn i det jeg arbeider med, nytter det ikke at morgendagens opptak står å tripper på tinningen. Men der er folk tydeligvis forskjellige! Likevel tror jeg flere kunne hatt nytte av modeller som verner om det skjøre i det skapende mennesket og mindre om hva som er kostnadseffektivt.

Hva er det din metode tilfører bortsett fra dette spontane du akkurat har beskrevet?

– Fordi jeg i Retrett produserte og klipte selv, fikk jeg en tydelig fornemmelse av valgene i alle ledd. Jeg kunne jobbe intuitivt med det jeg tidligere i mer klassiske produksjoner har erfart gikk tapt i prosesser av forklaring til ulike samarbeidspartnere. Det var avgjørende for å ta den helt ut og tåle å arbeide lenge nok i tvil til at noe nytt kunne oppstå, noe det aldri var tid eller rom for på filmskolen. Med Retrett som bakteppe var det mye tryggere å inngå nye samarbeider, og i langfilmen har jeg både produsent og medklippere. Deres tillit til metoden og materialet har vært avgjørende for filmens ferdige form.

I din master fremhever du din isolerte klippeprosess som forløsende.

– Fordi klipp handler om rytme, assosiasjon og feeling og sånn sett sitter i kroppen, føltes det forkludrende å skulle oversette dette til ord for en klipper, fremfor å utforske det selv med egne hender. Jeg ønsker å jobbe intuitivt og utforskende og vil i minst mulig grad måtte bruke ord for å komme frem til løsninger.

Fortell mer om hvordan du delte klippeprosessen med flere.

– Klipperne Geir Ørnholt og Michal Leczylowski har vært inne i ulike faser. Filmen har 106 scener og veldig mange av de har mange timers opptak som jeg nitidig logger. Da jeg etterhvert fikk Geir ombord, gav jeg han de mer manusdrevne spill-scenene, mens jeg jobbet videre med de mer lyriske og improviserte delene. Også byttet vi. Geirs ubegrensede medfølelse for Gritt og sans for prosjektet var en stor positiv kraft i det krevende arbeidet.

Hvordan løste du så ansvaret med å skulle få helhet, struktur og ikke minst en kinovennlig lengde på filmen?

– Michal Leczylowski kom inn og klippet filmen ned fra fem timer til rundt halvannen time på to uker. Hans skarpe blikk og erfarne hender fant inn til beinet av fortellinga. Selv om det var en brutal opplevelse å se den versjonen, sparte det oss for en veldig lang prosess. Så klippet vi sammen i seks lærerike uker. Så klippet jeg siste etappe alene. Dette for å hente frem de ordene eller bildene eller bevegelsene det ikke er godt å forklare hvorfor må med, men som må med for at det skal oppleves som mitt språk.

Tilblivelsen av denne filmen har ledet til noe du lenge trodde ikke var mulig for deg: et samarbeid med en produsent.  Hvordan har det vært å jobbe med Maria Ekerhovd i Mer Film? 

– Det har vært en svært positiv opplevelse som filmen ikke kunne vært foruten. Maria har vist meg full tillitt i det kunstneriske og vært nysgjerrig på min arbeidsmetode, og jeg har fått drifte produksjonen deretter. Hennes urokkelig støtte har holdt gnisten oppe i prosjektet, mens vi brukte lang tid på å skaffe finansiering. I den avsluttende klippefasen og i ferdigsstillingen har vi vært veldig samspilte, og det er et stort pluss at Mer film også står for distribusjonen, for det er godt å merke at det er et vi rundt filmen når den nå skal møte sitt publikum.


Les også: Om å finne sin grittske side – intervju med Birgitte Larsen


 

MENY