En filmens auteur var han, den muntre og intelligente bergenseren. Jan Olav var født 19. oktober 1942 og døde 2. mars. Han dro i sin unge år til England, for å studere arkitektur, men filmen tok ham, og han begynte å skrive for film, fjernsyn og teater.

Han ble skuespiller, regissør, produsent og klipper. Jeg traff ham første gang i 1978 i Centralfilms korridorer, over Jarlen kino, der han gjorde ferdig en film om Edvard Munch, EM – et selvportrett, en de mange kulturfilmer Oslo kinematografer stod bak. Han hadde regi, manus og produksjon på den, som på mange andre kortfilmer på 1970-tallet. Senere var han å se både foran og bak kamera i norske spillefilmer, som i Sølvmunn (1981), Brennende blomster (1985), Bak sju hav (1990) og endelig Døden på Oslo S (1990) hvor han etter sigende, i egenskap av å være innspillingsleder, var et muntrasjonsråd av de sjeldne.

Men han holdt stramt i tømmene. Jan Olav ble Anja Breiens regiassistent på Forfølgelsen (1981) og Ola Solums på Trollsyn (1994) etter Anja Breiens manuskript.

På 1980 tallet utmerket han seg også som en kunstner som tok ansvar, med oppdrag i ulike råd og utvalg for filmbransjen, senest i Statens filmproduksjonsutvalg 1986 – 88.

Sammen med Kjersti Alver, Pål Gengenbach, Knut Jorfald og Alexander Røsler etablerte han produksjonsselskapet Focus on Human Rights 1981, med kortfilmer om menneskerettigheter i hele verden. Han var dessuten en særdeles opplyst og kunnskapsrik kollega, som det var godt å kunne spørre og stimulerende å lytte til, for oss som satt i Filmforbundets styre.

Mest er han kanskje kjent for Soldatene synger ikke lenger, manuskriptet til NRKs jubileums-konkurranse i 1985, som Terje Mærli instruerte. Det var flere eksistensielle problemstillinger i hans tekster, mange av dem knyttet til krig.

Jan Erik Holst

(Foto: Privat).