«Bergen – i all beskjedenhet» går godt på kino og får gode kritikker. Likevel ble filmen utelatt fra Norsk filminstitutts presentasjon av filmvåren. Det opplever filmens produsent og medfinansiør som snevert. – Nå snakkes det om kinodød. Da bør NFI være oppmerksom på alle filmene som drar folk inn på kinoene.
Foto fra premieren i Bergen: fra venstre Elin Sander, Frode Fimland og Elisabeth Kleppe (fotokred: Petronelle S. Halvorsen)
12. januar annonserte Norsk filminstitutt (NFI) vårens norske kinofilmer. Sju dokumentarfilmer og fire fiksjonsfilmer ble grundig presentert for pressen. Men det var én norsk dokumentarfilm som ikke ble presentert, og det var Bergen – i all beskjedenhet. Filmen hadde ordinær premiere 25. desember i Bergen og kommer på kino i andre deler av landet denne våren. Filmen ble heller ikke presentert ved høstlanseringen, selv om den allerede hadde fått forhåndstilsagn om etterhåndstilskudd fra NFI.
Filmen er produsert av Elin Sander og Elisabeth Kleppe ved filmselskapet Aldeles. Frode Fimland har regi, og manus er skrevet av disse tre sammen. Den er basert på et skattkammer av unik arkivfilm og bergensmusikk fra mer enn hundre år – alt fra Edvard Grieg til Lars Vaular – og er produsert i samarbeid med Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana. Sammen med Mediefondet Zefyr, Kulturrådet, Bergen kommune og en rekke private finansiører, har Vestnorsk filmsenter støttet filmen.
Det var likevel ikke nok til at filmen ble inkludert som en del av NFIs presentasjon av den norske filmvåren.
Produsent Elisabeth Kleppe og daglig leder ved Vestnorsk filmsenter, Stine Tveten, er oppgitt over denne utelatelsen, fordi det åpenbart gir et ufullstendig bilde av hvilke norske filmer som går på kino denne våren. Filmen skal vises i de største norske byene, og på omkring 30 andre kinoer over hele landet, forteller Kleppe.
– Dette er en film som beskriver sjelen til Bergen, som var ansett som hovedstaden i Norge fram til ca. 1314. Nummer to-komplekset er noe vi harselerer med i filmen. Men vi adresserer også temaer som by-identitet. Hvem blir inkludert, og hvorfor? Disse spørsmålene er relevant for andre byer og tettsteder også. De forskjellige bydelene som har sin egenart, men som likevel har flere fellestrekk. Vi har intervjuet kjente og ukjente bergensere i alle aldre. Folk som har vokst opp i Bergen, folk som har kommet fra andre deler av Norge og verden til Bergen, om både byen og deres forhold til byen i lys av personlige og historiske hendelser, sier Kleppe.
Byfilm er en etablert sjanger, og det finnes en rekke byfilmer som portretterer byer som Los Angeles, Berlin eller Trondheim. Filmskaperne ble inspirert av Trondheimsreisen (2018), som er produsert av Dag Hoel og regissert av Magnus Skatvold, og som hadde over 30 000 besøkende på kino.
– Vi søkte prosjektstøtte hos NFI og fikk avslag, fordi NFI mener at filmen er lite relevant for andre enn bergensere. Vi mener tvert imot at dette er en film for mange, for historieinteresserte, folk som er opptatt av gamle bilder og gammel film, av byutvikling og arkitektur, og selvsagt også folk som har bodd i Bergen eller har røtter i byen, forteller Kleppe.
Tveten forteller at Vestnorsk filmsenters utgangspunkt for å støtte filmen, var at det ikke bare var en film for bergensere, men at den hadde et større perspektiv og potensial.
– Det er en byfilm. Flere scener fra krigen er med, det er bybranner, framveksten av drabantbyene, ut av slummen og inn i nybyggene. Ja, det er Bergen, men det i seg selv skal ikke diskvalifisere filmen.
Produsenten søkte om lanseringsstøtte i høst og fikk avslag. Filmvåren-presentasjonen er for norske filmer som skal på kino, men det viste seg at er det kun er de filmene som har fått lanseringsstøtte fra NFI som tas med, forteller Kleppe.
– Det er definisjonen deres, men dette kommuniseres ikke tydelig ut. NFI, som forvalter de statlige midlene, går altså ut og sier: «Dette er de norske filmene på kino i vår.» Bergen – i all beskjedenhet blir ikke nevnt. Vi registrerer det, og vi synes det er underlig, særlig i tider som disse når både kinoene og filmprodusentene har det vanskelig.
Da de gikk inn og så nærmere på ordningene, så de at det er mye skjønn i vurderingene av hvem som kan få lanseringsstøtte, sier Tveten.
– Men vi oppfatter den skjønnsmessige vurderingen deres som ganske snever. NFI må være bevisst sin definisjonsmakt. Når de lager sin presentasjon av den norske filmvåren og sier at dette er de elleve filmene som skal opp på kino denne våren, da tenker vi: Hva gjør vi? Bergen – i all beskjedenhet får ikke lanseringsstøtte, heller ikke den drahjelpen man skulle forvente fra en nasjonal institusjon ved at de presenterer alle norske filmer som skal på kino.
Dette er en film som har fått statlige midler og har blitt kvalitetssikret gjennom kunstnerisk vurdering, påpeker Kleppe. I tillegg har den et stort og bredt publikumspotensial.
– Filmen har også fått glitrende kritikker. Det er på tide å se på NFIs ordninger med andre briller og følge utviklingen i kinomarkedet. Og det gjør man jo for så vidt i utviklings- og produksjonsavdelingen i NFI. Der blir vi bedt om å være spesifikke med tanke på publikum. Du skal ha en klart definert primærgruppe, så en sekundærgruppe og så videre. Vi har definert et tydelig publikum, både i søknaden og arbeidet med planleggingen av filmens lansering. Vi gjør nå lanseringen med svært begrensede midler, og jobber særlig aktivt med sosiale medier. Filmens trailer er sett av over 100 000 allerede, og er hyppig delt på sosiale medier. Vi kommer til å bikke 10 000 publikummere i løpet av måneden, noe som er ekstremt bra for en dokumentarfilm i et «koronamarked» med mange stengte kinoer og engstelige publikummere.
Tveten mener at NFI, som er et nasjonalt filminstitutt, ikke klarer å løfte blikket.
– Det er ikke så mange filmer som kommer ut i Norge. NFI prioriterer de filmene de selv har støttet, og gir disse et fortrinn. De ressursene får ikke de andre nasjonale filmene ta del i. Vi får heller ikke diskutert det med dem.
Kleppe peker på mangfoldsbegrepet.
– Det er viktig at vi er spesielt oppmerksomme på historier fra andre steder enn det sentrale Østland. NFI vet ikke best hva folk i regionene vil ha av film, det gjør vi som jobber i regionene. Det de egentlig sier når de ikke vil gi oss lanseringsstøtte, er at filmen ikke har publikumspotensiale. Det ser vi er feil. Når de i tillegg ekskluderer oss fra presentasjonen over norske filmer på kino, blir det en dobbel markering av denne holdningen.
– Vi er en del av den norske filmvåren, legger Tveten til. – I denne vanskelige tiden skulle NFI hatt ekstra åpne øyne. NFI har ansvaret for kinoene i Norge. Nå snakkes det om kinodød. Da bør de være oppmerksomme på alle filmene som drar folk inn på kinoene.
«Bergen – i all beskjedenhet» går godt på kino og får gode kritikker. Likevel ble filmen utelatt fra Norsk filminstitutts presentasjon av filmvåren. Det opplever filmens produsent og medfinansiør som snevert. – Nå snakkes det om kinodød. Da bør NFI være oppmerksom på alle filmene som drar folk inn på kinoene.
Foto fra premieren i Bergen: fra venstre Elin Sander, Frode Fimland og Elisabeth Kleppe (fotokred: Petronelle S. Halvorsen)
12. januar annonserte Norsk filminstitutt (NFI) vårens norske kinofilmer. Sju dokumentarfilmer og fire fiksjonsfilmer ble grundig presentert for pressen. Men det var én norsk dokumentarfilm som ikke ble presentert, og det var Bergen – i all beskjedenhet. Filmen hadde ordinær premiere 25. desember i Bergen og kommer på kino i andre deler av landet denne våren. Filmen ble heller ikke presentert ved høstlanseringen, selv om den allerede hadde fått forhåndstilsagn om etterhåndstilskudd fra NFI.
Filmen er produsert av Elin Sander og Elisabeth Kleppe ved filmselskapet Aldeles. Frode Fimland har regi, og manus er skrevet av disse tre sammen. Den er basert på et skattkammer av unik arkivfilm og bergensmusikk fra mer enn hundre år – alt fra Edvard Grieg til Lars Vaular – og er produsert i samarbeid med Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana. Sammen med Mediefondet Zefyr, Kulturrådet, Bergen kommune og en rekke private finansiører, har Vestnorsk filmsenter støttet filmen.
Det var likevel ikke nok til at filmen ble inkludert som en del av NFIs presentasjon av den norske filmvåren.
Produsent Elisabeth Kleppe og daglig leder ved Vestnorsk filmsenter, Stine Tveten, er oppgitt over denne utelatelsen, fordi det åpenbart gir et ufullstendig bilde av hvilke norske filmer som går på kino denne våren. Filmen skal vises i de største norske byene, og på omkring 30 andre kinoer over hele landet, forteller Kleppe.
– Dette er en film som beskriver sjelen til Bergen, som var ansett som hovedstaden i Norge fram til ca. 1314. Nummer to-komplekset er noe vi harselerer med i filmen. Men vi adresserer også temaer som by-identitet. Hvem blir inkludert, og hvorfor? Disse spørsmålene er relevant for andre byer og tettsteder også. De forskjellige bydelene som har sin egenart, men som likevel har flere fellestrekk. Vi har intervjuet kjente og ukjente bergensere i alle aldre. Folk som har vokst opp i Bergen, folk som har kommet fra andre deler av Norge og verden til Bergen, om både byen og deres forhold til byen i lys av personlige og historiske hendelser, sier Kleppe.
Byfilm er en etablert sjanger, og det finnes en rekke byfilmer som portretterer byer som Los Angeles, Berlin eller Trondheim. Filmskaperne ble inspirert av Trondheimsreisen (2018), som er produsert av Dag Hoel og regissert av Magnus Skatvold, og som hadde over 30 000 besøkende på kino.
– Vi søkte prosjektstøtte hos NFI og fikk avslag, fordi NFI mener at filmen er lite relevant for andre enn bergensere. Vi mener tvert imot at dette er en film for mange, for historieinteresserte, folk som er opptatt av gamle bilder og gammel film, av byutvikling og arkitektur, og selvsagt også folk som har bodd i Bergen eller har røtter i byen, forteller Kleppe.
Tveten forteller at Vestnorsk filmsenters utgangspunkt for å støtte filmen, var at det ikke bare var en film for bergensere, men at den hadde et større perspektiv og potensial.
– Det er en byfilm. Flere scener fra krigen er med, det er bybranner, framveksten av drabantbyene, ut av slummen og inn i nybyggene. Ja, det er Bergen, men det i seg selv skal ikke diskvalifisere filmen.
Produsenten søkte om lanseringsstøtte i høst og fikk avslag. Filmvåren-presentasjonen er for norske filmer som skal på kino, men det viste seg at er det kun er de filmene som har fått lanseringsstøtte fra NFI som tas med, forteller Kleppe.
– Det er definisjonen deres, men dette kommuniseres ikke tydelig ut. NFI, som forvalter de statlige midlene, går altså ut og sier: «Dette er de norske filmene på kino i vår.» Bergen – i all beskjedenhet blir ikke nevnt. Vi registrerer det, og vi synes det er underlig, særlig i tider som disse når både kinoene og filmprodusentene har det vanskelig.
Da de gikk inn og så nærmere på ordningene, så de at det er mye skjønn i vurderingene av hvem som kan få lanseringsstøtte, sier Tveten.
– Men vi oppfatter den skjønnsmessige vurderingen deres som ganske snever. NFI må være bevisst sin definisjonsmakt. Når de lager sin presentasjon av den norske filmvåren og sier at dette er de elleve filmene som skal opp på kino denne våren, da tenker vi: Hva gjør vi? Bergen – i all beskjedenhet får ikke lanseringsstøtte, heller ikke den drahjelpen man skulle forvente fra en nasjonal institusjon ved at de presenterer alle norske filmer som skal på kino.
Dette er en film som har fått statlige midler og har blitt kvalitetssikret gjennom kunstnerisk vurdering, påpeker Kleppe. I tillegg har den et stort og bredt publikumspotensial.
– Filmen har også fått glitrende kritikker. Det er på tide å se på NFIs ordninger med andre briller og følge utviklingen i kinomarkedet. Og det gjør man jo for så vidt i utviklings- og produksjonsavdelingen i NFI. Der blir vi bedt om å være spesifikke med tanke på publikum. Du skal ha en klart definert primærgruppe, så en sekundærgruppe og så videre. Vi har definert et tydelig publikum, både i søknaden og arbeidet med planleggingen av filmens lansering. Vi gjør nå lanseringen med svært begrensede midler, og jobber særlig aktivt med sosiale medier. Filmens trailer er sett av over 100 000 allerede, og er hyppig delt på sosiale medier. Vi kommer til å bikke 10 000 publikummere i løpet av måneden, noe som er ekstremt bra for en dokumentarfilm i et «koronamarked» med mange stengte kinoer og engstelige publikummere.
Tveten mener at NFI, som er et nasjonalt filminstitutt, ikke klarer å løfte blikket.
– Det er ikke så mange filmer som kommer ut i Norge. NFI prioriterer de filmene de selv har støttet, og gir disse et fortrinn. De ressursene får ikke de andre nasjonale filmene ta del i. Vi får heller ikke diskutert det med dem.
Kleppe peker på mangfoldsbegrepet.
– Det er viktig at vi er spesielt oppmerksomme på historier fra andre steder enn det sentrale Østland. NFI vet ikke best hva folk i regionene vil ha av film, det gjør vi som jobber i regionene. Det de egentlig sier når de ikke vil gi oss lanseringsstøtte, er at filmen ikke har publikumspotensiale. Det ser vi er feil. Når de i tillegg ekskluderer oss fra presentasjonen over norske filmer på kino, blir det en dobbel markering av denne holdningen.
– Vi er en del av den norske filmvåren, legger Tveten til. – I denne vanskelige tiden skulle NFI hatt ekstra åpne øyne. NFI har ansvaret for kinoene i Norge. Nå snakkes det om kinodød. Da bør de være oppmerksomme på alle filmene som drar folk inn på kinoene.
