– Et hundretalls kvinner var med på alt fra å være geriljakjempere til å fungere som etterretningsagenter for motstandsbevegelsen. Nå må deres historier fram i lyset, sier Fredrik Horn Akselsen, som er aktuell med dokudramaet «Nordlands Jeanne d’Arc», om krigshelten Liv Elisabeth Grannes.
Dokudramaet Nordlands Jeanne d’Arc, som er regissert av Fredrik Horn Akselsen, får sin premiere under Tromsø Internasjonale filmfestival i år. Filmen handler om krigshelten Liv Elisabeth Grannes (1918-2004), som under andre verdenskrig jobbet som britisk SOE-agent (Special Operations Executive) i Mosjøen. Grannes er en av mange i rekken av motstandskvinner som fremdeles verken er blitt anerkjent eller hyllet for sitt heroiske arbeid.
Hvordan ble du introdusert for Liv Grannes?
– Det var en lang vei til Liv. Det startet med at jeg hadde laget filmen Gulosten i 2015, som handler om en svindler og gangster som ble venn med kongen under krigen. Da jeg holdt et foredrag om Gulosten møtte jeg en kar som sa: “Men du, du har ikke sett på Sjøberg-historien, da?” Det hadde jeg ikke. Jeg kjente ikke til den svenske kapteinen Birger Sjøberg og da jeg begynte å søke var det veldig lite å finne om ham. Men så skulle jeg heldigvis til London og filme noe annet noen uker senere. Da dro jeg innom The National Archives og kom blant annet over at Churchill skulle invadere Nord-Norge under andre verdenskrig. Det var noe jeg ikke var klar over.
Noe som også kom fram var at Birger Sjøberg slettes ikke var hans rette navn – og han var heller ikke svensk.
– Han var en norsk svindler og motstandsmann som opererte under falsk identitet under krigen og giftet seg med Liv under falskt navn. Så det startet med Sjøberg for å forstå den storpolitiske saken. Men så visste jeg ikke hvordan jeg skulle fortelle historien hans, fordi det er begrenset historikk på han og han dør allerede i 1944. Så oppdaget jeg Liv. Da tenkte jeg at her har vi en dame som har alt å tape på at Sjøberg-identiteten kommer fram. Hun har sin egen krigshistorie. Jo mer jeg leste om den, jo mer tenkte jeg at her er det virkelig en historie som ikke er fortalt og som på en måte var skjult innimellom alle rapporter skrevet av krigens menn. Da jeg begynte å pusle sammen bit for bit oppdaget jeg en virkelig sterk historie om henne.
Akselsen omtaler fraværet av motstandskvinnenes stemmer som en grov underkommunikasjon.
– Hvis jeg skulle laget filmer om motstandskvinner kunne jeg laget en i året og pensjonert meg med bare det. I maidagene i 1945, da freden kom, var det flere motstandskvinner i uniform som ikke fikk være med på bilder og ikke fikk gå sammen med de mannlige motstandsheltene i paradene. Rett etter krigen ble det et kjønnsskille som varte nesten helt fram til i dag. De som så på kvinnesakshistoriene på åttitallet, så ikke nødvendigvis på krigshistoriene som sitt viktigste felt. Det er altså først i dag at man begynner å få fram nyansene i krigskvinnenes historier.
– Etter krigen snakket man om noen spesifikke saker, som for eksempel kampen om tungtvannet, og så har det vært veldig mye det har vært stille om. Ingen har tatt tak i historiene til motstandskvinnene. Det er litt som Liv selv sier på slutten av filmen “Det var ikke å forvente at mennene skulle fortelle våre historier. Det måtte vi gjøre selv”.
Grannes var flere ganger mistenkt av Gestapo for å drive med motstandsvirksomhet, men hun slapp unna hver eneste gang.
– Det blir sagt helt i starten av filmen at Gestapo tenkte at bare menn begikk ulovligheter. Kvinner ble regnet som mer uskyldige på den tiden. Det ga Liv muligheten til å bygge opp et motstandsnettverk under nesa på tyskerne. Man forventet ikke at denne unge dama hadde noen ‘forbrytersk væremåte’, som tyskerne ville kalt det. Hadde hun vært en mann i samme posisjon kan vi tenke oss at det fort kunne gått gærent.
Hun brukte bevisst kjønnet sitt til sin fordel, tenker du?
– Ja, det tenker jeg til de grader. Og det forteller hun om i den lokalhistoriske brosjyren for kvinnene på Helgeland («Spor etter mødrene», 1995) hvor hun lar seg intervjue av Brynhild Bing. Hun spilte på ‘kvinnelist’ overfor tyskerne.
Store deler av filmen er dramatisert. Hvorfor ønsket du å lage et dokudrama og ikke en ren fiksjonsfilm om henne?
– Da jeg kom inn i Livs verden via den storpolitiske dramatikken med Churchills planer om invasjon i Norge, tenkte jeg at det var dokumentarstoff. Scenene vi skulle spille inn i Mosjøen skulle egentlig være ganske små i første omgang, men så var skuespilleren Julie Christensen Valla veldig god i rollen som Liv. Da jeg så henne sette seg ned på pulten på politikammeret tenkte jeg “Her har vi en film!” Det var en organisk utvikling i forhold til å bygge ut dramatiseringen. Siden det også finnes veldig lite bilder og informasjon om Liv, hadde det blitt en veldig tom dokumentarfilm hvis man ikke hadde dramatisert mye av det. Men dette kunne absolutt vært en fiksjonsfilm. Det er mange elementer det hadde vært spennende å jobbe med fiksjonelt: Kjærlighet, krig, svik, skjult identitet.
Akselsen forteller at sønnen til Grannes, Jørgen Christian Hauge, ga dem en del ukjente brev som hun sendte til svigermoren sin i Stockholm under krigen (som aldri kom fram); private brev, nedtegnelser og militære rapporter.
Hvordan er filmen likt av familien hennes?
– Jørgen har vært med hele veien. Jeg tror nok det har vært uvant for han. Han sa i intervjuet med oss at han hadde undervurdert moren litt. Han møtte henne etter at hun hadde blitt husfrue og inntok en helt annen rolle enn den hun hadde under krigen. Jeg tror det var uvant for han å snakke om moren som en krigshelt. Faren hans, Jens Christian Hauge (1915-2006), var en av de mektigste, mest mystiske og kontroversielle personene i norsk etterkrigstid. Han var leder for motstandsbevegelsen under krigen, og giftet seg med Liv etter krigen. Alle som liker konspirasjonsteorier har et eller annet med Jens Christian Hauge å gjøre, fordi han hadde en såpass sentral posisjon. Han var aktiv og pågående i å holde historien om Birger Sjøberg skjult. Så jeg tror familien har vært litt redd for hvordan dette skulle komme ut i filmen.
Til tross for at Grannes var gift med en av Norges mektigste menn, var hun helt ukjent for befolkningen i Mosjøen da de dro opp for å filme, forteller Akselsen. Hva kommer det av?
– De første som skrev om krigen var de litt mer ville mannfolka. Mange av kvinnene holdt på en femtiårig taushetsplikt, som de hadde skrevet under på. Det var mitt inntrykk med mange av disse kvinnene. Jeg lagde også en film for lenge siden om motstandskvinnen Lita Deinboll Jensen, som også kjente Liv i London. Begge ventet fram til 1995, nøyaktig femti år etter krigens slutt, med å skrive noe som helst. Norge har endret seg veldig siden krigen, man var enda mer påvirket av Janteloven den gangen, man var mer forsiktig og ydmyk. Kvinnene slo ikke på stortromma. I tillegg var Jens Christian Hauge veldig opptatt av å ikke snakke om Sjøberg-historien, han anbefalte Liv å heller ikke gjøre det. Man var veldig opptatt av å holde på ett narrativ om krigen, og så ble det stukket noen huller i det narrativet etter hvert. Historien om at Churchill planla en invasjon i Nord-Norge har jeg ikke inntrykk av at er allment kjent i Norge. At Hitler var besatt av Norge og holdt 430 000 soldater her fordi han var redd for en invasjon fra Churchill, er heller ikke noe som har vært mye framme. Så det er veldig mange historier som har vært underkommunisert.
Grannes påvirket andre verdenskrig først og fremst gjennom sine organisatoriske evner. Hun satt på politikammeret i Mosjøen og fordelte all den informasjonen hun fikk utover et stort geografisk område. Hun var sentral i å bygge opp en geriljahær som tyskerne trodde skulle invadere Nord-Norge, noe som gjorde at tyskerne holdt veldig mange soldater i Norge som kunne ha vært brukt andre steder.
Hvordan tror du hun ville likt denne filmen?
– Han var så beskjeden at hun nok ville synes at tittelen ‘Nordlands Jeanne d’Arc’ er vel råflott. Men jeg tror hun ville syntes det var stas å bli verdsatt og løftet fram for det hun har gjort. Men det kan være hun hadde synes det er litt mye fokus på henne. Det er veldig mange av de overlevende som gjerne vil snakke om de som ikke overlevde krigen. Det var vanskelig for dem å slå seg til ro med at dette bare var noe de hadde vært med på.
Hvilke andre motstandskvinner blir fremdeles holdt under radaren?
– Nå kom det akkurat en bok som heter «Norske kvinner i krig», skrevet av Mari Jonassen. En motstandskvinne vi har med i filmen vår som har en helt utrolig historie, er Gerd Vold, senere kjent som Gerd Vold Hurum (1917-2004). Hun bodde sammen med Liv i London under krigen. Hun skrev boken «En kvinne ved navn Truls», for hun hadde dekknavnet Truls. Boken ble først utgitt etter hennes død. Hun var både krigshelt og organisator for Kon-Tiki-ekspedisjonen til Thor Heyerdahl etter krigen. Krigsseileren Malta-Margit (1913-1987) er en annen kvinne med en utrolig historie. Det er snakk om et hundretalls kvinner som var med på alt fra å være geriljakjemper i Finnmark til å være etterretningskvinner over hele landet. Med hensyn til jødeutryddelsen var det en dame som het Effi Leganger, som for øvrig var gift med Arnulf Øverland, som gjorde en kjempeinnsats i å redde jøder under andre verdenskrig. Krigen har vært en arena for menn, men nå er det på tide at den blir nyansert. Det er et utømmelig hvelv av mange spennende historier, som man bare kan åpne. Det er sikkert.
Fredrik Horn Akselsen har regissert og også skrevet manus til en rekke dokumentarer, blant annet Blackhearts (VGTV), Gulosten (NRK), som også er gitt ut som bok, samt Eksorsisten i det 21. århundret (NRK og Netflix). Produsent på Nordlands Jeanne d’Arc er Rune Trondsen i Nordic Stories Nord.
– Et hundretalls kvinner var med på alt fra å være geriljakjempere til å fungere som etterretningsagenter for motstandsbevegelsen. Nå må deres historier fram i lyset, sier Fredrik Horn Akselsen, som er aktuell med dokudramaet «Nordlands Jeanne d’Arc», om krigshelten Liv Elisabeth Grannes.
Dokudramaet Nordlands Jeanne d’Arc, som er regissert av Fredrik Horn Akselsen, får sin premiere under Tromsø Internasjonale filmfestival i år. Filmen handler om krigshelten Liv Elisabeth Grannes (1918-2004), som under andre verdenskrig jobbet som britisk SOE-agent (Special Operations Executive) i Mosjøen. Grannes er en av mange i rekken av motstandskvinner som fremdeles verken er blitt anerkjent eller hyllet for sitt heroiske arbeid.
Hvordan ble du introdusert for Liv Grannes?
– Det var en lang vei til Liv. Det startet med at jeg hadde laget filmen Gulosten i 2015, som handler om en svindler og gangster som ble venn med kongen under krigen. Da jeg holdt et foredrag om Gulosten møtte jeg en kar som sa: “Men du, du har ikke sett på Sjøberg-historien, da?” Det hadde jeg ikke. Jeg kjente ikke til den svenske kapteinen Birger Sjøberg og da jeg begynte å søke var det veldig lite å finne om ham. Men så skulle jeg heldigvis til London og filme noe annet noen uker senere. Da dro jeg innom The National Archives og kom blant annet over at Churchill skulle invadere Nord-Norge under andre verdenskrig. Det var noe jeg ikke var klar over.
Noe som også kom fram var at Birger Sjøberg slettes ikke var hans rette navn – og han var heller ikke svensk.
– Han var en norsk svindler og motstandsmann som opererte under falsk identitet under krigen og giftet seg med Liv under falskt navn. Så det startet med Sjøberg for å forstå den storpolitiske saken. Men så visste jeg ikke hvordan jeg skulle fortelle historien hans, fordi det er begrenset historikk på han og han dør allerede i 1944. Så oppdaget jeg Liv. Da tenkte jeg at her har vi en dame som har alt å tape på at Sjøberg-identiteten kommer fram. Hun har sin egen krigshistorie. Jo mer jeg leste om den, jo mer tenkte jeg at her er det virkelig en historie som ikke er fortalt og som på en måte var skjult innimellom alle rapporter skrevet av krigens menn. Da jeg begynte å pusle sammen bit for bit oppdaget jeg en virkelig sterk historie om henne.
Akselsen omtaler fraværet av motstandskvinnenes stemmer som en grov underkommunikasjon.
– Hvis jeg skulle laget filmer om motstandskvinner kunne jeg laget en i året og pensjonert meg med bare det. I maidagene i 1945, da freden kom, var det flere motstandskvinner i uniform som ikke fikk være med på bilder og ikke fikk gå sammen med de mannlige motstandsheltene i paradene. Rett etter krigen ble det et kjønnsskille som varte nesten helt fram til i dag. De som så på kvinnesakshistoriene på åttitallet, så ikke nødvendigvis på krigshistoriene som sitt viktigste felt. Det er altså først i dag at man begynner å få fram nyansene i krigskvinnenes historier.
– Etter krigen snakket man om noen spesifikke saker, som for eksempel kampen om tungtvannet, og så har det vært veldig mye det har vært stille om. Ingen har tatt tak i historiene til motstandskvinnene. Det er litt som Liv selv sier på slutten av filmen “Det var ikke å forvente at mennene skulle fortelle våre historier. Det måtte vi gjøre selv”.
Grannes var flere ganger mistenkt av Gestapo for å drive med motstandsvirksomhet, men hun slapp unna hver eneste gang.
– Det blir sagt helt i starten av filmen at Gestapo tenkte at bare menn begikk ulovligheter. Kvinner ble regnet som mer uskyldige på den tiden. Det ga Liv muligheten til å bygge opp et motstandsnettverk under nesa på tyskerne. Man forventet ikke at denne unge dama hadde noen ‘forbrytersk væremåte’, som tyskerne ville kalt det. Hadde hun vært en mann i samme posisjon kan vi tenke oss at det fort kunne gått gærent.
Hun brukte bevisst kjønnet sitt til sin fordel, tenker du?
– Ja, det tenker jeg til de grader. Og det forteller hun om i den lokalhistoriske brosjyren for kvinnene på Helgeland («Spor etter mødrene», 1995) hvor hun lar seg intervjue av Brynhild Bing. Hun spilte på ‘kvinnelist’ overfor tyskerne.
Store deler av filmen er dramatisert. Hvorfor ønsket du å lage et dokudrama og ikke en ren fiksjonsfilm om henne?
– Da jeg kom inn i Livs verden via den storpolitiske dramatikken med Churchills planer om invasjon i Norge, tenkte jeg at det var dokumentarstoff. Scenene vi skulle spille inn i Mosjøen skulle egentlig være ganske små i første omgang, men så var skuespilleren Julie Christensen Valla veldig god i rollen som Liv. Da jeg så henne sette seg ned på pulten på politikammeret tenkte jeg “Her har vi en film!” Det var en organisk utvikling i forhold til å bygge ut dramatiseringen. Siden det også finnes veldig lite bilder og informasjon om Liv, hadde det blitt en veldig tom dokumentarfilm hvis man ikke hadde dramatisert mye av det. Men dette kunne absolutt vært en fiksjonsfilm. Det er mange elementer det hadde vært spennende å jobbe med fiksjonelt: Kjærlighet, krig, svik, skjult identitet.
Akselsen forteller at sønnen til Grannes, Jørgen Christian Hauge, ga dem en del ukjente brev som hun sendte til svigermoren sin i Stockholm under krigen (som aldri kom fram); private brev, nedtegnelser og militære rapporter.
Hvordan er filmen likt av familien hennes?
– Jørgen har vært med hele veien. Jeg tror nok det har vært uvant for han. Han sa i intervjuet med oss at han hadde undervurdert moren litt. Han møtte henne etter at hun hadde blitt husfrue og inntok en helt annen rolle enn den hun hadde under krigen. Jeg tror det var uvant for han å snakke om moren som en krigshelt. Faren hans, Jens Christian Hauge (1915-2006), var en av de mektigste, mest mystiske og kontroversielle personene i norsk etterkrigstid. Han var leder for motstandsbevegelsen under krigen, og giftet seg med Liv etter krigen. Alle som liker konspirasjonsteorier har et eller annet med Jens Christian Hauge å gjøre, fordi han hadde en såpass sentral posisjon. Han var aktiv og pågående i å holde historien om Birger Sjøberg skjult. Så jeg tror familien har vært litt redd for hvordan dette skulle komme ut i filmen.
Til tross for at Grannes var gift med en av Norges mektigste menn, var hun helt ukjent for befolkningen i Mosjøen da de dro opp for å filme, forteller Akselsen. Hva kommer det av?
– De første som skrev om krigen var de litt mer ville mannfolka. Mange av kvinnene holdt på en femtiårig taushetsplikt, som de hadde skrevet under på. Det var mitt inntrykk med mange av disse kvinnene. Jeg lagde også en film for lenge siden om motstandskvinnen Lita Deinboll Jensen, som også kjente Liv i London. Begge ventet fram til 1995, nøyaktig femti år etter krigens slutt, med å skrive noe som helst. Norge har endret seg veldig siden krigen, man var enda mer påvirket av Janteloven den gangen, man var mer forsiktig og ydmyk. Kvinnene slo ikke på stortromma. I tillegg var Jens Christian Hauge veldig opptatt av å ikke snakke om Sjøberg-historien, han anbefalte Liv å heller ikke gjøre det. Man var veldig opptatt av å holde på ett narrativ om krigen, og så ble det stukket noen huller i det narrativet etter hvert. Historien om at Churchill planla en invasjon i Nord-Norge har jeg ikke inntrykk av at er allment kjent i Norge. At Hitler var besatt av Norge og holdt 430 000 soldater her fordi han var redd for en invasjon fra Churchill, er heller ikke noe som har vært mye framme. Så det er veldig mange historier som har vært underkommunisert.
Grannes påvirket andre verdenskrig først og fremst gjennom sine organisatoriske evner. Hun satt på politikammeret i Mosjøen og fordelte all den informasjonen hun fikk utover et stort geografisk område. Hun var sentral i å bygge opp en geriljahær som tyskerne trodde skulle invadere Nord-Norge, noe som gjorde at tyskerne holdt veldig mange soldater i Norge som kunne ha vært brukt andre steder.
Hvordan tror du hun ville likt denne filmen?
– Han var så beskjeden at hun nok ville synes at tittelen ‘Nordlands Jeanne d’Arc’ er vel råflott. Men jeg tror hun ville syntes det var stas å bli verdsatt og løftet fram for det hun har gjort. Men det kan være hun hadde synes det er litt mye fokus på henne. Det er veldig mange av de overlevende som gjerne vil snakke om de som ikke overlevde krigen. Det var vanskelig for dem å slå seg til ro med at dette bare var noe de hadde vært med på.
Hvilke andre motstandskvinner blir fremdeles holdt under radaren?
– Nå kom det akkurat en bok som heter «Norske kvinner i krig», skrevet av Mari Jonassen. En motstandskvinne vi har med i filmen vår som har en helt utrolig historie, er Gerd Vold, senere kjent som Gerd Vold Hurum (1917-2004). Hun bodde sammen med Liv i London under krigen. Hun skrev boken «En kvinne ved navn Truls», for hun hadde dekknavnet Truls. Boken ble først utgitt etter hennes død. Hun var både krigshelt og organisator for Kon-Tiki-ekspedisjonen til Thor Heyerdahl etter krigen. Krigsseileren Malta-Margit (1913-1987) er en annen kvinne med en utrolig historie. Det er snakk om et hundretalls kvinner som var med på alt fra å være geriljakjemper i Finnmark til å være etterretningskvinner over hele landet. Med hensyn til jødeutryddelsen var det en dame som het Effi Leganger, som for øvrig var gift med Arnulf Øverland, som gjorde en kjempeinnsats i å redde jøder under andre verdenskrig. Krigen har vært en arena for menn, men nå er det på tide at den blir nyansert. Det er et utømmelig hvelv av mange spennende historier, som man bare kan åpne. Det er sikkert.
Fredrik Horn Akselsen har regissert og også skrevet manus til en rekke dokumentarer, blant annet Blackhearts (VGTV), Gulosten (NRK), som også er gitt ut som bok, samt Eksorsisten i det 21. århundret (NRK og Netflix). Produsent på Nordlands Jeanne d’Arc er Rune Trondsen i Nordic Stories Nord.
