Av de fem Sørfond-støttede langfilmene som ble vist ved årets Film fra Sør-festival var iranske Sunless Shadows i en klasse for seg, mener Gunnar Iversen. Her ser han nærmere på årets Sørfond-filmer som viser hvor viktig denne tilskuddsordningen er for filmskapere rundt om i verden – og for norsk film og publikum.
Foto fra Sunless Shadows
Film kan gjøre verden litt større. Å utvide horisonten, kaller vi det gjerne, når vi får ny informasjon, opplever noe nytt, eller ser noe vi ikke kjente til eller visste om. Noe som forandrer oss litt. Film kan bidra til å utvide våre horisonter. Filmer inviterer oss inn i andre verdener, lar oss oppleve imaginære verdener eller viser oss nye sider ved vår felles verden gjennom dokumentaren, og gjør verden litt større.
Likevel er de fleste filmer vi ser lite utfordrende. De følger vante mønstre. Gir oss noen nye vrier på det vi allerede har sett eller allerede vet, men heller ikke mer. Så få utfordringer som mulig. Ikke minst fordi Anglo-Amerikansk film dominerer både på kino og de fleste strømmetjenester. Vår horisont på filmområdet er ofte trangere enn nødvendig. Vi velger ofte det velkjente, og fortsetter i samme spor.
Noen festivaler gjør det lettere å få sin horisont utvidet. Film fra Sør har i 30 år gjort det mulig for mange nordmenn å se filmer fra deler av verden vi vanligvis ikke tenker på som filmland. Det har vært et stort kulturelt løft, og et viktig bidrag til filmøkologien i landet vårt. I år var imidlertid utfordringene ekstra store for festivalen. Noen fysiske visninger ble avholdt før nedstengningen i november, men festivalen måtte raskt bli digital. Som så mange andre festivaler i år, ble filmene i steden tilgjengelig for folk hjemme i sofakroken.
Et annet viktig horisontutvidende tiltak er tett knyttet til festivalen: Sørfond. Hvert år finner det sted et viktig arrangement under Film fra Sør. På Sørfond Pitching Forum presenterer internasjonale filmprodusenter sine filmer for å etablere co-produksjonsavtaler med norske produsenter, og de har kunnet få reisestøtte fra Film fra Sør. Andre produsenter tar ikke turen til Norge, men kan likevel skaffe seg ekstra midler, som ofte er helt nødvendige for at filmen skal bli realisert eller distribuert, fra norske produsenter via Sørfond.
Sørfond ble etablert i 2011 og forvaltes av Norsk Filminstitutt i samarbeide med Film fra Sør på vegne av Utenriksdepartementet. Målet er å styrke mulighetene til filmproduksjon i utviklingsland. Sørfond legger til rette for samarbeid mellom norske og internasjonale produsenter, og fungerer som en viktig nettverksbygging som gir norske produsenter verdifulle kontakter og erfaringer, og kan være avgjørende for toppfinansiering. Hvert år kan man se noen av de Sørfond-støttede filmene på Film fra Sør-festivalen.
Fem filmer ble vist under årets festival. Samlet sett gir disse fem langfilmene, to spillefilmer og tre dokumentarer, et interessant bilde av den filmatiske mangfold som Sørfond bidrar til å opprettholde. Noen av filmene fortjener enda større publikum, både på kino og fjernsyn i Norge, og er eksempler på filmer som i sannhet utvider våre horisonter. La oss se litt nærmere på de fem Sørfond-filmene som ble vist på Film fra Sør-festivalen i år, og se hvordan fondet og festivalen bidrar til at verden blir litt større.
«Er det vanskelig å drepe?», spør regissøren i den iranske dokumentaren Sunless Shadows (Mehrdad Oskouei, 2019). Kvinnen svarer: «I begynnelsen er det bare lettelse og glede, senere kommer tankene». Det er Negars mor som svarer på spørsmålet. Sammen med datteren Negar har hun tatt livet av sin voldelige ektemann. Hun sitter og venter på en dødsdom, mens datteren er i et ungdomsfengsel og rehabiliteringssenter for unge kvinner. Der deler hun rom sammen med Sara, Mahsa, Parisa og andre unge jenter. Alle har de tatt livet av et mannlig familiemedlem.
Mehrdad Oskoueis film, som har norske Indie Film som medprodusent, åpnet fjorårets IDFA festival i Amsterdam. Sammen med årets norsk-iranske vinner, Radiograph of a Family, viser Sunless Shadows hvordan iransk dokumentarfilm har helt enestående kvaliteter i dag. I likhet med Firouzeh Khosrovanis film skildrer Sunless Shadows betydningen av og spenningene innenfor familiene i Iran. Selv om vi møter et knippe kvinner som har gjort det uhørte, de har drept sine fedre, svigerbrødre eller ektemenn, er det familien og familieinstitusjonen som Oskoueis film egentlig handler om. Vi tas med inn i det iranske samfunnets aller mørkeste hjerte, og filmen avslører kvinners rolle i dagens Iran på en nådeløs og smertefull måte.
«En kvinne må tåle det», sier unge Parisa, og fortsetter: «Hun kan ikke svare eller snakke tilbake». De unge jentene sitter og snakker om rollen til kvinner og menn i Iran i ungdomsfengselet. «Kvinner tvinger menn til vold», sier en annen. En tredje kommenterer: «Du skulle drept deg selv!» Sunless Shadows gir oss ikke bare et sårt bilde av et knippe unge kvinner som i desperasjon har medvirket til drap på et nært familiemedlem, men filmen viser også hvor sammensatt og komplekst kvinnenes forhold til familien og menn er. Det er som om alle de unge kvinnene er revet i stykker. De har internalisert en holdning som tilsier at kvinner ikke er verd noe, og at en mann alltid har rett, uansett hva han gjør, men likevel har de gjort opprør. Desperate har de tatt livet av en far eller en ektemann.
Mehrdad Oskoueis film er ikke bare vellykket fordi han har funnet et materiale som kaster lange slagskygger inn i det iranske samfunnet, og avslører en mannsdominans som er nesten grenseløst undertrykkende, men Oskouei lar jentene selv snakke til oss og sine ofre. Sunless Shadows veksler mellom scener der vi observerer jentene i ungdomsfengselet med små intervjuer og en serie små «videobrev» der jentene ofte snakker til sine døde fedre. De syr, snakker sammen, krangler, lager mat, holder gjettekonkurranser og hopper paradis. De er akkurat som alle andre unge jenter. Likevel har de blitt drevet til drap. Sunless Shadows lykkes på en mesterlig måte å vise hvor sammensatte kvinnene er, og hvor forskjellige de er. De eneste de har til felles er drapet som har ført dem sammen.
Oskouei reduserer hverken kvinnene eller temaet. Han lar oss langsomt synke inn i jentenes verden, vi ser på dem og hører dem snakke sammen, vi hører hvordan de fremdeles elsker sine fedre, selv etter hva de har gjort, og hvor viktige mødrene er. Familien er alt for disse unge kvinnene, men det er familien som har eksplodert og tvunget dem fra hverandre. I en av filmens sterkeste scener besøker en av kvinnene sin mor som befinner seg i et annet fengsel og venter på dødsdommen. Mor og datter utveksler ømhetsbevis, de forteller hverandre i ord og gester hvor høyt de elsker hverandre, men må gå hver til sitt.
Det er lett å tenke seg hvordan det temaet som skildres i Sunless Shadows kunne blitt en usunn grafsing i det spektakulære. Mehrdad Oskouei balanserer på en stram etisk line, men klarer på en mirakuløs måte både å framstille kvinnene i helfigur og samtidig skildre den sorg og det savn som de opplever. Sara snakker med sin store dukke, hun er fremdeles et barn. En annen drømmer hver natt om faren som hun tok livet av, og elsker ham tross alt. Det er hjerteskjærende, men samtidig sobert og nøkternt fortalt. All patos er kontrollert og holdt tilbake.
Sunless Shadows er et sterkt vitnesbyrd om fraværet av støtte kvinner som lever i voldelige forhold eller familier opplever i Iran i dag. Filmen retter ingen pekefingre, og moraliserer ikke. Likevel er den glassklar i sin skildring av kvinnelig utsatthet. En av mødrene snakker med sin datter om hennes to brødre. Vi aner at deres vitnemål og holdning ikke bare kan hjelpe kvinnene, og gi dem litt støtte og lindring, men kanskje redde moren fra galgen også. Men brødrene gir ingen støtte. De krever isteden betaling. Penger de vet hverken mor eller søster har. De snur ryggen til moren og søsteren, gir ingen tilgivelse, ønsker hevn og tviholder på sitt privilegium som menn.
Til syvende og sist handler Sunless Shadows om makt. I det moderne Iran har menn all makt. Kvinner skal bare ofre seg, bare leve i skyggen av de menn som finnes omkring dem. Mehrdad Oskoueis film er en mesterlig skildring av mennesker, men også av maktstrukturer slik de har nedfelt seg i kvinnene. Unge Somayeh har sluppet ut av ungdomsfengselet, men opplever ingen frihet utenfor fengselets murer. Det er det samme hvor jeg er, sier hun. Og på spørsmålet om hun noen gang skal gifte seg svarer hun kontant: «Det er ingen ektemenn!»
I scener som dette forenes det menneskelige i portrettet av Somayeh med en stillferdig anklage fra regissørens side, og et ønske om endring i det iranske samfunnet og i familien. Sunless Shadows er dokumentarfilm på sitt aller beste. At noen norske midler har bidratt til at denne filmen har blitt laget er en ære.
De to spillefilmene som ble vist ved årets Film fra Sør-festival, som har mottatt støtte fra produksjonsfondet Sørfond, ga tilskuerne en unik anledning til å besøke filmland og filmverdener som ikke er daglig kost. En av filmene var en kompetent oppvekstskildring, som gir oss en mulighet til å se hvordan det er å vokse opp andre steder enn det vi vanligvis ser på film, mens den andre filmen var mer eksotisk, men samtidig kanskje også mer vellykket.
Fortellingen i Karnawal (Juan Pablo Félix, 2020) kretser omkring unge Cabra. Han bor sammen med sin mor i en liten landsby på grensen mellom Bolivia og Argentina. Han lever og ånder for dans, og drømmer om å bli en profesjonell Malambo-danser. Han øver til det store årlige karnevalet, der han skal opptre sammen med andre i en stor konkurranse. Dansen er kanskje hans vei ut fra landsbyen, eller veien til et bedre liv, men fattigdommen og familien skaper mange hindre.
For å skaffe seg de store svarte støvlene han trenger for å opptre, tar han bussen over grensen med en ulovlig pistol, og skaffer seg pengene han trenger gjennom våpensmugling. Han blir imidlertid avslørt av kjøperen, og det ser ut som om han kan ende i fengsel. Cabras far blir tilsynelatende hans redning. Faren er ute fra fengsel på prøve, men skaffer Cabra en advokat som truer gutten som har tystet. Kanskje som en tjeneste for advokatens lønn må faren imidlertid utføre en ny kriminell handling. Moren Rosario, hennes nye mann Eusebio og unge Cabra vikles inn i en større kriminell virksomhet som truer Cabras deltagelse på karnevalets konkurranse.
Nesten mot alle odds klarer imidlertid Cabra i siste øyeblikk å nå konkurransen, og han gir en forrykende forestilling. All trass, opprør, sinne og frustrasjon blir en del av den energiske dansen, og han imponerer med en solo. Men faren, som han vil imponere på, og som han nesten motvillig ser opp til, får en telefon og forlater sønnen og forestillingen midtveis i dansen.
Karnawal er en kompetent og interessant film. Filmen viser hvordan oppvekstdramaet er en moderne filmgenre som gis ulik form og kraft i forskjellige deler av verden. Noen elementer, ikke minst det tvetydige forholdet til autoriteter, foreldre og familien, synes å være det sammen verden over, men detaljene og de livsverdenene som skildres er svært forskjellige. Karnawal får virkelig kraft i filmens midtparti. Cabras mor tar ham med for å hente faren, som slippes ut fra fengselet på prøve. Men når de ankommer fengselet er han borte. Han sitter på en bar. På veien hjemover stopper bilen, og de må tilbringe natten i en annen landsby. Cabra blir glad for den oppmerksomheten faren gir ham, og at han både behandles som barn og voksen, og han ser hvordan gløden mellom foreldrene ennå ikke er slukket, men faren gjør seg likevel umulig. Cabra vil nærme seg faren, men vet samtidig utmerket godt at bare avstand til faren kan gi ham et bedre liv. Det er i scener som dette at Karnawal kommer til live og føles ekte.
I Contactado (Marité Ugás, 2020) befinner vi oss i Peru. Vi møter den middelaldrende Aldo. Han lever et slags tilbaketrukket skyggeliv. Motvillig klager han på leieboere som ikke betaler leien, tar strøjobber som turistguide ved Huaca-ruinene i byen, og får opiumsdråper av moren som bor på et aldershjem. Bare hans surfing om morgenen viser at han en gang var en helt annen mann.
En dag oppdager imidlertid Aldo at han forfølges av en ung mann. Dette viser seg å være Gabriel, eller kanskje heter han egentlig Atilio? Han er en beundrer av Aldo, som har en fortid som interesserer den unge mannen. Ti-femten år tidligere var Aldos navn Aldemar, og han var en profet som forkynte en slags blanding av New Age religion og tro på UFO-er. Fordi han tilfeldigvis spådde at et stort jordskjelv skulle komme, som virkelig fant sted, blir han ansett som en mann som kan utføre mirakler. Folk flokker seg rundt ham, deltar i hans ritualer på stranden, og ser en slags frelser i Aldemar. Så forsvinner han bare en dag. Han blir bare borte.
Er Aldo en profet eller profitør? Hvorfor startet han sin religion, og hvorfor forlot han brått sine mange tilhengere? Stedet lever fremdeles av en blanding av fortidens ruindyrkelse og troen på besøk fra fremmede planter, og lengter etter en gammel eller ny profet, men Aldo vil ikke lenger være Aldemar, selv om salget av DVD-er med gamle opptak av hans ritualer selger godt på det lokale markedet. Er Aldo virkelige contactado, den som ble kontaktet av aliens og som har svarene på livets store spørsmål?
Filmen river oss inn i en intens og spennende jakt på identitet, ettersom Aldo langsomt synes å bli lokket av Gabriel til å finne tilbake troen igjen og pånytt bli Aldemar. Han blir mer levende ettersom Gabriels oppmerksomhet lokker fram gamle følelser og setter ham i kontakt med gamle flammer, men det hele ender tragisk når Gabriel viser seg å være en annen enn den han gir seg ut for å være, og ettersom det avsløres hva Gabriel egentlig vil. Han vil ta over Aldemars kult og bli den nye profeten. Aldo liv går nok en gang i oppløsning.
Contactado er en film som klarer å skape det kraftfeltet der følelser for karakterer smelter sammen med fortellermessig spenning. Den lar oss forbli i det uvisse spenningsfeltet mellom religion og humbug, og engasjerer med sine mange hemmeligheter. Filmen oppleves som en historie som både er intimt knyttet til Peru, men samtidig har relevans i mange andre land og sammenhenger. Filmen er full av spenning, og gir oss mye å tenke på når det gjelder tro og messianske figurer, men gir også et sterkt bilde av en mann som har blitt fremmed også for seg selv.
Sunless Shadows gjorde et sterkt inntrykk, og viste hvordan en dokumentarfilm kunne si noe viktig om verden og utvide tilskuernes horisonter. To andre helaftens dokumentarfilmer produsert med Sørfond-midler som viser noe av bredden i internasjonal dokumentar, fikk også premiere under årets Film fra Sør-festival, og de forteller mye om hvordan Sørfond-midlene brukes til svært forskjellige filmprosjekter
How to Steal a Country (Rehad Desai, 2019) fra Sør-Afrika er journalistisk folkeopplysning på et høyt nivå. Filmen viser med all mulig kraft hvordan dokumentar kan gå i dybden, og tegne og fortelle på et bredere lerret enn nyhetsreportasjen. Det er både en hyllest til journalistisk gravearbeid og betydningen av varslere for å få sannheten fram, og samtidig en avsløring av Zuma-regimets nesten bunnløst kyniske korrupsjon. Desais film er både en film å bli klok av, men også en film å bli sint av.
Den starter med de såkalte Gupta-leaks i mai 2017, som styrter Sør-Afrika ut i både kaos og mot et systemskifte. President Jacob Zuma allierer seg mer og mer med en investorfamilie som med hjelp fra internasjonale finansorganisasjoner og konsulentfirmaer tapper statens bedrifter for penger. Det som skal være en mønsterfarm for fattige svarte bønder tappes for midler, og pengene brukes til å finansiere et luksus-bryllup. Avtaler gjøres med andre land som ikke gagner Sør-Afrika, men som gjør det mulig for Zuma og hans venner å tjene store penger. Landets infrastruktur angripes, og da det er åpenbart at korrupsjon og usunne forretningsmanøvrer kjennetegner presidentens styre, etableres et propagandaapparat i form av en avis og en fjernsynsstasjon.
Boblen brister og i februar 2018 tvinges Zuma til å gå av. Gupta-familien og alle de midlene de stjal fra Sør-Afrika er imidlertid for lengst i Dubai. Zuma selv nekter all skyld. Zumas sønn, som har vært en viktig støttespiller for Gupta-familien og muliggjort forbindelser som åpner opp for all korrupsjon og hvitvasking av penger, vifter bort alle anklager med et trett smil. Selv om Zuma har falt, og gribbene har forlatt landet, har man ikke kunnet oppnå rettferdighet. Det er ikke mulig å stille de skyldige for retten. Filmen slutter med et retorisk spørsmål: «Er demokrati mulig uten sannhet?»
Rehad Desai loser oss gjennom en komplisert historie på en elegant og effektiv måte. Vi får, som filmens tittel klart viser, se hvordan man kan stjele et land. Hvordan man kan bygge ned demokratiske institusjoner og muliggjøre korrupsjon på en nesten bunnløs måte. Dette er et bilde av den absolutte grådighetskulturen, og alle de avledningsmanøvrer som hører denne typen kultur til. Skremmende folkeopplysning. I tillegg til den grundige skildringen av det som har skjedd i Sør-Afrika i det siste drøye tiåret, viser Desais film verdien og betydningen av god gammeldags journalistikk.
Bak alle manøvrene fra Zuma, Gupta-familien og alle de som profiterte på hvitvasking av midler stjålet fra staten Sør-Afrika, befinner det imidlertid seg et nettverk av multinasjonale firmaer. Noen er finansorganisasjoner, andre er PR-firmaer med sine spin doctors, og andre er konsulenter på økonomiske og juridiske forhold. Uten dem hadde det ikke vært mulig for Zuma og hans medhjelpere å gjøre det de gjorde. How to Steal a Country er full av anklager, men den aller viktigste er åpenbart rettet mot de turbokapitalistiske firmaene som bare formidler tjenester, men uten dem er ikke korrupsjon og løgner mulige. De skyldige er fremdeles frie menn, markedet er det samme, og PR-rådgiverne har nye klienter. Det er mye å bli sint av i How to Steal a Country.
Martin Webers Map of Latin American Dreams (2020) er på mange måter en totalt motsatt film. Her er gravende journalistikk erstattet av poesi, i bilde av et helt kontinents såre drømmer om et bedre liv. Webers film er en mosaikk av bilder og pregnante øyeblikk, en reise gjennom et såret kontinent som forsøker å hele seg selv, men som ennå har langt igjen før alle overgrep, all smerte, all usikkerhet og all fattigdom har blitt endret til noe mer håpefullt. «Vi bare overlever», sier en mann i Mexico til regissøren, men slår også fast: «Vi har overlevd».
I årene mellom 1992 og 2008 reiste fotografen Martin Weber på kryss og tvers gjennom hele Latin-Amerika og ba helt vanlige folk om å skrive ned sine drømmer på en liten tavle. Så fotograferte han dem med sine drømmer og håp. Fra 2010 til 2017 vendte Weber tilbake til de samme stedene, på jakt etter de samme menneskene som han fotograferte, for å filme dem og høre om noen av drømmene gikk i oppfyllelse.
Det er på mange måter et enestående prosjekt vi får se i Map of Latin American Dreams. Weber reiser fra land til land, fra sted til sted. Noen ganger treffer han de samme menneskene han tidligere fotograferte, andre ganger blir selve reisen målet, ettersom de menneskene han jakter på har flyttet eller gått bort. Skopusseren i Cuba som har en drøm om å bli poet finnes ikke lenger, men hans enke kan fortelle at han skrev dikt hver eneste helg, men så rev han i stykker hvert eneste dikt. En kvinne i Peru drømmer om et hus, og om å slippe å reise rundt uten tak over hodet, og hun og sønnen har sammen gjort dette mulig.
Noen drømmer har blitt fullbyrdet, andre forblir en utopi. Noen drømmer er mer private og personlige, andre er politiske og knyttet til diktaturer, revolusjoner eller samfunnsforandringer. Webers mosaikk er broket, en haug speilbilder som reflekterer alle de små og store håp for seg selv og sine medmennesker som folk har og alt det de drømmer om. Et helt kontinent, fra Argentina til Mexico, gir uttrykk for sine drømmer.
Webers film har en melankolsk undertone. Det er som om alle de han møter, selv de som til en viss grad har lyktes i å oppfylle sine opprinnelige drømmer, likevel til syvende og sist har mislyktes. Kanskje fordi de ennå lever på randen av en vulkan, som når som helst kan bryte ut, i ny undertrykkelse, i en ny revolusjon som sporer av, eller gi opphavet til et nytt diktatur. Fremdeles finnes tortur i Brasil, ikke har man funnet alle de som forsvant under diktaturet i Argentina, fattigdommen i Brasil er ennå overveldende og voksende.
Map of Latin American Dreams er en tankevekkende reise gjennom Latin-Amerika, men filmen er kanskje litt for forelsket i små detaljer og stikkbilder, og gjør bruk av små innklipp av metaforisk karakter som tapper den for noe av sin kraft. Som selve innledningen. En hane gjøres klar til hanekamp, og de to hanene barker sammen inntil én er vinner og en annen blodig taper. Kanskje er den død, kanskje lever den under den andres fot og vinge? Hva bringer slike bilder til den øvrige mosaikken av bilder? Er dette slik Weber ser Latin-Amerika i dag? I stedet for å konsentrere oppmerksomheten, livene og temaene i filmen blir bilder som disse snarere et tegn på en fotografs forelskelse i bilder, som ikke tilfører de mange små historiene noe avgjørende, men i stedet tapper filmen for energi.
Webers film er likevel full av sterke bilder og tvetydige drømmer. Vi ser et foto av en ung mann med et stort arr tvers over brystet. «Min drøm er å dø», står det på tavla han holder opp for kamera. Weber leter etter mannen på fotografiet. Han sporer opp broren, som sier han er hjemløs og bor på gata nå. De leter og leter, men lykkes ikke i å finne ham. Senere dukker et nytt spor opp. Weber vender tilbake til Colombia og finner mannen. Han sier ikke mye, det eneste som får ham til å overleve er narkotika. «Du kan ikke filme her», sier en kvinne. De forlater mannen sovende på et hospits eller sykehus. På vei bort fra stedet kjører de forbi en gate der en lang rekke mennesker lever bokstavelig talt i rennesteinen. En mann kommer løpende mot bilen til regissøren og fotografen med en stor stein hånden, klar til å kaste den på filmteamet. Weber klipper til svart. Filmen er over.
Årets knippe Sørfond-filmer er gode eksempler på hvor viktig dette initiativet er. Pengene Utenriksdepartementet setter av til dette gode formålet resulterer i svært forskjellige filmer. Nødvendige co-produksjonsmidler gjør det mulig å fullføre filmprosjekter, viktige filmer blir laget, kontakter og nettverk etableres, og Norge knyttes tettere til den store verden.
Av de fem langfilmene som ble vist ved årets Film fra Sør-festival var iranske Sunless Shadows i en klasse for seg. Mehrdad Oskoueis film gjorde et sterkt inntrykk, og viste også hvordan man kan takle vanskelige temaer og balansere godt på etikkens stramme line. Det er vanskelig å glemme Somayeh eller Sara med det første. Filmen er et viktig innspill i en like viktig kamp for kvinners rettigheter, og et sårt portrett av et knippe unge kvinner i samfunnets skygge. En imponerende film som forhåpentligvis vil få et større publikum.
Også de andre filmene som ble vist i år forteller hvor viktig Sørfond kan være. Rollen skal kanskje ikke overvurderes, men om vi kan hjelpe til å få slike filmer produsert, da har fondet åpenbart en viktig funksjon. Det er bare å håpe at disse filmene får bred distribusjon, både i sine hjemland, internasjonalt og kanskje også i Norge. En film som Contactado burde ha et publikum også på kino i Norge.
Dette lille knippet filmer viser noe av bredden og mangfoldet i tildelingene fra Sørfond. Både spillefilmene og dokumentarfilmene gjorde inntrykk. De peker på vanskelige og smertefulle områder og temaer, men bærer også på glede, håp og drømmer. Og én ting har de felles. De bærer alle i seg muligheten til å utvide våre horisonter, lære oss noe om Sør-Afrika, Iran eller Latin-Amerika. Lære oss noe om hvordan det er å være et menneske. De er alle filmer som gjør verden litt større.
Dette er Gunnar Iversens innlegg nummer 74 her på rushprint.no. De tidligere kan leses her.
Av de fem Sørfond-støttede langfilmene som ble vist ved årets Film fra Sør-festival var iranske Sunless Shadows i en klasse for seg, mener Gunnar Iversen. Her ser han nærmere på årets Sørfond-filmer som viser hvor viktig denne tilskuddsordningen er for filmskapere rundt om i verden – og for norsk film og publikum.
Foto fra Sunless Shadows
Film kan gjøre verden litt større. Å utvide horisonten, kaller vi det gjerne, når vi får ny informasjon, opplever noe nytt, eller ser noe vi ikke kjente til eller visste om. Noe som forandrer oss litt. Film kan bidra til å utvide våre horisonter. Filmer inviterer oss inn i andre verdener, lar oss oppleve imaginære verdener eller viser oss nye sider ved vår felles verden gjennom dokumentaren, og gjør verden litt større.
Likevel er de fleste filmer vi ser lite utfordrende. De følger vante mønstre. Gir oss noen nye vrier på det vi allerede har sett eller allerede vet, men heller ikke mer. Så få utfordringer som mulig. Ikke minst fordi Anglo-Amerikansk film dominerer både på kino og de fleste strømmetjenester. Vår horisont på filmområdet er ofte trangere enn nødvendig. Vi velger ofte det velkjente, og fortsetter i samme spor.
Noen festivaler gjør det lettere å få sin horisont utvidet. Film fra Sør har i 30 år gjort det mulig for mange nordmenn å se filmer fra deler av verden vi vanligvis ikke tenker på som filmland. Det har vært et stort kulturelt løft, og et viktig bidrag til filmøkologien i landet vårt. I år var imidlertid utfordringene ekstra store for festivalen. Noen fysiske visninger ble avholdt før nedstengningen i november, men festivalen måtte raskt bli digital. Som så mange andre festivaler i år, ble filmene i steden tilgjengelig for folk hjemme i sofakroken.
Et annet viktig horisontutvidende tiltak er tett knyttet til festivalen: Sørfond. Hvert år finner det sted et viktig arrangement under Film fra Sør. På Sørfond Pitching Forum presenterer internasjonale filmprodusenter sine filmer for å etablere co-produksjonsavtaler med norske produsenter, og de har kunnet få reisestøtte fra Film fra Sør. Andre produsenter tar ikke turen til Norge, men kan likevel skaffe seg ekstra midler, som ofte er helt nødvendige for at filmen skal bli realisert eller distribuert, fra norske produsenter via Sørfond.
Sørfond ble etablert i 2011 og forvaltes av Norsk Filminstitutt i samarbeide med Film fra Sør på vegne av Utenriksdepartementet. Målet er å styrke mulighetene til filmproduksjon i utviklingsland. Sørfond legger til rette for samarbeid mellom norske og internasjonale produsenter, og fungerer som en viktig nettverksbygging som gir norske produsenter verdifulle kontakter og erfaringer, og kan være avgjørende for toppfinansiering. Hvert år kan man se noen av de Sørfond-støttede filmene på Film fra Sør-festivalen.
Fem filmer ble vist under årets festival. Samlet sett gir disse fem langfilmene, to spillefilmer og tre dokumentarer, et interessant bilde av den filmatiske mangfold som Sørfond bidrar til å opprettholde. Noen av filmene fortjener enda større publikum, både på kino og fjernsyn i Norge, og er eksempler på filmer som i sannhet utvider våre horisonter. La oss se litt nærmere på de fem Sørfond-filmene som ble vist på Film fra Sør-festivalen i år, og se hvordan fondet og festivalen bidrar til at verden blir litt større.
«Er det vanskelig å drepe?», spør regissøren i den iranske dokumentaren Sunless Shadows (Mehrdad Oskouei, 2019). Kvinnen svarer: «I begynnelsen er det bare lettelse og glede, senere kommer tankene». Det er Negars mor som svarer på spørsmålet. Sammen med datteren Negar har hun tatt livet av sin voldelige ektemann. Hun sitter og venter på en dødsdom, mens datteren er i et ungdomsfengsel og rehabiliteringssenter for unge kvinner. Der deler hun rom sammen med Sara, Mahsa, Parisa og andre unge jenter. Alle har de tatt livet av et mannlig familiemedlem.
Mehrdad Oskoueis film, som har norske Indie Film som medprodusent, åpnet fjorårets IDFA festival i Amsterdam. Sammen med årets norsk-iranske vinner, Radiograph of a Family, viser Sunless Shadows hvordan iransk dokumentarfilm har helt enestående kvaliteter i dag. I likhet med Firouzeh Khosrovanis film skildrer Sunless Shadows betydningen av og spenningene innenfor familiene i Iran. Selv om vi møter et knippe kvinner som har gjort det uhørte, de har drept sine fedre, svigerbrødre eller ektemenn, er det familien og familieinstitusjonen som Oskoueis film egentlig handler om. Vi tas med inn i det iranske samfunnets aller mørkeste hjerte, og filmen avslører kvinners rolle i dagens Iran på en nådeløs og smertefull måte.
«En kvinne må tåle det», sier unge Parisa, og fortsetter: «Hun kan ikke svare eller snakke tilbake». De unge jentene sitter og snakker om rollen til kvinner og menn i Iran i ungdomsfengselet. «Kvinner tvinger menn til vold», sier en annen. En tredje kommenterer: «Du skulle drept deg selv!» Sunless Shadows gir oss ikke bare et sårt bilde av et knippe unge kvinner som i desperasjon har medvirket til drap på et nært familiemedlem, men filmen viser også hvor sammensatt og komplekst kvinnenes forhold til familien og menn er. Det er som om alle de unge kvinnene er revet i stykker. De har internalisert en holdning som tilsier at kvinner ikke er verd noe, og at en mann alltid har rett, uansett hva han gjør, men likevel har de gjort opprør. Desperate har de tatt livet av en far eller en ektemann.
Mehrdad Oskoueis film er ikke bare vellykket fordi han har funnet et materiale som kaster lange slagskygger inn i det iranske samfunnet, og avslører en mannsdominans som er nesten grenseløst undertrykkende, men Oskouei lar jentene selv snakke til oss og sine ofre. Sunless Shadows veksler mellom scener der vi observerer jentene i ungdomsfengselet med små intervjuer og en serie små «videobrev» der jentene ofte snakker til sine døde fedre. De syr, snakker sammen, krangler, lager mat, holder gjettekonkurranser og hopper paradis. De er akkurat som alle andre unge jenter. Likevel har de blitt drevet til drap. Sunless Shadows lykkes på en mesterlig måte å vise hvor sammensatte kvinnene er, og hvor forskjellige de er. De eneste de har til felles er drapet som har ført dem sammen.
Oskouei reduserer hverken kvinnene eller temaet. Han lar oss langsomt synke inn i jentenes verden, vi ser på dem og hører dem snakke sammen, vi hører hvordan de fremdeles elsker sine fedre, selv etter hva de har gjort, og hvor viktige mødrene er. Familien er alt for disse unge kvinnene, men det er familien som har eksplodert og tvunget dem fra hverandre. I en av filmens sterkeste scener besøker en av kvinnene sin mor som befinner seg i et annet fengsel og venter på dødsdommen. Mor og datter utveksler ømhetsbevis, de forteller hverandre i ord og gester hvor høyt de elsker hverandre, men må gå hver til sitt.
Det er lett å tenke seg hvordan det temaet som skildres i Sunless Shadows kunne blitt en usunn grafsing i det spektakulære. Mehrdad Oskouei balanserer på en stram etisk line, men klarer på en mirakuløs måte både å framstille kvinnene i helfigur og samtidig skildre den sorg og det savn som de opplever. Sara snakker med sin store dukke, hun er fremdeles et barn. En annen drømmer hver natt om faren som hun tok livet av, og elsker ham tross alt. Det er hjerteskjærende, men samtidig sobert og nøkternt fortalt. All patos er kontrollert og holdt tilbake.
Sunless Shadows er et sterkt vitnesbyrd om fraværet av støtte kvinner som lever i voldelige forhold eller familier opplever i Iran i dag. Filmen retter ingen pekefingre, og moraliserer ikke. Likevel er den glassklar i sin skildring av kvinnelig utsatthet. En av mødrene snakker med sin datter om hennes to brødre. Vi aner at deres vitnemål og holdning ikke bare kan hjelpe kvinnene, og gi dem litt støtte og lindring, men kanskje redde moren fra galgen også. Men brødrene gir ingen støtte. De krever isteden betaling. Penger de vet hverken mor eller søster har. De snur ryggen til moren og søsteren, gir ingen tilgivelse, ønsker hevn og tviholder på sitt privilegium som menn.
Til syvende og sist handler Sunless Shadows om makt. I det moderne Iran har menn all makt. Kvinner skal bare ofre seg, bare leve i skyggen av de menn som finnes omkring dem. Mehrdad Oskoueis film er en mesterlig skildring av mennesker, men også av maktstrukturer slik de har nedfelt seg i kvinnene. Unge Somayeh har sluppet ut av ungdomsfengselet, men opplever ingen frihet utenfor fengselets murer. Det er det samme hvor jeg er, sier hun. Og på spørsmålet om hun noen gang skal gifte seg svarer hun kontant: «Det er ingen ektemenn!»
I scener som dette forenes det menneskelige i portrettet av Somayeh med en stillferdig anklage fra regissørens side, og et ønske om endring i det iranske samfunnet og i familien. Sunless Shadows er dokumentarfilm på sitt aller beste. At noen norske midler har bidratt til at denne filmen har blitt laget er en ære.
De to spillefilmene som ble vist ved årets Film fra Sør-festival, som har mottatt støtte fra produksjonsfondet Sørfond, ga tilskuerne en unik anledning til å besøke filmland og filmverdener som ikke er daglig kost. En av filmene var en kompetent oppvekstskildring, som gir oss en mulighet til å se hvordan det er å vokse opp andre steder enn det vi vanligvis ser på film, mens den andre filmen var mer eksotisk, men samtidig kanskje også mer vellykket.
Fortellingen i Karnawal (Juan Pablo Félix, 2020) kretser omkring unge Cabra. Han bor sammen med sin mor i en liten landsby på grensen mellom Bolivia og Argentina. Han lever og ånder for dans, og drømmer om å bli en profesjonell Malambo-danser. Han øver til det store årlige karnevalet, der han skal opptre sammen med andre i en stor konkurranse. Dansen er kanskje hans vei ut fra landsbyen, eller veien til et bedre liv, men fattigdommen og familien skaper mange hindre.
For å skaffe seg de store svarte støvlene han trenger for å opptre, tar han bussen over grensen med en ulovlig pistol, og skaffer seg pengene han trenger gjennom våpensmugling. Han blir imidlertid avslørt av kjøperen, og det ser ut som om han kan ende i fengsel. Cabras far blir tilsynelatende hans redning. Faren er ute fra fengsel på prøve, men skaffer Cabra en advokat som truer gutten som har tystet. Kanskje som en tjeneste for advokatens lønn må faren imidlertid utføre en ny kriminell handling. Moren Rosario, hennes nye mann Eusebio og unge Cabra vikles inn i en større kriminell virksomhet som truer Cabras deltagelse på karnevalets konkurranse.
Nesten mot alle odds klarer imidlertid Cabra i siste øyeblikk å nå konkurransen, og han gir en forrykende forestilling. All trass, opprør, sinne og frustrasjon blir en del av den energiske dansen, og han imponerer med en solo. Men faren, som han vil imponere på, og som han nesten motvillig ser opp til, får en telefon og forlater sønnen og forestillingen midtveis i dansen.
Karnawal er en kompetent og interessant film. Filmen viser hvordan oppvekstdramaet er en moderne filmgenre som gis ulik form og kraft i forskjellige deler av verden. Noen elementer, ikke minst det tvetydige forholdet til autoriteter, foreldre og familien, synes å være det sammen verden over, men detaljene og de livsverdenene som skildres er svært forskjellige. Karnawal får virkelig kraft i filmens midtparti. Cabras mor tar ham med for å hente faren, som slippes ut fra fengselet på prøve. Men når de ankommer fengselet er han borte. Han sitter på en bar. På veien hjemover stopper bilen, og de må tilbringe natten i en annen landsby. Cabra blir glad for den oppmerksomheten faren gir ham, og at han både behandles som barn og voksen, og han ser hvordan gløden mellom foreldrene ennå ikke er slukket, men faren gjør seg likevel umulig. Cabra vil nærme seg faren, men vet samtidig utmerket godt at bare avstand til faren kan gi ham et bedre liv. Det er i scener som dette at Karnawal kommer til live og føles ekte.
I Contactado (Marité Ugás, 2020) befinner vi oss i Peru. Vi møter den middelaldrende Aldo. Han lever et slags tilbaketrukket skyggeliv. Motvillig klager han på leieboere som ikke betaler leien, tar strøjobber som turistguide ved Huaca-ruinene i byen, og får opiumsdråper av moren som bor på et aldershjem. Bare hans surfing om morgenen viser at han en gang var en helt annen mann.
En dag oppdager imidlertid Aldo at han forfølges av en ung mann. Dette viser seg å være Gabriel, eller kanskje heter han egentlig Atilio? Han er en beundrer av Aldo, som har en fortid som interesserer den unge mannen. Ti-femten år tidligere var Aldos navn Aldemar, og han var en profet som forkynte en slags blanding av New Age religion og tro på UFO-er. Fordi han tilfeldigvis spådde at et stort jordskjelv skulle komme, som virkelig fant sted, blir han ansett som en mann som kan utføre mirakler. Folk flokker seg rundt ham, deltar i hans ritualer på stranden, og ser en slags frelser i Aldemar. Så forsvinner han bare en dag. Han blir bare borte.
Er Aldo en profet eller profitør? Hvorfor startet han sin religion, og hvorfor forlot han brått sine mange tilhengere? Stedet lever fremdeles av en blanding av fortidens ruindyrkelse og troen på besøk fra fremmede planter, og lengter etter en gammel eller ny profet, men Aldo vil ikke lenger være Aldemar, selv om salget av DVD-er med gamle opptak av hans ritualer selger godt på det lokale markedet. Er Aldo virkelige contactado, den som ble kontaktet av aliens og som har svarene på livets store spørsmål?
Filmen river oss inn i en intens og spennende jakt på identitet, ettersom Aldo langsomt synes å bli lokket av Gabriel til å finne tilbake troen igjen og pånytt bli Aldemar. Han blir mer levende ettersom Gabriels oppmerksomhet lokker fram gamle følelser og setter ham i kontakt med gamle flammer, men det hele ender tragisk når Gabriel viser seg å være en annen enn den han gir seg ut for å være, og ettersom det avsløres hva Gabriel egentlig vil. Han vil ta over Aldemars kult og bli den nye profeten. Aldo liv går nok en gang i oppløsning.
Contactado er en film som klarer å skape det kraftfeltet der følelser for karakterer smelter sammen med fortellermessig spenning. Den lar oss forbli i det uvisse spenningsfeltet mellom religion og humbug, og engasjerer med sine mange hemmeligheter. Filmen oppleves som en historie som både er intimt knyttet til Peru, men samtidig har relevans i mange andre land og sammenhenger. Filmen er full av spenning, og gir oss mye å tenke på når det gjelder tro og messianske figurer, men gir også et sterkt bilde av en mann som har blitt fremmed også for seg selv.
Sunless Shadows gjorde et sterkt inntrykk, og viste hvordan en dokumentarfilm kunne si noe viktig om verden og utvide tilskuernes horisonter. To andre helaftens dokumentarfilmer produsert med Sørfond-midler som viser noe av bredden i internasjonal dokumentar, fikk også premiere under årets Film fra Sør-festival, og de forteller mye om hvordan Sørfond-midlene brukes til svært forskjellige filmprosjekter
How to Steal a Country (Rehad Desai, 2019) fra Sør-Afrika er journalistisk folkeopplysning på et høyt nivå. Filmen viser med all mulig kraft hvordan dokumentar kan gå i dybden, og tegne og fortelle på et bredere lerret enn nyhetsreportasjen. Det er både en hyllest til journalistisk gravearbeid og betydningen av varslere for å få sannheten fram, og samtidig en avsløring av Zuma-regimets nesten bunnløst kyniske korrupsjon. Desais film er både en film å bli klok av, men også en film å bli sint av.
Den starter med de såkalte Gupta-leaks i mai 2017, som styrter Sør-Afrika ut i både kaos og mot et systemskifte. President Jacob Zuma allierer seg mer og mer med en investorfamilie som med hjelp fra internasjonale finansorganisasjoner og konsulentfirmaer tapper statens bedrifter for penger. Det som skal være en mønsterfarm for fattige svarte bønder tappes for midler, og pengene brukes til å finansiere et luksus-bryllup. Avtaler gjøres med andre land som ikke gagner Sør-Afrika, men som gjør det mulig for Zuma og hans venner å tjene store penger. Landets infrastruktur angripes, og da det er åpenbart at korrupsjon og usunne forretningsmanøvrer kjennetegner presidentens styre, etableres et propagandaapparat i form av en avis og en fjernsynsstasjon.
Boblen brister og i februar 2018 tvinges Zuma til å gå av. Gupta-familien og alle de midlene de stjal fra Sør-Afrika er imidlertid for lengst i Dubai. Zuma selv nekter all skyld. Zumas sønn, som har vært en viktig støttespiller for Gupta-familien og muliggjort forbindelser som åpner opp for all korrupsjon og hvitvasking av penger, vifter bort alle anklager med et trett smil. Selv om Zuma har falt, og gribbene har forlatt landet, har man ikke kunnet oppnå rettferdighet. Det er ikke mulig å stille de skyldige for retten. Filmen slutter med et retorisk spørsmål: «Er demokrati mulig uten sannhet?»
Rehad Desai loser oss gjennom en komplisert historie på en elegant og effektiv måte. Vi får, som filmens tittel klart viser, se hvordan man kan stjele et land. Hvordan man kan bygge ned demokratiske institusjoner og muliggjøre korrupsjon på en nesten bunnløs måte. Dette er et bilde av den absolutte grådighetskulturen, og alle de avledningsmanøvrer som hører denne typen kultur til. Skremmende folkeopplysning. I tillegg til den grundige skildringen av det som har skjedd i Sør-Afrika i det siste drøye tiåret, viser Desais film verdien og betydningen av god gammeldags journalistikk.
Bak alle manøvrene fra Zuma, Gupta-familien og alle de som profiterte på hvitvasking av midler stjålet fra staten Sør-Afrika, befinner det imidlertid seg et nettverk av multinasjonale firmaer. Noen er finansorganisasjoner, andre er PR-firmaer med sine spin doctors, og andre er konsulenter på økonomiske og juridiske forhold. Uten dem hadde det ikke vært mulig for Zuma og hans medhjelpere å gjøre det de gjorde. How to Steal a Country er full av anklager, men den aller viktigste er åpenbart rettet mot de turbokapitalistiske firmaene som bare formidler tjenester, men uten dem er ikke korrupsjon og løgner mulige. De skyldige er fremdeles frie menn, markedet er det samme, og PR-rådgiverne har nye klienter. Det er mye å bli sint av i How to Steal a Country.
Martin Webers Map of Latin American Dreams (2020) er på mange måter en totalt motsatt film. Her er gravende journalistikk erstattet av poesi, i bilde av et helt kontinents såre drømmer om et bedre liv. Webers film er en mosaikk av bilder og pregnante øyeblikk, en reise gjennom et såret kontinent som forsøker å hele seg selv, men som ennå har langt igjen før alle overgrep, all smerte, all usikkerhet og all fattigdom har blitt endret til noe mer håpefullt. «Vi bare overlever», sier en mann i Mexico til regissøren, men slår også fast: «Vi har overlevd».
I årene mellom 1992 og 2008 reiste fotografen Martin Weber på kryss og tvers gjennom hele Latin-Amerika og ba helt vanlige folk om å skrive ned sine drømmer på en liten tavle. Så fotograferte han dem med sine drømmer og håp. Fra 2010 til 2017 vendte Weber tilbake til de samme stedene, på jakt etter de samme menneskene som han fotograferte, for å filme dem og høre om noen av drømmene gikk i oppfyllelse.
Det er på mange måter et enestående prosjekt vi får se i Map of Latin American Dreams. Weber reiser fra land til land, fra sted til sted. Noen ganger treffer han de samme menneskene han tidligere fotograferte, andre ganger blir selve reisen målet, ettersom de menneskene han jakter på har flyttet eller gått bort. Skopusseren i Cuba som har en drøm om å bli poet finnes ikke lenger, men hans enke kan fortelle at han skrev dikt hver eneste helg, men så rev han i stykker hvert eneste dikt. En kvinne i Peru drømmer om et hus, og om å slippe å reise rundt uten tak over hodet, og hun og sønnen har sammen gjort dette mulig.
Noen drømmer har blitt fullbyrdet, andre forblir en utopi. Noen drømmer er mer private og personlige, andre er politiske og knyttet til diktaturer, revolusjoner eller samfunnsforandringer. Webers mosaikk er broket, en haug speilbilder som reflekterer alle de små og store håp for seg selv og sine medmennesker som folk har og alt det de drømmer om. Et helt kontinent, fra Argentina til Mexico, gir uttrykk for sine drømmer.
Webers film har en melankolsk undertone. Det er som om alle de han møter, selv de som til en viss grad har lyktes i å oppfylle sine opprinnelige drømmer, likevel til syvende og sist har mislyktes. Kanskje fordi de ennå lever på randen av en vulkan, som når som helst kan bryte ut, i ny undertrykkelse, i en ny revolusjon som sporer av, eller gi opphavet til et nytt diktatur. Fremdeles finnes tortur i Brasil, ikke har man funnet alle de som forsvant under diktaturet i Argentina, fattigdommen i Brasil er ennå overveldende og voksende.
Map of Latin American Dreams er en tankevekkende reise gjennom Latin-Amerika, men filmen er kanskje litt for forelsket i små detaljer og stikkbilder, og gjør bruk av små innklipp av metaforisk karakter som tapper den for noe av sin kraft. Som selve innledningen. En hane gjøres klar til hanekamp, og de to hanene barker sammen inntil én er vinner og en annen blodig taper. Kanskje er den død, kanskje lever den under den andres fot og vinge? Hva bringer slike bilder til den øvrige mosaikken av bilder? Er dette slik Weber ser Latin-Amerika i dag? I stedet for å konsentrere oppmerksomheten, livene og temaene i filmen blir bilder som disse snarere et tegn på en fotografs forelskelse i bilder, som ikke tilfører de mange små historiene noe avgjørende, men i stedet tapper filmen for energi.
Webers film er likevel full av sterke bilder og tvetydige drømmer. Vi ser et foto av en ung mann med et stort arr tvers over brystet. «Min drøm er å dø», står det på tavla han holder opp for kamera. Weber leter etter mannen på fotografiet. Han sporer opp broren, som sier han er hjemløs og bor på gata nå. De leter og leter, men lykkes ikke i å finne ham. Senere dukker et nytt spor opp. Weber vender tilbake til Colombia og finner mannen. Han sier ikke mye, det eneste som får ham til å overleve er narkotika. «Du kan ikke filme her», sier en kvinne. De forlater mannen sovende på et hospits eller sykehus. På vei bort fra stedet kjører de forbi en gate der en lang rekke mennesker lever bokstavelig talt i rennesteinen. En mann kommer løpende mot bilen til regissøren og fotografen med en stor stein hånden, klar til å kaste den på filmteamet. Weber klipper til svart. Filmen er over.
Årets knippe Sørfond-filmer er gode eksempler på hvor viktig dette initiativet er. Pengene Utenriksdepartementet setter av til dette gode formålet resulterer i svært forskjellige filmer. Nødvendige co-produksjonsmidler gjør det mulig å fullføre filmprosjekter, viktige filmer blir laget, kontakter og nettverk etableres, og Norge knyttes tettere til den store verden.
Av de fem langfilmene som ble vist ved årets Film fra Sør-festival var iranske Sunless Shadows i en klasse for seg. Mehrdad Oskoueis film gjorde et sterkt inntrykk, og viste også hvordan man kan takle vanskelige temaer og balansere godt på etikkens stramme line. Det er vanskelig å glemme Somayeh eller Sara med det første. Filmen er et viktig innspill i en like viktig kamp for kvinners rettigheter, og et sårt portrett av et knippe unge kvinner i samfunnets skygge. En imponerende film som forhåpentligvis vil få et større publikum.
Også de andre filmene som ble vist i år forteller hvor viktig Sørfond kan være. Rollen skal kanskje ikke overvurderes, men om vi kan hjelpe til å få slike filmer produsert, da har fondet åpenbart en viktig funksjon. Det er bare å håpe at disse filmene får bred distribusjon, både i sine hjemland, internasjonalt og kanskje også i Norge. En film som Contactado burde ha et publikum også på kino i Norge.
Dette lille knippet filmer viser noe av bredden og mangfoldet i tildelingene fra Sørfond. Både spillefilmene og dokumentarfilmene gjorde inntrykk. De peker på vanskelige og smertefulle områder og temaer, men bærer også på glede, håp og drømmer. Og én ting har de felles. De bærer alle i seg muligheten til å utvide våre horisonter, lære oss noe om Sør-Afrika, Iran eller Latin-Amerika. Lære oss noe om hvordan det er å være et menneske. De er alle filmer som gjør verden litt større.
Dette er Gunnar Iversens innlegg nummer 74 her på rushprint.no. De tidligere kan leses her.
