I både «Borat 2» og «Welcome to Chechenya» utfordrer filmskaperne grensene for hva som er mulig å gjengi fra virkeligheten. Den første på deprimerende vis, den andre på revolusjonerende måter.

For hver gang jeg har skrevet om Sacha Baron Cohens utleverende kvasi-dokumentarer, har jeg spurt hvor lenge han kan fortsette med sin framprovoserende metode. Det er grenser for hvor ofte en global kjendis kan lure folk. Etter Brüno kunne det virke som han hadde mistet noe av sin brodd. Her forsøkte han, som i Borat (2006), å avdekke fordommer og menneskelig dårskap, og noen fulltreffere fikk han inn. Men det kunne virke som de ”dumme” ikke lenger gikk like lett på limpinnen. Ja, altfor ofte fikk jeg sympati med dem og krympet meg like mye over Cohens bomskudd som jeg lo av blinkskuddene.
Da han ti år senere kom med Who is America?, var det et endret Amerika under Donald Trump han gikk løs på. Her sto han overfor en ny utfordring:
Hvordan provosere og utlevere i en tid der den amerikanske presidenten bruker sin egen skandaløse opptreden for å appellere til sin fanbase. En gang i tiden var det en politisk pris å betale for etiske og moralske overtramp. Men etter Trumps mange utfall kan det virke som bunnen har falt ut av den amerikanske offentligheten, og ekstreme aktører kan sette agenda på en måte som var utenkelig for noen år siden.
Så hvordan provosere fram noe intervjuobjektene ikke nødvendigvis anser som skammelig eller pinlig?
I oppfølgeren til Borat, denne gangen med undertittelen Cultural Learnings of America for Make Benefit Glorious Nation of Kazakhstan, er det nettopp denne kjensgjerningen som er så deprimerende: De holdningene som Borat avdekket i den første filmen, er i dag blitt stuereine i mange amerikanske husholdninger. De siste årene har rasismen rykket lenger inn i mainstreamsfæren og bekrefter det Borat har gitt inntrykk av hele tiden.
Det er små og store avsløringer i den nye Boratfilmen, de fleste banale, noen få tankevekkende og morsomme. Larry Charles, som var perfekt regissør for den første filmen, er denne gangen erstattet av Jason Woliner. Den avsløringen som har skapt størst røre er de skjulte opptakene med Trumps advokat, Rudy Giuliani. Her møter han Borat til intervju, men blir med inn på hotellrommet til Borats 15-årige datter (spilt av en voksen skuespillerinne) der han legger seg på sengen og tar seg i skrittet. Ellers får Borat god uttelling for sin spesialitet, som er å få såkalte vanlige mennesker til å jatte med ham når han ytrer noe rasistisk eller sexistisk.
I den første filmen ble vi sjokkert over at noen uten å blunke kunne gi sin tilslutning til Borats fordommer åpent foran kamera. Her er blir vi minnet på at disse menneskene er langt flere enn vi har trodd. Slik Trumps oppslutning under årets valg har vært en påminner om at et knapt mindretall faktisk er villig til å se gjennom fingrene med hans holdninger – ja, for mange er det grunnen til at de støtter ham – er den siste Boratfilmen et nedslående vitnesbyrd om det samme. Hvorfor Baron Cohen har vært nødt til å skape en av vår tids mest groteske stereotyper fra Sentral-Asia, monsteret Borat, for å utlevere noen amerikanske, forblir et av filmens kritikkverdige paradokser.
Baron Cohens utfordring er å få intervjuobjektene til å utlevere seg, til å vise sitt sanne ansikt. I dokumentaren Welcome to Chechnya tester regissør David France grensene for hvor mye han kan tilsløre intervjuobjektenes ansikter, før det går på bekostning av vår evne og vilje til innlevelse.
Filmen skildrer den grufulle bølgen av drap på homofile i Tsjetsjenia som i 2017 drev mange ut av landet. Mange har søkt tilflukt i Russland, men heller ikke der er de trygge. I filmen er det de homofile ofrene som sammen med sine hjelpere forteller sine historier. Vi møter dem i et midlertidig krisesenter på hemmelig sted i Moskva som finansieres av internasjonale LHBTQI-miljøer. Her venter de på svar på asylsøknader i Vesten, men det kan virke som bare Canada er villig til å ta ansvar.
For å skjule deres identitet har filmskaper David France gjort noe helt uventet: han anvender såkalt deepfake-teknologi for å endre på ansiktene til de mest utsatte ofrene. Han gjør det i aller beste mening, for å gi dem beskyttelse som kilder. Men han risikerer samtidig at vi blir forstyrret av disse uttrykksløse ansiktene og avstengt fra deres følelsesliv. For å være på den sikre siden av «the uncanny valley» (tesen om at vi liker roboter som likner på mennesker – men bare inntil et visst punkt) er de nye ansiktene gjenskapt på en ganske primitiv måte for at vi skal være klar over nettopp hva det er: en maskering.
Vi får altså ingen ansikter med et tydelig følelsesregister å avlese. Men så lenge alternativet ville vært svartsladding, lot jeg meg gradvis overtale av filmskapernes sjansespill. Historiene de forteller er så sterke at vi selv kan leve oss inn i dem uten virkelighetsnære ansikter. Det gjør noe interessant ved måten vi opplever deres historier på; vi blir tvunget til å ikke bare vurdere dem som enkeltindivider, men en del av en større fortelling. For dette er like mye historien om alle de ansiktsløse ofrene som har forsvunnet sporløst i Tsjetsjenia.
En av de som våger å stå fram med full identitet gjør det med håp om at russiske myndighetene skal etterforske drapene (det skjer selvsagt ikke). Han er det nærmeste vi kommer en hovedperson i denne rystende historien, og han er den eneste som i et oppsiktsvekkende øyeblikk lar masken falle og får tilbake sitt virkelige ansikt. Dette har muligens aldri skjedd på film før, og opplevelsen lar seg nesten ikke beskrive. Fram til da har du først og fremst festet lit til det han sier, ikke hvordan han ser ut. Men da vi brått får et følsomt ansikt å forholde oss til, forsøker hjernen på rekordtid i synkronisere det vi vet med det nye vi nå ser. Det er en av årets mest svimlende filmopplevelser.
Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint
Borat: Cultural Learnings of America for Make Benefit Glorious Nation of Kazakhstan kan du se på Amazon Prime. Welcome to Chechnya hadde norsk kinopremiere forrige uke.
For hver gang jeg har skrevet om Sacha Baron Cohens utleverende kvasi-dokumentarer, har jeg spurt hvor lenge han kan fortsette med sin framprovoserende metode. Det er grenser for hvor ofte en global kjendis kan lure folk. Etter Brüno kunne det virke som han hadde mistet noe av sin brodd. Her forsøkte han, som i Borat (2006), å avdekke fordommer og menneskelig dårskap, og noen fulltreffere fikk han inn. Men det kunne virke som de ”dumme” ikke lenger gikk like lett på limpinnen. Ja, altfor ofte fikk jeg sympati med dem og krympet meg like mye over Cohens bomskudd som jeg lo av blinkskuddene.
Da han ti år senere kom med Who is America?, var det et endret Amerika under Donald Trump han gikk løs på. Her sto han overfor en ny utfordring:
Hvordan provosere og utlevere i en tid der den amerikanske presidenten bruker sin egen skandaløse opptreden for å appellere til sin fanbase. En gang i tiden var det en politisk pris å betale for etiske og moralske overtramp. Men etter Trumps mange utfall kan det virke som bunnen har falt ut av den amerikanske offentligheten, og ekstreme aktører kan sette agenda på en måte som var utenkelig for noen år siden.
Så hvordan provosere fram noe intervjuobjektene ikke nødvendigvis anser som skammelig eller pinlig?
I oppfølgeren til Borat, denne gangen med undertittelen Cultural Learnings of America for Make Benefit Glorious Nation of Kazakhstan, er det nettopp denne kjensgjerningen som er så deprimerende: De holdningene som Borat avdekket i den første filmen, er i dag blitt stuereine i mange amerikanske husholdninger. De siste årene har rasismen rykket lenger inn i mainstreamsfæren og bekrefter det Borat har gitt inntrykk av hele tiden.
Det er små og store avsløringer i den nye Boratfilmen, de fleste banale, noen få tankevekkende og morsomme. Larry Charles, som var perfekt regissør for den første filmen, er denne gangen erstattet av Jason Woliner. Den avsløringen som har skapt størst røre er de skjulte opptakene med Trumps advokat, Rudy Giuliani. Her møter han Borat til intervju, men blir med inn på hotellrommet til Borats 15-årige datter (spilt av en voksen skuespillerinne) der han legger seg på sengen og tar seg i skrittet. Ellers får Borat god uttelling for sin spesialitet, som er å få såkalte vanlige mennesker til å jatte med ham når han ytrer noe rasistisk eller sexistisk.
I den første filmen ble vi sjokkert over at noen uten å blunke kunne gi sin tilslutning til Borats fordommer åpent foran kamera. Her er blir vi minnet på at disse menneskene er langt flere enn vi har trodd. Slik Trumps oppslutning under årets valg har vært en påminner om at et knapt mindretall faktisk er villig til å se gjennom fingrene med hans holdninger – ja, for mange er det grunnen til at de støtter ham – er den siste Boratfilmen et nedslående vitnesbyrd om det samme. Hvorfor Baron Cohen har vært nødt til å skape en av vår tids mest groteske stereotyper fra Sentral-Asia, monsteret Borat, for å utlevere noen amerikanske, forblir et av filmens kritikkverdige paradokser.
Baron Cohens utfordring er å få intervjuobjektene til å utlevere seg, til å vise sitt sanne ansikt. I dokumentaren Welcome to Chechnya tester regissør David France grensene for hvor mye han kan tilsløre intervjuobjektenes ansikter, før det går på bekostning av vår evne og vilje til innlevelse.
Filmen skildrer den grufulle bølgen av drap på homofile i Tsjetsjenia som i 2017 drev mange ut av landet. Mange har søkt tilflukt i Russland, men heller ikke der er de trygge. I filmen er det de homofile ofrene som sammen med sine hjelpere forteller sine historier. Vi møter dem i et midlertidig krisesenter på hemmelig sted i Moskva som finansieres av internasjonale LHBTQI-miljøer. Her venter de på svar på asylsøknader i Vesten, men det kan virke som bare Canada er villig til å ta ansvar.
For å skjule deres identitet har filmskaper David France gjort noe helt uventet: han anvender såkalt deepfake-teknologi for å endre på ansiktene til de mest utsatte ofrene. Han gjør det i aller beste mening, for å gi dem beskyttelse som kilder. Men han risikerer samtidig at vi blir forstyrret av disse uttrykksløse ansiktene og avstengt fra deres følelsesliv. For å være på den sikre siden av «the uncanny valley» (tesen om at vi liker roboter som likner på mennesker – men bare inntil et visst punkt) er de nye ansiktene gjenskapt på en ganske primitiv måte for at vi skal være klar over nettopp hva det er: en maskering.
Vi får altså ingen ansikter med et tydelig følelsesregister å avlese. Men så lenge alternativet ville vært svartsladding, lot jeg meg gradvis overtale av filmskapernes sjansespill. Historiene de forteller er så sterke at vi selv kan leve oss inn i dem uten virkelighetsnære ansikter. Det gjør noe interessant ved måten vi opplever deres historier på; vi blir tvunget til å ikke bare vurdere dem som enkeltindivider, men en del av en større fortelling. For dette er like mye historien om alle de ansiktsløse ofrene som har forsvunnet sporløst i Tsjetsjenia.
En av de som våger å stå fram med full identitet gjør det med håp om at russiske myndighetene skal etterforske drapene (det skjer selvsagt ikke). Han er det nærmeste vi kommer en hovedperson i denne rystende historien, og han er den eneste som i et oppsiktsvekkende øyeblikk lar masken falle og får tilbake sitt virkelige ansikt. Dette har muligens aldri skjedd på film før, og opplevelsen lar seg nesten ikke beskrive. Fram til da har du først og fremst festet lit til det han sier, ikke hvordan han ser ut. Men da vi brått får et følsomt ansikt å forholde oss til, forsøker hjernen på rekordtid i synkronisere det vi vet med det nye vi nå ser. Det er en av årets mest svimlende filmopplevelser.
Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint
Borat: Cultural Learnings of America for Make Benefit Glorious Nation of Kazakhstan kan du se på Amazon Prime. Welcome to Chechnya hadde norsk kinopremiere forrige uke.