Da samtidskunsten møtte «bygdedyret»

Da samtidskunsten møtte «bygdedyret»

– Jeg ville forstå mer av det som er en evig konflikt mellom samtidskunsten og det bredere laget av folket, forteller Merethe Offerdal Tveit om sin BIFF-vinner «Odelsgut og fantefølge». Dokumentaren er en historie om hvordan kunst kan provosere, men også utløse overraskende kvaliteter i et lokalsamfunn.

Dokumentarfilmen Odelsgut og fantefølge skildrer hva som skjedde da arkitektgruppen Felleskapsprosjektet å Fortette Byen (FFB) kom til bygda Kvam i Gudbrandsdalen høsten 2017 og installerte kunstverket «Odelsgut og fantefølge». Misfornøyde og sinte kvamværinger viste et voldsomt engasjement; blant annet hengte noen opp truser med avføring på selve verket.

– Saken var på NRK, VG og overalt i en liten periode, forteller regissør Merethe Offerdal Tveit.

– Historien fascinerte meg og jeg forstod raskt at vi bare fikk vite en liten del av sannheten. Jeg tenkte at det lå mye mer bak disse sterke emosjonelle reaksjonene i Kvam: Hva var det som gjorde at de var så misfornøyde? Jeg fikk et behov for å vite mer og forstå mer av det som på mange måter er en evig konflikt mellom samtidskunsten og det bredere laget av folket. Så jeg reiste opp til Kvam og prøvde å komme i snakk med folk for å forstå litt mer om hvordan det hadde vært for dem. Da skjønte jeg ganske raskt at dette måtte bli en film.

Kunstverket inneholder blant annet en gammel møkkspreder som kunstnertrioen Joar Nango, Eystein Talleraas og Håvard Arnhoff fant på søppeldynga i Kvam. Kvamværingene opplevde at kunstnerne mobba dem.

– Jeg kommer fra en liten bygd i Hardangerfjorden. Jeg kjente igjen folket i Kvam, mentaliteten og humoren. Litt den der: Du skal ikke komme her og komme her. FFB representerer noe urbant for dem. De kommer til Kvam og skal gi sin definisjon av hva bygda er gjennom et kunstverk som for kvamværingene bare er en gammel møkkspreder. Da blir det sårt for dem.

Etter alt bråket bestemte kommunestyret i bygda seg for å fjerne kunstverket, før det var ferdig montert.

Alle fotos fra filmen av Lars Erlend Tubaas.

Da kommunestyret snudde

FFB og kunstnerne ønsket med kunstverket å stille spørsmålstegn ved måten vi lever livene våre på. Kunstnertrioen er utdannede arkitekter. De er opptatt av anti-kapitalistisk arkitektur og er inspirert av nomadiske urfolks byggetradisjoner og skikker, som går ut på å lage hus av det man finner på plassen hvor huset skal stå. I 2012 installerte de en midlertidig «romambassade» på Tullinløkka i Oslo, som fungerte som et kulturhus for og med det norske romfolket. Men prosjektet i Kvam var litt annerledes.

– Det var et prosjekt som kanskje var litt vanskelig å forstå seg på. Romprosjektet var lettere å forstå; hva som var ideen, hva de ville med det og så videre. I Kvam var det bare tre elementer, en møkkspreder, en stein og en stokk, som ble plassert i den litt glemte parken. Kvamværingene fikk ingen forklaring på kunstverket annet enn at det var det som stod igjen etter at de hadde vært der og laget masse bråk. Jeg kan forstå at i forhold til hvor lite informasjon de fikk om prosjektet, var dette veldig rart og fremmed for dem. De hadde ingen forutsetning for å forstå hva slags prosjekt dette var.

Kuratoren i kunstprosjektet hadde plukket ut FFB til Kvam, fordi han mente at om det er noen som kan takle FFB, så er det folket i Kvam. Han var sterk i troen på at kunstverket kunne bringe fram noe spennende for bygda. Prosjektet kunne blitt avsluttet da verket ble fjernet, men eventyret skulle altså ikke ende der. Et halvt år etter at verket var fjernet, bestemte kommunestyret seg for å oppføre det på nytt.

– Da kommunestyret i Kvam var samlet på det store møtet med blant annet ordføreren, diskuterte de hva de skulle gjøre med kunstprosjektet etter at det var fjernet. På det tidspunktet visste verken jeg eller noen andre hva som kom til å bli konklusjonen på møtet. Men de landet på at de ville ha verket opp igjen, til tross for at det var mye misnøye blant bygdefolket. Det var da jeg for alvor forstod at her har vi en film. Det var heldigvis noen krefter i bygda som mente at de ikke kunne ende prosjektet, at de måtte gi kunstnerne en sjanse til å fullfør det.

Åpner seg opp

Det som slår meg er at kvamværingene er veldig åpne, selv om de er trangsynte i starten, og på mange måter passer inn i den stereotypiske framstillingen av “bygdedyret”. Men når de bestemmer seg for å oppføre kunstverket på nytt, vrir de helt på mine fordommer som publikummer. Kunstprosjektet blir en suksesshistorie til slutt.

– Kvam er en spesiell plass. De har en egen sjargong der. De er veldig muntlige, flinke på å fortelle historier og er opptatt av å overgå hverandre. De har òg en sterk humor og selvironi. De snakker rett fra leveren og ikke alt er like politisk korrekt. De er veldig åpne, varme, sjenerøse og hjelpsomme. De er engasjerte og gjør alt for at det skal skje ting der. For de vet at det ikke kommer til å skje noe der dersom de ikke gjør en innsats.

Helt på slutten av filmen drar noen fra kommunestyret til Ekebergparken i Oslo for å se samtidskunst. Da får vi virkelig sett engasjementet deres. De blir nærmest frelste av det de har sett.

Slutten på filmen gir meg som publikummer håp om at det går an å forandre sterke meninger kollektivt. Men det var nesten sånn at jeg ikke kunne tro på det heller.

– Ja, sånn er det faktisk! Jeg tenker at publikum må jo tro at jeg har noe med det å gjøre. Jeg fikk høre nesten litt tilfeldig at de hadde laget en gruppe som skulle jobbe med et tiårig kunstprosjekt, og at de derfor skulle på busstur til Ekebergparken. Og da ble vi med, så klart. Nå ville de bli kunstbygda Kvam. Det var en gave til filmen, og det måtte bare bli slutten. Man fikk litt følelsen av at dette var for godt til å være sant. Jeg tenkte at publikum må jo sitte og tenke: Hæ? Stemmer dette? Men jo da, det stemmer. Og det hele er deres eget påfunn. Men det er bare med folket i Kvam dette kunne skjedd, tror jeg. Og det er det jeg mener med at kvamværen er en spesiell rase.

Filmen traff lokalpublikummet

Filmen ble vist i Kvam 2. oktober på drive-in kino, der den ble veldig godt tatt imot.

– Masse folk var samlet på en fin og stille høstdag. Det var corona-restriksjoner da òg, men ikke like strenge som nå. Vi kunne ikke ha den premieren som vi egentlig hadde tenkt, med stor fest etterpå. Men den visningen var så gøy, og bare å se filmen på et digert lerret midt i Kvam med masse biler som tuter, det var magisk. Mange kom bort etterpå og sa at de kjente seg veldig igjen i filmen og at den hadde gitt et presist bilde av konflikten og historien sånn som de opplevde den. De sa også at det var et spesielt treffende portrett av Kvam, som jeg følte var et stort kompliment.

Tveit og filmteamet jobbet med filmen i nærmere to og et halvt år. Det er den første filmen av Tveit der hun ikke har gjort alt selv, og også hennes første helaftens dokumentarfilm. De fikk fullfinansiering gjennom NFIs Nye Veier-ordning:

– Det var et stort steg videre for meg som regissør å lage denne filmen sammen med produksjonsselskapet Stray Dogs Norway og et dyktig team. Jeg kjente meg veldig beroliget av at ikke alt stod på meg, slik jeg har vært vant med, men at vi var et team. Prosessen med å lage filmen gikk veldig fint. Det var mest i klippen at vi måtte gå flere runder og jeg som regissør fikk kjenne på en tvil og usikkerhet i forhold til om jeg hadde gjort en bra nok jobb. Men til slutt løsnet det og den fremstod som en helhetlig og filmatisk historie.


Kunstverket står fortsatt i Kvam. Til sommeren 2021 skal folket stemme om de vil fortsette å ha verket der. Odelsgut og fantefølge ble nylig tildelt prisen for beste norske dokumentarfilm på Bergen Internasjonale film festival. Snart skal den bli vist på Nordic Docs. Foto er ved Lars Erlend Tubaas Øymo, Erland Edenholm har klippet filmen, Christian Meaas Svendsen har komponert musikken og KriStine Ann Skaret er produsent.


Merethe Offerdal Tveit (f. 1985 i Rosendal) jobber med dokumentarfilm og kunstfilm. Skildringer av bygde-Norge ligger hjertet hennes nært og hun har produsert og regissert flere kortfilmer frå Hardangerfjorden, der hun bor. Hennes film Absalon Beyersgate 10, en eksperimentell kortfilm på Super 8, ble vist på Nordisk Panorama i 2010. Hun er utdannet i regi fra Nordland kunst- og filmskole og OsloMet.


 

Da samtidskunsten møtte «bygdedyret»

Da samtidskunsten møtte «bygdedyret»

– Jeg ville forstå mer av det som er en evig konflikt mellom samtidskunsten og det bredere laget av folket, forteller Merethe Offerdal Tveit om sin BIFF-vinner «Odelsgut og fantefølge». Dokumentaren er en historie om hvordan kunst kan provosere, men også utløse overraskende kvaliteter i et lokalsamfunn.

Dokumentarfilmen Odelsgut og fantefølge skildrer hva som skjedde da arkitektgruppen Felleskapsprosjektet å Fortette Byen (FFB) kom til bygda Kvam i Gudbrandsdalen høsten 2017 og installerte kunstverket «Odelsgut og fantefølge». Misfornøyde og sinte kvamværinger viste et voldsomt engasjement; blant annet hengte noen opp truser med avføring på selve verket.

– Saken var på NRK, VG og overalt i en liten periode, forteller regissør Merethe Offerdal Tveit.

– Historien fascinerte meg og jeg forstod raskt at vi bare fikk vite en liten del av sannheten. Jeg tenkte at det lå mye mer bak disse sterke emosjonelle reaksjonene i Kvam: Hva var det som gjorde at de var så misfornøyde? Jeg fikk et behov for å vite mer og forstå mer av det som på mange måter er en evig konflikt mellom samtidskunsten og det bredere laget av folket. Så jeg reiste opp til Kvam og prøvde å komme i snakk med folk for å forstå litt mer om hvordan det hadde vært for dem. Da skjønte jeg ganske raskt at dette måtte bli en film.

Kunstverket inneholder blant annet en gammel møkkspreder som kunstnertrioen Joar Nango, Eystein Talleraas og Håvard Arnhoff fant på søppeldynga i Kvam. Kvamværingene opplevde at kunstnerne mobba dem.

– Jeg kommer fra en liten bygd i Hardangerfjorden. Jeg kjente igjen folket i Kvam, mentaliteten og humoren. Litt den der: Du skal ikke komme her og komme her. FFB representerer noe urbant for dem. De kommer til Kvam og skal gi sin definisjon av hva bygda er gjennom et kunstverk som for kvamværingene bare er en gammel møkkspreder. Da blir det sårt for dem.

Etter alt bråket bestemte kommunestyret i bygda seg for å fjerne kunstverket, før det var ferdig montert.

Alle fotos fra filmen av Lars Erlend Tubaas.

Da kommunestyret snudde

FFB og kunstnerne ønsket med kunstverket å stille spørsmålstegn ved måten vi lever livene våre på. Kunstnertrioen er utdannede arkitekter. De er opptatt av anti-kapitalistisk arkitektur og er inspirert av nomadiske urfolks byggetradisjoner og skikker, som går ut på å lage hus av det man finner på plassen hvor huset skal stå. I 2012 installerte de en midlertidig «romambassade» på Tullinløkka i Oslo, som fungerte som et kulturhus for og med det norske romfolket. Men prosjektet i Kvam var litt annerledes.

– Det var et prosjekt som kanskje var litt vanskelig å forstå seg på. Romprosjektet var lettere å forstå; hva som var ideen, hva de ville med det og så videre. I Kvam var det bare tre elementer, en møkkspreder, en stein og en stokk, som ble plassert i den litt glemte parken. Kvamværingene fikk ingen forklaring på kunstverket annet enn at det var det som stod igjen etter at de hadde vært der og laget masse bråk. Jeg kan forstå at i forhold til hvor lite informasjon de fikk om prosjektet, var dette veldig rart og fremmed for dem. De hadde ingen forutsetning for å forstå hva slags prosjekt dette var.

Kuratoren i kunstprosjektet hadde plukket ut FFB til Kvam, fordi han mente at om det er noen som kan takle FFB, så er det folket i Kvam. Han var sterk i troen på at kunstverket kunne bringe fram noe spennende for bygda. Prosjektet kunne blitt avsluttet da verket ble fjernet, men eventyret skulle altså ikke ende der. Et halvt år etter at verket var fjernet, bestemte kommunestyret seg for å oppføre det på nytt.

– Da kommunestyret i Kvam var samlet på det store møtet med blant annet ordføreren, diskuterte de hva de skulle gjøre med kunstprosjektet etter at det var fjernet. På det tidspunktet visste verken jeg eller noen andre hva som kom til å bli konklusjonen på møtet. Men de landet på at de ville ha verket opp igjen, til tross for at det var mye misnøye blant bygdefolket. Det var da jeg for alvor forstod at her har vi en film. Det var heldigvis noen krefter i bygda som mente at de ikke kunne ende prosjektet, at de måtte gi kunstnerne en sjanse til å fullfør det.

Åpner seg opp

Det som slår meg er at kvamværingene er veldig åpne, selv om de er trangsynte i starten, og på mange måter passer inn i den stereotypiske framstillingen av “bygdedyret”. Men når de bestemmer seg for å oppføre kunstverket på nytt, vrir de helt på mine fordommer som publikummer. Kunstprosjektet blir en suksesshistorie til slutt.

– Kvam er en spesiell plass. De har en egen sjargong der. De er veldig muntlige, flinke på å fortelle historier og er opptatt av å overgå hverandre. De har òg en sterk humor og selvironi. De snakker rett fra leveren og ikke alt er like politisk korrekt. De er veldig åpne, varme, sjenerøse og hjelpsomme. De er engasjerte og gjør alt for at det skal skje ting der. For de vet at det ikke kommer til å skje noe der dersom de ikke gjør en innsats.

Helt på slutten av filmen drar noen fra kommunestyret til Ekebergparken i Oslo for å se samtidskunst. Da får vi virkelig sett engasjementet deres. De blir nærmest frelste av det de har sett.

Slutten på filmen gir meg som publikummer håp om at det går an å forandre sterke meninger kollektivt. Men det var nesten sånn at jeg ikke kunne tro på det heller.

– Ja, sånn er det faktisk! Jeg tenker at publikum må jo tro at jeg har noe med det å gjøre. Jeg fikk høre nesten litt tilfeldig at de hadde laget en gruppe som skulle jobbe med et tiårig kunstprosjekt, og at de derfor skulle på busstur til Ekebergparken. Og da ble vi med, så klart. Nå ville de bli kunstbygda Kvam. Det var en gave til filmen, og det måtte bare bli slutten. Man fikk litt følelsen av at dette var for godt til å være sant. Jeg tenkte at publikum må jo sitte og tenke: Hæ? Stemmer dette? Men jo da, det stemmer. Og det hele er deres eget påfunn. Men det er bare med folket i Kvam dette kunne skjedd, tror jeg. Og det er det jeg mener med at kvamværen er en spesiell rase.

Filmen traff lokalpublikummet

Filmen ble vist i Kvam 2. oktober på drive-in kino, der den ble veldig godt tatt imot.

– Masse folk var samlet på en fin og stille høstdag. Det var corona-restriksjoner da òg, men ikke like strenge som nå. Vi kunne ikke ha den premieren som vi egentlig hadde tenkt, med stor fest etterpå. Men den visningen var så gøy, og bare å se filmen på et digert lerret midt i Kvam med masse biler som tuter, det var magisk. Mange kom bort etterpå og sa at de kjente seg veldig igjen i filmen og at den hadde gitt et presist bilde av konflikten og historien sånn som de opplevde den. De sa også at det var et spesielt treffende portrett av Kvam, som jeg følte var et stort kompliment.

Tveit og filmteamet jobbet med filmen i nærmere to og et halvt år. Det er den første filmen av Tveit der hun ikke har gjort alt selv, og også hennes første helaftens dokumentarfilm. De fikk fullfinansiering gjennom NFIs Nye Veier-ordning:

– Det var et stort steg videre for meg som regissør å lage denne filmen sammen med produksjonsselskapet Stray Dogs Norway og et dyktig team. Jeg kjente meg veldig beroliget av at ikke alt stod på meg, slik jeg har vært vant med, men at vi var et team. Prosessen med å lage filmen gikk veldig fint. Det var mest i klippen at vi måtte gå flere runder og jeg som regissør fikk kjenne på en tvil og usikkerhet i forhold til om jeg hadde gjort en bra nok jobb. Men til slutt løsnet det og den fremstod som en helhetlig og filmatisk historie.


Kunstverket står fortsatt i Kvam. Til sommeren 2021 skal folket stemme om de vil fortsette å ha verket der. Odelsgut og fantefølge ble nylig tildelt prisen for beste norske dokumentarfilm på Bergen Internasjonale film festival. Snart skal den bli vist på Nordic Docs. Foto er ved Lars Erlend Tubaas Øymo, Erland Edenholm har klippet filmen, Christian Meaas Svendsen har komponert musikken og KriStine Ann Skaret er produsent.


Merethe Offerdal Tveit (f. 1985 i Rosendal) jobber med dokumentarfilm og kunstfilm. Skildringer av bygde-Norge ligger hjertet hennes nært og hun har produsert og regissert flere kortfilmer frå Hardangerfjorden, der hun bor. Hennes film Absalon Beyersgate 10, en eksperimentell kortfilm på Super 8, ble vist på Nordisk Panorama i 2010. Hun er utdannet i regi fra Nordland kunst- og filmskole og OsloMet.


 

MENY