Varslerens paradoks

Varslerens paradoks

Hvorfor skal en norsk filmskaper lage helaftens dokumentar om Amerikas mest kjente varsler i politiet? Det var kanskje hovedårsaken til at filmen i det hele tatt ble laget, tror Magnus Skatvold, regissøren av «Blue Code of Silence» – om Robert Leuci som brøt taushetskodeksen i New York-politiet.

Magnus Skatvold fra trønderske Spætt Film har regissert dokumentarfilmen Blue Code of Silence – om varsleren Robert (Bob) Leuci (1940-2015) som på 1970-tallet brøt med taushetskodeksen, eller “the blue code of silence” i New York-politiet. Dermed fikk han 250 av sine kolleger dømt til fengsel. Han selv fikk ingen fengselsstraff, men måtte leve som den mest forhatte eks-politimannen i USA resten av sitt liv.

Filmen hadde sin Norgespremiere på Bergen Internasjonale filmfestival (BIFF) og får sin internasjonale premiere i november på DOC NYC – USAs største festival for dokumentarfilm.

Blue Code of Silence gir en mangefasettert framstilling av Leuci, der han oppleves som «skurk» og «helt» på samme tid. Det første møtet med Leuci i filmen starter aggressivt, da han langer ut mot filmfotografen som han mener kommer for nærme: “Back up, back up. These fucking Norwegian pricks”.

– Han var en veldig kompleks mann og kunne fort bli aggressiv og gå i forsvar. Han var varm og hard på samme tid, forteller Skatvold.

I 2009 flyttet Skatvold til USA for å studere fotojournalistikk. Under en påskeferie med noen kamerater på Rhode Island møtte han Leuci på en grillfest. Den pensjonerte politimannen ble midtpunktet der han satt og fortalte gamle røverhistorier fra politiet.

– Jeg ble fort fascinert av han og vi fikk god kontakt fra første stund. Jeg klarte ikke å glemme han fra det møtet, så jeg kjøpte en bok om han og så filmen Prince of the City (1981) som er basert på livet hans: Var det her virkelig den samme bestefaren jeg hadde møtt på denne grillfesten? Etter noen år dro jeg tilbake til Rhode Island for å besøke kameratene mine og møtte Bob flere ganger. I 2014 bestemte jeg meg for å spørre han rett ut om han hadde lyst til å sette seg ned og gjøre et intervju med meg. Vi gjorde intervjuet som skulle bli grunnstammen i hele filmen. Opptakene begynte tidlig i 2015. Han døde ett år etter at vi hadde startet. På det tidspunktet vi møttes hadde han allerede en svak helsetilstand og led av kols. Han døde på grunn av komplikasjoner etter en hjerteklaffoperasjon.

Robert (Bob) Leuci (1940-2015)

Var en del av korrupsjonen

Det var flere filmskapere som hadde spurt om å få lage dokumentar om Leuci de siste ti årene før Skatvold satte i gang.

– Men han følte seg ikke klar for det. Han ville heller ikke at en amerikansk filmskaper skulle gjøre det, fordi han ville kontrollere hvordan historien hans ble fortalt. For å være ærlig, så vurderte han meg nok som en litt naiv fan han kunne forme og manipulere. Vi snakket veldig mye om det han fortalte og han satte meg på sporet av mange av dem som ble intervjuet i filmen. Han skjønte jo at ikke alle kom til å si like mye pent om han, så han hadde egentlig et ganske nyansert bilde av hvordan filmen kom til å bli. Jeg tror ikke han forventet noe glorifisert portrett. Han har skrevet flere bøker og vært selvransakende og angrende overfor det han har gjort. Det er bestandig et lag av rasjonalisering når han forklarer det han har gjort. Han sa: “Yeah, we started stealing some money, but everyone was doing it!” Han sa at han var et produkt av sin tid. Han gjorde bare det han fikk beskjed om.

Han virker også som et offer for en kultur innad i politiet.

– Og det er det som gjør han så kompleks, og til en anti-helt. Sammenliknet med mange andre kjente varslere, som for eksempel Snowden, hadde Bob veldig mange svin på skogen; han var en del av det samme korrupte miljøet han selv varslet om. Og akkurat dét er på en måte litt av varslerens paradoks, der veldig mye av kritikken du stiller blir slengt tilbake på deg fordi du var en del av det.

Skatvold (til høyre) under opptakene i USA

Levde med anger hele livet

Det kommer godt fram at Leuci hadde et veldig nært forhold til moren sin under oppveksten, hun nærmest idealiserte han. De narsissistiske trekkene ved hans personlighet skinner igjennom. Han er karismatisk, intellektuell og glad i oppmerksomhet.

– De narsissistiske trekkene var motor i de valgene han gjorde, tror jeg. Han ville bli sett; om det var i det korrupte miljøet, blant advokatene han skulle imponere med å være den beste undercover-agenten eller om han plutselig skulle bli en superkjendis. Og så det mennesket han endte opp med å bli, i et fattigslig liv i skyggen av den glansen han hadde på 80-tallet. Han var en stor kjendis i 15 minutter.

Han ble en litt sånn stakkarslig type som bar på oksygenet sitt, bosatt på en enebolig på Rhode Island. Hvorfor gikk han med på å gjøre en dokumentarfilm nå?

– Jeg tror han ønsket å se litt tilbake. Det hadde gått veldig mange år siden sist han hadde snakket om dette og vært i søkelyset, så jeg tror han ønsket å si noe om det med perspektivet som 70-åring. Det jeg oppdaget var at han angret. Men angeren handlet ikke om den korrupsjonen han hadde vært med på, for det var historier han skrøt av. Nei, angeren handlet om at han hadde forlatt det politiet han virkelig elsket. Han følte seg som en sviker. Vi får oppleve den melankolske siden av han 40 år etter. Det er fortsatt hatforum om han på nettet, men han identifiserer seg veldig med å være en politimann selv om han er hatet.

Skatvold (til høyre) og produsent i Spætt Film, Håvard Wettland Gossé, under pitchen på DOC NYC som fikk fart i prosjektet, både i USA og her hjemme.

Pitchen som endret alt

Hvordan har det seg at en trøndersk filmskaper ønsket å lage en film om en amerikansk varsler?

 – Jeg har alltid hatt en sterk fascinasjon for den amerikanske kulturen. Jeg flytta dit og studerte der i ett år i 2009, og fikk jeg meg ganske mange venner på Rhode Island. Jeg har vært tilbake der i hvert fall en gang i året siden. Det er et land der man kan få til det man vil, bare man vil det nok, virker det som for meg. Og som nordmann, eller skandinav, er man veldig interessant for amerikanere. Jeg har blitt veldig godt mottatt av filmskapere og folk generelt i USA. Det er vel kanskje den skandinaviske ydmykheten som kan være tiltalende for mange. I Norge kan jeg være litt sånn: Ja, vi får nå se hvordan det går med denne lille dokumentaren min. Jeg er veldig flink til å snakke ned meg selv. Ikke at det er Janteloven, for det er et ganske åpent og godt dokumentarmiljø i Norge, men jeg legger ofte sperringer på meg selv. Men når jeg kommer til USA er jeg friere. Og det er lov å være litt stolt i USA; det liker jeg.

Prosessen med å ferdigstille filmen har vært en lang oppoverbakke:

Midtnorsk filmsenter, Filminvest og Norsk filminstitutt ga oss utviklingsstøtte ganske fort, men det tok flere år før vi fikk produksjonsstøtte, fordi vi falt litt mellom to stoler: Vi var et trøndersk produksjonsselskap som skulle fortelle en ur-amerikansk historie. I USA var vi “nobodies”. Det var veldig vanskelig å få noe støtte der. Men det løste seg da vi vant en dokumentarpitch på DOC NYC i 2017, som gjorde at vi fikk veldig mye oppmerksomhet. Vi fikk presseoppslag, en egen salgsagent i New York og dermed også penger fra NFI.

Noen av de pensjonerte politimennene som har lagt Leuci for hat.

Måtte jobbe for å oppnå tillitt

En annen ting som tok mye tid var å overtale intervjuobjektene til å stille opp. Veldig mange var skeptiske. Etter at Leuci døde var det også en kamp om ettermælet hans. De gamle kollegene trodde at Skatvold skulle lage et glorifiserende bilde av denne mannen de fortsatt hatet, mens familien var redd for at Leuci skulle bli svartmalt.

– De to barna hans er traumatisert av hva de har gått gjennom med faren sin. Sønnen er med i filmen, mens en nær slektning har lagt oss for hat nå uten å ha sett filmen og kommet med trusler. Jeg opplever at jeg har prøvd å lage et godt, ærlig og balansert portrett av en veldig kompleks mann som absolutt ikke er uten svakheter, men jeg tror det er veldig vanskelig å direkte hate eller mislike han etter å ha sett filmen, fordi man ser mennesket bak handlingene.

Skatvolds gode venn Greg Mallozzi har vært med-regissør og en sterk støttespiller.

– Vi var veldig opptatt av å ha et så lite crew som mulig. Det var kun meg og Greg som jobbet. Jeg gjorde intervjuene, men jeg hadde også foto, litt fordi jeg er en kontrollfreak. I de emosjonelle intervjuene var det kun jeg som var tilstede, som intervjuene med kona hans Kathy Leuci. Jeg tror ikke at jeg hadde fått til det samme intervjuet hvis det hadde vært flere tilstede der. Jeg brukte veldig lang tid på å bli kjent med henne og få hennes tillit før vi satte oss ned og gjorde selve intervjuet.

 

Black Lives Matter og politivold

Kathy Burke, tidligere NYPD-detektiv, er også et av intervjuobjektene. Hun stiller seg svært kritisk til Leuci. Hun ble ikke selv dømt, men mange av hennes kolleger og venner gikk med i dragsuget. “Hvis det finnes et helvete, håper jeg han er der nå”, sier hun helt på slutten av filmen.

– Det var det første hun ville si til oss idet vi teipet mikrofonen på henne. Hun blir legemliggjøringen av “blue code of silence”. Til og med etter at han er død skal han bli hatet for det han har gjort.

Opplever dere at dere får ekstra drahjelp av de siste par årenes fokus på det amerikanske politiets strukturelle problemer og politivold?

– Denne filmen handler jo ikke om Black Lives Matter og det som foregår i dag. Men det er mye av de samme mekanismene som bidrar til taushetskodeksen og brorskapet i politiet, som kan skape ukultur og kriminelle handlinger, som også handler om politivold. Om filmen kan være et innlegg i den debatten hadde det vært fantastisk. Som et innlegg handler det om å ta vare på varslere. For varslere, og det har vi også sett i Norge, er med på å skape det politiet vi ønsker. Det er unyansert å sammenlikne norsk politi med amerikansk politi, men det å stå i en varselsak er veldig likt. Du står helt alene og det er de samme mekanismene som skjer i en organisasjon med makt når folk vender seg mot dem som varsler.


Magnus Skatvold er utdannet innen filmvitenskap og reportasjejournalistikk i Trondheim og New York, og har skrevet og regissert meir enn 300 oppdrags- og reklamefilmer. Han er i dag partner og regissør i det trondheimsbaserte produksjonsselskapet Spætt Film, som også samproduserte hans forrige helaftens dokumentar, Trondheimsreisen. Hans partner i Spætt Film, Håvard Wettland Gossé, er filmens produsent.


 

Varslerens paradoks

Varslerens paradoks

Hvorfor skal en norsk filmskaper lage helaftens dokumentar om Amerikas mest kjente varsler i politiet? Det var kanskje hovedårsaken til at filmen i det hele tatt ble laget, tror Magnus Skatvold, regissøren av «Blue Code of Silence» – om Robert Leuci som brøt taushetskodeksen i New York-politiet.

Magnus Skatvold fra trønderske Spætt Film har regissert dokumentarfilmen Blue Code of Silence – om varsleren Robert (Bob) Leuci (1940-2015) som på 1970-tallet brøt med taushetskodeksen, eller “the blue code of silence” i New York-politiet. Dermed fikk han 250 av sine kolleger dømt til fengsel. Han selv fikk ingen fengselsstraff, men måtte leve som den mest forhatte eks-politimannen i USA resten av sitt liv.

Filmen hadde sin Norgespremiere på Bergen Internasjonale filmfestival (BIFF) og får sin internasjonale premiere i november på DOC NYC – USAs største festival for dokumentarfilm.

Blue Code of Silence gir en mangefasettert framstilling av Leuci, der han oppleves som «skurk» og «helt» på samme tid. Det første møtet med Leuci i filmen starter aggressivt, da han langer ut mot filmfotografen som han mener kommer for nærme: “Back up, back up. These fucking Norwegian pricks”.

– Han var en veldig kompleks mann og kunne fort bli aggressiv og gå i forsvar. Han var varm og hard på samme tid, forteller Skatvold.

I 2009 flyttet Skatvold til USA for å studere fotojournalistikk. Under en påskeferie med noen kamerater på Rhode Island møtte han Leuci på en grillfest. Den pensjonerte politimannen ble midtpunktet der han satt og fortalte gamle røverhistorier fra politiet.

– Jeg ble fort fascinert av han og vi fikk god kontakt fra første stund. Jeg klarte ikke å glemme han fra det møtet, så jeg kjøpte en bok om han og så filmen Prince of the City (1981) som er basert på livet hans: Var det her virkelig den samme bestefaren jeg hadde møtt på denne grillfesten? Etter noen år dro jeg tilbake til Rhode Island for å besøke kameratene mine og møtte Bob flere ganger. I 2014 bestemte jeg meg for å spørre han rett ut om han hadde lyst til å sette seg ned og gjøre et intervju med meg. Vi gjorde intervjuet som skulle bli grunnstammen i hele filmen. Opptakene begynte tidlig i 2015. Han døde ett år etter at vi hadde startet. På det tidspunktet vi møttes hadde han allerede en svak helsetilstand og led av kols. Han døde på grunn av komplikasjoner etter en hjerteklaffoperasjon.

Robert (Bob) Leuci (1940-2015)

Var en del av korrupsjonen

Det var flere filmskapere som hadde spurt om å få lage dokumentar om Leuci de siste ti årene før Skatvold satte i gang.

– Men han følte seg ikke klar for det. Han ville heller ikke at en amerikansk filmskaper skulle gjøre det, fordi han ville kontrollere hvordan historien hans ble fortalt. For å være ærlig, så vurderte han meg nok som en litt naiv fan han kunne forme og manipulere. Vi snakket veldig mye om det han fortalte og han satte meg på sporet av mange av dem som ble intervjuet i filmen. Han skjønte jo at ikke alle kom til å si like mye pent om han, så han hadde egentlig et ganske nyansert bilde av hvordan filmen kom til å bli. Jeg tror ikke han forventet noe glorifisert portrett. Han har skrevet flere bøker og vært selvransakende og angrende overfor det han har gjort. Det er bestandig et lag av rasjonalisering når han forklarer det han har gjort. Han sa: “Yeah, we started stealing some money, but everyone was doing it!” Han sa at han var et produkt av sin tid. Han gjorde bare det han fikk beskjed om.

Han virker også som et offer for en kultur innad i politiet.

– Og det er det som gjør han så kompleks, og til en anti-helt. Sammenliknet med mange andre kjente varslere, som for eksempel Snowden, hadde Bob veldig mange svin på skogen; han var en del av det samme korrupte miljøet han selv varslet om. Og akkurat dét er på en måte litt av varslerens paradoks, der veldig mye av kritikken du stiller blir slengt tilbake på deg fordi du var en del av det.

Skatvold (til høyre) under opptakene i USA

Levde med anger hele livet

Det kommer godt fram at Leuci hadde et veldig nært forhold til moren sin under oppveksten, hun nærmest idealiserte han. De narsissistiske trekkene ved hans personlighet skinner igjennom. Han er karismatisk, intellektuell og glad i oppmerksomhet.

– De narsissistiske trekkene var motor i de valgene han gjorde, tror jeg. Han ville bli sett; om det var i det korrupte miljøet, blant advokatene han skulle imponere med å være den beste undercover-agenten eller om han plutselig skulle bli en superkjendis. Og så det mennesket han endte opp med å bli, i et fattigslig liv i skyggen av den glansen han hadde på 80-tallet. Han var en stor kjendis i 15 minutter.

Han ble en litt sånn stakkarslig type som bar på oksygenet sitt, bosatt på en enebolig på Rhode Island. Hvorfor gikk han med på å gjøre en dokumentarfilm nå?

– Jeg tror han ønsket å se litt tilbake. Det hadde gått veldig mange år siden sist han hadde snakket om dette og vært i søkelyset, så jeg tror han ønsket å si noe om det med perspektivet som 70-åring. Det jeg oppdaget var at han angret. Men angeren handlet ikke om den korrupsjonen han hadde vært med på, for det var historier han skrøt av. Nei, angeren handlet om at han hadde forlatt det politiet han virkelig elsket. Han følte seg som en sviker. Vi får oppleve den melankolske siden av han 40 år etter. Det er fortsatt hatforum om han på nettet, men han identifiserer seg veldig med å være en politimann selv om han er hatet.

Skatvold (til høyre) og produsent i Spætt Film, Håvard Wettland Gossé, under pitchen på DOC NYC som fikk fart i prosjektet, både i USA og her hjemme.

Pitchen som endret alt

Hvordan har det seg at en trøndersk filmskaper ønsket å lage en film om en amerikansk varsler?

 – Jeg har alltid hatt en sterk fascinasjon for den amerikanske kulturen. Jeg flytta dit og studerte der i ett år i 2009, og fikk jeg meg ganske mange venner på Rhode Island. Jeg har vært tilbake der i hvert fall en gang i året siden. Det er et land der man kan få til det man vil, bare man vil det nok, virker det som for meg. Og som nordmann, eller skandinav, er man veldig interessant for amerikanere. Jeg har blitt veldig godt mottatt av filmskapere og folk generelt i USA. Det er vel kanskje den skandinaviske ydmykheten som kan være tiltalende for mange. I Norge kan jeg være litt sånn: Ja, vi får nå se hvordan det går med denne lille dokumentaren min. Jeg er veldig flink til å snakke ned meg selv. Ikke at det er Janteloven, for det er et ganske åpent og godt dokumentarmiljø i Norge, men jeg legger ofte sperringer på meg selv. Men når jeg kommer til USA er jeg friere. Og det er lov å være litt stolt i USA; det liker jeg.

Prosessen med å ferdigstille filmen har vært en lang oppoverbakke:

Midtnorsk filmsenter, Filminvest og Norsk filminstitutt ga oss utviklingsstøtte ganske fort, men det tok flere år før vi fikk produksjonsstøtte, fordi vi falt litt mellom to stoler: Vi var et trøndersk produksjonsselskap som skulle fortelle en ur-amerikansk historie. I USA var vi “nobodies”. Det var veldig vanskelig å få noe støtte der. Men det løste seg da vi vant en dokumentarpitch på DOC NYC i 2017, som gjorde at vi fikk veldig mye oppmerksomhet. Vi fikk presseoppslag, en egen salgsagent i New York og dermed også penger fra NFI.

Noen av de pensjonerte politimennene som har lagt Leuci for hat.

Måtte jobbe for å oppnå tillitt

En annen ting som tok mye tid var å overtale intervjuobjektene til å stille opp. Veldig mange var skeptiske. Etter at Leuci døde var det også en kamp om ettermælet hans. De gamle kollegene trodde at Skatvold skulle lage et glorifiserende bilde av denne mannen de fortsatt hatet, mens familien var redd for at Leuci skulle bli svartmalt.

– De to barna hans er traumatisert av hva de har gått gjennom med faren sin. Sønnen er med i filmen, mens en nær slektning har lagt oss for hat nå uten å ha sett filmen og kommet med trusler. Jeg opplever at jeg har prøvd å lage et godt, ærlig og balansert portrett av en veldig kompleks mann som absolutt ikke er uten svakheter, men jeg tror det er veldig vanskelig å direkte hate eller mislike han etter å ha sett filmen, fordi man ser mennesket bak handlingene.

Skatvolds gode venn Greg Mallozzi har vært med-regissør og en sterk støttespiller.

– Vi var veldig opptatt av å ha et så lite crew som mulig. Det var kun meg og Greg som jobbet. Jeg gjorde intervjuene, men jeg hadde også foto, litt fordi jeg er en kontrollfreak. I de emosjonelle intervjuene var det kun jeg som var tilstede, som intervjuene med kona hans Kathy Leuci. Jeg tror ikke at jeg hadde fått til det samme intervjuet hvis det hadde vært flere tilstede der. Jeg brukte veldig lang tid på å bli kjent med henne og få hennes tillit før vi satte oss ned og gjorde selve intervjuet.

 

Black Lives Matter og politivold

Kathy Burke, tidligere NYPD-detektiv, er også et av intervjuobjektene. Hun stiller seg svært kritisk til Leuci. Hun ble ikke selv dømt, men mange av hennes kolleger og venner gikk med i dragsuget. “Hvis det finnes et helvete, håper jeg han er der nå”, sier hun helt på slutten av filmen.

– Det var det første hun ville si til oss idet vi teipet mikrofonen på henne. Hun blir legemliggjøringen av “blue code of silence”. Til og med etter at han er død skal han bli hatet for det han har gjort.

Opplever dere at dere får ekstra drahjelp av de siste par årenes fokus på det amerikanske politiets strukturelle problemer og politivold?

– Denne filmen handler jo ikke om Black Lives Matter og det som foregår i dag. Men det er mye av de samme mekanismene som bidrar til taushetskodeksen og brorskapet i politiet, som kan skape ukultur og kriminelle handlinger, som også handler om politivold. Om filmen kan være et innlegg i den debatten hadde det vært fantastisk. Som et innlegg handler det om å ta vare på varslere. For varslere, og det har vi også sett i Norge, er med på å skape det politiet vi ønsker. Det er unyansert å sammenlikne norsk politi med amerikansk politi, men det å stå i en varselsak er veldig likt. Du står helt alene og det er de samme mekanismene som skjer i en organisasjon med makt når folk vender seg mot dem som varsler.


Magnus Skatvold er utdannet innen filmvitenskap og reportasjejournalistikk i Trondheim og New York, og har skrevet og regissert meir enn 300 oppdrags- og reklamefilmer. Han er i dag partner og regissør i det trondheimsbaserte produksjonsselskapet Spætt Film, som også samproduserte hans forrige helaftens dokumentar, Trondheimsreisen. Hans partner i Spætt Film, Håvard Wettland Gossé, er filmens produsent.


 

MENY