Hvordan kunne fenomenet Donald Trump oppstå? Og hvordan vil hans presidentskap ende? Her er 15 filmer og serier som på hver sin måte foregriper eller berører Trumps framvekst i amerikansk politikk – fra wrestling til reality-tv og paranoide thrillere.
Dette er reality-serien som for alvor gjenintroduserte Donald Trump for den amerikanske offentligheten som en forretningsmann med angivelig gudbenådet teft. Det er for lengst fastslått at hans evner som forretningsmann har sine klare begrensninger, men serien bidro til å gjenopprette myten om det motsatte. Med inspirasjon fra bestselgeren «The Art of the Deal» framstår Trump som en av kapitalismens suverene vinnere. Hver sesong følger et dusin kandidater som ønsker å lykkes i forretningslivet, og det er Trump som avgir dommen om de kan lykkes. Serien er ofte fremhevet som en vesentlig årsak til at de amerikanske velgerne gikk god for Trump som troverdig kandidat til president-embedet: De hadde sett det på tv.
Trumps forkjærlighet for amerikansk wrestling og teatral iscenesetting er godt kjent. Disse opptakene fra hans gjesteopptredener på wrestling-arenaer setter hans senere oppførsel og retorikk på den politiske scenen i et interessant perspektiv. Wrestling er i hovedsak teater, der alt er avtalt spill. Publikum vet det, men lever seg inn i dramaet på linje med en hvilken som helst forestilling som følger en fast dramaturgi. På den politiske scenen ser vi at Trump har videreført denne dramaturgien med å skulle «ta» motstanderen. Han gir inntrykk av å ikke ville sky noen midler og bruker teatrale verbale og fysiske virkemidler. Som alltid benytter han anledningen til å fremme Trump-merkevaren, denne gangen gjennom et scenario der to wrestlere/milliardærer skal utkjempe en kamp om kontraktsforhandlinger. Ingen grunn til å gjette hvem som vinner.
«Jeg har ikke tenkt å gjenskape det amerikanske valgdramaet fra 2016», sier filmskaper Alex Gibney i starten av denne fire timers dokumentarserien. På mange måter gjør han det likevel. Det er ikke til å unngå når et av valgets mest omstridte og sensasjonelle spørsmål tas opp til grundig vurdering. I hvilken grad blandet russiske myndigheter seg inn i valget på ulovlig vis? Hvor nære bånd var det mellom Trump-kampanjen og russerne? Mye er allerede dekket av amerikanske medier. Intet sensasjonelt nytt bringes til torgs. Det som skjedde, var ille nok, fastslår Gibney. Filmskapernes tvisynte blikk og mangel på skråsikkerhet preger serien. Like mye som å fortelle om den russiske innblandingen, vil Gibney ta temperaturen på nasjonen under de feberhete månedene rundt valget i 2016.
Noen dramaserier og filmer ønsker å belyse politiske prosesser og gi innsikt i dem. The Comey Rule er ikke nødvendigvis en sånn serie. Til å basere seg på begivenheter som faktisk har skjedd er serieskaperne i liten grad opptatt av å sette dem i et større perspektiv. Men kanskje ligger hendelsene for nært opp til vår egen tid. Jeff Daniels spiller den avgåtte FBI-direktøren James Comey som havnet på kant med både presidentkandidat Hillary Clinton og den valgte presidenten Donald Trump. Her framstår Comey som naiv og en nesten tragisk skikkelse som ikke innså Trumps bunnløse kynisme før det var for sent. Om han virkelig var for god for denne verden, slik serien antyder, har naturlig nok utløst debatt i USA.
Når alle andre politiske serier og filmer blir for mørke, for kyniske, er det godt å vendte tilbake til Armando Iannuccis Veep, som hadde sin siste sesong i fjor. Det er ikke det at Veep ikke kan være mørk – satiren er ofte en sann svir – men den har en tro på den amerikanske konstitusjonen som er grunnleggende optimistisk. Det er ingen selvfølge i disse dager. I motsetning til for eksempel The West Wing, som ble for majestetisk (for min smak) i skildringen av president-embedet, er Veep herlig respektløs. Julia Louis-Dreyfus sin presidentfigur er en antiheltinne som bak fasaden bærer på usympatiske trekk, og som ikke går av veien for tvilsomme hestehandler (noe siste sesongen løftet til nye høyder). Da Trump vant valget forventet noen kanskje at serien skulle bli snillere og mer idealistisk. Isteden ble den frekkere og råere.
The Fourth Estate, eller The New York Times – et år med Trump, som den het på NRK, er heldigvis ikke enda en hyllest av fordums storhet, men en dokumentar som gir inntrykk av å foregå her og nå. Sammen med redaksjonen i avisen følger vi det første året i Trumps presidentperiode. New York Times har opplevd en markant økning av abonnenter etter innsettelsen av Trump, og det er paradokset som berøres bare indirekte i serien, men ligger der hele tiden: Trump-fenomenet skaper høye lesertall for en mediebransje med store økonomiske utfordringer, men presidenten gir samtidig inntrykk av å ville undergrave den frie journalistikken. Hvor skal denne dansen med en populistisk kraft som i valgkampen hentet ny næring fra nesten all slags omtale, god eller dårlig, kunne ende?
En av de første vellykkede mockumentaries om amerikansk politikk. Tim Robbins har regien og spiller hovedrollen som den uforutsigbare konservative politikeren Bob Roberts som er kandidat til senatsvalget. Vi følger Roberts hysteriske kampanje gjennom det håndholdte kameraet til en britisk dokumentarfilmskaper – en stil som minner mye om D.A. Pennabakers legendariske dokumentar om Bob Dylan, Don´t look back. Roberts er en skamløs populist som liker å ta frem gitaren under politiske mønstringer for å hylle tradisjonelle familieverdier og sverte det kan kaller «den late arbeiderklassen.» En av filmens mest minneverdige scener inntreffer da han presenterer sin egen vri på en kjent Dylan-klassiker: «The times they are a-changing back» (til de gode, gamle verdiene).
En thriller som ofte er nevnt i tilknytning til Donald Trumps angivelige forbindelse til russiske interesser. Filmen skildrer hvordan en krigsveteran fra Koreakrigen (spilt av Laurence Harvey) blir hjernevasket av kinesiske og russiske agenter med det formål å infiltrere den amerikanske regjeringen. Filmen ble laget da den kalde krigen nådde sin laveste temperatur, og var en forløper til de paranoide thrillerne som ble laget i USA på 1970-tallet etter Watergateskandalen. Filmen er basert på en roman av Richard Condon og ble også filmatisert i 2004 av Jonathan Demme med Denzel Washington i samme rolle.
Elia Kazan og Budd Schulbergs film havnet i skyggen av deres mer berømte samarbeid på On the Waterfront, men her er de skarpere og tar mer presist temperaturen på det amerikanske samfunnet. Andy Griffith spiller lykkejegeren Larry Rhodes som helt tilfeldig oppdages av en TV-produsent som gir ham et eget program. Ganske snart blir Rhodes et nasjonalt fenomen med sin folkelige stil og unike evne til å gi annonsørenes produkter en ekstra spin. Da han får i oppgave å hjelpe en presidentkandidat med å skape seg et image, begynner det imidlertid å rakne.
Hva gjør du som president om en utroskapshistorie truer dine sjanser til å bli gjenvalgt? Du bomber selvsagt et fjerntliggende lite land som virker ubetydelig. Barry Levinsons film er ment som satire, men han støtte her på samme utfordringen som er blitt så tydelig etter Trump: Hvordan overgå virkeligheten når den så overlegent overgår fantasien? Filmen hadde premiere en måned før Lewinsky-skandalen brøt ut i 1997 – i en tid da et flertall av amerikanske velgere fortsatt mente at sexskandaler burde få konsekvenser for en presidentkandidat.
James Stewart spiller den idealistiske unge politikeren Smith som blir introdusert for maktens indre korridorer i Washington av den garvede senatoren Paine. Det viser seg at Paine er involvert i en korrupsjonssak som gjør at Stewart urettmessig blir beskyld for å profitere på et lovforslag han selv har gått i bresjen for. Smith er så sjokkert at han rømmer fra Washington. Men han vender snart tilbake og får oppreisning – blant annet gjennom filmhistoriens mest kjente filibuster.
Vi møter Robert Redford i rollen som den uerfarne og lovende politikeren McKay som går til valg for en plass i senatet. Filmen viser hvordan det politiske maskineriet kan korrumpere selv de mest noble intensjoner. McKay vinner plassen i senatet, men har på veien gitt avkall på så mange prinsipper at han er i villrede om hva han står for. Mange vil huske sluttscenen, der McKay, som skal møte mediene for første gang etter valgseieren, spør sin rådgiver: Hva gjør vi nå?
Den demokratiske senatoren Bulworth er iferd med å tape gjenvalget til senatet. Han forlater sitt “raddis-image” til fordel for en mer moderat politikk, men uten at det gir ham noe løft. I en spektakulær manøver bestiller han et drap på seg selv og inngår en livsforsikringspolise til millioner av dollar. Samtidig lar han fasaden sprekke: Han møter ruset opp til politiske mønstringer der han vekker oppsikt med sine uortodokse taler og nye hang til å rappe. Helt uventet gir den nye stilen politisk gevinst og han blir den nye yndlingen til mediene. Warren Beatty spiller både hovedrollen og har regien på en film som også ble regnet som hans comeback i amerikansk film.
Gore Vidal, som spiller Tim Robbins politiske motstander i Bob Roberts, tapte i sin tid et senatsvalg for John F. Kennedy. Men han var lenge mest kjent som kronikør av det politiske liv i Washington. The Best Man er filmversjonen av hans teaterstykke om den brutale kampen mellom to kandidater om å bli nominert av sitt parti til presidentvalget. Joe Cantwell (Cliff Robertson) framstår som den kyniske kandidaten, mens William Russel (Henry Fonda) virker mer prinsippfast. Men når valgkampen hardner til blir det vanskelig for dem begge å sette grenser for hvor langt de kan gå. Gore Vidal har basert de to kamphanene på politikere han selv har møtt: Russel er visstnok basert på Adlai Stevenson, mens Cantwell er en miks av JFK og Richard Nixon.
Visstnok er dette en av Trumps favorittfilmer. I hvert fall har han latt seg intervjue av Errol Morris om filmen og gitt uttrykk for beundring for hovedpersonen, den gigantomane avismagnaten Charles Foster Kane, løselig basert på Randolph Hearst. Jeg opplever filmen annerledes enn Trump, og mer i henhold til visjonen Orson Welles la til grunn da han lagde den: Jo mektigere og mer besatt Kane blir av å vinne, først over sine velgjørere, så over kvinnen i sitt liv og til slutt over det amerikanske folket, desto mer ensom og isolert blir han.
Hvordan kunne fenomenet Donald Trump oppstå? Og hvordan vil hans presidentskap ende? Her er 15 filmer og serier som på hver sin måte foregriper eller berører Trumps framvekst i amerikansk politikk – fra wrestling til reality-tv og paranoide thrillere.
Dette er reality-serien som for alvor gjenintroduserte Donald Trump for den amerikanske offentligheten som en forretningsmann med angivelig gudbenådet teft. Det er for lengst fastslått at hans evner som forretningsmann har sine klare begrensninger, men serien bidro til å gjenopprette myten om det motsatte. Med inspirasjon fra bestselgeren «The Art of the Deal» framstår Trump som en av kapitalismens suverene vinnere. Hver sesong følger et dusin kandidater som ønsker å lykkes i forretningslivet, og det er Trump som avgir dommen om de kan lykkes. Serien er ofte fremhevet som en vesentlig årsak til at de amerikanske velgerne gikk god for Trump som troverdig kandidat til president-embedet: De hadde sett det på tv.
Trumps forkjærlighet for amerikansk wrestling og teatral iscenesetting er godt kjent. Disse opptakene fra hans gjesteopptredener på wrestling-arenaer setter hans senere oppførsel og retorikk på den politiske scenen i et interessant perspektiv. Wrestling er i hovedsak teater, der alt er avtalt spill. Publikum vet det, men lever seg inn i dramaet på linje med en hvilken som helst forestilling som følger en fast dramaturgi. På den politiske scenen ser vi at Trump har videreført denne dramaturgien med å skulle «ta» motstanderen. Han gir inntrykk av å ikke ville sky noen midler og bruker teatrale verbale og fysiske virkemidler. Som alltid benytter han anledningen til å fremme Trump-merkevaren, denne gangen gjennom et scenario der to wrestlere/milliardærer skal utkjempe en kamp om kontraktsforhandlinger. Ingen grunn til å gjette hvem som vinner.
«Jeg har ikke tenkt å gjenskape det amerikanske valgdramaet fra 2016», sier filmskaper Alex Gibney i starten av denne fire timers dokumentarserien. På mange måter gjør han det likevel. Det er ikke til å unngå når et av valgets mest omstridte og sensasjonelle spørsmål tas opp til grundig vurdering. I hvilken grad blandet russiske myndigheter seg inn i valget på ulovlig vis? Hvor nære bånd var det mellom Trump-kampanjen og russerne? Mye er allerede dekket av amerikanske medier. Intet sensasjonelt nytt bringes til torgs. Det som skjedde, var ille nok, fastslår Gibney. Filmskapernes tvisynte blikk og mangel på skråsikkerhet preger serien. Like mye som å fortelle om den russiske innblandingen, vil Gibney ta temperaturen på nasjonen under de feberhete månedene rundt valget i 2016.
Noen dramaserier og filmer ønsker å belyse politiske prosesser og gi innsikt i dem. The Comey Rule er ikke nødvendigvis en sånn serie. Til å basere seg på begivenheter som faktisk har skjedd er serieskaperne i liten grad opptatt av å sette dem i et større perspektiv. Men kanskje ligger hendelsene for nært opp til vår egen tid. Jeff Daniels spiller den avgåtte FBI-direktøren James Comey som havnet på kant med både presidentkandidat Hillary Clinton og den valgte presidenten Donald Trump. Her framstår Comey som naiv og en nesten tragisk skikkelse som ikke innså Trumps bunnløse kynisme før det var for sent. Om han virkelig var for god for denne verden, slik serien antyder, har naturlig nok utløst debatt i USA.
Når alle andre politiske serier og filmer blir for mørke, for kyniske, er det godt å vendte tilbake til Armando Iannuccis Veep, som hadde sin siste sesong i fjor. Det er ikke det at Veep ikke kan være mørk – satiren er ofte en sann svir – men den har en tro på den amerikanske konstitusjonen som er grunnleggende optimistisk. Det er ingen selvfølge i disse dager. I motsetning til for eksempel The West Wing, som ble for majestetisk (for min smak) i skildringen av president-embedet, er Veep herlig respektløs. Julia Louis-Dreyfus sin presidentfigur er en antiheltinne som bak fasaden bærer på usympatiske trekk, og som ikke går av veien for tvilsomme hestehandler (noe siste sesongen løftet til nye høyder). Da Trump vant valget forventet noen kanskje at serien skulle bli snillere og mer idealistisk. Isteden ble den frekkere og råere.
The Fourth Estate, eller The New York Times – et år med Trump, som den het på NRK, er heldigvis ikke enda en hyllest av fordums storhet, men en dokumentar som gir inntrykk av å foregå her og nå. Sammen med redaksjonen i avisen følger vi det første året i Trumps presidentperiode. New York Times har opplevd en markant økning av abonnenter etter innsettelsen av Trump, og det er paradokset som berøres bare indirekte i serien, men ligger der hele tiden: Trump-fenomenet skaper høye lesertall for en mediebransje med store økonomiske utfordringer, men presidenten gir samtidig inntrykk av å ville undergrave den frie journalistikken. Hvor skal denne dansen med en populistisk kraft som i valgkampen hentet ny næring fra nesten all slags omtale, god eller dårlig, kunne ende?
En av de første vellykkede mockumentaries om amerikansk politikk. Tim Robbins har regien og spiller hovedrollen som den uforutsigbare konservative politikeren Bob Roberts som er kandidat til senatsvalget. Vi følger Roberts hysteriske kampanje gjennom det håndholdte kameraet til en britisk dokumentarfilmskaper – en stil som minner mye om D.A. Pennabakers legendariske dokumentar om Bob Dylan, Don´t look back. Roberts er en skamløs populist som liker å ta frem gitaren under politiske mønstringer for å hylle tradisjonelle familieverdier og sverte det kan kaller «den late arbeiderklassen.» En av filmens mest minneverdige scener inntreffer da han presenterer sin egen vri på en kjent Dylan-klassiker: «The times they are a-changing back» (til de gode, gamle verdiene).
En thriller som ofte er nevnt i tilknytning til Donald Trumps angivelige forbindelse til russiske interesser. Filmen skildrer hvordan en krigsveteran fra Koreakrigen (spilt av Laurence Harvey) blir hjernevasket av kinesiske og russiske agenter med det formål å infiltrere den amerikanske regjeringen. Filmen ble laget da den kalde krigen nådde sin laveste temperatur, og var en forløper til de paranoide thrillerne som ble laget i USA på 1970-tallet etter Watergateskandalen. Filmen er basert på en roman av Richard Condon og ble også filmatisert i 2004 av Jonathan Demme med Denzel Washington i samme rolle.
Elia Kazan og Budd Schulbergs film havnet i skyggen av deres mer berømte samarbeid på On the Waterfront, men her er de skarpere og tar mer presist temperaturen på det amerikanske samfunnet. Andy Griffith spiller lykkejegeren Larry Rhodes som helt tilfeldig oppdages av en TV-produsent som gir ham et eget program. Ganske snart blir Rhodes et nasjonalt fenomen med sin folkelige stil og unike evne til å gi annonsørenes produkter en ekstra spin. Da han får i oppgave å hjelpe en presidentkandidat med å skape seg et image, begynner det imidlertid å rakne.
Hva gjør du som president om en utroskapshistorie truer dine sjanser til å bli gjenvalgt? Du bomber selvsagt et fjerntliggende lite land som virker ubetydelig. Barry Levinsons film er ment som satire, men han støtte her på samme utfordringen som er blitt så tydelig etter Trump: Hvordan overgå virkeligheten når den så overlegent overgår fantasien? Filmen hadde premiere en måned før Lewinsky-skandalen brøt ut i 1997 – i en tid da et flertall av amerikanske velgere fortsatt mente at sexskandaler burde få konsekvenser for en presidentkandidat.
James Stewart spiller den idealistiske unge politikeren Smith som blir introdusert for maktens indre korridorer i Washington av den garvede senatoren Paine. Det viser seg at Paine er involvert i en korrupsjonssak som gjør at Stewart urettmessig blir beskyld for å profitere på et lovforslag han selv har gått i bresjen for. Smith er så sjokkert at han rømmer fra Washington. Men han vender snart tilbake og får oppreisning – blant annet gjennom filmhistoriens mest kjente filibuster.
Vi møter Robert Redford i rollen som den uerfarne og lovende politikeren McKay som går til valg for en plass i senatet. Filmen viser hvordan det politiske maskineriet kan korrumpere selv de mest noble intensjoner. McKay vinner plassen i senatet, men har på veien gitt avkall på så mange prinsipper at han er i villrede om hva han står for. Mange vil huske sluttscenen, der McKay, som skal møte mediene for første gang etter valgseieren, spør sin rådgiver: Hva gjør vi nå?
Den demokratiske senatoren Bulworth er iferd med å tape gjenvalget til senatet. Han forlater sitt “raddis-image” til fordel for en mer moderat politikk, men uten at det gir ham noe løft. I en spektakulær manøver bestiller han et drap på seg selv og inngår en livsforsikringspolise til millioner av dollar. Samtidig lar han fasaden sprekke: Han møter ruset opp til politiske mønstringer der han vekker oppsikt med sine uortodokse taler og nye hang til å rappe. Helt uventet gir den nye stilen politisk gevinst og han blir den nye yndlingen til mediene. Warren Beatty spiller både hovedrollen og har regien på en film som også ble regnet som hans comeback i amerikansk film.
Gore Vidal, som spiller Tim Robbins politiske motstander i Bob Roberts, tapte i sin tid et senatsvalg for John F. Kennedy. Men han var lenge mest kjent som kronikør av det politiske liv i Washington. The Best Man er filmversjonen av hans teaterstykke om den brutale kampen mellom to kandidater om å bli nominert av sitt parti til presidentvalget. Joe Cantwell (Cliff Robertson) framstår som den kyniske kandidaten, mens William Russel (Henry Fonda) virker mer prinsippfast. Men når valgkampen hardner til blir det vanskelig for dem begge å sette grenser for hvor langt de kan gå. Gore Vidal har basert de to kamphanene på politikere han selv har møtt: Russel er visstnok basert på Adlai Stevenson, mens Cantwell er en miks av JFK og Richard Nixon.
Visstnok er dette en av Trumps favorittfilmer. I hvert fall har han latt seg intervjue av Errol Morris om filmen og gitt uttrykk for beundring for hovedpersonen, den gigantomane avismagnaten Charles Foster Kane, løselig basert på Randolph Hearst. Jeg opplever filmen annerledes enn Trump, og mer i henhold til visjonen Orson Welles la til grunn da han lagde den: Jo mektigere og mer besatt Kane blir av å vinne, først over sine velgjørere, så over kvinnen i sitt liv og til slutt over det amerikanske folket, desto mer ensom og isolert blir han.
