Dalia Al Kury er en dokumentarfilmskaper med palestinsk, jordansk og norsk bakgrunn som utforsker ulike kulturelle tabuer i den arabiske verden. Filmene hennes har blitt vist på flere internasjonale tv-kanaler som ZDF Arte, Al-Jazeera og Al Arabiya. Dokumentarfilmen Possessed by Djinn (2014), som handler om å være besatt av åndevesenet djinn, hadde premiere på Hotdocs. I hennes andre dokumentarfilm, Privacy of Wounds (2018), rekonstruerer hun en celle i et syrisk fengsel i Norge der tre syriske flyktninger er innestengt. Filmen hadde sin premiere på den internasjonal dokumentarfilmfestivalen i Amsterdam (IDFA) og var nominert for “The Right to Know”-prisen på One World (den internasjonale dokumentarfilmfestivalen for menneskerettighter), “What the Doc”-prisen på Docs Barcelona, Dragonprisen for Beste nordiske dokumentar og Menneskerettighetsprisen på IDFA.

For tiden jobber hun med sin doktorgradsavhandling ved Den norske filmskolen i Lillehammer. I januar i år ferdigstilte hun den 22 minutter lange kortdokumentaren Syrialism, som berører de komplekse skyldfølelsene til den 40 år gamle syriske flyktningen Stev “Salam” Osten, støttet av NFI, Viken filmsenter, Fritt Ord og Integral film. Produsentene på filmen er Nefise Özkal Lorentzen og Jørgen Lorentzen.

– I Syrialism har jeg for første gang krysset sjangrene fiksjon og virkelighet, selv om Privacy of Wounds også er en konseptuell dokumentarfilm. Ved å blande fiksjon og virkelighet oppnådde jeg mer enn om jeg hadde gjort det hele realistisk. Det fiktive gjorde at jeg fikk vist følelsene til Salam bedre; det fikk fram virkeligheten. Jeg har erfaring med å lage kreative dokumentarer og ikke så mye journalistiske. Syrialism er en iscenesettelse av Salam sine drømmer –  Privacy of Wounds er en iscenesettelse av opplevelsene til de tre hovedkarakterene av å ha vært politiske fanger. Jeg er interessert i verdener som kolliderer. Da Salam kommer til Norge med sin syriske identitet, må han skape et helt nytt liv og identitet for seg selv her i Norge. Jeg er fra Palestina og jeg kan se meg selv i de syriske flyktningene, fordi de historiene mine besteforeldre en gang fortalte meg utfolder seg nå foran øynene på meg. For meg er det viktig å utforske de psykologiske ringvirkningene av å forlate sitt hjem.

Det startet med maten

Dalia Al Kury møtte Salam gjennom en felles venn.

– Jeg ønsket opprinnelig å lage en film om syrisk mat, men da jeg presenterte ideen for Salam, fortalte han meg at smaksløkene hans er forsvunnet fordi han har skyldfølelse. Vi begynte å snakke om denne skyldfølelsen som jeg opplevde som mer interessant enn den opprinnelige ideen min. Vi har jobbet med filmen i kanskje tre og et halvt år. For Salam var det terapeutisk å jobbe med denne filmen. I forarbeidet var det bare Salam og meg. Jeg spurte han om hva som gjorde han redd. Han fortalte meg at han ikke fikk sove om nettene og om mange private detaljer om familielivet hans i Syria, om minner og erfaringer. Vi skrev manuset sammen kontinuerlig. Derfor er det også dokumentarisk, fordi alt som blir vist i filmen er noe han har opplevd eller ønsker å fortelle familien sin hjemme i Syria. Posttraumer går ofte i underbevisstheten og viser seg i drømmer og mareritt. Å jobbe med det er veldig interessant fordi det er veldig visuelt. Vi hadde fire opptaksdager og alt ble filmet i Salams hjem i Norge.

Som et eksempel på denne typen drømmer er scenen der Salam og søstrene med en vannslange «sender» vann ut av vinduet fra huset sitt i Norge ned til familien i Syria. Den er både sjarmerende, trist, morsom og surrealistisk på en gang.

Det usagte mellom syrere og nordmenn

Syrialism presenterer et nytt perspektiv av flyktningkrisen ved å gi innsyn i de psykologiske konsekvensene av å forlate sitt hjem, fortalt på en poetisk og surrealistisk måte. Salam kjenner på en enorm skyldfølelse selv om han nå er trygg i Norge:

– Bare fordi du er trygg, betyr ikke det at du er lykkelig. Mange syriske flyktninger i Norge har forlatt familiene sine i en grusom situasjon, de kjenner på denne forventningen om å være lykkelige fordi de nå er trygge. Nordmenn sier ‘men du er trygg nå’. Men du vil aldri være lykkelig når du vet at familien din kan dø når som helst. Det er viktig at nordmenn er klar over dette. Selv om flyktningene får et hjem og trygghet i Norge, som de jo er veldig takknemlige for, betyr ikke det at alt er bra, det er mye mer komplisert enn som så. Det er mye usagt mellom syrere og nordmenn akkurat når det kommer til dette temaet. Med denne filmen ønsker jeg at vi skal snakke åpent om nettopp dette.

Denne skyldfølelsen er universell og trenger ikke bare handle om det flyktningene kjenner på. Det kan være så enkelt som at du har vært mer privilegert enn resten av familien din, økonomisk og sosialt. Hun forteller at hun også har kjent på skyldfølelse overfor sin egen familien.

– Jeg har alltid vært trygg. Jeg er født og oppvokst i Kuwait, men jeg flyttet til Jordan og Canada. Jeg giftet meg i Jordan med en nordmann og flyttet til Norge sammen med han to år etter at vi giftet oss. Jeg har alltid kjent på skyldfølelse over å være mer privilegert enn familien min i Sør-Libanon. Derfor bestemte jeg meg for å lage en poetisk film om denne følelsen som har fulgt meg hele livet. Salam var den rette personen for denne filmen fordi han kjenner til følelsen av å befinne seg i et land, men å ha hjertet et annet sted. Men jeg ønsket at Salam ikke skulle kjenne på denne skyldfølelsen for alltid. På slutten av filmen tar han av skilpaddeskallet sitt, som er hjemmet hans som gjør at han drukner i elendighet, og forlater det. Han rømmer fra marerittet sitt. Til syvende og sist er han i Norge og kan nyte tiden sin her istedenfor å være deprimert, for familien hans vil jo at han skal være lykkelig.

Det er en åpen visning 13. september på Vega scene som en del av Syria Doc Days. Les mer om programmet her.