«Er det allerede september?»

«Er det allerede september?»

Roy Anderssons «Om det uendelige» var blant filmene som fikk kort levetid på kino. Fra neste uke settes filmen opp på nytt. I denne samtalen med Jon Inge Faldalen forteller filmkunstneren om inspirasjonene bak sin nye film, om bruken av alkohol og voice-over og hva hans Studio 24 kan ha betydd for en ny generasjon filmskapere.

Stockholm, 2. mars 2020, kl. 12.47.

Jeg liker å møte opp .47 for avtaler .00 og ringer på Sibyllegatan 24 idet produsentene Johan Carlsson og Pernilla Sandström kommer ut portromsdørene, og jeg slippes inn på Studio 24 mens Carlsson parkerer bilen.

– Roy kommer ned om ti minutter, forteller han.

Det meste er fortsatt som det var da jeg intervjuet Roy Andersson i 2007, i forbindelse med en masteroppgave jeg skrev om den statiske innstillingens betydning i Sånger från andra våningen (2000) og et intervju for Rushprint om Du levande (2007).

Rett innenfor inngangsdøren ligger et par foldete hender avskåret ved føttene til en statue av en stor mann. Halvt ødelagte modelltog står uten skinner på gulvet, og hyllene er fulle av arkiverte papirer og priser.

Det knirker fra andre etasje, og snart trår forsiktig skoene til en mann med to stokker i hendene langsomt ned den stupbratte vindeltrappa.

Steg, for steg.

Det tar kanskje et halvt minutt, og scenen som godt kunne vært en av hans egne ligner også en kort passasje om Kjell Askildsens aldrende romanfigur Thomas F., som er blitt dårlig til beins:

For noen måneder siden fikk jeg besøk av den nye gårdeieren. Han ringte tre ganger før jeg rakk å åpne, enda jeg gikk så fort jeg kunne.

Andersson ser meg, strekker fram hånden, hilser og sier:

– Du er tidlig.

Ja, sier jeg.

– Jeg kommer om ti minutter, sier han.

Han går ut døren og går sakte, men målrettet over gaten til kafeen på den andre siden.

Etter nesten ti minutter kommer Andersson, Sandström og Carlsson inn igjen, og vi går sammen opp til andre etasje.

Turen opp synes å gå enklere.

Vi går inn på det store kontoret, og jeg blir sittende alene i en gjestekontorstol et øyeblikk, mens de snakker sammen om et hemmelig nytt prosjekt i rommet ved siden av, med en slags bardisk som nok har huset mang et glass gjennom årene, for Andersson og generasjoner av filmarbeidere.

– Jeg får gå å høre hva norrmannen har å si, sier Andersson.

Är det redan september?

La meg starte med noe jeg synes er særlig spennende. Da jeg så «Paret på benken»-scenen på ei lenke jeg fikk fra Johan i 2018, så stiller kvinnen et spørsmål: «Är det redan september?» Det er en omskriving av Tsjekhov.

– Ja, akkurat.

Og så ser jeg filmen nå…

– Ja.

– …og så er det: «Det är redan september.» Det er Tsjekhov.

– Ja, det er Tsjekhov.

Hva gjorde at du på et eller annet tidspunkt omformulerte det, og hva gjorde at du formulerte det tilbake? Hva ligger i disse nyansene mellom spørsmål («Är det redan september?») og påstand («Det är redan september») og bekreftelse («Mm»)?

– Ja, altså, jeg har jo tatt den fra Tsjekhovs stykke Onkel Vanja. Og der sier kvinnen, Yelena, tror jeg hun heter, en av hovedkvinnene, sier: «Det är redan september.» Hun sier det nesten litt oppgitt. Man kan si at de figurene som er der er oppgitte alle sammen. De har ikke noe spesielt å gjøre, de behøver ikke å arbeide for å klare seg, de har bare i oppgave å bli stelt for, på det her godset ute på den russiske landsbygden. Og de sitter jo og venter på en mannlig slektning som også er eier eller deleier av dette godset. De skal ha et møte om det. Så venter de på ham, og mens de venter titter hun ut over bygden og sier: «Det är redan september.» Og jeg kan tenke meg at jeg hadde nok skrevet selv: «Tenk at det redan är september.» Men det er veldig fint å bare ha det som Tsjekhov: «Det är redan september.» «Det är redan september.» Det er jo en så vakker, sørgelig replikk, fordi det er en replikk om at tiden går, om tidens gang. Og man kan føle at de her kvinnene på det her godset, de føler nok hver september at det har gått et år til nå, og at «nå er vi ett år eldre». Det er mye vemod og melankoli i en så enkel replikk.

Men hva gjorde at du hadde stilt et spørsmåltegn bak, altså: «Är det redan september?» i den versjonen jeg da så for noen år siden. Du hadde jo da spilt inn den og lagt…

            – Jeg har bare hatt «Det är redan september.» Jeg har aldri hatt et spørsmål der, som jeg kan huske.

            Ja, for det er det på den, det klippet fra, jeg tror det var desember 2017.

– Jaha.

Da var det et klipp av bare den scenen jeg fikk. Jeg kan sikkert finne den fram her. Men det er helt tydelig at der sier kvinnen på benken: «Är det redan september?»

– Ja… Ja, ja.

Og det synes jeg var en fin omskrivning da.

            – Ja, ja.

            Så det var litt underlig da jeg så filmen til slutt å se at nå er vi tilbake hos Tsjekhov.

            – Ja, akkurat.

            Men du kan ikke huske det? Du har kanskje mange versjoner?

            – Ja, men det er sant. Når du sier det nå, så er det vakkert også når det er et spørsmål.

            Nå er hun jo usikker, enda mer sårbar, på et vis.

            – Ja.

            Er det virkelig altså allerede, …

– Ja, akkurat.

            …mer enn påstanden der man har erkjent det og sier det.

            – Ja.

            Men du har kanskje mange varianter av og skriver replikker på settet og sånt også?

            – Ja, ja, ja.

            Og du satte opp dette stykket på åttitallet på teater også?

            – Det stemmer.

            Det er en linje du har hatt med deg og ventet på en scene å bruke til?

– Eksakt, eksakt. Men jeg har bare arbeidet med teater en eneste gang i livet, og det var der, med det stykket. På… hva heter det, et svensk teaterselskap som heter… det er ikke et fast teater, men det er… hva heter det da? Et teater som flytter seg, ja…

            I Norge kaller vi det Riksteateret, tror jeg

            – Det her var Riksteatern, faktisk, i Sverige.

            Jeg viser Andersson et fotografi fra en tsjekkoslovakisk fotobok, der to par sitter på hver sin benk og ser utover Praha.

Hvor kommer fotografiet inn i bildet? Er det du som da blar i fotobøker og…

            – Ja.

            …eller har du også husket dette og tenkt at dette må jeg lage…

            – Nei, den… jeg ble grepet av den i en fotobok bare fordi den er så enkel, den er så ingenting, egentlig, og likevel så full av innhold for meg.

            Hva da? For når du tegner det selv, så er det bare de to og benken.

            – Ja, akkurat. 

Roys skissetegning til og scenen «Paret på benken» fra Om det uendelige

Jeg leser det som at du filtrerer ut all bakgrunn, og at det er menneskene og det lille rundt deres holdninger og gester som betyr noe. Eller er det at du ikke gidder å male resten? Jeg prøver å skjønne hva det er som skjer i den kreative prosessen fra det forelegget…

            – Ja, akkurat.

… og så at det ender opp på den måten, for de menneskene her blir jo borte, ikke sant, de som er i høyre del av bilderammen, de fjerner du helt.

            – Jeg synes at den… det er så mye vemod i den. Men jeg synes nesten at jeg har mer vemod i tegningen enn hva det er i det filmbildet. Tegningen er mer uppfordrande, kjenner du det ordet?

            Uppfordrande? Eh, oppdragende? Nei.

            – Ja, altså, krävande.

Ja. Utfordrende?

– Ja, akkurat.

En serie tegninger

Den minner jo mer om sånne serietegninger også, som jeg…

            – Ja, ja

            …har hørt du har sagt i intervjuer at denne filmen kanskje enda tydeligere enn før også ligner på. Jeg fikk også den følelsen av at nå…

            – Det stemmer.

            …ligner det enda mer sånne The New Yorker cartoons og annet sånt…

            – Det stemmer, det stemmer.

            …som man bare swiper mellom.

            – Ja, ja.

            Hvor kommer den enda sterkere dragningen mot serietegninger fra? Eller har det alltid vært sånn?

            – Nei men, jeg har jo gjennom min karriere arbeidet mer og mer med å finne enkelheten. Altså, det gjelder jo ikke bare… det gjelder posisjonen… jeg kaller det language position, altså, det er en del av den kreative verdien i en scene, at man finner posisjonen som er riktig, som føles riktig. Det var noen som sa… jeg hadde en praktikant, eller han var mer assistent, han var moden selv og hadde jobbet mye. Han sa at «du lager scener som ikke kunne ha blitt laget på noen annen måte», at «de er laget sånn at de bare kan være sånn som de er nå». Og det var jeg fornøyd med å høre, naturligvis. Jeg synes det var en bra iakttakelse av den her… han var egentlig filmviter selv. Han sa akkurat det at du lager dine scener… når man ser dem, så føler man at, ja, de kunne ikke ha vært annerledes enn akkurat sånn her.

            Hvordan korresponderer det da med åpningsscenen av det flyvende paret, som vi først ser nærme, og så ser vi dem senere på en annen, mer fjern måte?

– Ja.

            Der er det en slags motsigelse, i og med at du sier det er bare én måte å fange det på. Hva vil du da…?

            – Egentlig er det bare én, men vi har klipt den fra hverandre. Det er jo egentlig én scene.

            Den første er da på et vis en teaser for det som kommer senere?

– Ja, det er det store, vide bildet som er det egentlige bildet. Det her nærbildet av paret har kommet til senere. Det var klipt ut av materialet. Ja, det er nesten litt banalt å si det, men jeg synes man så litt for utydelig både kroppsspråket deres og ansiktene deres. Jeg synes de er vakre sammen de der, det paret, så jeg ville se og gjøre dem tydeligere.

            Så du nærmer deg nærbildet litegrann?

            – Ja, det kan man si.

            Men er det noe i positurene, er det den utstrakte foten, skoen på kvinnens fot? Barthes beskriver punctum i fotografiet, hva er det som prikker deg eller treffer deg når du ser dette som gjør at du tenker, ah, dette må jeg bruke millioner på å lage en scene av?

            – Jeg kjenner meg selv igjen i det øyeblikket, at mannen, han kikker ned og hun… hun spør vel om noe eller påstår noe… det virker… det føles som om det ligger en liten, liten anklagelse i kroppsspråket hennes mot mannen her, men jeg er ikke sikker på at det er sånn, men…

            … det er sånn du ser det?

            – Hun kunne si noe sånt som: «Du sa jo at vi skulle dra til Hellas… i ferien, og nå blir det ikke det.» Hvorfor det, hva er det som…? Det er omtrent som om hun synes at han har lovet noe som han ikke holder, har holdt.

«Paraplyen» i Om det uendelige

Stillevende

«Paraplyen»-scenen, har du noen inspirasjon i noe du har sett, eller du har kanskje gjort dette selv, med to døtre som du har knytt noen skolisser på, regner jeg med?

– Nei men, jeg har jo hatt døtre selv i den her alderen. Men, jeg liker den her fordi den lille jenta har et sånt enormt ego. Hun vil bare ha hjelp med å få knytt skoen, og tenker ikke på at pappa blir gjennomvåt. Det er en egoisme der som jeg synes er sjarmerende, som er tillatt i den alderen.

Jeg har vist den for dattera mi, og hun sa: «Men hun kan jo bare ta den store paraplyen og holde den over dem begge».

– Ja, ja.

Hun tenkte litt på pappaen…

– Ja, ja, akkurat.

… at det kunne ha latt seg gjøre.

– Men, jeg tror at vi prøvde det, men at ble ikke bra. Han må jo legge fra seg paraplyen sin for å ordne med skoen hennes, og da blåser den avgårde, så det blir et veldig praktisk problem der for ham.

Det minner jo litt om sånne gags du hadde i tidlige reklamefilmer. 

            – Ja, datteren legger jo ikke merke til pappaens bekymring eller vansker. Jeg synes det er humor i den også, med at hun er så selvisk.

Det ønsket om å kunne skildre to ulike ting samtidig, som du får til i totalbildet uten å klippe, er veldig godt der. For der har du jo to som er i ulike univers, ulike verdner, hun har sitt, og han har sitt, og han ser på oss… I doktoravhandlingen Stillmoving kaller jeg det «stillmoving» i ett ord, på norsk og svensk «stillevande» og «stillevende», hvor man tvinner ordene sammen uten opphold. Og bildene dine tenker jeg er «stillevende» bilder, fordi de samtidig innehar virkelighetens stillhet og virkelighetens bevegelse…

– Ja, men det er fint.

            … i en grunnleggende form. Altså, ikke som en hybrid eller en «composite», men jeg tenker at det er grunnleggende figur. Jeg har også skrevet om vannrefleksjoner og skygger som urformer, urbildeformer for menneskene, og så kan man tenke seg at deretter kommer skulpturen og maleriet, og så…

            – Ja, ja.

            …lenge, lenge etterpå, fotografiet blant de stille formene. Og så har du camera obscura og laterna magica og filmen som en sen, bevegelig form. Men jeg tenker at det statiske bildet som du bruker, som Lumière brukte og mange videokunstnere i dag også, går jo tilbake til den urformen. Jeg har jo hørt deg sammenligne det med maleriet, som er stillstående, men hva betyr det for deg at for eksempel denne delen av bildet er statisk og å betrakte som et fotografi, mens det her blåser litegrann i løvet…

            – Ja, akkurat.

            … dette er jo et vanskelig spørsmål som går til bakgrunnen for hvorfor det er blitt sånn at Om det uendelige er helt statisk igjen, bortsett fra den panoreringen over Köln…

            – Ja, ja, ja.

            – … for i Du levande hadde du jo noen forsiktige kjøringer inn, og disse i En duva… følger Karl 12. med panorering både til høyre og så til venstre igjen etterpå. Hva er dette «stillevende» for deg?

            – Altså, det enkleste jeg kan si om dette er at jeg har mange ganger forsøkt å bevege kameraet, og det blir dårligere. Folk sier sånn: «Åh, nå må du faktisk enten klippe… du kan ikke ha den her stilen i alle filmer, enten så får du klippe eller så må du bevege kameraet.» Og jeg har forsøkt med begge de tingene, men det blir bare dårligere. Det er den beste forklaringen jeg kan gi. Så fort kameraet beveger seg, så mister jeg intensiteten i blikket mitt. Maleriet fascinerer meg veldig akkurat fordi…

Andersson peker på en av ham selv fargelagt utskrift av en tegnet svarthvittskisse fra ei bok, der en uniformert mann med en tromme under armen blir omfavnet av en kvinne.

– … det er så skjønt at de her… det paret her… at de ikke beveger seg. Da blir det at man titter på dem ekstra sterkt, ekstra nøye, ekstra intensivt. Og de blir enda vakrere. Den er kjempefin, den her.       

Hva er det for noe?

            – Det er fra en bok, jeg tror det er fra den boken… det er en bok som nettopp handler om kroppsspråket og det menneskelige…

            Er det for en ny scene du jobber med den?

            – Nei, den var for den her filmen, men jeg forlot det emnet. Muligens er det sånn at det er nå etterpå at jeg synes den er ekstra fin. Om jeg skulle skrevet en bok eller en artikkel, så vil jeg ha med det bildet.

            Det er jo alltid et potensial for bevegelse i et filmbilde, men du kan også velge at det ikke er noen ting. Sånn jeg prøver å beskrive det, jeg skriver på engelsk i phd-en, er at the «still Einstellung», jeg bruker også det tyske ordet, …

            – Ja, ja.

            …som også er «innställning» på svensk og «innstilling» på norsk, for jeg liker det bedre enn «shot», siden det heller har en moral og en etikk, en innstilling. Og jeg skriver at «while moving the moving as moving», at den beveger det bevegelige som bevegelig, «it stills the still as still», altså at den statiske innstillingen gjør at det som er stille stilner som stille. Ordet «still» har jo også den doble betydningen «ikke-bevegelig» og «fortsatt», …

            – Ja, ja, ja.

            … tid og rom, det det ikke-bevegelige er der fortsatt.

            – Interessant.  

            Og det tenker jeg, den melankoli…

            – Jeg skal, jeg må ta… vil du ha kaffe og?

            Nei, ellers takk. Nei, jeg har aldri lært meg å drikke kaffe.

            – Jeg må ta litt.

            Andersson reiser seg, lener en av stokkene mot veggen ved døren, åpner den og går ut til det andre rommet, der produsentene snakker om Parasitt.

Med kaffe og noen biscotti er han straks tilbake ved kontorbordet.

Tre trallende jenter

Hvordan er det å bli eldre?

– Det er en svensk forfatter som heter Hjalmar Söderberg. Han er mest kjent for… hans roman Doktor Glas er vel den som er mest kjent. Men han skrev i alle fall, ja… han er kjent også for en film eller en bok som har tittelen Den allvarsamma leken. I alle fall, han sa på et tidspunkt: «Det er godt å bli gammel. Å være ung var for jævelig.»

            Ja. Og du skriver under på det, eller?

            – Nei. Nei, det gjør jeg ikke.

            Du har jo noen veldig melankolske blikk, for eksempel på de tre trallande jentene i denne filmen, melankolien over å se noen rundt 20 år bare, ja, danse rundt og vise livsgnist… et blikk som kan se at andre kan ha det godt. Og det kan jo gjøre litt vondt de gangene man selv er litt deprimert. Men jeg føler jeg kan se noe av…

– Yes.

… en ømhet du har overfor andres…,

            – Det er sant, det er sant.

            … at man kan gjenkjenne andres glede, selv om man ikke har den selv.

            – Nei, akkurat.

            Det kan jo gjøre vondt verre også, men det kan jo også være en glede. Men hvor kom den fra, de tre trallende jentene-scenen?

            – Det er jo et dikt av Fröding.

            Ja, ikke sant. Og Delta Rhythm Boys-versjonen som du bruker.

            – Ja.

            Så det er en filmatisering av sangen på et vis? Du har sangen og tenker jeg skal lage…

            – Ja, det kan man si.

            – …musikkvideo til den sangen?

            – Jeg synes den… når man ser på den scenen, så har de tre trallende jentene… i diktet heter det: «Där gingo tre jäntor i solen.» Og det synes jeg er så vakkert iakttatt, typisk Frödings poesi. «Där gingo tre jäntor i solen.» Og da jeg laget scenen lot jeg en av jentene lede en sykkel, og jeg tror det vel er noen som har en ryggsekk også. Og det synes jeg er en ekstra kvalitet, å gjøre scenen med at en av jentene har sykkel, og at hun også har en ryggsekk. Det er fantastisk egentlig, når man tenker på det.

            Min kone lurte på da hun så den, hvorfor er det bare en av jentene som har sykkel? Hvis de er tre på tur, hvorfor har ikke alle sykkel? Enten så har vel alle sykkel, eller så går alle, hahaha. Det var hennes kommentar. Men det er jo en sånn ren livsbejaende scene…

            – Ja.

            …en liten lykkepille.

            – Absolutt.

Mørke malerier

Og så er det noe helt annet som kommer både før og etter. Noen skrev i omtalene før jeg hadde sett filmen at nå var det en litt varmere Roy Andersson, at det ikke var så mørkt og sånt, men særlig filmatiseringene av malerier av Repin og Kukryniksy, hos deg om dattermord og Hitlers siste tid, er bekmørke.

            – Fantastiske malerier, de.

Er det noe du har hatt i bakhodet lenge, at «de vil jeg en gang lage en scene av», eller var det noe spesielt nå som…?

            – Nå skal vi se. Ja, Repin der, med Ivan den grusomme som har drept sønnen sin, den har jeg nok hatt mange, mange år i hodet og ønsket å gjøre noe med. Hvilke flere var det?

            Det var Kukrinysky.

            – Særlig de to har jeg lenge tenkt at skulle kunne bli filmscener.

Og de er jo veldig dystre, veldig mørke. Man stirrer rett inn i noe av det mørkeste som fins, en far som har drept sin datter, og Hitler som omtrent forsøker å drepe hele verden. Det får ikke blitt så mye verre enn det. Hva tenker du de scenene gjør i Om det uendeliges univers?

            – Ja, men det viser jo liksom bredden i universet, i de menneskelige livsvilkårene, hvor mye det er, hvor vidt det verdensbildet er, som inneholder så mye både trist og morsomt. Jeg liker det her… begge de, Ivan den grusomme som har drept sønnen sin og Hitler som forstår at han har tapt, de er gripende, sterke scener for meg. Jeg kan ikke si mer enn at de er gripende, de tar tak i meg.

            Føler du at du fikk fram det du ville gjennom å filme dem også?

            – Ja, det kan man si. Jeg er nesten… jeg er like interessert i disse generalene som har drukket, de er veldig beruset og sitter der, enda mer sørgelige på et vis enn Hitler selv.

            Har det noen klangbunn i dag…?

            – Ja, ja, ja.

            … en tidløs politisk virkelighet hvor en sterk leder har alle de rundt som…

            – Ja, akkurat.

            … bare utfører det som… ondskapens banale…?

            – Ja, faktisk.

            Nå snakket vi i stad om den statiske innstillingen for seg, men hvis du skulle sagt noe om den lange tagningen, altså det at du ikke klipper, at du fortsatt har en veldig lang gjennomsnittlig tagningslengde, så langt unna Avengers-filmene og superheltting som det går an å komme. Har du tenkt noe nytt rundt det nå? Går du inn enda tidligere, går du ut enda senere enn før? Er det mer fragmenter nå enn tidligere? Jeg leste i noen av kritikkene som var litt kritiske til filmen at de mente at noen scener rant litt ut i sanden. Har du forsøkt å tegne med en litt mer forsiktig penn?

            – Altså, jeg hadde nok ønsket å gjøre noen scener enda lengre. Men, samtidig, det er en liten motsigelse der, for samtidig er jeg fascinert av det fragmentariske, altså fragmenter om tilværelsen, og hvordan de fragmentene til sammen skaper en helhet som blir veldig fascinerende. For jeg mener… egentlig er jo vårt liv… det er jo fragmentarisk, og dagene er jo fragmentariske hele tiden. Og jeg ville få med fragmenter i scenene som gjør at det blir litt utydeligere. Altså, jeg vil jo ha tydelighet, men samtidig så vil jeg at det er en tydelighet man ikke er helt sikker på, som skaper litt uro. Som grunnfilosofi vil jeg at mine bilder, mine scener, skal være overraskende. Jeg vil lage scener som ingen har gjort, som man ikke har sett tidligere. Ja, det er min…

… sånn som denne? Han som heller vin og det renner over, det er jo en sånn gag…

            – Ja.

            … som er veldig artig. Man tenker, «men nå må han jo stoppe…». Den er veldig renodlad.

            – Ja.

            Han sier vel «Mm», det er vel ingen replikker og det er kanskje ikke så mange av den type komedie i denne filmen? Og du har jo snakket mange ganger om at du er ikke så glad i story.

            – Nei. 

            Og på en måte stemmer det jo, storyen i de nyere filmene dine kontra for eksempel En kärlekshistoria er jo mindre på et vis, …

– Ja.

            … men du er veldig opptatt av story innenfor det enkelte bildet?

            – Ja, men det er sant.

Ren og skrelt

Jeg tenker Härlig är jorden og Sånger från andra våningen er blant de absolutt sterkeste tingene du har gjort. Jeg tenker at storyen også…

            Härlig är jorden, det er nok den sterkeste filmen.

            Hvorfor tenker du det?

            – Den er så ren og enkel og, ja… ren og skrelt.

            Der er det jo en slags hovedkarakter som er med, som man har dette kvarteret med, og denne personen gjør det også emosjonelt sterkt. Jeg tenker noe av det samme skjer i Sånger från andra våningen med taxisjåføren, broren til poeten, som for eksempel spiller fløyte i et lite halvminutt, og det blir veldig sterkt fordi vi kjenner…

            – Ja, akkurat.

… karakteren også fra tidligere. Det virker som du har, ikke en redsel, men en aversjon mot story og sier at du vil at det skal være fragmentert, men samtidig så kommer jo noe av styrken i scenene fra at det har en klangbunn fra…

– Ja, absolutt. Men du, hvilken er det… spille fløyte, hvilken scene er det?

Hun sitter på fanget hans ved kjøkkenbordet og blåser i fløyta, mens hendene hans spiller på hennes pust.    

– Det er fint.

Ja. Det er vel den korteste scenen, tror jeg, i Sånger…, men en av de fineste, synes jeg. For det er så rent og vakkert. Og det samspillet har jeg ikke sett noen gjøre på et enkelt instrument, en enkel fløyte med hans hender og hennes pust. Det er veldig flott. Men kanskje nå kunne være et tidspunkt å snakke om det du har sagt at kanskje kommer til å skje etter denne filmen. Noen har sagt at dette kanskje var din siste film…

            – Ja.

            Om det uendelige, inkludert deg selv, men så sier du også, «nei, vi får se hvordan det går», og du vil tilsynelatende i hvert fall begynne på en kortfilm, Snubblande mellan två stjärnor

            – Ja, akkurat.

César Vallejo igjen, diktet fra Sånger…, med «Älskade vare de som sätter sig».

            – Bare det å høre den tittelen igjen, «Snubblande mellan två stjärnor», så får jeg lyst til å lage filmen.

            Ja, hvor er du nå, har du noen scener i hodet eller på planleggingsstadiet for å lage?

            – Nei, det kan jeg ikke si. Men jeg vet at de kommer veldig fort når man først begynner. Nei, jeg kan ikke si… jeg vet bare at… her er jo én [peker på tegningen omtalt tidligere]… det er jo en ferdig scene, som kan være med i Snubblande mellan två stjärnor.

            Hva skal sies der, er det replikker? Hva skjer der, er det noen dialog, noen som snakker, eller er det bare…?

            – Nei, hun bare… han har vel… han er vel med i et musikkorkester og har pause, skulle jeg tro, eller så har han vært og spilt og så kommer han hjem og treffer henne. Ja, det er kjempefint det der bildet, altså.

            Jeg leste et sted at du snakket om at du kanskje hadde to-tre scener tenkt ut, er dette…?

            – Det er et eksempel på det. Ja.

            Men du har kanskje til enhver tid noen sånne tanker du tenker om neste…?

            – Ja, ja, ja.

            Men vil det kunne være en mer sånn sammenhengende historie, litt sånn som Härlig är jorden, eller tror du den vil bli enda mer fragmentarisk…?

            – Fragmentarisk.

            Med nesten vilkårlig rekkefølge på scenene? Det betyr ikke så mye, eller?

            – Nei, den er fragmenter som er separate, som ikke henger sammen. Man kan jo tenke seg at man lager en samling scener som bare viser et par og at de kysser hverandre. Fem scener der par kysser hverandre, eller klemmer.

            Hva vil lengden være?

            – En sånn kortfilm?

            15 minutter?

            – 15. Ja.

            Litt sånn som Härlig är jorden. Det vil jo også bli en slags trilogi du avslutter med Någonting har hänt, Härlig är jorden og Snubblande mellan två stjärnor, siden du har to kortfilmer fra nyere tid i filmografien? Vil den ha noen sammenheng med dem?

            – Jo, det blir jo det. Jeg hadde jo ikke tenkt fra begynnelsen at man skulle se de her filmene i sammenheng, at man skulle føle at de hang sammen i en trilogi, men det blir jo nå etterpå at man tenker, «jo, det er mulig å kalle det en trilogi». Og siden kan man spøke om det og si at nå skal vi lage den fjerde delen i trilogien.

            Sånn som Om det uendelige. De sterkeste kritikerne sier jo at Roy Andersson nå har laget den samme filmen fire ganger…

– Ja, ja, ja.

… hva tenker du om den holdningen?

            – Ja… Rembrandt, han malte den samme tingen hele tiden.

Du legger lista der, ja.

            Van Gogh, for ikke å snakke om ham. Nei, det synes jeg er… den kritikken synes jeg bare er… den er usjenerøs og ufølsom.

 

En kärlekshistoria

La oss snakke om En kärlekshistoria. Hvor gammel var du da du lagde den?

            – Jeg var 26 da jeg laget filmen.

            26, ja. Og da er du jo ganske nær i alder, selv om du er dobbelt så gammel som en 13-åring. Du kunne kanskje ikke ha laget den nå, som 76-åring?

            – Nei, jeg tror ikke det.

            Er det noen scener du nå husker, som du mener du lyktes veldig godt med? Et eksempel i går: Kona lagde mat og brukte replikken «Så det räcker»…

            – Ja.

            … og den bruker vi ofte, «Så det räcker», fra da de er på hytta og planlegger. Det er noen sånne…

            – Jo, men, det er sant. Iblant så tar jeg vare på sånne repetisjoner i hverdagen, og det er jo da morsomt når man hører dem og ser det… «Så det räcker». Det er særlig andre gangen hun sier det, og tredje gangen… det er jo da det blir noe.

            Ja, da blir det morsomt. Og den gjentakelsen har du jo brukt mye i «skrivit dikter och blivit snurrig» og…

            – Ja, akkurat.

            … «jag vet inte vad jag vill, jag vet inte vad jag vill» i den nye filmen, så repetisjon er veldig viktig. Men når så du sist En kärlekshistoria? Er det lenge siden du så den selv?

            – Ja. Jeg ser jo fragmenter iblant, når jeg har holdt foredrag eller, ja… altså, jeg arbeider jo veldig mye på intuisjon. Det er jo ikke så mye planlagt alle ting, egentlig. Men det er det her fragmentariske som gjør at når man fører det sammen, så føles det veldig bevisst og planlagt, men det er ikke alltid sånn når det hele blir til. Det blir heller til mer ikke-beregnende. Men den er… En kärlekshistoria er jo også veldig fragmentarisk, egentlig. Men alle de her fragmentene sammen gjør at det blir veldig sterkt å se på.

            Ja, for du skrur jo til et sterkt romantisk melodrama nesten da han kjører avgårde med mopeden og kommer tilbake…

– Ja, ja.

… du tømmer scenen din kanskje for første gang…,

– Ja.

… den er helt tom og så kommer han tilbake og gåsehuden kommer på de som ser på… og hun står og gråter. Ah, den ungdommelige tenåringskjærligheten. Og der klippes det jo også mye, du bruker også montasjens kraft…,

            – Ja, ja.

            … du og Kalle vel, som klipte den. Men du vil aldri komme tilbake dit i din estetikk, dette har du forlatt, eller?

– Ja… men det kan kanskje komme igjen… Men akkurat den scenen er jo… ja, den er veldig, veldig, veldig vakker, altså. Og jeg er så fascinert av at mennesket kan angre seg. Det synes jeg er sterkt… at man angrer seg.

            Det er jo nesten ikke lov i dag. Det gis jo ikke noen tilgivelse for folk, man må jo tviholde på sine meninger…

            – Ja, akkurat.

            … for har man sagt noe, så må man gå ned med den båten. Men det er jo en så viktig menneskelig egenskap, å kunne angre seg. Og du tenker da på at han først drar fra henne, og så at han kommer tilbake, ikke sant, at han angrer?

            – Ja, ja.  

            Og det ungdommelige perspektivet med guttene som sitter og ser utover Stockholm og sier at vi kjenner «ungefär sju stycken» eller hva det er…,

            – Ja, akkurat.

            …de snakker om at det fins så mange jenter. Jeg husker da jeg så den første gang da jeg var rundt 20, og allerede da kjenner man igjen veldig godt de følelsene. Jeg tipper det er den type replikker og den type blikk på verden som gjorde at hundretusener av svensker så den på kino og at den er blitt en nasjonalskatt sånn jeg forstår det her i Sverige.

            – Ja.

            Jeg regner med at det er noe du er stolt av?

            – Ja, det er jeg. Absolutt. Jeg har tvilt litegrann på En kärlekshistoria, noen scener i den filmen.

Hvilke da?

– Ja, det er når de… når hun har kommet på landet og pappaen spør om de vil bli med ut og fiske. «Nei.» Det sier gutten, at «nei, det vil vi ikke». Og senere får man se når paret, de unge, de selv er ute ved havet…

            Da de tar bilder og sånn, han tar den pinnen for å fotografere…?

            – Ja, akkurat… Ja, det her er senere…

Ja, ok.

            – … det er på ettermiddagen. Det er ikke den der da hun kommer, for da er det en pinne og sånn. Men på kvelden senere, da de vil være alene, da er de… ja så er de det, helt enkelt… da får de være alene også.

            Men du er og usikker på den nå?

            – Jeg synes at den var litt banal, faktisk.

Du er selvkritisk.

– Ja.

            Og har selvtillit.

            – Både-og.

Det er ikke lett å være menneske… uten alkohol

En ting du ikke har snakket så mye om, i hvert fall om Om det uendelige, er musikken, som jeg synes er interessant i alle filmene, men også i denne. Du bruker Billie Holidays «All of me», du har «Tre trallande jäntor», Taube, Böellmann og Bellini, er det noe spesielt ved musikken denne gangen?

            – Nei, det er intuitivt. Jeg har valgt sånn musikk som tiltaler meg selv.

Det er musikk du hører på?

            – Ja. Den er veldig berørende den musikken. Og musikken får jo en betydning som farges av hvor den spilles. For eksempel Billie Holiday der, jeg kaller den «Champagne»-scenen, den er jo fantastisk bra… passer jo kjempebra der. Jeg vet ingen annen musikk som hadde passet bedre.

            Du har jo tre små fortellinger i filmen, presten som drikker, mannen i trappen, og tannlegen, som man ser flere ganger.

            – Ja, ja.

            Er det noen andre gjennomgående figurer? Du har jo det svevende paret, men det er jo som du sier en oppklippet scene, de som svever over?

            – Ja, akkurat.

            Men denne presten som drikker for mye… jeg har også lest i intervjuer at du har snakket om alkoholforbruk…

            – Ja.

            … fra din egen biografi, med din far og så videre. Og jeg er ikke interessert i noe tabloid rundt alkoholforbruk, men jeg føler at det er en tydelig signatur rundt alkohol også i denne filmen, med rødvinsglasset som renner over når det blir for mye, denne kvinnen som elsker champagne, du har den tannlegeskretæren som sier han har et «problem» og gjør den «drikke-for-mye»-gesten…

            – Ja.

            … og så har du presten som står og drikker før nattverden, litt som i Härlig är jorden, han som prøver å drikke veldig mye for å få veldig mye syndsforlatelse.

            – Ja, akkurat.

            Hva har du tenkt med presten som har mistet sin tro og erstatter den med alkohol… eh, ja… er det feil å lese deg noe inn i den karakteren, kanskje litt mer biografisk enn andre?

            – Ja… jeg har jo veldig forståelse for alkoholavhengighet, mitt eget er det jo litt latterlig å si, men også andres alkoholavhengighet har jeg forståelse for. Og det er rart… hele verdenshistorien er vel full av fortellinger om alkoholavhengighet, både i maleri og litteratur… i musikk, også…

Andersson ser på klokka på veggen.

– Jeg skal bare… jeg må bare si at jeg har ikke spist lunsj i dag, så jeg skulle gjerne ville spise lunsj innen de stenger.

            Ja, du må gjerne gjøre det. Jeg har mye tid og kan gjerne ta en pause og snakke videre med deg, hvis du vil spise nå, og så fortsette etterpå, for eksempel. Jeg har i hvert fall veldig god tid.

            – Ja… skal jeg gjøre det da, så kan vi holde på lenger i så fall.

Ja, det er helt fint for meg, jeg vil jo ikke at du skal gå tom for næring og krefter.

            – Nei. Men da passer jeg på å spise litt, ta en lunsj.

Andersson spiser lunsj på kafeen over gaten, og vi møtes igjen etter 20 minutter.

Du var mitt inne i et resonnement om forståelse for alkoholavhengighet, ditt eget, andres og så videre. Er det noe eventuelt utover det du har sagt i andre intervjuer som kunne være interessant? Og jeg var ute etter eventuelt nærhet til denne karakteren for deg…

            – Ja.

… for det var umulig ikke å lese en viss klangbunn inn i denne karakteren når du selv også har snakket om det, der han står og gjemmer seg og drikker, og det er komisk og det er også tragisk, han sjangler inn, disse tingene…

– Jeg er ikke inne… jeg er langt ifra den karakteren selv, tror jeg.

Og ingen andre heller ville påstå at du er der?

– Nei, jeg tror ikke det.

Hva er det i så fall som gjør deg annerledes den karakteren, og hvor er det den kommer fra, hva er ideen hos deg med denne skildringen?

– Nei, men det er jo så sterkt med et menneske som er så avhengig av alkoholen… eller vi. Men jeg har stor forståelse for det, det er det beste jeg kan si. Det… det er ikke lett å være menneske, som det heter. Om man skal spøke litt, så kan man si at det er ikke lett å være menneske uten alkohol. Litt alkohol, kanskje man skal si.

            Jeg har hatt noen fysiske problemer som har gjort at jeg så å si ikke har drukket på over ti år.

            – Jaså. 

Det er jo «interessant» alltid å være her.

            – Ja, ja.

Jeg tåler det ikke, men man kan jo savne det ønsket om å forsvinne litt… den følelsen. Men du føler ikke at det kan hindre deg noen gang, at det kan stoppe arbeidet eller tenkningen eller…?

            – Når…?

Å drikke, altså alkohol, at det kan bli i veien, bli en bremsekloss eller…?

            – Nei, nei, nei. Nesten motsatt, faktisk.

            På hvilken måte?

– Alkoholen gjør jo at man… den har jo en liten positiv side også, nemlig at man slapper av og blir mindre forsiktig, liksom. Og det kan jo iblant være bra, man våger mer og våger å slippe taket litegrann, altså, å slippe kontrollen sin. Det er ganske kjedelig å være kontrollert hele tiden.

Voice over

For første gang har du en voice over. Du har snakket om Tusen og en natt og «Sjeherasad» og så videre, men hva tenker du den gir Om det uendelige, hva tenker du at det grepet med noen utenfor som snakker om «Jag såg…» gir? Hva hadde skjedd om den hadde vært borte, for eksempel, har du noen tanker om det?

            – Ja, det fins mange som har kritisert meg for at jeg har voice over, for at det ikke var nødvendig. Men jeg synes at den tilfører noe. Jeg synes at den tydeliggjør. Ofte er det jo… situasjonene er jo nesten litt naive, barnslige iblant. Og det synes jeg er fint å kunne være, å kunne by på det, selv som voice over: «Jeg så en mann som hadde problem med bilen sin».

            Tillater det litt mer litterær stil også, kan du være litt mer poetisk?

            – Ja, det kan man si. Men, voice overen gjør jo at det blir litt barnsligere, altså, at alt blir mer naivt. Og jeg synes det… det er for meg et pluss. Jeg tar det sånn.

Du hadde jo noe lignende i Du levande, med hun som introduserte en drøm forut for scenen med drømmen, han som spiller på gitar og boligblokken som beveger seg, det kan jo minne litt om en sånn voice over?

            – Ja.

            Men der er det jo mer en introduksjon, den blir jo ikke liggende over scenen etterpå… Noe annet… den bilen, som er havarert i ødemarken til slutt. Da jeg så igjen på en av de første reklamefilmene dine, Trygg-Hansa, er sirkelen sluttet, tenkte jeg litt, siden det er en bil som ligner veldig?

            – Nei, nei, så bevisst er det ikke.

Carlsson kommer inn og sier: «Det er noen andre som også har spurt om akkurat det samme, hvem var det? Det var en sånn bilkyndig…»

            Ja, den ser jo helt kliss lik ut. Men det er ikke den samme bilen?

            – Nei, nei. Nei, nei, nei.

            Carlsson fortsetter: «Det kanskje fins en grunn til at du dras til samme type bil 40 år senere?»

– Ja.

Grønnfargen?

– Jeg vet ikke.

            Men det er ikke noen sånn, nå lukker jeg…?

            – Nei, nei.

            … filmografien min på en måte?

            – Nei, sånn er det ikke.

Det kunne ha vært det, du som er så bevisst på ting…

            – Ja, det kunne ha vært det.

            Men det er jo noe likt i de scenene også, det er også en strandet bil som er, ja, motorstopp eller…

            – Ja, ja, ja.

            Hva vil du si om den? Voice overen sier jo ikke så mye annet enn at det er en mann som har et problem med bilen sin, legger du noe mer i det, eller har du tenkt noe…?

– Jeg tror at det… den er mye sterkere enn hva man tror, «Jeg så en mann som hadde problem med bilen sin», den formuleringen når den er satt i den sammenhengen der den er nå, inn blant alle større eksistensielle scener, og så kommer den… men den er også eksistensiell, bare fordi den er så… i sin litenhet, i sin banale formulering så blir den mer, den blir universell, og retsam også. Har du det ordet på norsk?

            Retsam? Reta, er det på en måte å tulle med noen? Nei? På engelsk, hva ville det vært?

            – Cheat? No.

            Jeg kan slå det opp senere.

            – Provoking. På en veldig diskret måte.

            Det er også på en øde plass…,

            – Teasing.

            …det er noe likt med sluttscenen i Sånger från andra våningen, hvor man også er på en øde plass, med alle de døde og alle krusifiksene i tillegg…

            – Ja, ja.

            …men her er den mye tommere, en enda renere scene.

 17 og 76

Jeg kom på i stad da vi snakket om En kärlekshistoria, du har jo også den scenen med jenta som sprayer planten, og den unge gutten som ser på. Der er jo også det ungdommelige blikket fra en ung mann på en ung kvinne…

            – Ja, ja.

            …og der tenker jeg også at du har noe av den uskyldige, naive, banale…

            – Ja, ja.

            …kjærligheten. Jeg har hørt du har sagt at du hadde sett noe omtrent her ute…?

            – Ja, det stemmer.

            …som du tenkte, det her må jeg…

            – Ja, det er en del av livet som jeg tenker… hva sier man, er moving. Og jeg er da over 70 år og filmen handler om en ung mann, blant annet da, som er bare 17, kanskje, og jeg synes det… det er fint at man kan forstå begge…

            Hva tenker du?

            – At vi er så like, liksom. En 17-åring og en 70-åring, like til tross… veldig like.

Det kommer fra din observasjonshunger og -evne? Jeg husker da jeg var her for 13 år siden og hadde gjort intervju med deg. Jeg ble med deg og Kalle Boman ut på kvelden på en pub eller noe sånt…

            – Jaha?

            … og da husker jeg at noe av det som gjorde inntrykk utover at det var stort for meg  bare å få «henge med» dere var hvordan du var så utrolig… du så og kikket på folk på en måte som jeg nesten ikke har opplevd fra noen andre mennesker… du stirret på andre som var der…

            – Ja, ja.

            … med et sånt intenst blikk. Er det en del av metoden din, på en måte?

            – Jeg tror det er naturlig, altså. Det tilhører min måte å se livet, liksom.

Ja, for noen må jo oppleve det som sjenerende. Har du opplevd at noen har sagt «slutt å stirre på meg»?

            – Nei, jeg har ikke opplevd det faktisk. Kanskje bare en eneste gang, der noen har blitt irritert.

            Du fikk ikke juling?

            – Nei.

            Men det er sånn du finner da scener når du ikke baserer det på kunst?

            – Akkurat.

            Fra de observasjonene av…

            – Oj, har du… fryser ikke?

            Det går bra. Jeg er en veldig varm type, så, det kan hende det er…

            – Jeg skal se om jeg skal ta min…

Finne en genser?

            – Hva heter det på norsk? Kofta?

            Ja, genser kanskje.

– Kofta.

            Kofte. Ja, kofte, vi sier kofte også.

            Andersson sier til Carlsson i det andre rommet: «Måste hämta min kofte

Det går noen minutter mens han går opp til tredje etasje og kommer ned igjen varmere kledt.

– Genser heter det på norsk!

Han som fick leva om sitt liv

For en eventuelt kommende film har du nevnt Pär Lägerkvists 20-tallsnovelle «Han som fick leva om sitt liv»…

            – Ja, akkurat.

            … om at mennesket er helt lik og at det ikke er noen forandring. Hva er det i den som er inspirasjon for det du har lyst til å lage?

            – Ja, det er jo dette at mennesket vil jo gjerne leve, og leve lenge. Og får man da sjansen til å leve en gang til, så tror man at man kanskje skal forbedre, men i denne novellen så blir det ingen forbedring, det blir akkurat som tidligere.

            Hvordan ville det da gestaltes i dine bilder eller dine scener eventuelt?

            – Ja, det… det funderer jeg også på, hvordan man skal løse det, at det blir akkurat som tidligere.

            Det høres ut som det ordet «still» er fint, det som fortsatt er.

            – Ja, ja.

            Ubevegelig og fortsatt.

            – Jeg har ikke løst det ennå.

            Det er ingen konkrete planer for å lage en ny film, men du ønsker å gjøre det, er det sånn?

            – Jeg skulle nok ønske at jeg fikk lyst og kraft til å gjøre litt til, filme litt til. Men det er veldig… det tar mye krefter. Jeg vet ikke om jeg har ork… nei, jeg tror ikke det. Ja, ork har jeg nok, men jeg kan ikke… det føles ikke helt meningsfullt å lage… å fortsette.

            Nei? Hvorfor ikke?

            – Det er omgivelsene… publikum fins ikke lenger på samme måte.

Her i Sverige eller internasjonalt?

            – Jeg tror internasjonalt. Men det er klart at det merkes tydelig her i Sverige også. Det behøver ikke være sånn. Men jeg tror… det er tendenser i dag i samfunnet til at det er ingen som har tid eller ork eller interesserer seg for noen dypere spørsmål… Nei.

            Den debatten som Martin Scorsese startet om at det ikke fins «cinema» lenger, i Avengers og andre superheltfilmer…

            – Ja.

            …er du… hvor står du i en sånn debatt?

            – Jeg er enig med ham, Scorsese. Dessverre.

Har du sett noen av disse nyere filmene? Går du på kino, og hvor ser du nyere film eventuelt?

            – Jeg ser jo litt. På festivaler har jeg sett litt. Men jeg har sjelden…

Ikke på en popkornkino her i Stockholm?

            – Nei. Det har jeg ikke. Jeg så på Filmkrönikan iblant, med utdrag fra kommende filmer. Da kan man jo se iblant at det kanskje fantes noe interessant, men nesten aldri noe som fanger min interesse.

            Når kan du huske din forrige gode kinoopplevelse med å se en ny film?

            – Jeg tror det var Stranger than Paradise.

1984?

            – 15 år siden.

            Nei, det er over 30. I 1984 er den laget.

            – Nei.

            Jo. Stranger than Paradise?

            – Ja.

            Ja. 1984.

            – Å, jävlar.

            Da var jeg tre år. Den er 36 år gammel. Men du har vært på kino etterpå og eller? Eller har du vært her, i ditt eget univers, og ikke sett andres verk?

            – Mest sånn. Jeg har jo vært og tittet på andres filmer i forbindelse med premierer, vært invitert…

            Svenske filmer?

            – Ja.

            Men det har ikke interessert deg? Du er mer interessert i kunst og litteratur…?

            – Ja.

            Men det er noe jeg er litt interessert i, som du ikke har sagt så mye om, fordi jeg har jo hørt den referansen til Jarmusch lenge, men er det… mange av referansene dine er jo veldig gamle, bøker av Conrad og Camus…

            – Ja, ja.

            …500 år gamle malerier og en film fra 36 år siden. Men er det noe som har skjedd i verden, kunsten, litteraturen eller filmen de siste 25 årene, 20 årene, 10 årene, 5 årene, enten internasjonalt eller i Sverige, som har gitt deg noe inspirasjon eller som kunne være med på å gi kraft også til ditt kunstnerskap, eller har du på en måte lukket og låst dørene, og låst klippen for inspirasjon utenfra?

– Ja… det som har berørt meg mest er vel Reisen til nattens ende. Ferdinand Celine. Men, den kom vel… det er vel også 30 år siden, sikkert?

            Altså, romanen?

            – Ja.

Nei, den er jo kjempegammel.

            – Ja, det er den jo. Akkurat.

 Gleden av å få

Men jeg har sett du har nevnt i noen intervjuer at blant de svenske så liker du Ruben Østlunds filmer, og Gitarmongo har du særlig nevnt, og Gabriela Pichler er et annet navn du har nevnt. Hva er det med dem som du setter pris på? Er det andre også i tillegg, kanskje blant dine yngre kolleger?

            – De to der er vel de mest interessante, de du nevnte nå, Pichler og Ruben.

Hvorfor?

            – De er litt unike. Det er det unike man vil ha. Og også lage selv, om det går.

Du har jo hatt besøk her også av Iñárritu og Wachowsky, som har laget The Matrix og Birdman, er det flere andre regissører også som har kommet til deg?

            – Nei, faktisk ikke.

            Men ser du da filmene deres, eller hvordan fungerer det? Blir det mer en sånn enveisrelasjon, at de kommer for å avlegge audiens hos sitt idol?

            – Ja, det er mest sånn, enveis.

            Hva er det som interesserer deg nå for tiden da, hvis det er noe spesielt? Er det noe du gjerne skulle snakket om i et sånt intervju som dette? Når du er hjemme for deg selv, hva er det som får deg til å gledes eller inspireres?

            – Ja, ja, ja. Ja… Det er klart at man er interessert i verden og den politiske situasjonen, men det er ikke så mye å gjøre med det heller… det er som det er. Det låter litt oppgitt å si det sånn, kanskje, men… altså, jeg synes det er litt… jeg er ikke så fascinert eller underholdt av å snakke om Trump, hvor dårlig han er… Nei, jeg… det passerer meg nesten med en viss likegyldighet, spørsmål omkring ham og hans oppførsel. Og her i Sverige fins det jo egentlig ingenting i politikken som er verdt å snakke om. Det fins jo nesten ingenting alvorlig ment.

            Men står det ikke mer på spill nå enn på lenge, med steile motsetninger mellom fascister som marsjerer i gatene og…?

            – Jeg kan ikke se alvoret i det, jeg ser ikke helt det… Det er rart… det kan høres ut som at jeg er likegyldig, men…

            Og det liker du jo ikke. Det er jo noe du trekker fram som noe av det verste som fins: likegyldighet.

            – Ja, ja, ja.

            Er du sliten, trøtt? Man orker kanskje ikke det engasjementet?

            – Det kan det være.

            Du har sagt at du ønsket at folk skulle sitte igjen med «livslyst» etter Om det uendelige, er det da noe du selv også ønsker?

            – Jeg synes det… det er mange som har sagt at de liker Om det uendelige veldig godt og at de får energi når de ser den. Og det er veldig morsomt å høre, naturligvis. Men selv… jeg ser nesten ingenting som får meg til å få den livslysten tilbake. Nei.

            Gir du deg selv anledning til potensielt å få det til da? Hvis man for eksempel ikke går på kino, ikke leser nye bøker eller ikke går på teater, ikke gjør ting, da lukker man seg vel også litt inne for de mulighetene til å bli berørt?

            – Ja, det er klart. Nei men, det er klart at man stenger jo ikke igjen helt, nei, nei, nei. Jeg følger… jeg følger alt egentlig, som pågår innenfor politikken, men, det er veldig lite som engasjerer meg, som berører meg, selv om jeg følger det.

            Men når det gjelder kunst og kulturuttrykk, er det for eksempel sånn at folk sender ting til deg og du bare tar imot?

            – Det er mange som sender, det gjør de faktisk.

Unge filmskapere og sånt?

            – Ja, selv om jeg har vansker med å få tenning av det jeg får inn.

Nå er det vel noen som på en måte har gått skolen her i Studio 24 hos deg som har blitt filmskapere selv og gjør suksess. Hva tenker du Studio 24 har betydd for svensk film og svenske filmarbeidere utenom din egen karriere og dine filmer?

            – Jeg vet at det har betydd mye, at de har fått energi og har kjent mening med å fortsette og ville gjøre film. Men det er ikke dermed sagt at jeg synes det er bra og interessant det de gjør.

            Er du en litt vanskelig læremester, som er litt streng, som gjør det litt vanskelig for dine studenter å imponere? Du har jo også sagt om Bergman, for eksempel, hvor fæl han var…

            – Ja, ja.

            … at han kappet omtrent vingene av deg før du hadde begynt å fly. Men hvordan er din egen rolle som voksen, eldre mentor? Som du sa om Ruben, hans beste film er Gitarmongo, er det ikke litt slemt å si at det er den første filmen som er best… som du har selv fått høre om En kärlekshistoria. Men er du…

            – Nei men, jeg synes det er morsomt å høre at mitt arbeid inspirerer nye generasjoner.

            Men du tenker ikke at det er din plikt å støtte sterkere opp under andre enn deg selv?

            – Jeg, jeg tar ikke… jeg sier som jeg sa, det er gøy om det skjer, men jeg ser ikke på det som at det er min oppgave å ta på meg det, aktivt… Det er vanskelig å snakke om seg selv og ens arbeid. Det er kjempevanskelig.

            Blir du forlegen når du vinner en sølvløve for eksempel for beste regi i Venezia, tenker du at det er, meh, eller betyr det noe?

            – Ja, det gjør det, selvfølgelig. Selvfølgelig er man glad for å få priser.

Inspirerer det da videre til å jobbe med noe nytt?

            – Ja, delvis, men ikke så mye som man skulle tro.

Hva ønsker du med tanke på ettertiden, du er jo ikke en ung mann og én gang skal vi alle dø og så videre, hva er det du tenker, hvis du kunne være med å bestemme, hva står igjen etter Roy Andersson og hans filmer?

            – Jeg vil oppmuntre sjenerøsiteten hos mennesket, altså muligheten til å være sjenerøs og ikke gjerrig. Jeg elsker det når jeg møter det. Det gjelder på det idémessige planet, og økonomisk også, faktisk. Det fins… det er så mange ting som er bra sagt, men iblant blir det banalt… jeg synes for eksempel at det fins en nesten sånn klisje om at det bedre å gi, å få gi, enn å ta imot.

            Du er ikke helt enig i den?

            – Nei, nei.

            Du har glede av å få?

            – Ja.

 

Alt er fantastisk

Hvis vi avslutningsvis kunne sett på to ytterpunkter i den siste filmen, mellom noe jeg mener er en veldig sterk scene som er forferdelig vond, vi snakket jo litt om inspirasjonen til drapsscenen i stad, og scenen med han som synes at «alt er fantastisk». Er det din stemme, en slags grunnleggende livsholdning?

            – Ja, det synes jeg. Det synes jeg, faktisk.

            Er det derfor hva som helst kan bli en filmscene hos deg, fordi alt er fantastisk…

– Ja.

… selv det som er grusomt?

– Ja.

Kan du utbrodere det noe? Er det snøen som faller utenfor?

            – Fordi det er fantastisk å se den her baren og at det snør ute. Det er fantastisk å se. Og iblant synes man at det er sørgelig at mennesket ikke ser storheten og skjønnheten i sånne situasjoner… Ja, men den er fin, den, den scenen med at det snør ute.

            Det som sitter igjen hos meg nå etter å ha sett filmen noen ganger er at «alt er fantastisk» og «jag vet inte vad jag vill» er viktige Roy Andersson-oneliners…

            – Ok.

            …poesi som jeg tenker kommer fra deg i disse filmene.

            – Det er sant.  

            For den er litt mer sparsommelig på ordene, den siste filmen din, det er ikke så mye hvis man hadde skrevet ut alt som ble sagt, så hadde ikke det fylt noe i nærheten av hva Sånger från andra våningen for eksempel…,

            – Nei, nei.

            … hvor du har lange, lange dialoger. Om det uendelige er en veldig stille og stum film.

            – Ja, ja.

            Jeg tenker at ordene får større tyngde, de få som er igjen.

            – Ja, men det er vel bra. Og med få ord kan man nå veldig mye. Og med få, enkle bilder kan man også nå mye.

            Hva ligger hos deg i replikken «Jag vet inte vad jag vill»?

– De her replikkene… akkurat den replikken om jeg vet ikke hva jeg vil, det er jo ikke jeg som sier det, det er en person i filmen som sier det, og jeg synes det er både morsomt og gripende og tragisk. Og jeg synes at man kjenner seg selv igjen i de ordene. Det er ikke alltid man vet hva man vil eller totalt hva jeg vil. Det er vanskelig å si det i en enkelt formulering, å snakke om akkurat hva man vil. Det er kjempevanskelig, altså.

            Har du noen andre formuleringer som du er spesielt godt fornøyd med eller glad i i filmen? Du har jo for eksempel psykiateren som sier at kanskje Gud ikke fins.

– I filmen sier psykiateren: «Det kanskje inte finns någon Gud.» Og det… han sier det. Men jeg sier ikke det selv, jeg sier at jeg tror ikke at det fins noen Gud. Jeg tror ikke på det i det hele tatt. På den måten er jeg ikke det minste religiøs, altså. Jeg synes nesten det er kusligt, hemskt, med en sterk tro på en Gud. Det er noe tragisk med det, synes jeg… Ja, nei, fy faen… Ja, jeg vet ikke hva mer jeg skal si om det.

            La oss si du lager en kortfilm nå eller ikke, kanskje Om det uendelige blir din siste film, er det noen andre ting du vil gjøre?

            – Jeg tror det som jeg kommer til å holde på med lengst, det er altså maleriet eller tegningen.

            Som den skissen av Paret på benken i Om det uendelige?

            – Ja. Den her… [Andersson peker igjen på tidligere omtalt tegning] Jeg synes… Jeg skulle ønske å lage noe som er like bra som den.

            Som tegning eller som film?

– Tegning, tror jeg nesten. Det fanger best noen ting. Var det ikke det du sa tidligere, hva? At det som er stille fanger oppmerksomheten mer enn det som beveger seg. Jeg synes at malerier og tegninger er sterkere enn det bevegelige bildet.


Om det uendelige settes opp igjen på kino 8. oktober. 


 

«Er det allerede september?»

«Er det allerede september?»

Roy Anderssons «Om det uendelige» var blant filmene som fikk kort levetid på kino. Fra neste uke settes filmen opp på nytt. I denne samtalen med Jon Inge Faldalen forteller filmkunstneren om inspirasjonene bak sin nye film, om bruken av alkohol og voice-over og hva hans Studio 24 kan ha betydd for en ny generasjon filmskapere.

Stockholm, 2. mars 2020, kl. 12.47.

Jeg liker å møte opp .47 for avtaler .00 og ringer på Sibyllegatan 24 idet produsentene Johan Carlsson og Pernilla Sandström kommer ut portromsdørene, og jeg slippes inn på Studio 24 mens Carlsson parkerer bilen.

– Roy kommer ned om ti minutter, forteller han.

Det meste er fortsatt som det var da jeg intervjuet Roy Andersson i 2007, i forbindelse med en masteroppgave jeg skrev om den statiske innstillingens betydning i Sånger från andra våningen (2000) og et intervju for Rushprint om Du levande (2007).

Rett innenfor inngangsdøren ligger et par foldete hender avskåret ved føttene til en statue av en stor mann. Halvt ødelagte modelltog står uten skinner på gulvet, og hyllene er fulle av arkiverte papirer og priser.

Det knirker fra andre etasje, og snart trår forsiktig skoene til en mann med to stokker i hendene langsomt ned den stupbratte vindeltrappa.

Steg, for steg.

Det tar kanskje et halvt minutt, og scenen som godt kunne vært en av hans egne ligner også en kort passasje om Kjell Askildsens aldrende romanfigur Thomas F., som er blitt dårlig til beins:

For noen måneder siden fikk jeg besøk av den nye gårdeieren. Han ringte tre ganger før jeg rakk å åpne, enda jeg gikk så fort jeg kunne.

Andersson ser meg, strekker fram hånden, hilser og sier:

– Du er tidlig.

Ja, sier jeg.

– Jeg kommer om ti minutter, sier han.

Han går ut døren og går sakte, men målrettet over gaten til kafeen på den andre siden.

Etter nesten ti minutter kommer Andersson, Sandström og Carlsson inn igjen, og vi går sammen opp til andre etasje.

Turen opp synes å gå enklere.

Vi går inn på det store kontoret, og jeg blir sittende alene i en gjestekontorstol et øyeblikk, mens de snakker sammen om et hemmelig nytt prosjekt i rommet ved siden av, med en slags bardisk som nok har huset mang et glass gjennom årene, for Andersson og generasjoner av filmarbeidere.

– Jeg får gå å høre hva norrmannen har å si, sier Andersson.

Är det redan september?

La meg starte med noe jeg synes er særlig spennende. Da jeg så «Paret på benken»-scenen på ei lenke jeg fikk fra Johan i 2018, så stiller kvinnen et spørsmål: «Är det redan september?» Det er en omskriving av Tsjekhov.

– Ja, akkurat.

Og så ser jeg filmen nå…

– Ja.

– …og så er det: «Det är redan september.» Det er Tsjekhov.

– Ja, det er Tsjekhov.

Hva gjorde at du på et eller annet tidspunkt omformulerte det, og hva gjorde at du formulerte det tilbake? Hva ligger i disse nyansene mellom spørsmål («Är det redan september?») og påstand («Det är redan september») og bekreftelse («Mm»)?

– Ja, altså, jeg har jo tatt den fra Tsjekhovs stykke Onkel Vanja. Og der sier kvinnen, Yelena, tror jeg hun heter, en av hovedkvinnene, sier: «Det är redan september.» Hun sier det nesten litt oppgitt. Man kan si at de figurene som er der er oppgitte alle sammen. De har ikke noe spesielt å gjøre, de behøver ikke å arbeide for å klare seg, de har bare i oppgave å bli stelt for, på det her godset ute på den russiske landsbygden. Og de sitter jo og venter på en mannlig slektning som også er eier eller deleier av dette godset. De skal ha et møte om det. Så venter de på ham, og mens de venter titter hun ut over bygden og sier: «Det är redan september.» Og jeg kan tenke meg at jeg hadde nok skrevet selv: «Tenk at det redan är september.» Men det er veldig fint å bare ha det som Tsjekhov: «Det är redan september.» «Det är redan september.» Det er jo en så vakker, sørgelig replikk, fordi det er en replikk om at tiden går, om tidens gang. Og man kan føle at de her kvinnene på det her godset, de føler nok hver september at det har gått et år til nå, og at «nå er vi ett år eldre». Det er mye vemod og melankoli i en så enkel replikk.

Men hva gjorde at du hadde stilt et spørsmåltegn bak, altså: «Är det redan september?» i den versjonen jeg da så for noen år siden. Du hadde jo da spilt inn den og lagt…

            – Jeg har bare hatt «Det är redan september.» Jeg har aldri hatt et spørsmål der, som jeg kan huske.

            Ja, for det er det på den, det klippet fra, jeg tror det var desember 2017.

– Jaha.

Da var det et klipp av bare den scenen jeg fikk. Jeg kan sikkert finne den fram her. Men det er helt tydelig at der sier kvinnen på benken: «Är det redan september?»

– Ja… Ja, ja.

Og det synes jeg var en fin omskrivning da.

            – Ja, ja.

            Så det var litt underlig da jeg så filmen til slutt å se at nå er vi tilbake hos Tsjekhov.

            – Ja, akkurat.

            Men du kan ikke huske det? Du har kanskje mange versjoner?

            – Ja, men det er sant. Når du sier det nå, så er det vakkert også når det er et spørsmål.

            Nå er hun jo usikker, enda mer sårbar, på et vis.

            – Ja.

            Er det virkelig altså allerede, …

– Ja, akkurat.

            …mer enn påstanden der man har erkjent det og sier det.

            – Ja.

            Men du har kanskje mange varianter av og skriver replikker på settet og sånt også?

            – Ja, ja, ja.

            Og du satte opp dette stykket på åttitallet på teater også?

            – Det stemmer.

            Det er en linje du har hatt med deg og ventet på en scene å bruke til?

– Eksakt, eksakt. Men jeg har bare arbeidet med teater en eneste gang i livet, og det var der, med det stykket. På… hva heter det, et svensk teaterselskap som heter… det er ikke et fast teater, men det er… hva heter det da? Et teater som flytter seg, ja…

            I Norge kaller vi det Riksteateret, tror jeg

            – Det her var Riksteatern, faktisk, i Sverige.

            Jeg viser Andersson et fotografi fra en tsjekkoslovakisk fotobok, der to par sitter på hver sin benk og ser utover Praha.

Hvor kommer fotografiet inn i bildet? Er det du som da blar i fotobøker og…

            – Ja.

            …eller har du også husket dette og tenkt at dette må jeg lage…

            – Nei, den… jeg ble grepet av den i en fotobok bare fordi den er så enkel, den er så ingenting, egentlig, og likevel så full av innhold for meg.

            Hva da? For når du tegner det selv, så er det bare de to og benken.

            – Ja, akkurat. 

Roys skissetegning til og scenen «Paret på benken» fra Om det uendelige

Jeg leser det som at du filtrerer ut all bakgrunn, og at det er menneskene og det lille rundt deres holdninger og gester som betyr noe. Eller er det at du ikke gidder å male resten? Jeg prøver å skjønne hva det er som skjer i den kreative prosessen fra det forelegget…

            – Ja, akkurat.

… og så at det ender opp på den måten, for de menneskene her blir jo borte, ikke sant, de som er i høyre del av bilderammen, de fjerner du helt.

            – Jeg synes at den… det er så mye vemod i den. Men jeg synes nesten at jeg har mer vemod i tegningen enn hva det er i det filmbildet. Tegningen er mer uppfordrande, kjenner du det ordet?

            Uppfordrande? Eh, oppdragende? Nei.

            – Ja, altså, krävande.

Ja. Utfordrende?

– Ja, akkurat.

En serie tegninger

Den minner jo mer om sånne serietegninger også, som jeg…

            – Ja, ja

            …har hørt du har sagt i intervjuer at denne filmen kanskje enda tydeligere enn før også ligner på. Jeg fikk også den følelsen av at nå…

            – Det stemmer.

            …ligner det enda mer sånne The New Yorker cartoons og annet sånt…

            – Det stemmer, det stemmer.

            …som man bare swiper mellom.

            – Ja, ja.

            Hvor kommer den enda sterkere dragningen mot serietegninger fra? Eller har det alltid vært sånn?

            – Nei men, jeg har jo gjennom min karriere arbeidet mer og mer med å finne enkelheten. Altså, det gjelder jo ikke bare… det gjelder posisjonen… jeg kaller det language position, altså, det er en del av den kreative verdien i en scene, at man finner posisjonen som er riktig, som føles riktig. Det var noen som sa… jeg hadde en praktikant, eller han var mer assistent, han var moden selv og hadde jobbet mye. Han sa at «du lager scener som ikke kunne ha blitt laget på noen annen måte», at «de er laget sånn at de bare kan være sånn som de er nå». Og det var jeg fornøyd med å høre, naturligvis. Jeg synes det var en bra iakttakelse av den her… han var egentlig filmviter selv. Han sa akkurat det at du lager dine scener… når man ser dem, så føler man at, ja, de kunne ikke ha vært annerledes enn akkurat sånn her.

            Hvordan korresponderer det da med åpningsscenen av det flyvende paret, som vi først ser nærme, og så ser vi dem senere på en annen, mer fjern måte?

– Ja.

            Der er det en slags motsigelse, i og med at du sier det er bare én måte å fange det på. Hva vil du da…?

            – Egentlig er det bare én, men vi har klipt den fra hverandre. Det er jo egentlig én scene.

            Den første er da på et vis en teaser for det som kommer senere?

– Ja, det er det store, vide bildet som er det egentlige bildet. Det her nærbildet av paret har kommet til senere. Det var klipt ut av materialet. Ja, det er nesten litt banalt å si det, men jeg synes man så litt for utydelig både kroppsspråket deres og ansiktene deres. Jeg synes de er vakre sammen de der, det paret, så jeg ville se og gjøre dem tydeligere.

            Så du nærmer deg nærbildet litegrann?

            – Ja, det kan man si.

            Men er det noe i positurene, er det den utstrakte foten, skoen på kvinnens fot? Barthes beskriver punctum i fotografiet, hva er det som prikker deg eller treffer deg når du ser dette som gjør at du tenker, ah, dette må jeg bruke millioner på å lage en scene av?

            – Jeg kjenner meg selv igjen i det øyeblikket, at mannen, han kikker ned og hun… hun spør vel om noe eller påstår noe… det virker… det føles som om det ligger en liten, liten anklagelse i kroppsspråket hennes mot mannen her, men jeg er ikke sikker på at det er sånn, men…

            … det er sånn du ser det?

            – Hun kunne si noe sånt som: «Du sa jo at vi skulle dra til Hellas… i ferien, og nå blir det ikke det.» Hvorfor det, hva er det som…? Det er omtrent som om hun synes at han har lovet noe som han ikke holder, har holdt.

«Paraplyen» i Om det uendelige

Stillevende

«Paraplyen»-scenen, har du noen inspirasjon i noe du har sett, eller du har kanskje gjort dette selv, med to døtre som du har knytt noen skolisser på, regner jeg med?

– Nei men, jeg har jo hatt døtre selv i den her alderen. Men, jeg liker den her fordi den lille jenta har et sånt enormt ego. Hun vil bare ha hjelp med å få knytt skoen, og tenker ikke på at pappa blir gjennomvåt. Det er en egoisme der som jeg synes er sjarmerende, som er tillatt i den alderen.

Jeg har vist den for dattera mi, og hun sa: «Men hun kan jo bare ta den store paraplyen og holde den over dem begge».

– Ja, ja.

Hun tenkte litt på pappaen…

– Ja, ja, akkurat.

… at det kunne ha latt seg gjøre.

– Men, jeg tror at vi prøvde det, men at ble ikke bra. Han må jo legge fra seg paraplyen sin for å ordne med skoen hennes, og da blåser den avgårde, så det blir et veldig praktisk problem der for ham.

Det minner jo litt om sånne gags du hadde i tidlige reklamefilmer. 

            – Ja, datteren legger jo ikke merke til pappaens bekymring eller vansker. Jeg synes det er humor i den også, med at hun er så selvisk.

Det ønsket om å kunne skildre to ulike ting samtidig, som du får til i totalbildet uten å klippe, er veldig godt der. For der har du jo to som er i ulike univers, ulike verdner, hun har sitt, og han har sitt, og han ser på oss… I doktoravhandlingen Stillmoving kaller jeg det «stillmoving» i ett ord, på norsk og svensk «stillevande» og «stillevende», hvor man tvinner ordene sammen uten opphold. Og bildene dine tenker jeg er «stillevende» bilder, fordi de samtidig innehar virkelighetens stillhet og virkelighetens bevegelse…

– Ja, men det er fint.

            … i en grunnleggende form. Altså, ikke som en hybrid eller en «composite», men jeg tenker at det er grunnleggende figur. Jeg har også skrevet om vannrefleksjoner og skygger som urformer, urbildeformer for menneskene, og så kan man tenke seg at deretter kommer skulpturen og maleriet, og så…

            – Ja, ja.

            …lenge, lenge etterpå, fotografiet blant de stille formene. Og så har du camera obscura og laterna magica og filmen som en sen, bevegelig form. Men jeg tenker at det statiske bildet som du bruker, som Lumière brukte og mange videokunstnere i dag også, går jo tilbake til den urformen. Jeg har jo hørt deg sammenligne det med maleriet, som er stillstående, men hva betyr det for deg at for eksempel denne delen av bildet er statisk og å betrakte som et fotografi, mens det her blåser litegrann i løvet…

            – Ja, akkurat.

            … dette er jo et vanskelig spørsmål som går til bakgrunnen for hvorfor det er blitt sånn at Om det uendelige er helt statisk igjen, bortsett fra den panoreringen over Köln…

            – Ja, ja, ja.

            – … for i Du levande hadde du jo noen forsiktige kjøringer inn, og disse i En duva… følger Karl 12. med panorering både til høyre og så til venstre igjen etterpå. Hva er dette «stillevende» for deg?

            – Altså, det enkleste jeg kan si om dette er at jeg har mange ganger forsøkt å bevege kameraet, og det blir dårligere. Folk sier sånn: «Åh, nå må du faktisk enten klippe… du kan ikke ha den her stilen i alle filmer, enten så får du klippe eller så må du bevege kameraet.» Og jeg har forsøkt med begge de tingene, men det blir bare dårligere. Det er den beste forklaringen jeg kan gi. Så fort kameraet beveger seg, så mister jeg intensiteten i blikket mitt. Maleriet fascinerer meg veldig akkurat fordi…

Andersson peker på en av ham selv fargelagt utskrift av en tegnet svarthvittskisse fra ei bok, der en uniformert mann med en tromme under armen blir omfavnet av en kvinne.

– … det er så skjønt at de her… det paret her… at de ikke beveger seg. Da blir det at man titter på dem ekstra sterkt, ekstra nøye, ekstra intensivt. Og de blir enda vakrere. Den er kjempefin, den her.       

Hva er det for noe?

            – Det er fra en bok, jeg tror det er fra den boken… det er en bok som nettopp handler om kroppsspråket og det menneskelige…

            Er det for en ny scene du jobber med den?

            – Nei, den var for den her filmen, men jeg forlot det emnet. Muligens er det sånn at det er nå etterpå at jeg synes den er ekstra fin. Om jeg skulle skrevet en bok eller en artikkel, så vil jeg ha med det bildet.

            Det er jo alltid et potensial for bevegelse i et filmbilde, men du kan også velge at det ikke er noen ting. Sånn jeg prøver å beskrive det, jeg skriver på engelsk i phd-en, er at the «still Einstellung», jeg bruker også det tyske ordet, …

            – Ja, ja.

            …som også er «innställning» på svensk og «innstilling» på norsk, for jeg liker det bedre enn «shot», siden det heller har en moral og en etikk, en innstilling. Og jeg skriver at «while moving the moving as moving», at den beveger det bevegelige som bevegelig, «it stills the still as still», altså at den statiske innstillingen gjør at det som er stille stilner som stille. Ordet «still» har jo også den doble betydningen «ikke-bevegelig» og «fortsatt», …

            – Ja, ja, ja.

            … tid og rom, det det ikke-bevegelige er der fortsatt.

            – Interessant.  

            Og det tenker jeg, den melankoli…

            – Jeg skal, jeg må ta… vil du ha kaffe og?

            Nei, ellers takk. Nei, jeg har aldri lært meg å drikke kaffe.

            – Jeg må ta litt.

            Andersson reiser seg, lener en av stokkene mot veggen ved døren, åpner den og går ut til det andre rommet, der produsentene snakker om Parasitt.

Med kaffe og noen biscotti er han straks tilbake ved kontorbordet.

Tre trallende jenter

Hvordan er det å bli eldre?

– Det er en svensk forfatter som heter Hjalmar Söderberg. Han er mest kjent for… hans roman Doktor Glas er vel den som er mest kjent. Men han skrev i alle fall, ja… han er kjent også for en film eller en bok som har tittelen Den allvarsamma leken. I alle fall, han sa på et tidspunkt: «Det er godt å bli gammel. Å være ung var for jævelig.»

            Ja. Og du skriver under på det, eller?

            – Nei. Nei, det gjør jeg ikke.

            Du har jo noen veldig melankolske blikk, for eksempel på de tre trallande jentene i denne filmen, melankolien over å se noen rundt 20 år bare, ja, danse rundt og vise livsgnist… et blikk som kan se at andre kan ha det godt. Og det kan jo gjøre litt vondt de gangene man selv er litt deprimert. Men jeg føler jeg kan se noe av…

– Yes.

… en ømhet du har overfor andres…,

            – Det er sant, det er sant.

            … at man kan gjenkjenne andres glede, selv om man ikke har den selv.

            – Nei, akkurat.

            Det kan jo gjøre vondt verre også, men det kan jo også være en glede. Men hvor kom den fra, de tre trallende jentene-scenen?

            – Det er jo et dikt av Fröding.

            Ja, ikke sant. Og Delta Rhythm Boys-versjonen som du bruker.

            – Ja.

            Så det er en filmatisering av sangen på et vis? Du har sangen og tenker jeg skal lage…

            – Ja, det kan man si.

            – …musikkvideo til den sangen?

            – Jeg synes den… når man ser på den scenen, så har de tre trallende jentene… i diktet heter det: «Där gingo tre jäntor i solen.» Og det synes jeg er så vakkert iakttatt, typisk Frödings poesi. «Där gingo tre jäntor i solen.» Og da jeg laget scenen lot jeg en av jentene lede en sykkel, og jeg tror det vel er noen som har en ryggsekk også. Og det synes jeg er en ekstra kvalitet, å gjøre scenen med at en av jentene har sykkel, og at hun også har en ryggsekk. Det er fantastisk egentlig, når man tenker på det.

            Min kone lurte på da hun så den, hvorfor er det bare en av jentene som har sykkel? Hvis de er tre på tur, hvorfor har ikke alle sykkel? Enten så har vel alle sykkel, eller så går alle, hahaha. Det var hennes kommentar. Men det er jo en sånn ren livsbejaende scene…

            – Ja.

            …en liten lykkepille.

            – Absolutt.

Mørke malerier

Og så er det noe helt annet som kommer både før og etter. Noen skrev i omtalene før jeg hadde sett filmen at nå var det en litt varmere Roy Andersson, at det ikke var så mørkt og sånt, men særlig filmatiseringene av malerier av Repin og Kukryniksy, hos deg om dattermord og Hitlers siste tid, er bekmørke.

            – Fantastiske malerier, de.

Er det noe du har hatt i bakhodet lenge, at «de vil jeg en gang lage en scene av», eller var det noe spesielt nå som…?

            – Nå skal vi se. Ja, Repin der, med Ivan den grusomme som har drept sønnen sin, den har jeg nok hatt mange, mange år i hodet og ønsket å gjøre noe med. Hvilke flere var det?

            Det var Kukrinysky.

            – Særlig de to har jeg lenge tenkt at skulle kunne bli filmscener.

Og de er jo veldig dystre, veldig mørke. Man stirrer rett inn i noe av det mørkeste som fins, en far som har drept sin datter, og Hitler som omtrent forsøker å drepe hele verden. Det får ikke blitt så mye verre enn det. Hva tenker du de scenene gjør i Om det uendeliges univers?

            – Ja, men det viser jo liksom bredden i universet, i de menneskelige livsvilkårene, hvor mye det er, hvor vidt det verdensbildet er, som inneholder så mye både trist og morsomt. Jeg liker det her… begge de, Ivan den grusomme som har drept sønnen sin og Hitler som forstår at han har tapt, de er gripende, sterke scener for meg. Jeg kan ikke si mer enn at de er gripende, de tar tak i meg.

            Føler du at du fikk fram det du ville gjennom å filme dem også?

            – Ja, det kan man si. Jeg er nesten… jeg er like interessert i disse generalene som har drukket, de er veldig beruset og sitter der, enda mer sørgelige på et vis enn Hitler selv.

            Har det noen klangbunn i dag…?

            – Ja, ja, ja.

            … en tidløs politisk virkelighet hvor en sterk leder har alle de rundt som…

            – Ja, akkurat.

            … bare utfører det som… ondskapens banale…?

            – Ja, faktisk.

            Nå snakket vi i stad om den statiske innstillingen for seg, men hvis du skulle sagt noe om den lange tagningen, altså det at du ikke klipper, at du fortsatt har en veldig lang gjennomsnittlig tagningslengde, så langt unna Avengers-filmene og superheltting som det går an å komme. Har du tenkt noe nytt rundt det nå? Går du inn enda tidligere, går du ut enda senere enn før? Er det mer fragmenter nå enn tidligere? Jeg leste i noen av kritikkene som var litt kritiske til filmen at de mente at noen scener rant litt ut i sanden. Har du forsøkt å tegne med en litt mer forsiktig penn?

            – Altså, jeg hadde nok ønsket å gjøre noen scener enda lengre. Men, samtidig, det er en liten motsigelse der, for samtidig er jeg fascinert av det fragmentariske, altså fragmenter om tilværelsen, og hvordan de fragmentene til sammen skaper en helhet som blir veldig fascinerende. For jeg mener… egentlig er jo vårt liv… det er jo fragmentarisk, og dagene er jo fragmentariske hele tiden. Og jeg ville få med fragmenter i scenene som gjør at det blir litt utydeligere. Altså, jeg vil jo ha tydelighet, men samtidig så vil jeg at det er en tydelighet man ikke er helt sikker på, som skaper litt uro. Som grunnfilosofi vil jeg at mine bilder, mine scener, skal være overraskende. Jeg vil lage scener som ingen har gjort, som man ikke har sett tidligere. Ja, det er min…

… sånn som denne? Han som heller vin og det renner over, det er jo en sånn gag…

            – Ja.

            … som er veldig artig. Man tenker, «men nå må han jo stoppe…». Den er veldig renodlad.

            – Ja.

            Han sier vel «Mm», det er vel ingen replikker og det er kanskje ikke så mange av den type komedie i denne filmen? Og du har jo snakket mange ganger om at du er ikke så glad i story.

            – Nei. 

            Og på en måte stemmer det jo, storyen i de nyere filmene dine kontra for eksempel En kärlekshistoria er jo mindre på et vis, …

– Ja.

            … men du er veldig opptatt av story innenfor det enkelte bildet?

            – Ja, men det er sant.

Ren og skrelt

Jeg tenker Härlig är jorden og Sånger från andra våningen er blant de absolutt sterkeste tingene du har gjort. Jeg tenker at storyen også…

            Härlig är jorden, det er nok den sterkeste filmen.

            Hvorfor tenker du det?

            – Den er så ren og enkel og, ja… ren og skrelt.

            Der er det jo en slags hovedkarakter som er med, som man har dette kvarteret med, og denne personen gjør det også emosjonelt sterkt. Jeg tenker noe av det samme skjer i Sånger från andra våningen med taxisjåføren, broren til poeten, som for eksempel spiller fløyte i et lite halvminutt, og det blir veldig sterkt fordi vi kjenner…

            – Ja, akkurat.

… karakteren også fra tidligere. Det virker som du har, ikke en redsel, men en aversjon mot story og sier at du vil at det skal være fragmentert, men samtidig så kommer jo noe av styrken i scenene fra at det har en klangbunn fra…

– Ja, absolutt. Men du, hvilken er det… spille fløyte, hvilken scene er det?

Hun sitter på fanget hans ved kjøkkenbordet og blåser i fløyta, mens hendene hans spiller på hennes pust.    

– Det er fint.

Ja. Det er vel den korteste scenen, tror jeg, i Sånger…, men en av de fineste, synes jeg. For det er så rent og vakkert. Og det samspillet har jeg ikke sett noen gjøre på et enkelt instrument, en enkel fløyte med hans hender og hennes pust. Det er veldig flott. Men kanskje nå kunne være et tidspunkt å snakke om det du har sagt at kanskje kommer til å skje etter denne filmen. Noen har sagt at dette kanskje var din siste film…

            – Ja.

            Om det uendelige, inkludert deg selv, men så sier du også, «nei, vi får se hvordan det går», og du vil tilsynelatende i hvert fall begynne på en kortfilm, Snubblande mellan två stjärnor

            – Ja, akkurat.

César Vallejo igjen, diktet fra Sånger…, med «Älskade vare de som sätter sig».

            – Bare det å høre den tittelen igjen, «Snubblande mellan två stjärnor», så får jeg lyst til å lage filmen.

            Ja, hvor er du nå, har du noen scener i hodet eller på planleggingsstadiet for å lage?

            – Nei, det kan jeg ikke si. Men jeg vet at de kommer veldig fort når man først begynner. Nei, jeg kan ikke si… jeg vet bare at… her er jo én [peker på tegningen omtalt tidligere]… det er jo en ferdig scene, som kan være med i Snubblande mellan två stjärnor.

            Hva skal sies der, er det replikker? Hva skjer der, er det noen dialog, noen som snakker, eller er det bare…?

            – Nei, hun bare… han har vel… han er vel med i et musikkorkester og har pause, skulle jeg tro, eller så har han vært og spilt og så kommer han hjem og treffer henne. Ja, det er kjempefint det der bildet, altså.

            Jeg leste et sted at du snakket om at du kanskje hadde to-tre scener tenkt ut, er dette…?

            – Det er et eksempel på det. Ja.

            Men du har kanskje til enhver tid noen sånne tanker du tenker om neste…?

            – Ja, ja, ja.

            Men vil det kunne være en mer sånn sammenhengende historie, litt sånn som Härlig är jorden, eller tror du den vil bli enda mer fragmentarisk…?

            – Fragmentarisk.

            Med nesten vilkårlig rekkefølge på scenene? Det betyr ikke så mye, eller?

            – Nei, den er fragmenter som er separate, som ikke henger sammen. Man kan jo tenke seg at man lager en samling scener som bare viser et par og at de kysser hverandre. Fem scener der par kysser hverandre, eller klemmer.

            Hva vil lengden være?

            – En sånn kortfilm?

            15 minutter?

            – 15. Ja.

            Litt sånn som Härlig är jorden. Det vil jo også bli en slags trilogi du avslutter med Någonting har hänt, Härlig är jorden og Snubblande mellan två stjärnor, siden du har to kortfilmer fra nyere tid i filmografien? Vil den ha noen sammenheng med dem?

            – Jo, det blir jo det. Jeg hadde jo ikke tenkt fra begynnelsen at man skulle se de her filmene i sammenheng, at man skulle føle at de hang sammen i en trilogi, men det blir jo nå etterpå at man tenker, «jo, det er mulig å kalle det en trilogi». Og siden kan man spøke om det og si at nå skal vi lage den fjerde delen i trilogien.

            Sånn som Om det uendelige. De sterkeste kritikerne sier jo at Roy Andersson nå har laget den samme filmen fire ganger…

– Ja, ja, ja.

… hva tenker du om den holdningen?

            – Ja… Rembrandt, han malte den samme tingen hele tiden.

Du legger lista der, ja.

            Van Gogh, for ikke å snakke om ham. Nei, det synes jeg er… den kritikken synes jeg bare er… den er usjenerøs og ufølsom.

 

En kärlekshistoria

La oss snakke om En kärlekshistoria. Hvor gammel var du da du lagde den?

            – Jeg var 26 da jeg laget filmen.

            26, ja. Og da er du jo ganske nær i alder, selv om du er dobbelt så gammel som en 13-åring. Du kunne kanskje ikke ha laget den nå, som 76-åring?

            – Nei, jeg tror ikke det.

            Er det noen scener du nå husker, som du mener du lyktes veldig godt med? Et eksempel i går: Kona lagde mat og brukte replikken «Så det räcker»…

            – Ja.

            … og den bruker vi ofte, «Så det räcker», fra da de er på hytta og planlegger. Det er noen sånne…

            – Jo, men, det er sant. Iblant så tar jeg vare på sånne repetisjoner i hverdagen, og det er jo da morsomt når man hører dem og ser det… «Så det räcker». Det er særlig andre gangen hun sier det, og tredje gangen… det er jo da det blir noe.

            Ja, da blir det morsomt. Og den gjentakelsen har du jo brukt mye i «skrivit dikter och blivit snurrig» og…

            – Ja, akkurat.

            … «jag vet inte vad jag vill, jag vet inte vad jag vill» i den nye filmen, så repetisjon er veldig viktig. Men når så du sist En kärlekshistoria? Er det lenge siden du så den selv?

            – Ja. Jeg ser jo fragmenter iblant, når jeg har holdt foredrag eller, ja… altså, jeg arbeider jo veldig mye på intuisjon. Det er jo ikke så mye planlagt alle ting, egentlig. Men det er det her fragmentariske som gjør at når man fører det sammen, så føles det veldig bevisst og planlagt, men det er ikke alltid sånn når det hele blir til. Det blir heller til mer ikke-beregnende. Men den er… En kärlekshistoria er jo også veldig fragmentarisk, egentlig. Men alle de her fragmentene sammen gjør at det blir veldig sterkt å se på.

            Ja, for du skrur jo til et sterkt romantisk melodrama nesten da han kjører avgårde med mopeden og kommer tilbake…

– Ja, ja.

… du tømmer scenen din kanskje for første gang…,

– Ja.

… den er helt tom og så kommer han tilbake og gåsehuden kommer på de som ser på… og hun står og gråter. Ah, den ungdommelige tenåringskjærligheten. Og der klippes det jo også mye, du bruker også montasjens kraft…,

            – Ja, ja.

            … du og Kalle vel, som klipte den. Men du vil aldri komme tilbake dit i din estetikk, dette har du forlatt, eller?

– Ja… men det kan kanskje komme igjen… Men akkurat den scenen er jo… ja, den er veldig, veldig, veldig vakker, altså. Og jeg er så fascinert av at mennesket kan angre seg. Det synes jeg er sterkt… at man angrer seg.

            Det er jo nesten ikke lov i dag. Det gis jo ikke noen tilgivelse for folk, man må jo tviholde på sine meninger…

            – Ja, akkurat.

            … for har man sagt noe, så må man gå ned med den båten. Men det er jo en så viktig menneskelig egenskap, å kunne angre seg. Og du tenker da på at han først drar fra henne, og så at han kommer tilbake, ikke sant, at han angrer?

            – Ja, ja.  

            Og det ungdommelige perspektivet med guttene som sitter og ser utover Stockholm og sier at vi kjenner «ungefär sju stycken» eller hva det er…,

            – Ja, akkurat.

            …de snakker om at det fins så mange jenter. Jeg husker da jeg så den første gang da jeg var rundt 20, og allerede da kjenner man igjen veldig godt de følelsene. Jeg tipper det er den type replikker og den type blikk på verden som gjorde at hundretusener av svensker så den på kino og at den er blitt en nasjonalskatt sånn jeg forstår det her i Sverige.

            – Ja.

            Jeg regner med at det er noe du er stolt av?

            – Ja, det er jeg. Absolutt. Jeg har tvilt litegrann på En kärlekshistoria, noen scener i den filmen.

Hvilke da?

– Ja, det er når de… når hun har kommet på landet og pappaen spør om de vil bli med ut og fiske. «Nei.» Det sier gutten, at «nei, det vil vi ikke». Og senere får man se når paret, de unge, de selv er ute ved havet…

            Da de tar bilder og sånn, han tar den pinnen for å fotografere…?

            – Ja, akkurat… Ja, det her er senere…

Ja, ok.

            – … det er på ettermiddagen. Det er ikke den der da hun kommer, for da er det en pinne og sånn. Men på kvelden senere, da de vil være alene, da er de… ja så er de det, helt enkelt… da får de være alene også.

            Men du er og usikker på den nå?

            – Jeg synes at den var litt banal, faktisk.

Du er selvkritisk.

– Ja.

            Og har selvtillit.

            – Både-og.

Det er ikke lett å være menneske… uten alkohol

En ting du ikke har snakket så mye om, i hvert fall om Om det uendelige, er musikken, som jeg synes er interessant i alle filmene, men også i denne. Du bruker Billie Holidays «All of me», du har «Tre trallande jäntor», Taube, Böellmann og Bellini, er det noe spesielt ved musikken denne gangen?

            – Nei, det er intuitivt. Jeg har valgt sånn musikk som tiltaler meg selv.

Det er musikk du hører på?

            – Ja. Den er veldig berørende den musikken. Og musikken får jo en betydning som farges av hvor den spilles. For eksempel Billie Holiday der, jeg kaller den «Champagne»-scenen, den er jo fantastisk bra… passer jo kjempebra der. Jeg vet ingen annen musikk som hadde passet bedre.

            Du har jo tre små fortellinger i filmen, presten som drikker, mannen i trappen, og tannlegen, som man ser flere ganger.

            – Ja, ja.

            Er det noen andre gjennomgående figurer? Du har jo det svevende paret, men det er jo som du sier en oppklippet scene, de som svever over?

            – Ja, akkurat.

            Men denne presten som drikker for mye… jeg har også lest i intervjuer at du har snakket om alkoholforbruk…

            – Ja.

            … fra din egen biografi, med din far og så videre. Og jeg er ikke interessert i noe tabloid rundt alkoholforbruk, men jeg føler at det er en tydelig signatur rundt alkohol også i denne filmen, med rødvinsglasset som renner over når det blir for mye, denne kvinnen som elsker champagne, du har den tannlegeskretæren som sier han har et «problem» og gjør den «drikke-for-mye»-gesten…

            – Ja.

            … og så har du presten som står og drikker før nattverden, litt som i Härlig är jorden, han som prøver å drikke veldig mye for å få veldig mye syndsforlatelse.

            – Ja, akkurat.

            Hva har du tenkt med presten som har mistet sin tro og erstatter den med alkohol… eh, ja… er det feil å lese deg noe inn i den karakteren, kanskje litt mer biografisk enn andre?

            – Ja… jeg har jo veldig forståelse for alkoholavhengighet, mitt eget er det jo litt latterlig å si, men også andres alkoholavhengighet har jeg forståelse for. Og det er rart… hele verdenshistorien er vel full av fortellinger om alkoholavhengighet, både i maleri og litteratur… i musikk, også…

Andersson ser på klokka på veggen.

– Jeg skal bare… jeg må bare si at jeg har ikke spist lunsj i dag, så jeg skulle gjerne ville spise lunsj innen de stenger.

            Ja, du må gjerne gjøre det. Jeg har mye tid og kan gjerne ta en pause og snakke videre med deg, hvis du vil spise nå, og så fortsette etterpå, for eksempel. Jeg har i hvert fall veldig god tid.

            – Ja… skal jeg gjøre det da, så kan vi holde på lenger i så fall.

Ja, det er helt fint for meg, jeg vil jo ikke at du skal gå tom for næring og krefter.

            – Nei. Men da passer jeg på å spise litt, ta en lunsj.

Andersson spiser lunsj på kafeen over gaten, og vi møtes igjen etter 20 minutter.

Du var mitt inne i et resonnement om forståelse for alkoholavhengighet, ditt eget, andres og så videre. Er det noe eventuelt utover det du har sagt i andre intervjuer som kunne være interessant? Og jeg var ute etter eventuelt nærhet til denne karakteren for deg…

            – Ja.

… for det var umulig ikke å lese en viss klangbunn inn i denne karakteren når du selv også har snakket om det, der han står og gjemmer seg og drikker, og det er komisk og det er også tragisk, han sjangler inn, disse tingene…

– Jeg er ikke inne… jeg er langt ifra den karakteren selv, tror jeg.

Og ingen andre heller ville påstå at du er der?

– Nei, jeg tror ikke det.

Hva er det i så fall som gjør deg annerledes den karakteren, og hvor er det den kommer fra, hva er ideen hos deg med denne skildringen?

– Nei, men det er jo så sterkt med et menneske som er så avhengig av alkoholen… eller vi. Men jeg har stor forståelse for det, det er det beste jeg kan si. Det… det er ikke lett å være menneske, som det heter. Om man skal spøke litt, så kan man si at det er ikke lett å være menneske uten alkohol. Litt alkohol, kanskje man skal si.

            Jeg har hatt noen fysiske problemer som har gjort at jeg så å si ikke har drukket på over ti år.

            – Jaså. 

Det er jo «interessant» alltid å være her.

            – Ja, ja.

Jeg tåler det ikke, men man kan jo savne det ønsket om å forsvinne litt… den følelsen. Men du føler ikke at det kan hindre deg noen gang, at det kan stoppe arbeidet eller tenkningen eller…?

            – Når…?

Å drikke, altså alkohol, at det kan bli i veien, bli en bremsekloss eller…?

            – Nei, nei, nei. Nesten motsatt, faktisk.

            På hvilken måte?

– Alkoholen gjør jo at man… den har jo en liten positiv side også, nemlig at man slapper av og blir mindre forsiktig, liksom. Og det kan jo iblant være bra, man våger mer og våger å slippe taket litegrann, altså, å slippe kontrollen sin. Det er ganske kjedelig å være kontrollert hele tiden.

Voice over

For første gang har du en voice over. Du har snakket om Tusen og en natt og «Sjeherasad» og så videre, men hva tenker du den gir Om det uendelige, hva tenker du at det grepet med noen utenfor som snakker om «Jag såg…» gir? Hva hadde skjedd om den hadde vært borte, for eksempel, har du noen tanker om det?

            – Ja, det fins mange som har kritisert meg for at jeg har voice over, for at det ikke var nødvendig. Men jeg synes at den tilfører noe. Jeg synes at den tydeliggjør. Ofte er det jo… situasjonene er jo nesten litt naive, barnslige iblant. Og det synes jeg er fint å kunne være, å kunne by på det, selv som voice over: «Jeg så en mann som hadde problem med bilen sin».

            Tillater det litt mer litterær stil også, kan du være litt mer poetisk?

            – Ja, det kan man si. Men, voice overen gjør jo at det blir litt barnsligere, altså, at alt blir mer naivt. Og jeg synes det… det er for meg et pluss. Jeg tar det sånn.

Du hadde jo noe lignende i Du levande, med hun som introduserte en drøm forut for scenen med drømmen, han som spiller på gitar og boligblokken som beveger seg, det kan jo minne litt om en sånn voice over?

            – Ja.

            Men der er det jo mer en introduksjon, den blir jo ikke liggende over scenen etterpå… Noe annet… den bilen, som er havarert i ødemarken til slutt. Da jeg så igjen på en av de første reklamefilmene dine, Trygg-Hansa, er sirkelen sluttet, tenkte jeg litt, siden det er en bil som ligner veldig?

            – Nei, nei, så bevisst er det ikke.

Carlsson kommer inn og sier: «Det er noen andre som også har spurt om akkurat det samme, hvem var det? Det var en sånn bilkyndig…»

            Ja, den ser jo helt kliss lik ut. Men det er ikke den samme bilen?

            – Nei, nei. Nei, nei, nei.

            Carlsson fortsetter: «Det kanskje fins en grunn til at du dras til samme type bil 40 år senere?»

– Ja.

Grønnfargen?

– Jeg vet ikke.

            Men det er ikke noen sånn, nå lukker jeg…?

            – Nei, nei.

            … filmografien min på en måte?

            – Nei, sånn er det ikke.

Det kunne ha vært det, du som er så bevisst på ting…

            – Ja, det kunne ha vært det.

            Men det er jo noe likt i de scenene også, det er også en strandet bil som er, ja, motorstopp eller…

            – Ja, ja, ja.

            Hva vil du si om den? Voice overen sier jo ikke så mye annet enn at det er en mann som har et problem med bilen sin, legger du noe mer i det, eller har du tenkt noe…?

– Jeg tror at det… den er mye sterkere enn hva man tror, «Jeg så en mann som hadde problem med bilen sin», den formuleringen når den er satt i den sammenhengen der den er nå, inn blant alle større eksistensielle scener, og så kommer den… men den er også eksistensiell, bare fordi den er så… i sin litenhet, i sin banale formulering så blir den mer, den blir universell, og retsam også. Har du det ordet på norsk?

            Retsam? Reta, er det på en måte å tulle med noen? Nei? På engelsk, hva ville det vært?

            – Cheat? No.

            Jeg kan slå det opp senere.

            – Provoking. På en veldig diskret måte.

            Det er også på en øde plass…,

            – Teasing.

            …det er noe likt med sluttscenen i Sånger från andra våningen, hvor man også er på en øde plass, med alle de døde og alle krusifiksene i tillegg…

            – Ja, ja.

            …men her er den mye tommere, en enda renere scene.

 17 og 76

Jeg kom på i stad da vi snakket om En kärlekshistoria, du har jo også den scenen med jenta som sprayer planten, og den unge gutten som ser på. Der er jo også det ungdommelige blikket fra en ung mann på en ung kvinne…

            – Ja, ja.

            …og der tenker jeg også at du har noe av den uskyldige, naive, banale…

            – Ja, ja.

            …kjærligheten. Jeg har hørt du har sagt at du hadde sett noe omtrent her ute…?

            – Ja, det stemmer.

            …som du tenkte, det her må jeg…

            – Ja, det er en del av livet som jeg tenker… hva sier man, er moving. Og jeg er da over 70 år og filmen handler om en ung mann, blant annet da, som er bare 17, kanskje, og jeg synes det… det er fint at man kan forstå begge…

            Hva tenker du?

            – At vi er så like, liksom. En 17-åring og en 70-åring, like til tross… veldig like.

Det kommer fra din observasjonshunger og -evne? Jeg husker da jeg var her for 13 år siden og hadde gjort intervju med deg. Jeg ble med deg og Kalle Boman ut på kvelden på en pub eller noe sånt…

            – Jaha?

            … og da husker jeg at noe av det som gjorde inntrykk utover at det var stort for meg  bare å få «henge med» dere var hvordan du var så utrolig… du så og kikket på folk på en måte som jeg nesten ikke har opplevd fra noen andre mennesker… du stirret på andre som var der…

            – Ja, ja.

            … med et sånt intenst blikk. Er det en del av metoden din, på en måte?

            – Jeg tror det er naturlig, altså. Det tilhører min måte å se livet, liksom.

Ja, for noen må jo oppleve det som sjenerende. Har du opplevd at noen har sagt «slutt å stirre på meg»?

            – Nei, jeg har ikke opplevd det faktisk. Kanskje bare en eneste gang, der noen har blitt irritert.

            Du fikk ikke juling?

            – Nei.

            Men det er sånn du finner da scener når du ikke baserer det på kunst?

            – Akkurat.

            Fra de observasjonene av…

            – Oj, har du… fryser ikke?

            Det går bra. Jeg er en veldig varm type, så, det kan hende det er…

            – Jeg skal se om jeg skal ta min…

Finne en genser?

            – Hva heter det på norsk? Kofta?

            Ja, genser kanskje.

– Kofta.

            Kofte. Ja, kofte, vi sier kofte også.

            Andersson sier til Carlsson i det andre rommet: «Måste hämta min kofte

Det går noen minutter mens han går opp til tredje etasje og kommer ned igjen varmere kledt.

– Genser heter det på norsk!

Han som fick leva om sitt liv

For en eventuelt kommende film har du nevnt Pär Lägerkvists 20-tallsnovelle «Han som fick leva om sitt liv»…

            – Ja, akkurat.

            … om at mennesket er helt lik og at det ikke er noen forandring. Hva er det i den som er inspirasjon for det du har lyst til å lage?

            – Ja, det er jo dette at mennesket vil jo gjerne leve, og leve lenge. Og får man da sjansen til å leve en gang til, så tror man at man kanskje skal forbedre, men i denne novellen så blir det ingen forbedring, det blir akkurat som tidligere.

            Hvordan ville det da gestaltes i dine bilder eller dine scener eventuelt?

            – Ja, det… det funderer jeg også på, hvordan man skal løse det, at det blir akkurat som tidligere.

            Det høres ut som det ordet «still» er fint, det som fortsatt er.

            – Ja, ja.

            Ubevegelig og fortsatt.

            – Jeg har ikke løst det ennå.

            Det er ingen konkrete planer for å lage en ny film, men du ønsker å gjøre det, er det sånn?

            – Jeg skulle nok ønske at jeg fikk lyst og kraft til å gjøre litt til, filme litt til. Men det er veldig… det tar mye krefter. Jeg vet ikke om jeg har ork… nei, jeg tror ikke det. Ja, ork har jeg nok, men jeg kan ikke… det føles ikke helt meningsfullt å lage… å fortsette.

            Nei? Hvorfor ikke?

            – Det er omgivelsene… publikum fins ikke lenger på samme måte.

Her i Sverige eller internasjonalt?

            – Jeg tror internasjonalt. Men det er klart at det merkes tydelig her i Sverige også. Det behøver ikke være sånn. Men jeg tror… det er tendenser i dag i samfunnet til at det er ingen som har tid eller ork eller interesserer seg for noen dypere spørsmål… Nei.

            Den debatten som Martin Scorsese startet om at det ikke fins «cinema» lenger, i Avengers og andre superheltfilmer…

            – Ja.

            …er du… hvor står du i en sånn debatt?

            – Jeg er enig med ham, Scorsese. Dessverre.

Har du sett noen av disse nyere filmene? Går du på kino, og hvor ser du nyere film eventuelt?

            – Jeg ser jo litt. På festivaler har jeg sett litt. Men jeg har sjelden…

Ikke på en popkornkino her i Stockholm?

            – Nei. Det har jeg ikke. Jeg så på Filmkrönikan iblant, med utdrag fra kommende filmer. Da kan man jo se iblant at det kanskje fantes noe interessant, men nesten aldri noe som fanger min interesse.

            Når kan du huske din forrige gode kinoopplevelse med å se en ny film?

            – Jeg tror det var Stranger than Paradise.

1984?

            – 15 år siden.

            Nei, det er over 30. I 1984 er den laget.

            – Nei.

            Jo. Stranger than Paradise?

            – Ja.

            Ja. 1984.

            – Å, jävlar.

            Da var jeg tre år. Den er 36 år gammel. Men du har vært på kino etterpå og eller? Eller har du vært her, i ditt eget univers, og ikke sett andres verk?

            – Mest sånn. Jeg har jo vært og tittet på andres filmer i forbindelse med premierer, vært invitert…

            Svenske filmer?

            – Ja.

            Men det har ikke interessert deg? Du er mer interessert i kunst og litteratur…?

            – Ja.

            Men det er noe jeg er litt interessert i, som du ikke har sagt så mye om, fordi jeg har jo hørt den referansen til Jarmusch lenge, men er det… mange av referansene dine er jo veldig gamle, bøker av Conrad og Camus…

            – Ja, ja.

            …500 år gamle malerier og en film fra 36 år siden. Men er det noe som har skjedd i verden, kunsten, litteraturen eller filmen de siste 25 årene, 20 årene, 10 årene, 5 årene, enten internasjonalt eller i Sverige, som har gitt deg noe inspirasjon eller som kunne være med på å gi kraft også til ditt kunstnerskap, eller har du på en måte lukket og låst dørene, og låst klippen for inspirasjon utenfra?

– Ja… det som har berørt meg mest er vel Reisen til nattens ende. Ferdinand Celine. Men, den kom vel… det er vel også 30 år siden, sikkert?

            Altså, romanen?

            – Ja.

Nei, den er jo kjempegammel.

            – Ja, det er den jo. Akkurat.

 Gleden av å få

Men jeg har sett du har nevnt i noen intervjuer at blant de svenske så liker du Ruben Østlunds filmer, og Gitarmongo har du særlig nevnt, og Gabriela Pichler er et annet navn du har nevnt. Hva er det med dem som du setter pris på? Er det andre også i tillegg, kanskje blant dine yngre kolleger?

            – De to der er vel de mest interessante, de du nevnte nå, Pichler og Ruben.

Hvorfor?

            – De er litt unike. Det er det unike man vil ha. Og også lage selv, om det går.

Du har jo hatt besøk her også av Iñárritu og Wachowsky, som har laget The Matrix og Birdman, er det flere andre regissører også som har kommet til deg?

            – Nei, faktisk ikke.

            Men ser du da filmene deres, eller hvordan fungerer det? Blir det mer en sånn enveisrelasjon, at de kommer for å avlegge audiens hos sitt idol?

            – Ja, det er mest sånn, enveis.

            Hva er det som interesserer deg nå for tiden da, hvis det er noe spesielt? Er det noe du gjerne skulle snakket om i et sånt intervju som dette? Når du er hjemme for deg selv, hva er det som får deg til å gledes eller inspireres?

            – Ja, ja, ja. Ja… Det er klart at man er interessert i verden og den politiske situasjonen, men det er ikke så mye å gjøre med det heller… det er som det er. Det låter litt oppgitt å si det sånn, kanskje, men… altså, jeg synes det er litt… jeg er ikke så fascinert eller underholdt av å snakke om Trump, hvor dårlig han er… Nei, jeg… det passerer meg nesten med en viss likegyldighet, spørsmål omkring ham og hans oppførsel. Og her i Sverige fins det jo egentlig ingenting i politikken som er verdt å snakke om. Det fins jo nesten ingenting alvorlig ment.

            Men står det ikke mer på spill nå enn på lenge, med steile motsetninger mellom fascister som marsjerer i gatene og…?

            – Jeg kan ikke se alvoret i det, jeg ser ikke helt det… Det er rart… det kan høres ut som at jeg er likegyldig, men…

            Og det liker du jo ikke. Det er jo noe du trekker fram som noe av det verste som fins: likegyldighet.

            – Ja, ja, ja.

            Er du sliten, trøtt? Man orker kanskje ikke det engasjementet?

            – Det kan det være.

            Du har sagt at du ønsket at folk skulle sitte igjen med «livslyst» etter Om det uendelige, er det da noe du selv også ønsker?

            – Jeg synes det… det er mange som har sagt at de liker Om det uendelige veldig godt og at de får energi når de ser den. Og det er veldig morsomt å høre, naturligvis. Men selv… jeg ser nesten ingenting som får meg til å få den livslysten tilbake. Nei.

            Gir du deg selv anledning til potensielt å få det til da? Hvis man for eksempel ikke går på kino, ikke leser nye bøker eller ikke går på teater, ikke gjør ting, da lukker man seg vel også litt inne for de mulighetene til å bli berørt?

            – Ja, det er klart. Nei men, det er klart at man stenger jo ikke igjen helt, nei, nei, nei. Jeg følger… jeg følger alt egentlig, som pågår innenfor politikken, men, det er veldig lite som engasjerer meg, som berører meg, selv om jeg følger det.

            Men når det gjelder kunst og kulturuttrykk, er det for eksempel sånn at folk sender ting til deg og du bare tar imot?

            – Det er mange som sender, det gjør de faktisk.

Unge filmskapere og sånt?

            – Ja, selv om jeg har vansker med å få tenning av det jeg får inn.

Nå er det vel noen som på en måte har gått skolen her i Studio 24 hos deg som har blitt filmskapere selv og gjør suksess. Hva tenker du Studio 24 har betydd for svensk film og svenske filmarbeidere utenom din egen karriere og dine filmer?

            – Jeg vet at det har betydd mye, at de har fått energi og har kjent mening med å fortsette og ville gjøre film. Men det er ikke dermed sagt at jeg synes det er bra og interessant det de gjør.

            Er du en litt vanskelig læremester, som er litt streng, som gjør det litt vanskelig for dine studenter å imponere? Du har jo også sagt om Bergman, for eksempel, hvor fæl han var…

            – Ja, ja.

            … at han kappet omtrent vingene av deg før du hadde begynt å fly. Men hvordan er din egen rolle som voksen, eldre mentor? Som du sa om Ruben, hans beste film er Gitarmongo, er det ikke litt slemt å si at det er den første filmen som er best… som du har selv fått høre om En kärlekshistoria. Men er du…

            – Nei men, jeg synes det er morsomt å høre at mitt arbeid inspirerer nye generasjoner.

            Men du tenker ikke at det er din plikt å støtte sterkere opp under andre enn deg selv?

            – Jeg, jeg tar ikke… jeg sier som jeg sa, det er gøy om det skjer, men jeg ser ikke på det som at det er min oppgave å ta på meg det, aktivt… Det er vanskelig å snakke om seg selv og ens arbeid. Det er kjempevanskelig.

            Blir du forlegen når du vinner en sølvløve for eksempel for beste regi i Venezia, tenker du at det er, meh, eller betyr det noe?

            – Ja, det gjør det, selvfølgelig. Selvfølgelig er man glad for å få priser.

Inspirerer det da videre til å jobbe med noe nytt?

            – Ja, delvis, men ikke så mye som man skulle tro.

Hva ønsker du med tanke på ettertiden, du er jo ikke en ung mann og én gang skal vi alle dø og så videre, hva er det du tenker, hvis du kunne være med å bestemme, hva står igjen etter Roy Andersson og hans filmer?

            – Jeg vil oppmuntre sjenerøsiteten hos mennesket, altså muligheten til å være sjenerøs og ikke gjerrig. Jeg elsker det når jeg møter det. Det gjelder på det idémessige planet, og økonomisk også, faktisk. Det fins… det er så mange ting som er bra sagt, men iblant blir det banalt… jeg synes for eksempel at det fins en nesten sånn klisje om at det bedre å gi, å få gi, enn å ta imot.

            Du er ikke helt enig i den?

            – Nei, nei.

            Du har glede av å få?

            – Ja.

 

Alt er fantastisk

Hvis vi avslutningsvis kunne sett på to ytterpunkter i den siste filmen, mellom noe jeg mener er en veldig sterk scene som er forferdelig vond, vi snakket jo litt om inspirasjonen til drapsscenen i stad, og scenen med han som synes at «alt er fantastisk». Er det din stemme, en slags grunnleggende livsholdning?

            – Ja, det synes jeg. Det synes jeg, faktisk.

            Er det derfor hva som helst kan bli en filmscene hos deg, fordi alt er fantastisk…

– Ja.

… selv det som er grusomt?

– Ja.

Kan du utbrodere det noe? Er det snøen som faller utenfor?

            – Fordi det er fantastisk å se den her baren og at det snør ute. Det er fantastisk å se. Og iblant synes man at det er sørgelig at mennesket ikke ser storheten og skjønnheten i sånne situasjoner… Ja, men den er fin, den, den scenen med at det snør ute.

            Det som sitter igjen hos meg nå etter å ha sett filmen noen ganger er at «alt er fantastisk» og «jag vet inte vad jag vill» er viktige Roy Andersson-oneliners…

            – Ok.

            …poesi som jeg tenker kommer fra deg i disse filmene.

            – Det er sant.  

            For den er litt mer sparsommelig på ordene, den siste filmen din, det er ikke så mye hvis man hadde skrevet ut alt som ble sagt, så hadde ikke det fylt noe i nærheten av hva Sånger från andra våningen for eksempel…,

            – Nei, nei.

            … hvor du har lange, lange dialoger. Om det uendelige er en veldig stille og stum film.

            – Ja, ja.

            Jeg tenker at ordene får større tyngde, de få som er igjen.

            – Ja, men det er vel bra. Og med få ord kan man nå veldig mye. Og med få, enkle bilder kan man også nå mye.

            Hva ligger hos deg i replikken «Jag vet inte vad jag vill»?

– De her replikkene… akkurat den replikken om jeg vet ikke hva jeg vil, det er jo ikke jeg som sier det, det er en person i filmen som sier det, og jeg synes det er både morsomt og gripende og tragisk. Og jeg synes at man kjenner seg selv igjen i de ordene. Det er ikke alltid man vet hva man vil eller totalt hva jeg vil. Det er vanskelig å si det i en enkelt formulering, å snakke om akkurat hva man vil. Det er kjempevanskelig, altså.

            Har du noen andre formuleringer som du er spesielt godt fornøyd med eller glad i i filmen? Du har jo for eksempel psykiateren som sier at kanskje Gud ikke fins.

– I filmen sier psykiateren: «Det kanskje inte finns någon Gud.» Og det… han sier det. Men jeg sier ikke det selv, jeg sier at jeg tror ikke at det fins noen Gud. Jeg tror ikke på det i det hele tatt. På den måten er jeg ikke det minste religiøs, altså. Jeg synes nesten det er kusligt, hemskt, med en sterk tro på en Gud. Det er noe tragisk med det, synes jeg… Ja, nei, fy faen… Ja, jeg vet ikke hva mer jeg skal si om det.

            La oss si du lager en kortfilm nå eller ikke, kanskje Om det uendelige blir din siste film, er det noen andre ting du vil gjøre?

            – Jeg tror det som jeg kommer til å holde på med lengst, det er altså maleriet eller tegningen.

            Som den skissen av Paret på benken i Om det uendelige?

            – Ja. Den her… [Andersson peker igjen på tidligere omtalt tegning] Jeg synes… Jeg skulle ønske å lage noe som er like bra som den.

            Som tegning eller som film?

– Tegning, tror jeg nesten. Det fanger best noen ting. Var det ikke det du sa tidligere, hva? At det som er stille fanger oppmerksomheten mer enn det som beveger seg. Jeg synes at malerier og tegninger er sterkere enn det bevegelige bildet.


Om det uendelige settes opp igjen på kino 8. oktober. 


 

MENY