– Internasjonalt samarbeid er komisk, paradoksalt og ofte formet som et bedrag, mener Gunhild Enger som denne uken har internasjonal premiere på «Play Schengen» under Locarno film festival. Her forteller hun om prosessen med å lage satire av Schengen-samarbeidet og viser klipp fra filmen.
Regissør Gunhild Enger er aktuell med kortfilmen Play Schengen som får verdenspremiere under den digitale filmfestivalen i Locarno i år, som en del av det offisielle kortfilmprogrammet Pandi di domani. Senere skal den vises på filmfestivalen Haugesund, Høstutstillingen på Kunstnernes hus og andre festivaler i Europa, deriblant Riga internasjonale filmfestival som en del av Retrospektivt-programmet, der også et utvalg av hennes tidligere kortfilmer skal bli vist. Play Schengen er produsert av Ingvild Evjemo for 4 ½, med støtte fra NFI og deres Nye Veier-ordning, som fra januar 2021 legges ned.
I Play Schengen lager et norsk spillselskap dataspillet Bird World som handler om Schengen-samarbeidet. Du spiller en nasjonalfugl og har som oppgave å holde luftrommet i Europa i balanse. Vi følger to spilldesignere i deres forsøk på å transformere Schengen til pikselgrafikk, i et forsøk på å gjøre visumproblematikk fengende for barn og unge. Spørsmålet er om det faktisk er mulig. Filmen fremstår som en lavmælt komedie som pirker borti europeiske paradokser på en spissfindig og til tider satirisk måte.
På rollelisten møter vi kunstner, Falk Falk som Lukas, Lisa Lie i rollen som komponisten, slovakiske Éva Bandor i rollen som Miss Kovács, Daniel Vatsvåg i rollen som Erik, og Endre Jensen Haukland og Patrice Demoniere i rollene som Jarle og Marcel.
– Norge er økonomisk medlem av EU, som et EØS-land. Vi går for å være en nasjon som følger EUs direktiver og lovverk nesten bedre enn de som er fullverdige medlemmer. For meg handler det om å stille spørsmålstegn til hva disse strukturene er og betyr. Hva er Europa og hva går Europa gjennom akkurat nå? Det at Brexit for eksempel ble dratt ut i det vide og det brede føltes mer som et politisk spill og mindre som en nødvendighet som ville komme alle til gode. Et slags gresk drama der diverse dramatiske vendepunkter etterhvert la til rette for at Boris Johnson kunne ta over som statsminister i Storbritannia, for så å dra avtalen i land, sikre egen heltestatus, samt Storbritannias videre status som politisk og økonomisk stormakt.
Enger er opptatt av paradoksene ved det europeiske samarbeidet.
– I denne filmen prøver jeg å vise absurditetene i det europeiske samarbeidet på en leken måte. Den hvite duen i green screen-studioet var først bare et bilde i hodet mitt. Så plantet jeg det inn i manus og etter hvert fikk den en større mening. Det er opp til publikum å lese inn hva den betyr, men EU sitt symbol er en fredsdue og om den fredsduen lever et fredelig liv er kanskje en annen sak. Den både er der fysisk og metaforisk. Det samme skjedde med «Lyden av Schengen», som er samtidsmusikk komponert av komponisten Julian Skar, som også fikk en større og større plass i filmen. Ideen begynte som et spørsmål: hva er lyden av samarbeid på tvers av landegrenser? Pling-plong musikken til Julian løper lett og er både fin, krevende og underholdende samtidig. Jeg hadde ikke hørt verket før innspillingen, fordi det faktisk ikke er mulig. Den må fremføres av musikerne for å få sin natur. Det er det verdenskjente samtidsensemblet POING som spiller. De fikk partituret den morgenen vi hadde innspilling uten å ha sett det i forveien.
Det er absurd hvordan det europeiske samarbeidet på tvers av landegrensene gjør at man blir venner med noen land og mindre grad venner med andre land – avhengig av om de er innenfor eller utenfor Schengen.
– Det samme med Visa-samarbeidet. Det hele er et spill som handler om hvilket land og kultur du er født inn i. Jeg tror at internasjonale samarbeid er mye mer staffasje enn konkret handlekraft. Det er komisk, paradoksalt, umulig, vakkert og ofte formet som et bedrag, alt i ett. Og tanken om at politikk er et spill er både provoserende, fordummende og underholdende. Når det er sagt, vet jeg heller ikke hva alternativet skulle vært.
Lukas-karakteren spilt av Falk Falk sier at dataspillet skal lære unger om samarbeid. Refererer han her til medlemslandene i EU?
– Idealismen som ligger bak det europeiske fredsprosjektet som blusset opp etter andre verdenskrig og som etter hvert ble unionen, er ekte og handler om at man står sterkere sammen. Jeg husker godt selv da jeg var barn og fikk sånne kjedelige pedagogiske leker. Hvis det var et dataspill på skolen var det ikke et kult dataspill, men et kjipt et hvor det handlet om at man skulle lære noe, mens det jeg hadde lyst til var å dras inn i noe og få et høyt score. For meg handler det om møtet mellom barnet som er morgendagens Europa og det faktiske systemet som eksisterer i dag. Vi prøver hele tiden å gjøre det beste for våre barn og gjøre fremtiden best for både oss selv og de som er rundt oss, men alle gjør jo masse feil, så den balansekunsten der synes jeg er spennende å se på. For hva er det man egentlig lærer barna sine? Hva er de europeiske verdiene, og er de noe bedre enn andre?
I dataspillet ser vi ulike nasjonalfugler som flyr rundt i Europa, og enkelte fugler fra verdensdeler utenfor Europa som forsøker å fly inn. På slutten blir det hele snudd på hodet med teksten NO ENTRY FLY HOME.
– På slutten er det en nasjonalfugl fra Europa som ikke får lov til å komme inn i Tunisia. Det scenarioet vi kjenner best fra Europa er jo at man ikke får lov til å komme inn her, men hva med at det hele blir snudd på hodet og europeere ikke får komme inn i land utenfor Europa? Det skjer for så vidt allerede enkelte steder, men det er ikke et narrativ som er forbundet med lidelse og menneskeverd. Slutten stiller et prinsipielt spørsmålstegn ved hva en grense er og det at du ikke får lov til å komme inn; hva betyr det for den enkelte og burde det være sånn?
Det er mye symbolikk og metaforer i Play Schengen, og den har en tydelig tematisk linje med den andre kortfilmen hennes The Committee (2016, les mer om den her) som er en komedie om demokratiske beslutningsprosesser i et nordisk samarbeid mellom Sverige, Finland og Norge, og som også hadde sin verdenspremiere på filmfestivalen i Locarno.
Enger tenker alltid at hver kortfilm er et genuint eget verk og har ulik tilnærming til hver eneste kortfilm. Play Schengen ble spilt inn på Megapop sine lokaler i Filmens hus. Megapop lagde dataspillgrafikken i filmen. Det eneste de bygget selv var serverrommet i filmen som ble bygd i møterommet til bransjeorganisasjonen Film & Kino i femte etasje på Filmens hus. Meta-perspektivet var med dem i alle ledd.
Castingen handler for henne om å finne karakterer hun kan identifisere seg med og som hun ser ute i verden.
– Det er alltid viktig for meg at karakterene føles levende og sammensatte og at de representerer det samfunnet jeg prøver å leke med. Castingen er en veldig stor del av arbeidet fordi skuespillerne blir filmen. Manuset blir først ferdig i møte med skuespillerne. Det er ofte at små vendinger, bevegelser og betoninger fra skuespillere i castingprosessen blir skrevet inn i manuset. Et eksempel i denne filmen er Patrice Demoniere, som spiller vaskepersonell i filmen. Denne rollen hadde ikke mange replikker og i utgangspunktet var det bare engelsk og norsk. Men da jeg møtte Patrice og forsto at han hadde fransk som førstespråk, ble det naturlig å legge det inn som en del av hans dialog. Det førte også til et ekstra lag, fordi ikke alle automatisk forstår fransk i Norge, selv om det er et stort verdensspråk. Det gir et interessant perspektiv til maktbalansen mellom de forskjellige karakterene. Patrice gjorde Marcel-karakteren mer kompleks enn jeg hadde skrevet den.
Å bestemme den endelige buketten med skuespillere blir en balansegang.
– Jeg har skrevet manuset ganske utførlig og har hatt flere prøver med skuespillerne der jeg har testet ut hva de skal si. På disse prøvene har vi endret flere ting, også på bakgrunn av improvisasjon, som jeg senere har skrevet inn. Men når det kommer til innspillingen så liker jeg at det meste er ganske klart. Sluttresultatet har lite improvisasjon, kun noen små vendinger. Det er heller ikke så mye av det vi spilte inn som ikke er med i filmen, men flere ting har naturlig nok byttet plass i klippen.
I filmen diskuterer karakterene som jobber i spillselskapet å åpne opp en internasjonal chat-funksjon i spillet, og da kommer temaet om pedofili opp.
– Både det med pedofile og det digitale er to interessante aspekter fordi det i praksis ikke forholder seg til fysiske landegrenser; det er en slags alternativ virkelighet, noe som det digitale (eksempelvis dataspill) og mange kriminelle nettverk egentlig har til felles, da deres aktivitet krever sømløs bevegelse på tvers av grenser som basis for sin eksistens. Jeg ønsker å kommentere noen av paradoksene i det digitale skiftet; hva digital kommunikasjon gjør med vårt forhold til fysisk virkelighet, uten å moralisere. Hvis serveren er nede på en arbeidsplass stopper hele arbeidet. Store servere binder sammen hele verden i dag på alle områder; handel, kommunikasjon og forsvar. Det er en alternativ virkelighet hvor det er egne og til dels usynlige grenser og regler. Det er i møtepunktene mellom alle disse nivåene av virkelighet og intensjon at paradoksene lever, og det er midt oppi disse skjæringspunktene jeg ser for meg at designprosessen til Schengen-spillet befinner seg.
25.september har Gunhild Enger premiere på animasjonsspillefilmen Knutsen og Ludvigsen 2 – Det Store Dyret, der hun er medregissør sammen med Rune Spaans. Filmen produseres av Torden film og Qvisten animasjon. For øyeblikket er Enger del av et internasjonalt manuslaboratorium, der hun skriver en norsk mor-datter dramakomedie som utspiller seg i ørkenen, langt utenfor Norges grenser.
– Internasjonalt samarbeid er komisk, paradoksalt og ofte formet som et bedrag, mener Gunhild Enger som denne uken har internasjonal premiere på «Play Schengen» under Locarno film festival. Her forteller hun om prosessen med å lage satire av Schengen-samarbeidet og viser klipp fra filmen.
Regissør Gunhild Enger er aktuell med kortfilmen Play Schengen som får verdenspremiere under den digitale filmfestivalen i Locarno i år, som en del av det offisielle kortfilmprogrammet Pandi di domani. Senere skal den vises på filmfestivalen Haugesund, Høstutstillingen på Kunstnernes hus og andre festivaler i Europa, deriblant Riga internasjonale filmfestival som en del av Retrospektivt-programmet, der også et utvalg av hennes tidligere kortfilmer skal bli vist. Play Schengen er produsert av Ingvild Evjemo for 4 ½, med støtte fra NFI og deres Nye Veier-ordning, som fra januar 2021 legges ned.
I Play Schengen lager et norsk spillselskap dataspillet Bird World som handler om Schengen-samarbeidet. Du spiller en nasjonalfugl og har som oppgave å holde luftrommet i Europa i balanse. Vi følger to spilldesignere i deres forsøk på å transformere Schengen til pikselgrafikk, i et forsøk på å gjøre visumproblematikk fengende for barn og unge. Spørsmålet er om det faktisk er mulig. Filmen fremstår som en lavmælt komedie som pirker borti europeiske paradokser på en spissfindig og til tider satirisk måte.
På rollelisten møter vi kunstner, Falk Falk som Lukas, Lisa Lie i rollen som komponisten, slovakiske Éva Bandor i rollen som Miss Kovács, Daniel Vatsvåg i rollen som Erik, og Endre Jensen Haukland og Patrice Demoniere i rollene som Jarle og Marcel.
– Norge er økonomisk medlem av EU, som et EØS-land. Vi går for å være en nasjon som følger EUs direktiver og lovverk nesten bedre enn de som er fullverdige medlemmer. For meg handler det om å stille spørsmålstegn til hva disse strukturene er og betyr. Hva er Europa og hva går Europa gjennom akkurat nå? Det at Brexit for eksempel ble dratt ut i det vide og det brede føltes mer som et politisk spill og mindre som en nødvendighet som ville komme alle til gode. Et slags gresk drama der diverse dramatiske vendepunkter etterhvert la til rette for at Boris Johnson kunne ta over som statsminister i Storbritannia, for så å dra avtalen i land, sikre egen heltestatus, samt Storbritannias videre status som politisk og økonomisk stormakt.
Enger er opptatt av paradoksene ved det europeiske samarbeidet.
– I denne filmen prøver jeg å vise absurditetene i det europeiske samarbeidet på en leken måte. Den hvite duen i green screen-studioet var først bare et bilde i hodet mitt. Så plantet jeg det inn i manus og etter hvert fikk den en større mening. Det er opp til publikum å lese inn hva den betyr, men EU sitt symbol er en fredsdue og om den fredsduen lever et fredelig liv er kanskje en annen sak. Den både er der fysisk og metaforisk. Det samme skjedde med «Lyden av Schengen», som er samtidsmusikk komponert av komponisten Julian Skar, som også fikk en større og større plass i filmen. Ideen begynte som et spørsmål: hva er lyden av samarbeid på tvers av landegrenser? Pling-plong musikken til Julian løper lett og er både fin, krevende og underholdende samtidig. Jeg hadde ikke hørt verket før innspillingen, fordi det faktisk ikke er mulig. Den må fremføres av musikerne for å få sin natur. Det er det verdenskjente samtidsensemblet POING som spiller. De fikk partituret den morgenen vi hadde innspilling uten å ha sett det i forveien.
Det er absurd hvordan det europeiske samarbeidet på tvers av landegrensene gjør at man blir venner med noen land og mindre grad venner med andre land – avhengig av om de er innenfor eller utenfor Schengen.
– Det samme med Visa-samarbeidet. Det hele er et spill som handler om hvilket land og kultur du er født inn i. Jeg tror at internasjonale samarbeid er mye mer staffasje enn konkret handlekraft. Det er komisk, paradoksalt, umulig, vakkert og ofte formet som et bedrag, alt i ett. Og tanken om at politikk er et spill er både provoserende, fordummende og underholdende. Når det er sagt, vet jeg heller ikke hva alternativet skulle vært.
Lukas-karakteren spilt av Falk Falk sier at dataspillet skal lære unger om samarbeid. Refererer han her til medlemslandene i EU?
– Idealismen som ligger bak det europeiske fredsprosjektet som blusset opp etter andre verdenskrig og som etter hvert ble unionen, er ekte og handler om at man står sterkere sammen. Jeg husker godt selv da jeg var barn og fikk sånne kjedelige pedagogiske leker. Hvis det var et dataspill på skolen var det ikke et kult dataspill, men et kjipt et hvor det handlet om at man skulle lære noe, mens det jeg hadde lyst til var å dras inn i noe og få et høyt score. For meg handler det om møtet mellom barnet som er morgendagens Europa og det faktiske systemet som eksisterer i dag. Vi prøver hele tiden å gjøre det beste for våre barn og gjøre fremtiden best for både oss selv og de som er rundt oss, men alle gjør jo masse feil, så den balansekunsten der synes jeg er spennende å se på. For hva er det man egentlig lærer barna sine? Hva er de europeiske verdiene, og er de noe bedre enn andre?
I dataspillet ser vi ulike nasjonalfugler som flyr rundt i Europa, og enkelte fugler fra verdensdeler utenfor Europa som forsøker å fly inn. På slutten blir det hele snudd på hodet med teksten NO ENTRY FLY HOME.
– På slutten er det en nasjonalfugl fra Europa som ikke får lov til å komme inn i Tunisia. Det scenarioet vi kjenner best fra Europa er jo at man ikke får lov til å komme inn her, men hva med at det hele blir snudd på hodet og europeere ikke får komme inn i land utenfor Europa? Det skjer for så vidt allerede enkelte steder, men det er ikke et narrativ som er forbundet med lidelse og menneskeverd. Slutten stiller et prinsipielt spørsmålstegn ved hva en grense er og det at du ikke får lov til å komme inn; hva betyr det for den enkelte og burde det være sånn?
Det er mye symbolikk og metaforer i Play Schengen, og den har en tydelig tematisk linje med den andre kortfilmen hennes The Committee (2016, les mer om den her) som er en komedie om demokratiske beslutningsprosesser i et nordisk samarbeid mellom Sverige, Finland og Norge, og som også hadde sin verdenspremiere på filmfestivalen i Locarno.
Enger tenker alltid at hver kortfilm er et genuint eget verk og har ulik tilnærming til hver eneste kortfilm. Play Schengen ble spilt inn på Megapop sine lokaler i Filmens hus. Megapop lagde dataspillgrafikken i filmen. Det eneste de bygget selv var serverrommet i filmen som ble bygd i møterommet til bransjeorganisasjonen Film & Kino i femte etasje på Filmens hus. Meta-perspektivet var med dem i alle ledd.
Castingen handler for henne om å finne karakterer hun kan identifisere seg med og som hun ser ute i verden.
– Det er alltid viktig for meg at karakterene føles levende og sammensatte og at de representerer det samfunnet jeg prøver å leke med. Castingen er en veldig stor del av arbeidet fordi skuespillerne blir filmen. Manuset blir først ferdig i møte med skuespillerne. Det er ofte at små vendinger, bevegelser og betoninger fra skuespillere i castingprosessen blir skrevet inn i manuset. Et eksempel i denne filmen er Patrice Demoniere, som spiller vaskepersonell i filmen. Denne rollen hadde ikke mange replikker og i utgangspunktet var det bare engelsk og norsk. Men da jeg møtte Patrice og forsto at han hadde fransk som førstespråk, ble det naturlig å legge det inn som en del av hans dialog. Det førte også til et ekstra lag, fordi ikke alle automatisk forstår fransk i Norge, selv om det er et stort verdensspråk. Det gir et interessant perspektiv til maktbalansen mellom de forskjellige karakterene. Patrice gjorde Marcel-karakteren mer kompleks enn jeg hadde skrevet den.
Å bestemme den endelige buketten med skuespillere blir en balansegang.
– Jeg har skrevet manuset ganske utførlig og har hatt flere prøver med skuespillerne der jeg har testet ut hva de skal si. På disse prøvene har vi endret flere ting, også på bakgrunn av improvisasjon, som jeg senere har skrevet inn. Men når det kommer til innspillingen så liker jeg at det meste er ganske klart. Sluttresultatet har lite improvisasjon, kun noen små vendinger. Det er heller ikke så mye av det vi spilte inn som ikke er med i filmen, men flere ting har naturlig nok byttet plass i klippen.
I filmen diskuterer karakterene som jobber i spillselskapet å åpne opp en internasjonal chat-funksjon i spillet, og da kommer temaet om pedofili opp.
– Både det med pedofile og det digitale er to interessante aspekter fordi det i praksis ikke forholder seg til fysiske landegrenser; det er en slags alternativ virkelighet, noe som det digitale (eksempelvis dataspill) og mange kriminelle nettverk egentlig har til felles, da deres aktivitet krever sømløs bevegelse på tvers av grenser som basis for sin eksistens. Jeg ønsker å kommentere noen av paradoksene i det digitale skiftet; hva digital kommunikasjon gjør med vårt forhold til fysisk virkelighet, uten å moralisere. Hvis serveren er nede på en arbeidsplass stopper hele arbeidet. Store servere binder sammen hele verden i dag på alle områder; handel, kommunikasjon og forsvar. Det er en alternativ virkelighet hvor det er egne og til dels usynlige grenser og regler. Det er i møtepunktene mellom alle disse nivåene av virkelighet og intensjon at paradoksene lever, og det er midt oppi disse skjæringspunktene jeg ser for meg at designprosessen til Schengen-spillet befinner seg.
25.september har Gunhild Enger premiere på animasjonsspillefilmen Knutsen og Ludvigsen 2 – Det Store Dyret, der hun er medregissør sammen med Rune Spaans. Filmen produseres av Torden film og Qvisten animasjon. For øyeblikket er Enger del av et internasjonalt manuslaboratorium, der hun skriver en norsk mor-datter dramakomedie som utspiller seg i ørkenen, langt utenfor Norges grenser.
