– Teater på film er som oftest ikke en god idé, mener Nina Sele, som er aktuell med premiere på Den norske filmfestivalen med filmversjonen av egen teateroppsetning, «Fars stemme». Det var pandemien som tvang fram denne løsningen, og den var på noen måter befriende, forteller hun
Skuespiller Nina Sele fra teaterkompaniet Scenekraft har regissert den 33 minutter lange kortfilmen Fars stemme(2020) som har premiere på Den norske filmfestivalen i Haugesund den 18. august. Filmen inngår som del av spesialvisninger-programmet. Scenekraft har produsert filmen, som ble til som en konsekvens av pandemien, forteller Sele.
– I utgangspunktet forberedte vi oss til å lage en teaterforestilling med premiere i mai. Men så ble jo ikke ting akkurat som de skulle være i vår. I tillegg til å jobbe videre fram mot teaterpremieren, som vi ikke ante når kom til å bli, bestemte vi oss for å lage en filmatisering. Vi måtte tenke annerledes: vi skulle fortelle den samme historien, men i et annet format enn det vi hadde planlagt å gjøre. Diktsamlingen til Truls Horvei ligger i bunnen. Filmen handler om en sønns forhold til sin far, både i oppveksten og også etter at faren blir dement og sakte men sikkert begynner å forsvinne fra ham.
Nina Sele (foto: Scenekraft)
Filmet teater – en ny trend?
Da teatrene stengte i vår, begynte det å vokse fram en trend om å sende live-strømninger av teaterforestillinger gjennom ulike sosiale medier, som for eksempel på Facebook. Sele var i utgangspunktet ikke uten videre begeistret for tanken.
– Teater på film er som oftest ikke en veldig god idé. MenFars stemmeer en filmatisert poesimonolog. Det som skiller filmversjonen fra sceneversjonen er at vi her får vi muligheten til å gå tettere på, spesielt gjennom lydbildet. I sceneversjonen er skuespiller Lars Henrik Aarnes nødt til å projisere mer i forhold til å nå ut til publikum, mens her er han i tankene sine. Han kan holde stemmen sin veldig nedpå, fordi stemmen ligger langt fram i lydbildet. Teksten er det essensielle her. Den er veldig bilderik, så man blir mettet, noe som gjør at vi nødvendigvis ikke trenger så mye mer i bildene. Halvor Lillesund og Vegard Fossum, som begge er faste komponister i Scenekraft, har laget musikken. Videoprojeksjonen følte vi var nok sammen med skuespillerens stemme og tilstedeværelse. Men det er klart at alt skjedde veldig fort her. Vi hadde veldig tilmålt tid. Derfor bestemte vi oss for å ha ett rom hvor vi kunne kontrollere alt og kjøre one-take på hele filmen. Det var et skyt fra hofta-prosjekt, så vi ville gi oss den utfordringen ved å kjøre one-take. Det var en følelse av at filmen ble til mens vi holdt på, og ingen av oss hadde gjort noe som dette før, noe som også gjorde det desto mer spennende. Men det var utrolig befriende å ha noe å gjøre under pandemien.
Sele forteller at de alltid har kjent til lyrikken til Truls Horvei.
– Da vi leste diktsamlingen Fars stemme, som ble utgitt i 2017, så vi at det var potensiale for noe mer. Poesien forteller historien så godt; den er bilderik, forståelig og ikke minst gjenkjennelig. Vi har brukt diktsamlingen sånn den opprinnelig er skrevet, der vi verken har lagt til eller strøket noe. Far-sønn-forholdet er en evig aktuell tematikk. I den forrige forestillingen vi gjorde med kompaniet tok vi for oss mor-sønn-tematikken. Her beskrives det en ganske tradisjonell far-sønn-relasjon. Horvei er født på 1950-tallet som en av etterkrigsbarna da tradisjonelt kjønnsrollemønster herjet fritt i familiene. Far-sønn-relasjonen vil nok se ganske annerledes ut om et par generasjoner.
Den fraværende faren
Fenomenet ‘fraværende far’ som stort sett jobber og ikke er så mye hjemme, er kjent for mange.
– Det er et sted i teksten hvor sønnen også unnskylder faren. Han sier at han «skulle vært ute på de store hav og levd livet, men heller gikk i land”, som åpenbart gjorde han ulykkelig. Det er noe med det at en selv er prisen faren har betalt. Det er veldig mange interessante aspekter med det. Som da faren begynner å forsvinne på slutten av livet; hvordan rollene skifter helt om og sønnen blir den som må ta seg av faren, forklare og barbere ham. Da er det åpenbart ikke faren som har overtaket lenger. Det er et spennende tema å jobbe med fordi det er mye som dukker opp underveis. Og alle har et forhold til en slags farsfigur.
Lars Henrik Aarnes i rollen som sønnen sier på et tidspunkt i filmen: “Mor og far er skygger som kommer og går i utkanten av hverdagen”.
– Her mener han at foreldre ikke blir så viktige når man blir ungdom og får et eget liv. For ham har det vært mye frykt for faren. Han får det mye bedre da han løsriver seg fra hjemmet. Farens stemme og skikkelse forandrer seg mot slutten av livet hans, faren forsvinner ikke bare, men også mildner som eldre. Det er noe mange kjenner seg igjen i. Voksenskikkelser oppleves annerledes når man selv blir voksen.
Vil gå videre med ideen
Filmen er kanskje starten på en ny trend innenfor filmen som en konsekvens av pandemien og nedstengingen av teatrene på grunn av smitterisiko. Ser vi framveksten av film med teatrale virkemidler?
– Det som er fint å tenke på er at poeten alltid har overlevd gjennom hele verdenshistorien. Det er alltid en poet som har beskrevet noe med færre og bedre ord enn de fleste andre. Jeg møtte produsenten Elsa Aanensen her om dagen, og da snakket vi om en annen historie – om Moritz Rabinowitz, som var haugesunder, forretningsmann og jøde. Han advarte mot nazismens oppblomstring i Europa, og vi hadde teaterpremiere på dramatiseringen av hans liv i 2011, som vi har lyst til å filmatisere. Vi har noen ideer om hvordan vi kan fortelle den andre historien på film uten å gå i full realistisk filmspråk, men heller bruke teatrale virkemidler som forflytning i tid og rom gjennom et stilisert uttrykk.
Teaterforestillingen «Fars stemme» skal ha premiere i november (hvis alt går etter planen i forhold til pandemien). Der skal de også bruke filmmaterialet fra kortfilmen.
Mer om Sele og prosjektet:
Nina Sele har bred bakgrunn som skuespiller, og har de siste årene begynt å jobbe mer og mer med teaterregi. Hun var med å starte produksjonsselskapet Scenekraft. Dette er Seles første filmarbeid på regisiden.
Fars stemme er en filmatisert poesi-monolog om et far-sønn-forhold, skrevet av Truls Horvei. Teksten er i stor grad basert på Horveis diktsamling fra 2017 med samme tittel. Diktene er vinklet ut i fra en sønns perspektiv. Tematikken rommer ulike aspekter av livet, hvor en betydelig del er en oppvekstskildring. Sentralt i denne står en ung gutts forhold til sine foreldre, og særlig relasjonen til far. En far som skaper usikkerhet, og ikke bidrar til å skape den trygge plattformen gutten trenger. Som voksen reflekterer han over utviklingen og maktforskyvningen som skjer i forholdet dem imellom.
Filmatiseringen er gjennomført som one-take-opptak. Teksten blir teaterforestilling høsten 2020. Filmatiseringen er støttet av Norsk Kulturråd.
Tekst: Truls Horvei. Regi: Nina Sele Skuespiller: Lars Henrik Aarnes. Dramaturg: Elsa Aanensen Videodesign: Kim Edgar Bachel Musikk: Vegard Fossum og Halvor Lillesund. Produsent: Scenekraft/Elsa Aanensen
Fars stemme produseres i samarbeid med Festiviteten og mottar tilskudd fra Norsk Kulturråd, Rogaland fylkeskommune og Stiftelsen Fritt Ord. Scenekraft er støttet av Haugesund Sparebank og Haugesund kommune.
– Teater på film er som oftest ikke en god idé, mener Nina Sele, som er aktuell med premiere på Den norske filmfestivalen med filmversjonen av egen teateroppsetning, «Fars stemme». Det var pandemien som tvang fram denne løsningen, og den var på noen måter befriende, forteller hun
Skuespiller Nina Sele fra teaterkompaniet Scenekraft har regissert den 33 minutter lange kortfilmen Fars stemme(2020) som har premiere på Den norske filmfestivalen i Haugesund den 18. august. Filmen inngår som del av spesialvisninger-programmet. Scenekraft har produsert filmen, som ble til som en konsekvens av pandemien, forteller Sele.
– I utgangspunktet forberedte vi oss til å lage en teaterforestilling med premiere i mai. Men så ble jo ikke ting akkurat som de skulle være i vår. I tillegg til å jobbe videre fram mot teaterpremieren, som vi ikke ante når kom til å bli, bestemte vi oss for å lage en filmatisering. Vi måtte tenke annerledes: vi skulle fortelle den samme historien, men i et annet format enn det vi hadde planlagt å gjøre. Diktsamlingen til Truls Horvei ligger i bunnen. Filmen handler om en sønns forhold til sin far, både i oppveksten og også etter at faren blir dement og sakte men sikkert begynner å forsvinne fra ham.
Nina Sele (foto: Scenekraft)
Filmet teater – en ny trend?
Da teatrene stengte i vår, begynte det å vokse fram en trend om å sende live-strømninger av teaterforestillinger gjennom ulike sosiale medier, som for eksempel på Facebook. Sele var i utgangspunktet ikke uten videre begeistret for tanken.
– Teater på film er som oftest ikke en veldig god idé. MenFars stemmeer en filmatisert poesimonolog. Det som skiller filmversjonen fra sceneversjonen er at vi her får vi muligheten til å gå tettere på, spesielt gjennom lydbildet. I sceneversjonen er skuespiller Lars Henrik Aarnes nødt til å projisere mer i forhold til å nå ut til publikum, mens her er han i tankene sine. Han kan holde stemmen sin veldig nedpå, fordi stemmen ligger langt fram i lydbildet. Teksten er det essensielle her. Den er veldig bilderik, så man blir mettet, noe som gjør at vi nødvendigvis ikke trenger så mye mer i bildene. Halvor Lillesund og Vegard Fossum, som begge er faste komponister i Scenekraft, har laget musikken. Videoprojeksjonen følte vi var nok sammen med skuespillerens stemme og tilstedeværelse. Men det er klart at alt skjedde veldig fort her. Vi hadde veldig tilmålt tid. Derfor bestemte vi oss for å ha ett rom hvor vi kunne kontrollere alt og kjøre one-take på hele filmen. Det var et skyt fra hofta-prosjekt, så vi ville gi oss den utfordringen ved å kjøre one-take. Det var en følelse av at filmen ble til mens vi holdt på, og ingen av oss hadde gjort noe som dette før, noe som også gjorde det desto mer spennende. Men det var utrolig befriende å ha noe å gjøre under pandemien.
Sele forteller at de alltid har kjent til lyrikken til Truls Horvei.
– Da vi leste diktsamlingen Fars stemme, som ble utgitt i 2017, så vi at det var potensiale for noe mer. Poesien forteller historien så godt; den er bilderik, forståelig og ikke minst gjenkjennelig. Vi har brukt diktsamlingen sånn den opprinnelig er skrevet, der vi verken har lagt til eller strøket noe. Far-sønn-forholdet er en evig aktuell tematikk. I den forrige forestillingen vi gjorde med kompaniet tok vi for oss mor-sønn-tematikken. Her beskrives det en ganske tradisjonell far-sønn-relasjon. Horvei er født på 1950-tallet som en av etterkrigsbarna da tradisjonelt kjønnsrollemønster herjet fritt i familiene. Far-sønn-relasjonen vil nok se ganske annerledes ut om et par generasjoner.
Den fraværende faren
Fenomenet ‘fraværende far’ som stort sett jobber og ikke er så mye hjemme, er kjent for mange.
– Det er et sted i teksten hvor sønnen også unnskylder faren. Han sier at han «skulle vært ute på de store hav og levd livet, men heller gikk i land”, som åpenbart gjorde han ulykkelig. Det er noe med det at en selv er prisen faren har betalt. Det er veldig mange interessante aspekter med det. Som da faren begynner å forsvinne på slutten av livet; hvordan rollene skifter helt om og sønnen blir den som må ta seg av faren, forklare og barbere ham. Da er det åpenbart ikke faren som har overtaket lenger. Det er et spennende tema å jobbe med fordi det er mye som dukker opp underveis. Og alle har et forhold til en slags farsfigur.
Lars Henrik Aarnes i rollen som sønnen sier på et tidspunkt i filmen: “Mor og far er skygger som kommer og går i utkanten av hverdagen”.
– Her mener han at foreldre ikke blir så viktige når man blir ungdom og får et eget liv. For ham har det vært mye frykt for faren. Han får det mye bedre da han løsriver seg fra hjemmet. Farens stemme og skikkelse forandrer seg mot slutten av livet hans, faren forsvinner ikke bare, men også mildner som eldre. Det er noe mange kjenner seg igjen i. Voksenskikkelser oppleves annerledes når man selv blir voksen.
Vil gå videre med ideen
Filmen er kanskje starten på en ny trend innenfor filmen som en konsekvens av pandemien og nedstengingen av teatrene på grunn av smitterisiko. Ser vi framveksten av film med teatrale virkemidler?
– Det som er fint å tenke på er at poeten alltid har overlevd gjennom hele verdenshistorien. Det er alltid en poet som har beskrevet noe med færre og bedre ord enn de fleste andre. Jeg møtte produsenten Elsa Aanensen her om dagen, og da snakket vi om en annen historie – om Moritz Rabinowitz, som var haugesunder, forretningsmann og jøde. Han advarte mot nazismens oppblomstring i Europa, og vi hadde teaterpremiere på dramatiseringen av hans liv i 2011, som vi har lyst til å filmatisere. Vi har noen ideer om hvordan vi kan fortelle den andre historien på film uten å gå i full realistisk filmspråk, men heller bruke teatrale virkemidler som forflytning i tid og rom gjennom et stilisert uttrykk.
Teaterforestillingen «Fars stemme» skal ha premiere i november (hvis alt går etter planen i forhold til pandemien). Der skal de også bruke filmmaterialet fra kortfilmen.
Mer om Sele og prosjektet:
Nina Sele har bred bakgrunn som skuespiller, og har de siste årene begynt å jobbe mer og mer med teaterregi. Hun var med å starte produksjonsselskapet Scenekraft. Dette er Seles første filmarbeid på regisiden.
Fars stemme er en filmatisert poesi-monolog om et far-sønn-forhold, skrevet av Truls Horvei. Teksten er i stor grad basert på Horveis diktsamling fra 2017 med samme tittel. Diktene er vinklet ut i fra en sønns perspektiv. Tematikken rommer ulike aspekter av livet, hvor en betydelig del er en oppvekstskildring. Sentralt i denne står en ung gutts forhold til sine foreldre, og særlig relasjonen til far. En far som skaper usikkerhet, og ikke bidrar til å skape den trygge plattformen gutten trenger. Som voksen reflekterer han over utviklingen og maktforskyvningen som skjer i forholdet dem imellom.
Filmatiseringen er gjennomført som one-take-opptak. Teksten blir teaterforestilling høsten 2020. Filmatiseringen er støttet av Norsk Kulturråd.
Tekst: Truls Horvei. Regi: Nina Sele Skuespiller: Lars Henrik Aarnes. Dramaturg: Elsa Aanensen Videodesign: Kim Edgar Bachel Musikk: Vegard Fossum og Halvor Lillesund. Produsent: Scenekraft/Elsa Aanensen
Fars stemme produseres i samarbeid med Festiviteten og mottar tilskudd fra Norsk Kulturråd, Rogaland fylkeskommune og Stiftelsen Fritt Ord. Scenekraft er støttet av Haugesund Sparebank og Haugesund kommune.