I sommer vedtok Norsk filminstitutt å kjøpe inn 50 nye filmer til strømmetjenesten Filmbib. I alt 500 kort- og dokumentarfilmer ligger til enhver tid tilgjengelig i strømmetjenesten hvor alle med nasjonalt lånekort på biblioteket får gratis tilgang. Filmbib administreres av NFI som kjøper inn nye filmer fra norske filmskapere hvert år. Det blir tegnet avtaler med rettighetshaverne fortløpende, og de nye filmene blir gjort tilgjengelig for bibliotekenes låntagere utover høsten.

Blant de 50 filmene som er kjøpt inn, finner vi 17 dokumentarfilmer. Her har vi samlet noen av de i en oversikt vi håper kan gi deg lyst til å oppdatere deg på noen av de sentrale norske dokumentarene fra de siste årene (hele oversikten med de innkjøpte filmene kan du lese om her.)

En gave fra Gud, Integral film, 2019, Nefise Özkal Lorentzen og Jørgen Lorentzen

Det var under et opphold i Tyrkia i 2016 at filmskaperparet Jørgen Lorentzen og Nefise Özkal Lorentzen fikk ideen om å lage dokumentar om den kaotiske politiske situasjonen i landet i kjølvannet av et mulig kuppforsøk.

– Vi ble sittende og følge med på tv sammen med naboer og venner. Vi lurte alle på hva som foregikk. Det kom jo fram at det var et kuppforsøk, men bare noen få timer utpå kvelden framstod det hele som veldig mystisk, forteller Jørgen Lorentzen i vårt intervju med filmskaperne.

Det angivelige kuppforsøket fant sted 15. juli 2016, da en liten gruppe militære sperret en av kjøreretningene på broen over Bosporos-stredet i Istanbul. Landets president Recep Tayyip Erdogan fikk raskt kontroll over situasjonen, og igangsatte flere tusen arrestasjoner – og en påfølgende, omfattende prosess som ifølge Amnesty International minner om en politisk styrt utrensking.

Erdogan har selv omtalt kuppforsøket som «en gave fra Gud», siden det ga anledning til å fjerne uønskede elementer i militæret, som lenge har vært en viktig maktfaktor i landet. Utsagnet har gitt filmens tittel. I filmen hevder flere intervjuobjekter at presidenten, som i etterkant har benyttet seg av de dramatiske begivenhetene for å styrke sin egen makt og tette grepet om det tyrkiske samfunnet, må ha visst om kuppforsøket på forhånd. Blant annet fordi massearrestasjonene ble satt i gang nærmest umiddelbart, basert på navnelister som allerede var produsert.

Hvor man vender tilbake, Yellow Log AS, 2019, Egil Håskjold Larsen

Regissør og fotograf Egil Håskjold Larsen slo som kjent gjennom med den prisbelønte dokumentaren 69 Minutter av 86 Dager. Hans neste film, Hvor man vender tilbake, er filmet i svart-hvitt i Finnmark, bare en kilometer fra den norske grensen til Russland. Filmen er «en skildring av forholdet mellom mennesket og naturen, og et nært innblikk i et liv nære elementene».

«Steinar (70 år) bor i et isolert nediset univers på Europas nordligste spiss, bare en kilometer fra den norske grensen til Russland. Her ute i det nedisede og værharde landskapet, finner han friheten og roen. Han hører hjemme her, men livet alene med naturen er ensomt og overveldende.”

– Jeg vokste opp i dette landskapet, og har kjent min hovedkarakter siden jeg var barn, så denne filmen var en måte for meg å finne litt tilbake til min barndom, og det å ha en kontakt med naturen, noe jeg gjennom livet på mange måter har mistet, og ønsket å utforske, uttalte Håskjold Larsen om hvorfor han ville lage denne filmen.

Kvar song ei soge, Villa Lofoten, 2016, Aaslaug Vaa

Da Amanda-nominasjonene for 2016 ble kunngjort, var det en aldri så liten overraskelse å finne blant de nominerte for beste dokumentarfilm. Sammen med Pål Refsdals Dugma – the Button (som til slutt fikk prisen) og Margreth Olins Mannen fra Snåsa var nemlig en langt mindre kjent film fra en tilsvarende mindre kjent filmskaper: Kvar song ei soge av Aaslaug Vaa.

Filmen, som var Vaas første helaftens dokumentar som regissør, handler om den muntlige sangtradisjonen – eller kvedingen – som lever i beste velgående blant befolkningen i fjellbygda Møsstrond ved Hardangervidda.

– Vi gjorde også opptak med kvedere andre steder. Men da vi kom til Møsstrond, innså vi at vi kunne få en fortelling fra ett sted, og skape en slags verden i miniatyr. Det var rundt dammen på Møsvatn at industrialiseringen av Norge hadde sin vugge. Likevel er denne sangtradisjonen, som har overlevd i århundrer gjennom muntlig overlevering, fortsatt svært levende her, sier Vaa. – Filmen er en invitasjon til at hver og en tar vare på sangen som uttrykksform.

Making Sense Together, Twentyone Pictures, 2018, Ellen Ugelstad

Ellen Ugelstads hybriddokumentar fra 2018 er en kritisk utforsking av strukturene innen norsk psykiatri. Vi møter Kjetil, en mangeårig bruker innen psykiatrien, samt hans mor og flere ansatte i systemet. Historien flettes sammen med dokumentariske intervjuer og arkivmateriale.

Her kan vi også trekke linjer til regissørens første dokumentar, Indian Summer, som handlet om hennes egen bror og hans kamp egen verdighet og å klare seg selv, hvor frihet og ufrihet er ytterpunkter i hans liv. At dette er temaer hun er opptatt av å belyse, er tydelig – også kortfilmen Møterommet fra 2018 berører noe av det samme.

– Det er jo en tematikk som har omsluttet meg halve livet, fortalte hun til Rushprint. – Jeg opplever at det er strukturer innenfor psykiatrien som ikke bidrar til bedring, men som opprettholder sykdom eller til og med gjør ting verre. Systemet er rett og slett for dårlig; det er for fragmentarisk, og det er ikke oppbyggende for de menneskene som er en del av det, hverken ansatte eller brukere. Selv om det helt klart er enkeltpersoner innad som har gode intensjoner og gjør et godt arbeid, så er det noe med disse strukturene og systemene som mennesker blir en del av, uansett sammenheng – om man så jobber i helsevesenet eller i skolen eller Statoil eller noe annet. Det handler om mennesker i samspill med systemet. Jeg mener at det må skje en endring. Det er for mange hierarkier, og det er for mye sykdomsfokus og for lite takhøyde.

Når knoklene blir til gelé, Monday Production, 2017, Tommy Gulliksen

– Det er få norske artister som har klart å formulere et så treffsikkert politisk budskap, som fortsatt er spot on 30 år etter, sier Tommy Gulliksen til Rushprint om Når knoklene blir til gele, der vi får møte den norske rockelegenden Michael Krohn.

Selv om Gulliksens film er fundert i intervjuer med Krohn gjort gjennom to år, er den ingen konvensjonell «talking head»-basert musikkdokumentar. Isteden fokuserer den i stor grad på hovedpersonens reaksjon på å være gjenstand for en portrettdokumentar.

Filmen starter med at Krohn signerer kontrakten om å medvirke i filmen, hvor han ber om å få det han kaller «vetorett». Underveis får vi jevnlig bevitne Krohn mens han ser på opptakene av seg selv, og prosessen der han og Gulliksen diskuterer dette materialet.

I filmen benytter Gulliksen seg dessuten av en del animasjonssekvenser, som er laget av selskapet Mikrofilm. Disse innslagene tar gjerne utgangspunkt i typografi knyttet til låttekstene, eller i figurer skapt av Krohn selv (som også er aktiv som kunstmaler).

– Animasjon har den spesielle egenskapen nettopp å opphøye tid og rom. Det føltes derfor som et naturlig grep, som ville utvide et ellers litt begrenset og statisk univers, hvor jeg bare satt og snakket med Michael. Gjennom animasjon kunne vi dessuten lage små musikkvideoer med basis i hans eget visuelle uttrykk, som tillot oss å bruke nokså lange strekk av Michaels musikk, sier Gulliksen.

– Det handler om å løfte musikken hans, istedenfor å snylte på den. Når du lager film om en musiker er det lett å fylle filmen din med mye fet musikk, men egentlig snylter du bare på noen andres verk. Vi ønsket at filmen skulle få være en film, med et selvstendig kunstnerisk uttrykk.

Privacy of Wounds, Upnorth Film, 2018, Dalia Al-Kury

I The Privacy of Wounds har Dalia Al-Kury rekonstruert en celle i et syrisk fengsel her i Norge der tre syriske flyktninger lar seg stenge inne. Målet er å gjenoppvekke noen av de følelsene de hadde av å være fengslet i hjemlandet:

«With unmanned cameras continually filming them, they spend three days without daylight on thin mattresses, talking about their time in different Syrian prisons. They tell the most appalling stories: of the deaths of fellow prisoners, torture techniques, and a growing sense of being abandoned. But this is no lamentation. The men have all been in the same boat, and there are some things they don’t need to explain to each other. What matters most isn’t so much theevents themselves but how they experienced them personally, and how they express this—through poetry, jokes, political discussions or personal anecdotes. In this intimacy born of shared experience lies the authenticity that Kury was seeking.»

Filmen deltok som eneste norske film i konkurranseprogrammet på IDFA i 2018, og var samme året nominert til en Dragon Award for beste nordiske dokumentar under Gøteborg film festival.

Dalia Al-Kury er opprinnelig fra Jordan og har laget flere prisvinnende dokumentarer om arabisk identitet og kultur, blant annet den prisbelønte Possessed by Djinn, om å være besatt av åndevesenet djinn. For ikke lenge siden fikk Dalia Al-Kury også støtte til Syrialism, en kort dokumentar som utforsker «de komplekse skyldfølelsene til en 40 år gammel syrisk flyktning».

Vinterens lengsel, Blåst Film, 2019, Sidse Torstholm Larsen & Sturla Pilskog

Vinterens lengsel er regissert av Sturla Pilskog og Sidse Torstholm Larsen. Filmen er co-produsert av danske Bullitt Film og grønlandske Ánorâk film og var nominert til en Bodil i kategorien Beste dokumentarfilm

I sin omtale her på rushprint.no ga Gunnar Iversen filmen svært positiv omtale:

 «Sidse Torstholm Larsen ogSturla Pilskogs Vinterens lengsel bruker tre mennesker som brennglass for å skildre Grønland av i dag, og lykkes på en imponerende måte å forene portretter av tre mennesker og samtidig skildre den situasjonen Grønland opplever i dag.»

«Vinterens lengsel er en fremragende film. Forsiktig og nedtonet, men uten å nøle bringes vi til hjertet av Grønlands situasjon i dag. Og vi bringes dit gjennom å få del i livene til Gideon, Peter og Kirsten. Tre forskjellige mennesker som på en overraskende og effektiv måte utfyller hverandre. Kirstens liv kaster lys over Gideons kursvirksomhet, og Peter forsøker å få Maniitsoq ut av den økonomiske bakevja. De har ennå ikke mistet håpet, vinterens lengsel er rettet mot en vår som vi alle håper vil komme, men mens vi venter har vi lært tre mennesker å kjenne som både er helt vanlige og samtidig helt unike.»

War of Art, Monday Production, 2020, Tommy Gulliksen

I Tommy Gulliksens War of Art møter vi en håndfull vestlige kunstnere som er med på den første virkelige kunstutvekslingen til Nord-Korea. Det er gjennom deres opplevelser og deres øyne at vi opplever Nord-Korea. Mannen bak det hele er Morten Traavik. Kjent for mange for sine kunstprovokasjoner her i landet. Siden 2011 har han besøkt Nord-Korea gang på gang. Traavik er en mann med store visjoner og et konkret mål. Og redskapet er hypermoderne kunst.

I sin omtale av filmen her på rushprint.no, lot Gunnar Iversen seg begeistre:

«War of Art tar oss med til verdens mest lukkede og dermed også mest myte-omspunne land: Nord-Korea. Han tar oss med bak nyhetsoverskriftenes kulisser, hinsides storpolitikkens brautende Tarzan-brøl om sanksjoner og atomsprengninger, og gir oss et finstemt og tilbakeholdent bilde av dette merkelige landet. Vi får ikke servert noen «sannheter» og avsløringer, og det er vel også tvilsomt om Gulliksen og hans medarbeidere fikk se så mye av Nord-Korea som han ville og ønsket, men på en meget vellykket måte blir moderne eksperimentell kunst en ny inngang til å forstå de andre – og kanskje også oss selv?

«Kunstmøtene i War of Art er utfordrende på flere måter. Gulliksen og hans medarbeidere bak kamera har lyktes i å finne scener og sekvenser som utfordrer oss. I Nord-Korea er kunsten figurativ og didaktisk. Den skal ha en klar funksjon. Hylle nasjonen og lederne, eller være oppbyggelig. Først og fremst er den forståelig. Den skal ikke være blott til lyst eller eksperimentere med uttrykk, form og funksjon. Hver gang noen av guidene i Traaviks gruppe snakker med de vestlige kunstnerne slår de fast at det kunstnere som Nowak eller Valnoir gjør er noe annet enn kunst. «Jeg ser ikke dette som kunst», sier en av de unge guidene til en av kunstnerne, «Dette betyr ingenting».»

Kamel, Relation04 Media, 2019, Karl Emil Rikardsen

Dokumentaren Kamel «er en søt historie om vennskap, kulturkrasj og kjærlighet for kjæledyra», mente NRK Filmpolitiet da filmen hadde norsk premiere. Det uvanlige var ikke bare at her fikk barn anledning til å se en helaftens dokumentar som var rettet mot dem –  den tar deg også med på en reise til en eksotisk kultur. Men hvilke av kulturene som er mest eksotiske – Sørøya eller Mongolia, avhenger naturligvis av hvem som ser.

”Da Torarin (9) flytter til Sørøya, lengst nord i Norge, ønsker han og søsteren Svalin (12) seg hest. I stedet får de to mongolske kameler. Dyrene er viljesterke og liker ikke trening, men bare trente kameler kan brukes til ridning. Familien må ha hjelp, men det er dårlig med kameltrenere på Sørøya. De reiser helt til Mongolia, og der finner de en ekte kameltrener. Torarin og familien er ikke helt forberedt på at han også vil benytte mongolske treningsmetoder.”

«Her er en børnefilm som efter min mening har potentiale til at blive original og aldrig før set i sin fortælling», sa konsulent Helle Hansen i NFI da hun ga prosjektet støtte. Regissøren Karl Emil Rikardsen har erfaring med dokumentarfilm for og med barn og unge, blant annet gjennom serien Kulejenter for NRK. Han har også jobbet med historier om dyr, som i dokumentarserien Salt og Pepper, om bjørnungene i dyreparken Polar Zoo.

Filmbib.no