De pandemi-rammede internasjonale filmfestivalene vil neppe tilgodese årets norske produksjon når de gjenoppstår neste år. Vi trenger derfor en bred kulturell mobilisering gjennom en ny digital database som kan anvendes av blant annet norske utenriksstasjoner, mener Jan Erik Holst.
Foto: Noen av årets norske kinofilmer som ble rammet av kinolukning – og nå risikerer å havne utenfor neste års festivaler, frykter Jan Erik Holst.
Pandemien er over oss og kinoer, cinematek, festivaler og filmklubber er stengt. Men filmbransjen lar seg ikke kue, den finner på nye tiltak, senest med flere nye norske filmer direkte på VOD, det kommende Filmoteket og det allerede etablerte Nettkino i Norge, samt Grand Teatrets nye strømmetjeneste i København.
La meg bidra med ytterligere et forslag i disse utfordrende tider.
I over 12 år har Norsk filminstitutt og Utenriksdepartementet samarbeidet om såkalte ambassade-filmpakker, norske filmer på dvd/blu-ray, presentert overfor norske utestasjoner verden over. Nye spillefilmer, kortfilmer og dokumentarfilmer, samt noen klassikere, ble forsynt med undertekster på forskjellige språk og tilrettelagt for opplevelser på mindre festivaler, filmmønstringer, bibliotek, universitet og høgskoler, i nært samarbeid med stasjonene.
I alt fire pakker er blitt laget siden starten i 2012. 2021 er vel året hvor en ny pakke bør ligge klar. Totalt er over 50 filmer er gjort tilgjengelig på denne måten, ikke bare som kunstverk og kulturprodukt i seg selv, men også som historisk basert formidling av våre store kulturpersonligheter, som Roald Amundsen, Knut Hamsun, Sigrid Undset, Henrik Ibsen og Edvard Munch. Filmene er tekstet til 11 språk; norsk, engelsk, tysk, fransk, spansk, italiensk, tyrkisk, portugisisk/brasiliansk, arabisk, russisk og mandarin.
«Pakken med norske filmer er et viktig og nyttig verktøy i ambassadenes arbeid med å bidra til å bygge internasjonal anerkjennelse for norsk film, særlig i land som ikke har store internasjonale filmfestivaler. I nært samarbeid med Norsk filminstitutt jobber vi for å nå målet om økt salg og internasjonal distribusjon av norske filmer,» sa statssekretær Marianne Hagen i Utenriksdepartementet i forbindelse med lanseringen av den siste pakken i 2019.
Blant filmene som er med i denne samlingen finner vi Kongens nei, Den 12. mann, Løvekvinnen og Tungeskjærerne – utmerkede filmer med bred kulturformidling.
Norsk film nyter internasjonal anerkjennelse, takket være omfattende deltagelse på ledende filmfestivaler. Ulike salgsagenter og NFIs utenlandsavdeling har gjort en god jobb på feltet. Men en rekke filmfestivaler er nå utsatt eller avlyst. Bare for april, mai og juni har jeg talt 12-15 anerkjente mønstringer som nå går over til digitale løsninger i stort monn, fordi store ansamlinger ikke kan tillates.
Norske filmer risikerer nå å bli akterutseilt. Utviklingen går fort og fremtidens festivaler vil neppe tilgodese årets norske produksjon eller planlagte premierer når festivalene (forhåpentligvis) kommer opp og står igjen i 2021. I mellomtiden trengs det en bred kulturell mobilisering for å holde interessen for vårt lille land vedlike. Vi bør utvikle vår up and coming-status, på linje med Island, Korea og Romania, for tilslutt å bli en like anerkjent filmnasjon som våre naboland Danmark og Sverige og de ledende, Frankrike, India, Italia, Tyskland og USA.
Mitt forslag er derfor å velge ut de mest sentrale av de fortsatt tilgjengelige filmene til en ny digital database, med valgfrie undertekster på de nevnte språkene, som kan presenteres for alle ambassader og registrerte/godkjente høyere undervisnings-institusjoner i utlandet hvor nordiske/europeiske språk og/eller -kulturkunnskap står på undervisningsplanen.
Da må man klarere rettigheter slik at også de med utenlandsk IP- adresse kan se filmene. Ifølge direktoratet for internasjonalisering og kvalitetsutvikling i høyere utdanning (DIKU), er det mange læresteder som kan komme i betraktning. DIKU har ansvar for utenlands-lektorats-ordningen i følgende land: Bulgaria, Frankrike, Italia, Kina, Litauen, Polen, Romania, Russland, Serbia, Tsjekkia, Ungarn og Østerrike.
Undervisning i norske emner som språk, litteratur, samfunn og kultur tilbys ved rundt 140 læresteder i 40 land verden over. Man antar at 5 – 6 000 studenter utenfor Norge studerer et norsk fag til enhver tid. De aller fleste som underviser i norske emner er lokalt ansatte lektorer, men mange er også rekruttert fra Norge.
(I parentes: denne forfatter skal foreta en reise til fem tyske universiteter, med norsk i fagkretsen, i november i år, med antologien To liv – Zwei Leben og presentere den sammen med Georg Maas’ og Axel Helgelands norsk-tyske samproduksjon med samme tittel fra 2012.)
NFI bør gjennom en ompostering av filmfondet kunne gi produsenter, regissører og manusforfattere kompensasjon for bruken av filmene, samtidig som det bør bevilges midler til ny produksjon av video-presentasjoner, som kan lastes ned som ekstramateriale.
For å holde oppmerksomheten fanget i mellomtiden vil et slikt storslått Norwegian Digital Film Archive fylle gapet og tilfredsstille interessen blant de mange tusen studenter og andre som konsumerer utenlandske kvalitetsfilm, på festivaler og gjennom strømmetjenester. Ved et slikt kulturtiltak, som baserer seg på kjærlighet til filmen og til vårt publikum ute i verden, vil det også sikkert være mulig å ta inn igjen de tre medarbeiderne i utenlands-seksjonen på NFI, som helt uforståelig og ubegrunnet ble oppsagt før jul i fjor. De vil nå kunne gjøre en adekvat, nødvendig og utmerket jobb i utvelgelsen og tilretteleggelsen av dette tilbudet, nå og for fremtiden.
Jan Erik Holst er forfatter og redaktør. Hans nyeste bok, «To liv – Zwei Leben», er en antologi som beskriver norsk-tysk gjensidig kulturell påvirkning på filmområdet.
De pandemi-rammede internasjonale filmfestivalene vil neppe tilgodese årets norske produksjon når de gjenoppstår neste år. Vi trenger derfor en bred kulturell mobilisering gjennom en ny digital database som kan anvendes av blant annet norske utenriksstasjoner, mener Jan Erik Holst.
Foto: Noen av årets norske kinofilmer som ble rammet av kinolukning – og nå risikerer å havne utenfor neste års festivaler, frykter Jan Erik Holst.
Pandemien er over oss og kinoer, cinematek, festivaler og filmklubber er stengt. Men filmbransjen lar seg ikke kue, den finner på nye tiltak, senest med flere nye norske filmer direkte på VOD, det kommende Filmoteket og det allerede etablerte Nettkino i Norge, samt Grand Teatrets nye strømmetjeneste i København.
La meg bidra med ytterligere et forslag i disse utfordrende tider.
I over 12 år har Norsk filminstitutt og Utenriksdepartementet samarbeidet om såkalte ambassade-filmpakker, norske filmer på dvd/blu-ray, presentert overfor norske utestasjoner verden over. Nye spillefilmer, kortfilmer og dokumentarfilmer, samt noen klassikere, ble forsynt med undertekster på forskjellige språk og tilrettelagt for opplevelser på mindre festivaler, filmmønstringer, bibliotek, universitet og høgskoler, i nært samarbeid med stasjonene.
I alt fire pakker er blitt laget siden starten i 2012. 2021 er vel året hvor en ny pakke bør ligge klar. Totalt er over 50 filmer er gjort tilgjengelig på denne måten, ikke bare som kunstverk og kulturprodukt i seg selv, men også som historisk basert formidling av våre store kulturpersonligheter, som Roald Amundsen, Knut Hamsun, Sigrid Undset, Henrik Ibsen og Edvard Munch. Filmene er tekstet til 11 språk; norsk, engelsk, tysk, fransk, spansk, italiensk, tyrkisk, portugisisk/brasiliansk, arabisk, russisk og mandarin.
«Pakken med norske filmer er et viktig og nyttig verktøy i ambassadenes arbeid med å bidra til å bygge internasjonal anerkjennelse for norsk film, særlig i land som ikke har store internasjonale filmfestivaler. I nært samarbeid med Norsk filminstitutt jobber vi for å nå målet om økt salg og internasjonal distribusjon av norske filmer,» sa statssekretær Marianne Hagen i Utenriksdepartementet i forbindelse med lanseringen av den siste pakken i 2019.
Blant filmene som er med i denne samlingen finner vi Kongens nei, Den 12. mann, Løvekvinnen og Tungeskjærerne – utmerkede filmer med bred kulturformidling.
Norsk film nyter internasjonal anerkjennelse, takket være omfattende deltagelse på ledende filmfestivaler. Ulike salgsagenter og NFIs utenlandsavdeling har gjort en god jobb på feltet. Men en rekke filmfestivaler er nå utsatt eller avlyst. Bare for april, mai og juni har jeg talt 12-15 anerkjente mønstringer som nå går over til digitale løsninger i stort monn, fordi store ansamlinger ikke kan tillates.
Norske filmer risikerer nå å bli akterutseilt. Utviklingen går fort og fremtidens festivaler vil neppe tilgodese årets norske produksjon eller planlagte premierer når festivalene (forhåpentligvis) kommer opp og står igjen i 2021. I mellomtiden trengs det en bred kulturell mobilisering for å holde interessen for vårt lille land vedlike. Vi bør utvikle vår up and coming-status, på linje med Island, Korea og Romania, for tilslutt å bli en like anerkjent filmnasjon som våre naboland Danmark og Sverige og de ledende, Frankrike, India, Italia, Tyskland og USA.
Mitt forslag er derfor å velge ut de mest sentrale av de fortsatt tilgjengelige filmene til en ny digital database, med valgfrie undertekster på de nevnte språkene, som kan presenteres for alle ambassader og registrerte/godkjente høyere undervisnings-institusjoner i utlandet hvor nordiske/europeiske språk og/eller -kulturkunnskap står på undervisningsplanen.
Da må man klarere rettigheter slik at også de med utenlandsk IP- adresse kan se filmene. Ifølge direktoratet for internasjonalisering og kvalitetsutvikling i høyere utdanning (DIKU), er det mange læresteder som kan komme i betraktning. DIKU har ansvar for utenlands-lektorats-ordningen i følgende land: Bulgaria, Frankrike, Italia, Kina, Litauen, Polen, Romania, Russland, Serbia, Tsjekkia, Ungarn og Østerrike.
Undervisning i norske emner som språk, litteratur, samfunn og kultur tilbys ved rundt 140 læresteder i 40 land verden over. Man antar at 5 – 6 000 studenter utenfor Norge studerer et norsk fag til enhver tid. De aller fleste som underviser i norske emner er lokalt ansatte lektorer, men mange er også rekruttert fra Norge.
(I parentes: denne forfatter skal foreta en reise til fem tyske universiteter, med norsk i fagkretsen, i november i år, med antologien To liv – Zwei Leben og presentere den sammen med Georg Maas’ og Axel Helgelands norsk-tyske samproduksjon med samme tittel fra 2012.)
NFI bør gjennom en ompostering av filmfondet kunne gi produsenter, regissører og manusforfattere kompensasjon for bruken av filmene, samtidig som det bør bevilges midler til ny produksjon av video-presentasjoner, som kan lastes ned som ekstramateriale.
For å holde oppmerksomheten fanget i mellomtiden vil et slikt storslått Norwegian Digital Film Archive fylle gapet og tilfredsstille interessen blant de mange tusen studenter og andre som konsumerer utenlandske kvalitetsfilm, på festivaler og gjennom strømmetjenester. Ved et slikt kulturtiltak, som baserer seg på kjærlighet til filmen og til vårt publikum ute i verden, vil det også sikkert være mulig å ta inn igjen de tre medarbeiderne i utenlands-seksjonen på NFI, som helt uforståelig og ubegrunnet ble oppsagt før jul i fjor. De vil nå kunne gjøre en adekvat, nødvendig og utmerket jobb i utvelgelsen og tilretteleggelsen av dette tilbudet, nå og for fremtiden.
Jan Erik Holst er forfatter og redaktør. Hans nyeste bok, «To liv – Zwei Leben», er en antologi som beskriver norsk-tysk gjensidig kulturell påvirkning på filmområdet.
