Voksende krav om private investeringer for å utløse offentlige midler, særlig i talentutviklingen, er en utfordring, mener produsent KriStine Ann Skaret. Om distribusjonsplattformene ikke vil være med på å bygge en bransje som kan debattere vår tids viktige temaer, har vi et demokratisk problem.
Foto fra «Aswang», dokumentaren KriStine Ann Skaret har coprodusert og som ble tildelt Fipresci-prisen under årets utgave av IDFA (regissør: Alyx Ayn Arumpac)
IDFA Forum – som denne uken gikk av stabelen i Amsterdam – har i flere tiår vært den viktigste arenaen i Europa for finansiering av dokumentarfilm. Det er hundrevis av prosjekter som søker, og i år var 60 prosjekter utvalgt til å delta. I løpet av tre intense dager pitches filmer i ulike stadier av utvikling og produksjon for representanter fra tv-stasjoner, nettplattformer og mulige finansiører fra hele verden. Å pitche innebærer å presenter sitt team, en idé under utvikling og vise en pilot – tradisjonelt i løpet av 7 minutter – for et hesteskoformet bord tettpakket med finansiører som kommer med sine umiddelbare tilbakemeldinger foran en sal fullsatt med andre bransjeaktører og mulige konkurrenter. En nervepirrende setting.
Den «europeiske modellen» for finansiering av dokumentarfilm har i stor grad bygget på resultatene fra disse pitche-forumene. Ved å samle inn visningsavtaler med tv-stasjoner – og dermed kunne dokumentere at den ferdige filmen vil bli tilgjengelig for et publikum – kan man søke videre finansiering og forhåpentlig fullfinansiere sin film før den er ferdig. To eller flere visningsavtaler med nordiske tv-stasjoner kvalifiserer for søknad hos Nordisk Film & TV fond. Flere tv-salg til europeiske kanaler kvalifiserer for søknad hos Kreativt Europa.
Gjennom denne modellen blir et ytringsmangfold og kunstnerisk kvalitet holdt i hevd og gjort tilgjengelig for et skattebetalende publikum – helt gratis. Men nå er denne finansieringsmodellen iferd med å rakne.
Tv-kanalene har stadig begrensede midler tilgjengelig og utsettes for et voksende press for å opprettholde sitt publikum i konkurranse med de større nettaktørene. Konsekvensen er at de blir mindre risikovillige og venter i det lengste – det vil si til filmen er nesten ferdig – før de velge sine prosjekter.
Under IDFA-forum for to år siden, tok en av moderatorene til orde for å reflektere et øyeblikk over denne nye sitasjonen. Han bad bransjen gi en annerkjennelse til de offentlige kringkasterne rundt bordet – de som har et tydelig formulert samfunnsansvar som handler om en demokratisk legitimering, om å sørge for et mangfold av stemmer og å gi innsikt i forhold av samfunnsmessig betydning. Applausen som fulgte var også en hilsen til de nye aktørene som befant seg i rommet – men som ikke opererer med den samme transparente agenda.
Såkalte «public service-kanaler» finnes over hele Europa, og har det til felles at de er finansiert over offentlige budsjetter, og har en offentlig agenda, formulert av en demokratisk valgt politisk ledelse i et kulturdepartement. Her hjemme gir NRK-plakaten et samlet utrykk for NRKs samfunnsoppdrag. I plakaten står det blant annet at NRK skal ha som formål å oppfylle demokratiske, sosiale og kulturelle behov i samfunnet og at NRK skal ivareta ytringsfrihet og ytringsvilkår for borgerne. Dersom man leser hele plakaten skulle man nesten tro at NRK viste uavhengig dokumentarfilm det meste av sendetiden sin. Men dette offentlig uttalte formålet gjør det i alle fall mulig for oss å diskutere hvor godt de oppfyller sine egne forutsettinger.
Norsk filminstitutts retningslinjer er også nedsatt av kulturdepartementet. De er også lett tilgjengelige og gir oss som bransje en mulighet til å diskuterer og kritisere deres agenda, deres forvaltning og prioritereringer, for eksempel i offentlige fora som Rushprint – og gir oss som borgere påvirkningsmulighet over disponering av våre skattemidler.
Det er naturlig at konsulentene som forvalter disse midlene ønsker at de filmprosjekter som støttes skal tilgjengeliggjøres for publikum. Forvaltningen har også et nedfelt ansvar for bidra til en profesjonell filmbransje med sunn økonomi.
Den nåværende ledelsen av KUD setter tydelige forventninger til privat finansiering av kulturfeltet. Kombinert med frafallet fra europeiske kringkastere, kan det derfor synes naturlig at vi vender oss mot det amerikanske markedet. NFI har tatt konsekvensene av dette, og initierer nye muligheter blant annet gjennom sitt arrangement Doc Norway.
Det er selvfølgelig supert at norske filmer får tilgang på de intensjonale plattformene, både for å nå ut med sine historier og hente hjem inntekter. Men hvis bransjen skal basere seg på å levere innhold til de store, internasjonale aktørene, får vi ikke bare en utfordring med å ivareta våre lokale språk og kultur – men også en demokratisk utfordring.
Fordelene ved offentlige kulturmidler er at de er nettopp det – de er offentlig tilgjengelige, transparente, deles ut etter armlengdes avstand-prinsipper – det vil si at de tildeles etter kunstneriske vurderinger uten politiske føringer. Da er det et paradoks at det legges større og større kvav om private investeringer for å utløse de offentlige midlene, særlig i talentutviklingen.
Når vi snakker om makt, muligheter og mangfold er det selvfølgelig viktig å snakke om kjønn og etnisitet – men vi må også snakke om økonomi. På IDFAs forum i år var alle disse elementene og utfordringene i det nye landskapet satt på agendaen.
Pitchene foregår ikke lenger som «central pitches» – det vil si i et stor rom med 30 finansiører rundt bordet og 300 tilhørere i rommet. De blir isteden arrangert «round table pitches» som er delt opp i flere mindre saler, rundt et mindre bord, der finansiørene på forhånd har meldt sin interesse for prosjektet som presenteres, og det settes av mere tid til både presentasjon og samtale etterpå, totalt 30 minutter per prosjekt.
Forskjellen blir at finansiørene må være bedre forberedt. De kan ikke lenger bare sette seg ned og få en oversikt over alle de beste prosjektene, men blir nødt til velge på forhånd hvilke prosjekter de er interessert i – noe som jo blir mer forpliktende. Det fokuseres på samarbeid mellom produsentene og på å styrke de svakeste leddene, det vil si filmskapere fra land uten offentlige kulturstøtte og med vesentlige utfordringer med hensyn til ytringsfriheten.
Som norske produsenter er vi så heldige at vi har tilgang på midler fra både Fritt Ord og Sørfond til internasjonale samarbeid. I tillegg til mulig co-produksjonsstøtte fra både NFI og de regionale senterne, under forutsetning av norsk kreativ medvirkning. Men som før er vår store utfordring at de norske distribusjonsplattformene ikke viser særlig interesse for å bidra til denne bransjebyggingen for norske produsenter. Og uten tidlig avtale med visingsplattform i Norge kan det være vanskelig å motivere og bygge videre med andre aktører både ute og hjemme.
Å dele kan også bety at de som har mye gir noe til de som har mindre. På den internasjonale arenaen kan det bety at noen europeiske og amerikanske regissører må vike og gi rom til stemmer fra andre deler av verden. Her hjemme er det også på tide at vi inkluderer økonomiske forutsetninger i mangfoldsdebatten.
Som Arne Bro så fint innledet med under sin IDFA master-class: Et demokrati er bygget på ideen om våre stemmer. Vi har alle en stemme vi kan gi til det partiet vi synes representere oss best ved valg hvert 4. år. Men om et demokrati skal fungere, må det også være mulighet for folket å bruke sine stemmer, til å utrykke seg i offentligheten, til å påvirke den offentlige diskursen. Den muligheten må være lik for alle.
Kultur har, i likhet med omsorg og opplæring, noen kvaliteter ved seg som ikke kan telles eller måles i kroner og øre. Når vi omsider innser at vi ikke kan fortsette å pumpe opp olje, trenger vi noen nye verdier. Kulturfeltet er en foregangs-arena til å gi folket det de ikke visste at de trengte, og å forske i det ukjente. Det kan overraske og provosere frem nye spørsmål, som igjen kan føre til nye løsninger. De kommersielle aktørene, som allerede tjener penger på systemet slik det fungere i dag, er ikke nødvendigvis interessert i kritikk eller kontroversielle historier.
Her hjemme er vi så heldige som stadig har tilgang på både offentlig kulturstøtte og allmennkringkastere som har andre oppdrag enn kommersielle. Det er ingen tvil om at offentlige midler kan utløse private, og dermed sikre både penger og publikum til norsk innholdsproduksjon. Men dersom private midler er en forutsetting for å utløse offentlige, sementerer vi den sterkestes rett. For å sikre mangfold og demokrati bør offentlige kulturmidler også kunne være et alternativ til det kommersielle markedet, ikke bare en styrkning av det.
Vi må også fortelle de upopulære historiene. De historiene som ingen har økonomiske interesse av å bringe videre, kan være de som vekker de viktigste debattene og samtalene, både i små og store rom. Uten dette rommet risikerer vi å undergrave verdien av kunstens mulighet for å både bevare og fornye kultur og samfunn.
KriStine Ann Skaret er produsent i Stray Dog Productions, filmkonsulent hos Midtnorsk filmsenter og tidligere dokumentarkonsulent i NFI.
Voksende krav om private investeringer for å utløse offentlige midler, særlig i talentutviklingen, er en utfordring, mener produsent KriStine Ann Skaret. Om distribusjonsplattformene ikke vil være med på å bygge en bransje som kan debattere vår tids viktige temaer, har vi et demokratisk problem.
Foto fra «Aswang», dokumentaren KriStine Ann Skaret har coprodusert og som ble tildelt Fipresci-prisen under årets utgave av IDFA (regissør: Alyx Ayn Arumpac)
IDFA Forum – som denne uken gikk av stabelen i Amsterdam – har i flere tiår vært den viktigste arenaen i Europa for finansiering av dokumentarfilm. Det er hundrevis av prosjekter som søker, og i år var 60 prosjekter utvalgt til å delta. I løpet av tre intense dager pitches filmer i ulike stadier av utvikling og produksjon for representanter fra tv-stasjoner, nettplattformer og mulige finansiører fra hele verden. Å pitche innebærer å presenter sitt team, en idé under utvikling og vise en pilot – tradisjonelt i løpet av 7 minutter – for et hesteskoformet bord tettpakket med finansiører som kommer med sine umiddelbare tilbakemeldinger foran en sal fullsatt med andre bransjeaktører og mulige konkurrenter. En nervepirrende setting.
Den «europeiske modellen» for finansiering av dokumentarfilm har i stor grad bygget på resultatene fra disse pitche-forumene. Ved å samle inn visningsavtaler med tv-stasjoner – og dermed kunne dokumentere at den ferdige filmen vil bli tilgjengelig for et publikum – kan man søke videre finansiering og forhåpentlig fullfinansiere sin film før den er ferdig. To eller flere visningsavtaler med nordiske tv-stasjoner kvalifiserer for søknad hos Nordisk Film & TV fond. Flere tv-salg til europeiske kanaler kvalifiserer for søknad hos Kreativt Europa.
Gjennom denne modellen blir et ytringsmangfold og kunstnerisk kvalitet holdt i hevd og gjort tilgjengelig for et skattebetalende publikum – helt gratis. Men nå er denne finansieringsmodellen iferd med å rakne.
Tv-kanalene har stadig begrensede midler tilgjengelig og utsettes for et voksende press for å opprettholde sitt publikum i konkurranse med de større nettaktørene. Konsekvensen er at de blir mindre risikovillige og venter i det lengste – det vil si til filmen er nesten ferdig – før de velge sine prosjekter.
Under IDFA-forum for to år siden, tok en av moderatorene til orde for å reflektere et øyeblikk over denne nye sitasjonen. Han bad bransjen gi en annerkjennelse til de offentlige kringkasterne rundt bordet – de som har et tydelig formulert samfunnsansvar som handler om en demokratisk legitimering, om å sørge for et mangfold av stemmer og å gi innsikt i forhold av samfunnsmessig betydning. Applausen som fulgte var også en hilsen til de nye aktørene som befant seg i rommet – men som ikke opererer med den samme transparente agenda.
Såkalte «public service-kanaler» finnes over hele Europa, og har det til felles at de er finansiert over offentlige budsjetter, og har en offentlig agenda, formulert av en demokratisk valgt politisk ledelse i et kulturdepartement. Her hjemme gir NRK-plakaten et samlet utrykk for NRKs samfunnsoppdrag. I plakaten står det blant annet at NRK skal ha som formål å oppfylle demokratiske, sosiale og kulturelle behov i samfunnet og at NRK skal ivareta ytringsfrihet og ytringsvilkår for borgerne. Dersom man leser hele plakaten skulle man nesten tro at NRK viste uavhengig dokumentarfilm det meste av sendetiden sin. Men dette offentlig uttalte formålet gjør det i alle fall mulig for oss å diskutere hvor godt de oppfyller sine egne forutsettinger.
Norsk filminstitutts retningslinjer er også nedsatt av kulturdepartementet. De er også lett tilgjengelige og gir oss som bransje en mulighet til å diskuterer og kritisere deres agenda, deres forvaltning og prioritereringer, for eksempel i offentlige fora som Rushprint – og gir oss som borgere påvirkningsmulighet over disponering av våre skattemidler.
Det er naturlig at konsulentene som forvalter disse midlene ønsker at de filmprosjekter som støttes skal tilgjengeliggjøres for publikum. Forvaltningen har også et nedfelt ansvar for bidra til en profesjonell filmbransje med sunn økonomi.
Den nåværende ledelsen av KUD setter tydelige forventninger til privat finansiering av kulturfeltet. Kombinert med frafallet fra europeiske kringkastere, kan det derfor synes naturlig at vi vender oss mot det amerikanske markedet. NFI har tatt konsekvensene av dette, og initierer nye muligheter blant annet gjennom sitt arrangement Doc Norway.
Det er selvfølgelig supert at norske filmer får tilgang på de intensjonale plattformene, både for å nå ut med sine historier og hente hjem inntekter. Men hvis bransjen skal basere seg på å levere innhold til de store, internasjonale aktørene, får vi ikke bare en utfordring med å ivareta våre lokale språk og kultur – men også en demokratisk utfordring.
Fordelene ved offentlige kulturmidler er at de er nettopp det – de er offentlig tilgjengelige, transparente, deles ut etter armlengdes avstand-prinsipper – det vil si at de tildeles etter kunstneriske vurderinger uten politiske føringer. Da er det et paradoks at det legges større og større kvav om private investeringer for å utløse de offentlige midlene, særlig i talentutviklingen.
Når vi snakker om makt, muligheter og mangfold er det selvfølgelig viktig å snakke om kjønn og etnisitet – men vi må også snakke om økonomi. På IDFAs forum i år var alle disse elementene og utfordringene i det nye landskapet satt på agendaen.
Pitchene foregår ikke lenger som «central pitches» – det vil si i et stor rom med 30 finansiører rundt bordet og 300 tilhørere i rommet. De blir isteden arrangert «round table pitches» som er delt opp i flere mindre saler, rundt et mindre bord, der finansiørene på forhånd har meldt sin interesse for prosjektet som presenteres, og det settes av mere tid til både presentasjon og samtale etterpå, totalt 30 minutter per prosjekt.
Forskjellen blir at finansiørene må være bedre forberedt. De kan ikke lenger bare sette seg ned og få en oversikt over alle de beste prosjektene, men blir nødt til velge på forhånd hvilke prosjekter de er interessert i – noe som jo blir mer forpliktende. Det fokuseres på samarbeid mellom produsentene og på å styrke de svakeste leddene, det vil si filmskapere fra land uten offentlige kulturstøtte og med vesentlige utfordringer med hensyn til ytringsfriheten.
Som norske produsenter er vi så heldige at vi har tilgang på midler fra både Fritt Ord og Sørfond til internasjonale samarbeid. I tillegg til mulig co-produksjonsstøtte fra både NFI og de regionale senterne, under forutsetning av norsk kreativ medvirkning. Men som før er vår store utfordring at de norske distribusjonsplattformene ikke viser særlig interesse for å bidra til denne bransjebyggingen for norske produsenter. Og uten tidlig avtale med visingsplattform i Norge kan det være vanskelig å motivere og bygge videre med andre aktører både ute og hjemme.
Å dele kan også bety at de som har mye gir noe til de som har mindre. På den internasjonale arenaen kan det bety at noen europeiske og amerikanske regissører må vike og gi rom til stemmer fra andre deler av verden. Her hjemme er det også på tide at vi inkluderer økonomiske forutsetninger i mangfoldsdebatten.
Som Arne Bro så fint innledet med under sin IDFA master-class: Et demokrati er bygget på ideen om våre stemmer. Vi har alle en stemme vi kan gi til det partiet vi synes representere oss best ved valg hvert 4. år. Men om et demokrati skal fungere, må det også være mulighet for folket å bruke sine stemmer, til å utrykke seg i offentligheten, til å påvirke den offentlige diskursen. Den muligheten må være lik for alle.
Kultur har, i likhet med omsorg og opplæring, noen kvaliteter ved seg som ikke kan telles eller måles i kroner og øre. Når vi omsider innser at vi ikke kan fortsette å pumpe opp olje, trenger vi noen nye verdier. Kulturfeltet er en foregangs-arena til å gi folket det de ikke visste at de trengte, og å forske i det ukjente. Det kan overraske og provosere frem nye spørsmål, som igjen kan føre til nye løsninger. De kommersielle aktørene, som allerede tjener penger på systemet slik det fungere i dag, er ikke nødvendigvis interessert i kritikk eller kontroversielle historier.
Her hjemme er vi så heldige som stadig har tilgang på både offentlig kulturstøtte og allmennkringkastere som har andre oppdrag enn kommersielle. Det er ingen tvil om at offentlige midler kan utløse private, og dermed sikre både penger og publikum til norsk innholdsproduksjon. Men dersom private midler er en forutsetting for å utløse offentlige, sementerer vi den sterkestes rett. For å sikre mangfold og demokrati bør offentlige kulturmidler også kunne være et alternativ til det kommersielle markedet, ikke bare en styrkning av det.
Vi må også fortelle de upopulære historiene. De historiene som ingen har økonomiske interesse av å bringe videre, kan være de som vekker de viktigste debattene og samtalene, både i små og store rom. Uten dette rommet risikerer vi å undergrave verdien av kunstens mulighet for å både bevare og fornye kultur og samfunn.
KriStine Ann Skaret er produsent i Stray Dog Productions, filmkonsulent hos Midtnorsk filmsenter og tidligere dokumentarkonsulent i NFI.
