“Go try to be funny nowadays with this woke culture.” Todd Phillips, Vanity Fair

Hva har skjedd med latteren? Hva er vitsen?

I et gammelt Pyton-tegneserieblad var det så vidt jeg kan huske ei stripe om en ånd i ei flaske som blir gnidd halvveis opp til livet ut av flaska, hvorpå han frekt og freidig lover ekstra ønsker til den som vil fortsette å gni fram og tilbake eller ta tuten i munnen.

En slags alternativ “flasketuten peker på”.

Dette er en type underbuksemørk humor jeg vokste opp med og lo godt av, selv om jeg sikkert “forstod” halvparten.

Sliter denne typen humor i den nåværende tidsånden? Og finnes det egentlig lenger en tidsånd? Hva kjennetegner i så fall den? Og hvordan kan et kulturuttrykk som film mane fram tidsånden, og eventuelt ta den i munnen?

Uvelferd

Manusforfatter (med Scott Silver, 8 Mile) og regissør Todd Phillips’ og skuespiller Joaquin Phoenix’ rystende karakterstudie Joker synes å være det nærmeste vi kommer en virkelig epokegjørende zeitgeist-film på enden av dette tiåret. Etter ett gjennomsyn på tom mage og tomt hode framstod filmen for denne tilskuer som et forstyrret og forstyrrende storverk. (Og ta helst turen til Cinematekets suverene 70mm-filmvisninger om du har anledning.) Det er ikke lett å peke på hva verken filmskaper eller hovedkarakter vil, og bare det i seg selv er prisverdig i et nyere, oftest nyansefattig, Hollywood.

Men jeg ser jo at flere av de amerikanske kritikerne jeg gjerne leser med glede nærmest slakter filmen. Og det sier vel kanskje mye om tingenes tilstand når selv de mer kunstnerisk ambisiøse Hollywood-filmene også er fanfiksjonskommentarer til superheltunivers. Men her synes det rett og slett som om noe faktisk står dirrende på spill, og jeg ble sittende igjen med både blandete følelser og blandet fornuft.

A Clockwork Orange møter Taxi Driver, The King of Comedy og Gjøkeredet?

Who cares?

Joker sier noe om nå.

Men hva?

“What’s so funny?” blir Arthur Fleck (Phoenix) spurt på et tidspunkt, hvorpå han svarer:

“You wouldn’t get it.”

Derfor synes de skråsikre, steile motsetningene i den hittil skarpe debatten omkring filmen – med tomler enten opp eller ned, for filmskaper Phillips som en såkalt helt eller en såkalt antihelt – som svært lite rimelig eller hensiktsmessig.

Phoenix – med klare koblinger til den mentalt makro- og mikroforstyrrete rolletolkningen Freddie Quell fra The Master (Paul Thomas Anderson, 2012), dels basert på etterkrigstraumene skildret i mesterlige Let There Be Light (John Huston, 1946) – forsøker finne karakteren bak karikaturen og mennesket bak masken i denne super(anti)heltfilmen, en mentalt forstyrret komediestudie som kritiserer den moderne skjermkulturen og maler en psyk kultur, som ufrivillig først slynger ut og deretter setter latteren i vrangstrupen.

GG Allin og Frat House

Klovnen Arthur blir frastjålet reklameplakaten sin og deretter banket opp av barn i en bakgate, til klovnebrystrosen gråter ned på asfalten. Frank Sinatra synger “That’s Life” og “Send in the clowns”.

Sånn er livet.

Send inn klovnene.

Det er – klassisk sosio- og psykologisk – vold som både årsak og virkning, og derimellom søken etter anerkjennelse og nærhet møtt av latterliggjøring og avvisning.

Samfunnets ydmykelser hardner ham. Vi tror kanskje at vi er enige om at anstendighet og godhet mot hverandre er verdier mennesker deler og er enige om.

Men hvilke spørsmål er egentlig samfunn svar på?

Og hva får vi nå egentlig lov til å le av?

“Go try to be funny nowadays with this woke culture”, klaget nylig Phillips i Vanity Fair. Han argumenterte videre:

“There were articles written about why comedies don’t work anymore—I’ll tell you why, because all the fucking funny guys are like, ‘Fuck this shit, because I don’t want to offend you.’ It’s hard to argue with 30 million people on Twitter. You just can’t do it, right? So you just go, ‘I’m out.’ I’m out, and you know what? With all my comedies—I think that what comedies in general all have in common—is they’re irreverent. So I go, ‘How do I do something irreverent, but fuck comedy? Oh I know, let’s take the comic book movie universe and turn it on its head with this.’ And so that’s really where that came from.”

Ja, “woke”-kulturen er kanskje alltid våken, og frarøver seg slik både søvn og drømmer, men Phillips kler like dårlig som sin hovedkarakter å spille det ettertraktede, ofte uangripelige og ytringsfrihetsklebrige offerkortet. Og i sine egne tidligere crapkomedier har han da fint kunne spilt Mr. Creepy i Hangover og Hangover 2, Barry i Due Date, Gang Bang Guy i Old School og Foot Lover i Road Trip.

Men noe har definitivt skjedd med kulturens håndtering av komiske krenkelser og humoristisk respektløshet siden han regisserte de svært interessante dokumentarfilmene Hated: GG Allin & the Murder Junkies (1993) og Frat House på 1990-tallet.

De er sjeldent omtalt i kritikkene av Joker, men begge synes å åpne opp filmen til flere forståelsesrammer.

For hvor langt opp i og ut av rompa kan man stikke og presse ut ytringsfriheten? Finansiert blant annet gjennom salg av seriemorder John Wayne Gacys malerier skildrer den motkulturelle dokumentaren om analanarkistiske GG Allin, en grenseløs punkrockperformer som serverer scenevoldsbananas og banan i anus, kroppsbæsjegniing, tissing i munnhulen og oppkast. Allin var en respektløs antiautoritær – som en bandkompis sier, mildt sagt mot foreldre, lærere, politi og resten av samfunnet – med en vanskelig oppvekst som skapte et sterkt hat mot alt og alle. Jokers Arthur er en nær slektning av Allin, og seriemorder Gacys ord om Allin (en epigraf i dokumentaren) rammer også Phillips’ visjon om Arthur:

«GG Allin is an entertainer with a message to a sick society. He makes us look at it for what we really are. The human is just another animal who is able to speak out freely, to express himself clearly. Make no mistake about it, behind what he does is a brain».

Arthur har en melding (om enn uklar eller ikke) til et sykt samfunn (godt definert eller ikke), og tvinger oss til å se det (hva nå enn det er). Allins trommis’ ord i dokumentaren peke også kanskje mot Jokers ambisjon: “a serious social comment on the problems of violence in the human race. You see, there is far too much violence, not enough sweetness, and that’s basically, if you ask me, what his whole act centers on.” Forsvarere av Joker synes så langt å se den nettopp som en seriøs sosial kommentar om menneskets voldsproblem. Og Gothams godhet er ikke enkel å få øye på.

Incel og inrel

Men hva slags mann er Arthur? I hvert fall like mye incel (i et dagdrømmende “forhold” med ei nabokvinne) som inrel (involuntary in a relationship), med sin syke mor. Men det er kanskje fraværende tilhørighet og manglende mannlige prestasjonsfellesskaps anerkjennelse som gnager ham til beinet.

Den mainstreamkulturelle dokumentaren Frat House – om opptaksperioden i universitetsbrorskap – omhandler “the lengths men go to in order to belong”, om ung og tidvis giftig maskulinitet, tilhørighet, søken etter fellesskap og brorskap, og inkludering gjennom ekskludering, psykisk og fysisk vold. Phillips’ deltakende observasjon som filmskaper tvinger ham for eksempel på et tidspunkt til å skrike “I’m a penis craving cock sucking faggot, Sir!”, midt i stadige stormer av skjellsord, tvangshandlinger og hatsk hazing av de ferske studentene.

Hvis disse tradisjonene sier noe om hvor langt menn kan være villige til å gå for å høre til, hva kan man da frykte fra dem som ikke klarer opptaksprøvene?

Grusomme svar på dette spørsmålet kommer med jevne mellomrom i amerikanske masseskytinger.

Og møtes med maskeforbud andre steder.

Kanskje vi må brette opp ermene, revurdere og eventuelt reintegrere i spillet dette kortet (et “villkort” introdusert under Borgerkrigen i USA) som oftest legges utenfor stokken, og heller møte samfunnets utstøttes ensomhet med anstendighet?

Kanskje neste år.

Parterapi

“Don’t you have to be funny to be a comedian?” spør moren Arthur på et tidspunkt. Parterapis Kevin Vågenes er blant de morsomme komikerne. Men markant mindre vågal enn Phillips fjernet han for eksempel nylig en Greta-parodi etter noe nettkritikk.

Det sagt, så tør i hvert fall Vågenes utvilsomt fortsatt å være morsom i den såkalte “woke”-kulturen. Hvordan gjør han dette? Blant annet ved å peke på og gjøre narr av det fellesmenneskelige i snurrig oppførsel i nære relasjoner, og ikke ved å peke på og gjøre narr av forskjeller som kjønn, etnisitet, klasse, alder, legning, kroppsform osv., kjennetegn som har preget enkelte humortradisjoner som i den senere tid er blitt spilt mer ut på mainstreamens bredder, og kanskje heller funnet ny grobunn i sosiale medier, nettnisjer og kommentarfelt.

Den nye sesongen av hans brennende presise forstørrelsesglasshumorserie viser igjen dette. De små og store relasjonelle detaljene og gestene og de skamløse gjentakelsene av dem er fortsatt effektive og morsomme!

Vi kan alle kjenne oss igjen.

Og hvi hlo allerede før tekstplakaten.

“Dere er tilbake?” spør parterapeuten før første bilde i første episode, “Forholdet”:

“Ja, vi er her kun fordi barna reagerer veldig dårlig på separasjonen, og vi må finne en bedre måte å samarbeide på”, sier Britt Helen.

“Ja. Eg henter jo ungane kver einaste dag på skulen, og i mammavekena så levere eg de heime hos Britt Helen, og da pleier eg å støvsuga litt, vatna potteplantena, laga middag te ho…”, sier Kjell-Simen.

Britt Helen bryter inn: “Og dette skjer hver dag, annenhver uke, og vi kan ikke ha det sånn.”

“Det er eg heilt enig med. Laga middag til deg kver einaste dag annankvar veke, ka er det? Må heller koma til deg annenkver dag kver veka.”

“Du skal ikke lage middag til meg i det hele tatt.”

“Ikkje i det heile tatt. Det treng eg ikkje. Det klarer du heilt sjøl. Eg må rett inn, levera fra meg ungane og gå raskt… øver alle flatena med ein støvklut…“

Kjell-Simens blikk leter forgjeves etter Britt Helens anerkjennelse.

“…Nei, treng ikkje det.”

Tekstplakat: “Parterapi”.

Jeg har også sett episode 2, ”Kranglingen”, og episode 3, ”Forelskelsen”.

Det er bare å glede seg.

Til mer av pateten Kjell-Simen og de kronisk fornærmete og forurettede Maiken, Ulrik, Sara Eline, Kenneth, Gaute, Chrissy, Siv Anita, Berit og Bjarne.

Særlig bloggerinspirerte Chrissy, med tunga som plaprende selvmotsigende automatvåpen, blir nok en ny hit.

Den varme Knut Arild Hareide-parodien Kjell-Simen er allerede en klassiker, et stykke unna brautende maskuliniteter som Fleksnes (Wesenlund), Narvestad (Stoltenberg) eller Oslo-losen (Eia), og mer i slektskap med sympatiske snøflak som Thomas-André (Eia), Asbjørn (Eckbo) og Alexander (Kongsvik).

Vågenes’ typer vil stå seg godt blant disse.

Revy og realisme

Kona får ekte latterkrampe med noen års mellomrom. Hun krøller seg sammen på sofa eller gulv mens tårene triller og magen kramper seg. Sist var på grunn av Parterapi, da Kjell-Simen ville ha et glassbord i stuehjørnet til å kunne steke vafler på.

Serien spiller på det gjenkjennelige i det absurde.

Og i “Hvem er du?”-testene blir jeg Sara Eline.

Fy faan, NRK!

Dere forstår meg ikke. Jeg som trodde jeg var Kjell-Simen (men det er heilt greit å være Sara Eline altså, heilt greit) eller Ulrik (men da får jeg vel bare rett og slett slutte å se på Parterapi da!).

Vågenes leter etter sannheter i skarpe stereotyper. Med skjøre partnerskap mellom karikaturkarakterer og virkelighetsnære karakterer i samme bilderamme lever revy og realisme side ved side i statiske totaltoskudd. Her ligger det geniale ved Parterapi. Partnerne spiller realistisk, dokumentarisk, ikke-komisk (“Ja, vi er her kun fordi barna reagerer veldig dårlig på separasjonen, og vi må finne en bedre måte å samarbeide på”) omkring karikaturkarakterene. Samtidig aksjon og reaksjon. Samtidig absurd og virkelig. Kontrasten mellom karakterene strammer punchlinene såpass at de smekker sviende (“Eg må rett inn, levera fra meg ungane og gå raskt… øver alle flatena med ein støvklut… Nei, treng ikkje det.”).

Karakterene er åpenbart i ulike verdener på alle vis, inkludert spillmessig.

Og kommunikasjonssvikten skaper komikken.

“Hja. Hja. Hja.”

“Oh. My. Goood.”

“Herreguuud.”

Det er mye å le av og også mye å lære av Parterapi.

Særlig for deg som ikke ler eller kjenner deg igjen i noen av skikkelsene og tror at du ikke har noe å (av)lære av dem.

Les Jon Inge Faldalens tidligere innlegg