Pål Gengenbach er gått bort

Pål Gengenbach er gått bort

Pål Gengenbach klippet over 30 langfilmer og 50 kortfilmer, og var fagmannen som ofte visste hvor skoen trykket. Det er et stort savn at han er gått bort.

Foto av Pål Gengenbach under premieren på «Factotum» i Cannes i 2005 (privat bilde)

Denne trivelige og dyktige fagmannen og poeten blant filmfolkene, døde sist mandag, ironisk nok på sin fødselsdag, 76 år gammel. Pål Gengenbach har vært i bransjen i uminnelige tider, kjente alle og var alltid tilstede, med sin saks og sitt lim. Som filmklipper var han blant Norges ledende, med sitt vinnende vesen og muntre blikk. Han likte å bruke uttrykket montasje, slik klippen betegnes som, på en rekke språk. For det er jo det det handler om, sammensetting, montering av de ulike scener og sekvenser i adekvat, korrekt og helhetlig rekkefølge, slik manuskriptet fastlegger, regissøren ønsker eller som klipperen selv synes fungerer best.

Gengenbach har klippet og montert over 30 norske langfilmer og ca. 50 kortfilmer, ved siden av lengre dokumentarfilmer og mange reklamefilmer. Han klippet alle Eva Isaksens filmer (hun har beskrevet ham som en ”ekstremt musikalsk klipper”), men også Bent Hamer, Hans Petter Moland, Pål Sletaune og Jens Lien er regissører han jobbet med og foredlet utrykket til. Han monterte Gullpalmevinneren Sniffer for Bobbie Peers i 2006 og inspirerte sønnen Simen til å slutte seg til klippernes rekker. Minneverdig er det også i disse dager, da dokumentarfilm-makeren Jan Knutzen skal presenteres på filmmuseet under bokmessen i Frankfurt, at Gengenbach og Knutzen er av den samme skole, den klassiske kreative dokumentarfilmen, med røtter i engelsk tradisjon og i det norske firmaet av samme navn som var ledende på 1960 og -70 tallet. Gengenbach klippet og monterte Knutzens film Fragmenter av Norge i 2000. Han arbeidet også som lydmann og second-unit regissør og stod selv for regien på noen kortfilmer, blant annet Oslo havn i 1975.

Pål Gengenbach var en ivrig deltager i det norske filmmiljøet og i debatten, med gode meninger om filmpolitiske løsninger og administrative tiltak. Han var alltid tilstede på kortfilmfestivalene og var fagmannen som visste hvor skoen trykket. Jeg hadde gleden av å innstille ham til Amanda-komiteens Gullklapper (faglig hederspris) i 2000. Han smilte høflig, men jeg så skuffelsen i de livlige øynene hans. Det burde ha vært en Æres-Amanda.

Jan Erik Holst

Pål Gengenbach er gått bort

Pål Gengenbach er gått bort

Pål Gengenbach klippet over 30 langfilmer og 50 kortfilmer, og var fagmannen som ofte visste hvor skoen trykket. Det er et stort savn at han er gått bort.

Foto av Pål Gengenbach under premieren på «Factotum» i Cannes i 2005 (privat bilde)

Denne trivelige og dyktige fagmannen og poeten blant filmfolkene, døde sist mandag, ironisk nok på sin fødselsdag, 76 år gammel. Pål Gengenbach har vært i bransjen i uminnelige tider, kjente alle og var alltid tilstede, med sin saks og sitt lim. Som filmklipper var han blant Norges ledende, med sitt vinnende vesen og muntre blikk. Han likte å bruke uttrykket montasje, slik klippen betegnes som, på en rekke språk. For det er jo det det handler om, sammensetting, montering av de ulike scener og sekvenser i adekvat, korrekt og helhetlig rekkefølge, slik manuskriptet fastlegger, regissøren ønsker eller som klipperen selv synes fungerer best.

Gengenbach har klippet og montert over 30 norske langfilmer og ca. 50 kortfilmer, ved siden av lengre dokumentarfilmer og mange reklamefilmer. Han klippet alle Eva Isaksens filmer (hun har beskrevet ham som en ”ekstremt musikalsk klipper”), men også Bent Hamer, Hans Petter Moland, Pål Sletaune og Jens Lien er regissører han jobbet med og foredlet utrykket til. Han monterte Gullpalmevinneren Sniffer for Bobbie Peers i 2006 og inspirerte sønnen Simen til å slutte seg til klippernes rekker. Minneverdig er det også i disse dager, da dokumentarfilm-makeren Jan Knutzen skal presenteres på filmmuseet under bokmessen i Frankfurt, at Gengenbach og Knutzen er av den samme skole, den klassiske kreative dokumentarfilmen, med røtter i engelsk tradisjon og i det norske firmaet av samme navn som var ledende på 1960 og -70 tallet. Gengenbach klippet og monterte Knutzens film Fragmenter av Norge i 2000. Han arbeidet også som lydmann og second-unit regissør og stod selv for regien på noen kortfilmer, blant annet Oslo havn i 1975.

Pål Gengenbach var en ivrig deltager i det norske filmmiljøet og i debatten, med gode meninger om filmpolitiske løsninger og administrative tiltak. Han var alltid tilstede på kortfilmfestivalene og var fagmannen som visste hvor skoen trykket. Jeg hadde gleden av å innstille ham til Amanda-komiteens Gullklapper (faglig hederspris) i 2000. Han smilte høflig, men jeg så skuffelsen i de livlige øynene hans. Det burde ha vært en Æres-Amanda.

Jan Erik Holst

MENY