Men først: Etter nye sju års venting er det nå endelig mulig å se (for eksempel på dvd) helt suverene 63 Up, seneste episode i Michael Apteds diakrone dokumentarserie, som er laget med sjuårsintervaller siden første film i 1964, Seven Up! (da i regi av Paul Almond).

Et enkelt premiss for den enormt ambisiøse langskildringen av levde liv er at personligheten ved sjuårsalderen er formet og vil kunne gjenfinnes resten av livet.

Og møtene med Bruce, Jackie, Simon, Andrew, John, Suzy, Charles, Nicholas, Neil, Lindsay, Paul, Michelle og Tony hugger skarpe tverrsnitt i små og store grener i det britiske slektstreets vekst fra The Beatles til Brexit. Og barna forblir – med fasit nærmere i hånd – på mange vis de samme mennesketypene som 63 åringer som da de var 7 år, med gradvis færre nye særegne utviklingstrekk ved de først eksplosivt forsterkende og deretter langsomt stivnende aldrene 14, 21, 28, 35, 42, 49 og 56.

Den lille kjøttpucken Tony, for eksempel, som ville bli jockey, springer stadig i skogen med lett svevende sjuårssteg.

Og den første av dem har nå trådt ut av alder, men partner og barn igjen ved spisebordet til 63-intervjuet.

Den sobre Up-dokumentarserien er samtidig trygg og uhyrlig skremmende.

Ja, vi skal alle dø.

Men vi skal også leve.

Alle er barn

Et synkront tverrsnitt av ulike norske årringer sages med fintfølende knivsegger i tregenerasjonsportrettet Barn. Og Dag Johan Haugeruds korte tittel er ganske så snedig (og mye mer poengtert enn novellesamlingspoetiske Som du ser meg).

For om det er én eksistensiell lærdom å hente fra disse 150 minuttene av sjeldent moden norsk film – om et skolegårdsdødsfall som dramatisk motor for en stillegående sentrifugal skildring av kommunikasjonssvikt på høstbratt sykkelasfalt mellom lærerværelser og stuer – er paradoksalt nok et ganske så gruvekkende spørsmål:

Er ingen voksne?

Og svaret synes å være:

Nei. Alle er barn.

Og – som for å gjøre vondt verre – viser filmen at selv om både de eldre og de eldste barna (de såkalt «voksne» og «gamle») bør – og noen forsøker virkelig – ta ansvar og vise anstendighet, så makter de det i bunn og grunn ikke.

Manusforfatter Haugerud syr dialoger med spisse ord som stikkes presist gjennom materien og strammes i trådene mellom menneskene, som ulikt de fleste andre filmer faktisk snakker sammen, ikke i «dialoger», men slik mennesker snakker sammen: Ei søster og en bror. Ei datter og ei mor. Som ser og er stille, sårer og beklager, og fortsetter samtalen selv etter at den er blåknytt (og de fleste andre film- eller fjernsynskarakteren har forlatt scenen i harme). Med nyansert, alvorlig kompleksitet og satireløs komikk vil karakterene sove og være tynne, og historisk politisk poesi veves eksplisitt inn i utsatt opphengte gardiner.

Beste skuesamspill

I et ofte ekstremt tosidig og polarisert, digitalt og binært politisk meningslandskap – som ved valget her til lands denne uka tvinger ut ei ny vifte av nyanser – nekter Haugerud å innfinne seg (og oss) med de to uanstendig skråsikre alternativene enten å peke tommelen 1) rett opp, eller 2) rett ned, men velger instendig heller å haiketomle oss mer usikkert sidelengs i gråsonene gjennom lettende morgentåke.

Tonalt maler regissør Haugeruds regnbuefargenyanser et sted mellom familievarmen til Koreeda, stedspresisjonen til Trier og de kjølige gufsene hos Östlund. Og skuespillerensemblet er så kjærlig instruert at både Henriette Steenstrup og Anne Marit Jacobsen – det briljant ekte samspillet dem imellom bør skape en ny filmpriskategori med dem som første mottakere: Beste skuesamspill – og Jan Gunnar Røise gjør sine kanskje hittil sterkeste filmroller.

Det er en fryd å ikke legge merke til at de arbeider.

Så, det er bare å komme seg på kino.

Den fremste norske filmen på flere år må ses på det store lerretet.

Så, kom igjen, ta en såkalt voksen avgjørelse om å gå ut av huset.

Turen er verdt mye mer enn barnevakten.

Ved datterens dør

Men det er også (u)anstendige skildringer på de mindre hjemmeskjermene. David Simon-serier (The Wire, Treme) har gjerne sterke tredjesesonger, og The Deuce fortsetter å imponere i sitt skyggesideportrett av Manhattans natteliv på 1970- og 1980-tallet. Første episode av sesong tre, «The Camera Loves You», begynner i desember 1984 og låta «I Melt With You» av Modern English. Og allerede i den nye åpningsvignetten, med Blondies «Dreaming», peker sesongdriften mot midtåttitallets vhs-kassetter og en grufullt voksende aidsepidemi.

Den feministiske pornoregissøren Eileen «Candy» Merrell (lysende spilt av Maggie Gyllenhaal) skvises mellom egne kunstneriske ambisjoner og kundenes lave krav, og må finne nye veier da produsenten sier at «the feminist porn shit is a niche product that I can no longer invest in, ok?».

Og på gatene roper folk og plakater at «porn is violence, violence is porn».

I andre episode, «Morta di fame», skildres fremveksten av hjemmevideoer med oppfinnsom amatørporno, som i følge levemann Frankie Martino (James Francos ene rolle) vil «get your dick so hard a cat can’t skratch it». Og det sterke dobbeltspillet når nye nivåer da brødrene Vincent Martino (Francos andre rolle) og Frankie på et tidspunkt kysser hverandre (seg selv) gjennom splitscreenen. Sex som incestuøs narsissisme.

I tredje episode, «Normal is a lie», gjør Lori Madison (Emily Meade) pornofilmsuksess i LA, med agentinnspill à la: «You sure about the roast beef? You have an anal tomorrow, early call.» Hvorpå hun svarer: «Animals are a girls best friend. I’ve got a system, Kiki!» Seriens utfordring av hva som kan anses som anstendig og normalt tydeliggjøres eksplisitt av «Candy», som sier rett ut: «Normal is a lie».

Om enn ingen sannhet, så banker det «normale» også på, fra myndigheter og familie. Serien henger opp stadig tydeligere baktepper for fortellingene, med skrinne familielandskap hakket til skarpe skrenter og store juv, både der slekter følger og der slekter ikke følger slekters gang.

Det er så hjerteskjærende og rørende som serier blir da en tørrlagt far står utenfor og snakker til og gjennom leilighetsdøren til sin «fortapte», nå «voksne» datter.

For alle inngangsdører er også utgangsdører.

Og vi forblir alle barn.

Les Jon Inge Faldalens tidligere innlegg