Det er voldsomt mye oppløftende i norsk tv-dramabransje akkurat nå. Det ene spennende prosjektet etter det andre – gullalder, endelig. Men utfordringene er ikke blitt noe mindre, dessverre. Alle medaljer har jo en bakside. Vi er på vei inn i en ny og krevende tid for bransjen, konstaterer Arne Berggren.
De siste tre årene har det vært relativt greit å få et ben innenfor tv-bransjen. Det har vært en lettere desperat jakt på idéer og talent etter at tv-drama nærmest over natten ble et must have for kanaler og strømmetjenester. En hel haug av pitcher gikk til utvikling, man var ikke redd for å ta store sjanser, beskjeden ovenfra var å få norske tv-serier, nesten for enhver pris. Det bredte seg et lettere manisk pitchorama i bransjen, og frem fra skuffer og harddisker dukket etter hvert selvdøde tv-konsepter som plutselig fikk nye titler, moodboards og nytt liv i møterommene. Det var lett for hvemsomhelst å få et møte med produsenter og kanalsjefer, og beslutningtakerne har i en periode vært herlig risikovillige. Og mye fint har det blitt, og lang tid tok det ikke før vi nordmenn hadde vent oss til internasjonal suksess – bransjedrømmen om en norsk Emmy virker plutselig så merkelig lenge siden. Nå jobber norske film- og tv-folk på internasjonale gigantproduksjoner, og det er liksom bare sånn det skal være.
Vi er nok på vei inn i en ny fase. En proffere en, og ganske sikkert mye mer krevende for mange. Men selv om det fortsatt er lettere å invitere seg selv på kaffe i Norge enn i resten av verden, står nok ikke dørene fullt så vidåpne for nye talenter lenger. Du må kjenne noen som kjenner noen. Helst.
Det er helt naturlig det som skjer – det går mot 20/80-regelen – tyve prosent av produsentene tar åtti prosent av markedet. Det er som tyngdekraft – konsolidering og konsentrasjon – eller sagt på en annen måte: At vi er inne i en slags gullalder for norsk tv-drama betyr ikke at veldig mange får mer å gjøre. Når produksjonsvolumet øker, konsentrerer man seg om det som virker, det blir mindre tid til å prøve seg frem og ta store sjanser, og alt handler i stadig større grad om relasjoner. Tv-kanalene velger å kjøpe seriene fra folk de har jobbet med før, som de vet kan levere, og vi vil se en økende grad av bestillingsutvikling – serier der den igangsettende idéen kom fra en produsent eller kanalsjef.
Kanalene vet som regel hva de er ute etter, og det går raskere å bare bestille det fra noen med gjennomføringsevne. Dessuten beholder man på den måten mesteparten av rettighetene. Alt dette er helt naturlig, men allerede nå rapporterer yngre folk som vil inn i bransjen om stengte dører, og det skjer i en tid der noen av utdanningene virkelig ser ut til å kunne levere det bransjen har etterlyst i flere år: Profesjonelle forfattere. Profesjonalisering og konsolidering av relasjoner er svært gode nyheter for noen, men ikke noe å rope jippi for om du er ung og litt på utsiden og trodde de bare står der og venter på talent med åpne armer.
Og det kan se ut som lagrene er ganske fulle rundt om i kanaler og selskaper. Det er mye på lager, mye under utvikling – kan hende man har produsert i overkant av hva man trenger for å fylle opp playerne en stund fremover, for deler av etterarbeidsbransjen melder om en stille sommer og mye usikkerhet for året som kommer. Er det et forvarsel om litt mer nøkterne tider igjen, eller er det bare stille før stormen? Det er et slags vakum der ute hos bestillerne, hørte jeg en sentral produsent sukke nylig – fra en tilstand der mange kjøpte nesten hva som helst, så lenge det var et lik og litt tåke og i hvert fall én sterk, kvinnelig karakterer, er det som om norsk tv-dramabransje nå beveger seg litt langsommere igjen – det produseres mye spennende, volumet må jo klart ha økt, men koker det ikke litt mindre enn forventet? Det ble bygget dramaavdelinger både her og der, de faste kostnadene steg dramatisk hos noen, uten at det kanskje ga den uttellingen man håpet på eller til og med regnet med?
Det er risikosport å satse i oppgangstider. Ta en titt på Netflixaksjen hver dag, den har gått nærmest konstant nedover de siste seks månedene. Selvfølgelig kan den snu, mange er bombesikre på at den skal opp igjen, men det er klart den påvirkes av den helt nye konkurransesituasjonen i høst, med i hvert fall tre nye og beinharde utfordrere. Flere kjøpere av drama er gode nyheter for norsk tv-bransje på kort sikt, men alt avhenger av hvem som sluker hvem i neste omgang. For nå har telekomselskapene begynt å forsyne seg for alvor av tv-markedet. Hva skjer når de deler underholdningsbransjen mellom seg og holder markedsmakten på akkurat det nivået konkurransemyndighetene i de ulike verdensdelene tillater? Pitcher vi direkte til Telia i 2020?
La oss snakke litt om forfattere. For hvor ble det av showrunneren i Norge? At forfatteren og serieskaperen er mer sentral, er vi alle enige om. Som forfatter er jeg naturligvis svak for den typiske amerikanske showrunneren, forfatterprodusenten som befinner seg øverst i produksjonen, som ansetter regissører og stab, har hele ansvaret, tvers gjennom. Men hvor blir det av den norske Shonda Rhimes?
Såvidt meg bekjent er det fortsatt liten entusiasme hos norske serieskapere for mer enn en liten finger på rattet, symbolsk, og bare av og til. Ja, forfatterne, i hvert fall noen av dem, har fått en viktigere rolle og får være med i flere møter, men den reelle makten er ikke så mye større enn for ti år siden. Og det er kanskje helt rettferdig, for de produsentene og regissørene som preger norsk tv-drama for øyeblikket er uhyre kompetente.
Det er kanskje ikke så viktig hvem som styrer skuta, når norsk tv-drama er i såpass sterk medvind som nå, men … skal vi være helt ærlige, er norsk tv-drama først og fremst produsent- og regissørdrevet? Kanskje er det like greit, når flere av de sentrale forfatterne vi har, viser liten vilje til å ta styringen på egne produksjoner? Dette handler om makt, et ord som føles litt klebrig i munnen på skapende mennesker, særlig forfattere. Det hjelper ikke at noen sier at forfattere har fått mye mer … eh …. innflytelse … makt er vetorett, rett og slett. Muligheten til å si nei. Final cut. Før pleide vi å si at filmbransjen er regissørstyrt, mens tv var forfatternes medium. Jeg tror ikke det er helt sant i Norge nå. Landet vi på denne triangelmodellen de har prediket på Lillehammer i årevis? Kanskje er det helt ok?
Hei, vi har et konsept vi lurte på om du vil være med å utvikle. Denne henvendelsen fra en produsent eller tv-kanal blir stadig vanligere i norsk tv-bransje. Du får tilbud om solid lønn i mange måneder, men rettighetene du sitter igjen med, blir desto mindre. Jo større forutsigbarhet, desto mindre andeler, for å sette det på spissen. Når globale strømmetjenester dominerer store deler av dramamarkedet, og seertallene holdes hemmelig eller tåkelegges, sier det seg selv at produsentene må overlate større deler av rettighetene til kjøper enn hva vi har vært vant til. Hittil har det vært forbundet med enorm prestisje å levere til Netflix, HBO og etter hvert Amazon Prime. Men norske produsenter blir gjerne litt rare i fjeset når du spør om de er fornøyde med avtalene. Når nå Netflixaksjen er nærmest halvert det siste halvåret, er det liten grunn til å tro at man vil bruke økende del av hardt pressede marginer på opphavsfolk. Men på den annen side – kapitalister kan være overraskende rause rett før de hopper ut av vinduet.
Så er det dette med IP og royalties. Har du en serie på gang, er det all grunn til å bruke noen tusenlapper på en advokat eller konsultere et forbund eller fagforening. En flora av mer eller mindre urettferdige kontrakter presenteres for tiden som «bransjestandard» og «sånn er det bare» til uerfarne serieskapere. Uansett hvor etablert selskapet er eller hvor snille øyne de på den andre siden av bordet har: Gjør deg selv en tjeneste og les nøye gjennom – ja, det er kjedelig og med vilje utformet ubegripelig og det er altfor mange sider – men ingen blir sure på deg om du forsøker å forhandle litt eller stille spørsmål. Norske serieskapere har nok vært i overkant naive og godtroende.
I dag er forvaltningen av rettigheter i Norge skandaløst dårlig. Det finnes ikke noe system for rapportering, og har man solgt serier til utlandet, må du mase og mase og atter mase for å få se avregninger. Det enkleste for alle er kanskje at man får klekkelig betalt for å gi fra seg alt i utgangspunktet? Det er i hvert fall den veien det går akkurat nå. Det er bra for produsentene, men samtidig nok en spiker i kista for forfatteren som noe annet enn råvareleverandør til et internasjonalt dramamarked.
Filmpolitikken i Norge funker fortsatt ikke helt for tv-bransjen. Det ligger litt i navnet: Filmpolitikk. Filminstitutt. Filmfond. Men film og tv er fortsatt to veldig forskjellige verdener, selv om de nærmer seg og selv om flere av de flinkeste tv-produsentene kommer fra filmsiden. Man skulle kanskje tro at gullalderen i dramabransjen førte til et mylder av produksjoner over hele det langstrakte landet vårt, men ser man på tildelingene fra regionale fond, er det få eller ingen tilskudd til regionale serier produsert av selskaper utenfor Oslo. Regionene befinner seg i et evig Catch 22 – det oppstår ikke regional tv-dramaproduksjon der det ikke finnes regional tv-dramaproduksjon, og er man en vellykket produsent i Oslo, er man forståelig nok ikke veldig motivert for å øke utgiftene med fem seks ekstra millioner ved å legge serien utenfor bompengeringen.
Allikevel er det all grunn til optimisme. Konsolidering og konsentrasjon er en naturlig følge av suksess i bransjen. Har du ikke et ben innafor i dag, kan det virke vrient å få realisert egne idéer. Er du på vei ut i bransjen etter endt utdannelse, kan det se ut som det er Netflix eller dø. Alle forfattere kjenner den følelsen av at det skjer noe et sted, men du får ikke invitasjon til festen. Man lurer på om det er en selv det er noe galt med. Tja, det kan jo godt hende – du bør uansett vurdere om du kan gjøre ting litt annerledes. Men bygg et nettverk. Jobb med folk som viser gjennomføringsevne. Vær tålmodig. Ikke vær redd for å få dører i trynet. Still spørsmål. Del med andre. Det siste er det viktigste – det lønner seg å teste ideer og inkludere andre. Ingen er ute etter deg, det finnes ingen konspirasjon – selv om det nesten alltid føles sånn.
To ting er sikkert: 1. Ingen vet hvordan bransjen ser ut om et år eller to. Ingen! Ikke hvor eller når eller hvordan vi konsumerer serier eller om det dukker opp helt nye formater. Heller ikke hvem som eier hvem. Kommer Netflix opp på topp igjen og tar en grusom hevn? Kjøper Apple Disney? Pitcher vi alle for TDC, Telia eller Telenor om et par år?
Og 2. Disrupsjon kommer til tv-bransjen. Akkurat som i alle andre bransjer. Netflix var bare en liten smakebit på forandring og omveltning. Bransjen drives mer eller mindre akkurat som før, det er bare logoene som skifter farver. Men sånn kommer det ikke til å være veldig lenge. Det blir skummelt og gøy. Og jeg håper opphavsfolk og serieskapere får en vesentlig større del av kaken.
Arne Berggren er produsent i Shuuto
Det er voldsomt mye oppløftende i norsk tv-dramabransje akkurat nå. Det ene spennende prosjektet etter det andre – gullalder, endelig. Men utfordringene er ikke blitt noe mindre, dessverre. Alle medaljer har jo en bakside. Vi er på vei inn i en ny og krevende tid for bransjen, konstaterer Arne Berggren.
De siste tre årene har det vært relativt greit å få et ben innenfor tv-bransjen. Det har vært en lettere desperat jakt på idéer og talent etter at tv-drama nærmest over natten ble et must have for kanaler og strømmetjenester. En hel haug av pitcher gikk til utvikling, man var ikke redd for å ta store sjanser, beskjeden ovenfra var å få norske tv-serier, nesten for enhver pris. Det bredte seg et lettere manisk pitchorama i bransjen, og frem fra skuffer og harddisker dukket etter hvert selvdøde tv-konsepter som plutselig fikk nye titler, moodboards og nytt liv i møterommene. Det var lett for hvemsomhelst å få et møte med produsenter og kanalsjefer, og beslutningtakerne har i en periode vært herlig risikovillige. Og mye fint har det blitt, og lang tid tok det ikke før vi nordmenn hadde vent oss til internasjonal suksess – bransjedrømmen om en norsk Emmy virker plutselig så merkelig lenge siden. Nå jobber norske film- og tv-folk på internasjonale gigantproduksjoner, og det er liksom bare sånn det skal være.
Vi er nok på vei inn i en ny fase. En proffere en, og ganske sikkert mye mer krevende for mange. Men selv om det fortsatt er lettere å invitere seg selv på kaffe i Norge enn i resten av verden, står nok ikke dørene fullt så vidåpne for nye talenter lenger. Du må kjenne noen som kjenner noen. Helst.
Det er helt naturlig det som skjer – det går mot 20/80-regelen – tyve prosent av produsentene tar åtti prosent av markedet. Det er som tyngdekraft – konsolidering og konsentrasjon – eller sagt på en annen måte: At vi er inne i en slags gullalder for norsk tv-drama betyr ikke at veldig mange får mer å gjøre. Når produksjonsvolumet øker, konsentrerer man seg om det som virker, det blir mindre tid til å prøve seg frem og ta store sjanser, og alt handler i stadig større grad om relasjoner. Tv-kanalene velger å kjøpe seriene fra folk de har jobbet med før, som de vet kan levere, og vi vil se en økende grad av bestillingsutvikling – serier der den igangsettende idéen kom fra en produsent eller kanalsjef.
Kanalene vet som regel hva de er ute etter, og det går raskere å bare bestille det fra noen med gjennomføringsevne. Dessuten beholder man på den måten mesteparten av rettighetene. Alt dette er helt naturlig, men allerede nå rapporterer yngre folk som vil inn i bransjen om stengte dører, og det skjer i en tid der noen av utdanningene virkelig ser ut til å kunne levere det bransjen har etterlyst i flere år: Profesjonelle forfattere. Profesjonalisering og konsolidering av relasjoner er svært gode nyheter for noen, men ikke noe å rope jippi for om du er ung og litt på utsiden og trodde de bare står der og venter på talent med åpne armer.
Og det kan se ut som lagrene er ganske fulle rundt om i kanaler og selskaper. Det er mye på lager, mye under utvikling – kan hende man har produsert i overkant av hva man trenger for å fylle opp playerne en stund fremover, for deler av etterarbeidsbransjen melder om en stille sommer og mye usikkerhet for året som kommer. Er det et forvarsel om litt mer nøkterne tider igjen, eller er det bare stille før stormen? Det er et slags vakum der ute hos bestillerne, hørte jeg en sentral produsent sukke nylig – fra en tilstand der mange kjøpte nesten hva som helst, så lenge det var et lik og litt tåke og i hvert fall én sterk, kvinnelig karakterer, er det som om norsk tv-dramabransje nå beveger seg litt langsommere igjen – det produseres mye spennende, volumet må jo klart ha økt, men koker det ikke litt mindre enn forventet? Det ble bygget dramaavdelinger både her og der, de faste kostnadene steg dramatisk hos noen, uten at det kanskje ga den uttellingen man håpet på eller til og med regnet med?
Det er risikosport å satse i oppgangstider. Ta en titt på Netflixaksjen hver dag, den har gått nærmest konstant nedover de siste seks månedene. Selvfølgelig kan den snu, mange er bombesikre på at den skal opp igjen, men det er klart den påvirkes av den helt nye konkurransesituasjonen i høst, med i hvert fall tre nye og beinharde utfordrere. Flere kjøpere av drama er gode nyheter for norsk tv-bransje på kort sikt, men alt avhenger av hvem som sluker hvem i neste omgang. For nå har telekomselskapene begynt å forsyne seg for alvor av tv-markedet. Hva skjer når de deler underholdningsbransjen mellom seg og holder markedsmakten på akkurat det nivået konkurransemyndighetene i de ulike verdensdelene tillater? Pitcher vi direkte til Telia i 2020?
La oss snakke litt om forfattere. For hvor ble det av showrunneren i Norge? At forfatteren og serieskaperen er mer sentral, er vi alle enige om. Som forfatter er jeg naturligvis svak for den typiske amerikanske showrunneren, forfatterprodusenten som befinner seg øverst i produksjonen, som ansetter regissører og stab, har hele ansvaret, tvers gjennom. Men hvor blir det av den norske Shonda Rhimes?
Såvidt meg bekjent er det fortsatt liten entusiasme hos norske serieskapere for mer enn en liten finger på rattet, symbolsk, og bare av og til. Ja, forfatterne, i hvert fall noen av dem, har fått en viktigere rolle og får være med i flere møter, men den reelle makten er ikke så mye større enn for ti år siden. Og det er kanskje helt rettferdig, for de produsentene og regissørene som preger norsk tv-drama for øyeblikket er uhyre kompetente.
Det er kanskje ikke så viktig hvem som styrer skuta, når norsk tv-drama er i såpass sterk medvind som nå, men … skal vi være helt ærlige, er norsk tv-drama først og fremst produsent- og regissørdrevet? Kanskje er det like greit, når flere av de sentrale forfatterne vi har, viser liten vilje til å ta styringen på egne produksjoner? Dette handler om makt, et ord som føles litt klebrig i munnen på skapende mennesker, særlig forfattere. Det hjelper ikke at noen sier at forfattere har fått mye mer … eh …. innflytelse … makt er vetorett, rett og slett. Muligheten til å si nei. Final cut. Før pleide vi å si at filmbransjen er regissørstyrt, mens tv var forfatternes medium. Jeg tror ikke det er helt sant i Norge nå. Landet vi på denne triangelmodellen de har prediket på Lillehammer i årevis? Kanskje er det helt ok?
Hei, vi har et konsept vi lurte på om du vil være med å utvikle. Denne henvendelsen fra en produsent eller tv-kanal blir stadig vanligere i norsk tv-bransje. Du får tilbud om solid lønn i mange måneder, men rettighetene du sitter igjen med, blir desto mindre. Jo større forutsigbarhet, desto mindre andeler, for å sette det på spissen. Når globale strømmetjenester dominerer store deler av dramamarkedet, og seertallene holdes hemmelig eller tåkelegges, sier det seg selv at produsentene må overlate større deler av rettighetene til kjøper enn hva vi har vært vant til. Hittil har det vært forbundet med enorm prestisje å levere til Netflix, HBO og etter hvert Amazon Prime. Men norske produsenter blir gjerne litt rare i fjeset når du spør om de er fornøyde med avtalene. Når nå Netflixaksjen er nærmest halvert det siste halvåret, er det liten grunn til å tro at man vil bruke økende del av hardt pressede marginer på opphavsfolk. Men på den annen side – kapitalister kan være overraskende rause rett før de hopper ut av vinduet.
Så er det dette med IP og royalties. Har du en serie på gang, er det all grunn til å bruke noen tusenlapper på en advokat eller konsultere et forbund eller fagforening. En flora av mer eller mindre urettferdige kontrakter presenteres for tiden som «bransjestandard» og «sånn er det bare» til uerfarne serieskapere. Uansett hvor etablert selskapet er eller hvor snille øyne de på den andre siden av bordet har: Gjør deg selv en tjeneste og les nøye gjennom – ja, det er kjedelig og med vilje utformet ubegripelig og det er altfor mange sider – men ingen blir sure på deg om du forsøker å forhandle litt eller stille spørsmål. Norske serieskapere har nok vært i overkant naive og godtroende.
I dag er forvaltningen av rettigheter i Norge skandaløst dårlig. Det finnes ikke noe system for rapportering, og har man solgt serier til utlandet, må du mase og mase og atter mase for å få se avregninger. Det enkleste for alle er kanskje at man får klekkelig betalt for å gi fra seg alt i utgangspunktet? Det er i hvert fall den veien det går akkurat nå. Det er bra for produsentene, men samtidig nok en spiker i kista for forfatteren som noe annet enn råvareleverandør til et internasjonalt dramamarked.
Filmpolitikken i Norge funker fortsatt ikke helt for tv-bransjen. Det ligger litt i navnet: Filmpolitikk. Filminstitutt. Filmfond. Men film og tv er fortsatt to veldig forskjellige verdener, selv om de nærmer seg og selv om flere av de flinkeste tv-produsentene kommer fra filmsiden. Man skulle kanskje tro at gullalderen i dramabransjen førte til et mylder av produksjoner over hele det langstrakte landet vårt, men ser man på tildelingene fra regionale fond, er det få eller ingen tilskudd til regionale serier produsert av selskaper utenfor Oslo. Regionene befinner seg i et evig Catch 22 – det oppstår ikke regional tv-dramaproduksjon der det ikke finnes regional tv-dramaproduksjon, og er man en vellykket produsent i Oslo, er man forståelig nok ikke veldig motivert for å øke utgiftene med fem seks ekstra millioner ved å legge serien utenfor bompengeringen.
Allikevel er det all grunn til optimisme. Konsolidering og konsentrasjon er en naturlig følge av suksess i bransjen. Har du ikke et ben innafor i dag, kan det virke vrient å få realisert egne idéer. Er du på vei ut i bransjen etter endt utdannelse, kan det se ut som det er Netflix eller dø. Alle forfattere kjenner den følelsen av at det skjer noe et sted, men du får ikke invitasjon til festen. Man lurer på om det er en selv det er noe galt med. Tja, det kan jo godt hende – du bør uansett vurdere om du kan gjøre ting litt annerledes. Men bygg et nettverk. Jobb med folk som viser gjennomføringsevne. Vær tålmodig. Ikke vær redd for å få dører i trynet. Still spørsmål. Del med andre. Det siste er det viktigste – det lønner seg å teste ideer og inkludere andre. Ingen er ute etter deg, det finnes ingen konspirasjon – selv om det nesten alltid føles sånn.
To ting er sikkert: 1. Ingen vet hvordan bransjen ser ut om et år eller to. Ingen! Ikke hvor eller når eller hvordan vi konsumerer serier eller om det dukker opp helt nye formater. Heller ikke hvem som eier hvem. Kommer Netflix opp på topp igjen og tar en grusom hevn? Kjøper Apple Disney? Pitcher vi alle for TDC, Telia eller Telenor om et par år?
Og 2. Disrupsjon kommer til tv-bransjen. Akkurat som i alle andre bransjer. Netflix var bare en liten smakebit på forandring og omveltning. Bransjen drives mer eller mindre akkurat som før, det er bare logoene som skifter farver. Men sånn kommer det ikke til å være veldig lenge. Det blir skummelt og gøy. Og jeg håper opphavsfolk og serieskapere får en vesentlig større del av kaken.
Arne Berggren er produsent i Shuuto
