«Det var i de dager i Hollywood da Pitt spilte DiCaprios stuntmann i Tarantinos niende eventyr». Vi slapp Jon Inge Faldalen løs på Quentin Tarantinos «Once Upon a Time …in Hollywood», og ingen av dem forble helt som før.

Nabovarsel! Saken inneholder store spoilere, så om du bryr deg om slike, vil det lønne seg (og jeg vil virkelig anbefale) å se filmen (som har premiere fredag 16. august) før du leser videre.
Jeg spurte en gang tannlegen min om hvor lenge tennene – disse restene av vårt tidligere hudpanser, nå kalkdannelser til smiling og biting – ville vare. Han svarte tørt: «Tennene dine kommer til å vare lenge etter at du har bruk for dem.»
Og etter en svarthvit settreportasje fra western-tv-serien Bounty Law (ikke ulik Steve McQueens Wanted: Dead or Alive) – med l-lett st-stammende skuespiller «Rick Dalton» (Leonardo DiCaprio) (som «Jake Cahill») og hans sjåfør og stuntmann «Cliff Booth» (Brad Pitt) – smyger kameraet seg langsomt bakover fra et ultranært bilde av tenner og lepper i en presset grimase, i ansiktsfolder klemt mellom støvel og ørkenstøv.
Ansiktet og tennene tilhører «Dalton» i filmen Comanche Uprising, hvor en cowboyboot på nakken til «Navajo Joe» i den faktisk eksisterende filmen Navajo Joe (1966) – historisk kontrafaktisk og inversert – er blitt endret til en Comanche-støvel på nakken til den undervinklede karakteren til «Dalton». Og dette forblir den stadig gjenstående store vrangfortellingen for Quentin Tarantino: å rette opp folkemordet på amerikanske urfolk.
«Nobody likes spaghetti westerns», sier «Dalton» senere, men den cinemane sølekokken Tarantino gjør mye mer enn å varme opp gamle rester. Fra tenner malt på en fiktiv filmplakat blir snart en skitten og etter hvert neonbelyst fotorealistisk virkelighet avslørt, med tospannet «Dalton» og «Booth» ryggende i bil ut innkjørselen på vei til filmjobb, mens nyheter fra Sør-Vietnam forblir i radiobakgrunnen, blant reklamer og rock. Filmen graver fram og tygger ulike flak av Hollywood, dels lik en sketsjaktig backlotfilm som Coen-brødrenes Hail, Caesar! (2016), dels noe helt annet, og i små glimt for første gang kanskje nær det dunkle lerretet til en annen LA-maler, David Lynch, uten at dette helt blir noen Cielo Dr..
For hva er egentlig ikke en kulisse i Hollywood? Og Tarantino ser jo ethvert land- og byskap som location og solbrillefiltrerer verden som ridende gjennom et filmsett. Heller ikke karakterene slipper unna dekoren, som stadig avslører en ny bakom. Og uten noe utenom er selv den ville vesten temmet til trivelige rideturer i filmhovespor.
Hollywood-hyllesten (det kjøres stadig gate- og fasadelangs, og neonlysene skrus på i en egen montasje) og antikultfilmen Once Upon a Time …in Hollywood er, som mange Tarantino-filmer, en slags subversiv western. Og her får han endelig laget litt svarthvit tv-western, skutt på 16mm film. Få er mer filmbuffed, og han stjeler fråtsende fra fattige og rike til sine egne remixede uncoverlåter som oftest er langt bedre enn originalene filmene heller minner oss på enn om. Han selvransaker også egen filmografi, med cameos eller mer fra folk som Michael Madsen, Kurt Russell, Zoë Bell og Bruce Dern, og med next level intertekst, som da «Dalton» i The 14 Fists of McCluskey flammekastfriterer et møtebord med nazisauerkraut.
Samlet sett forsøker etter mitt syn Tarantinos filmografi å fortelle noe mye mer avansert om harme, hevn og vold og deres virkninger i fiksjon og virkelighet enn hva han normalt får anerkjennelse for. Han vet selvsagt forlengst at filmene kanskje bidrar til noe vi alle er medskyldige i – vold og skildringer av den – men de kritiserer samtidig dette implisitt og eksplisitt (ikke ulikt Hanekes håpløshet), som da sadisten «Sadie» (Mikey Madison, fra Better Things) mot slutten vil «drepe de som lærte oss å drepe», men selv ender bassengflambert i en sprutende blodorgie.
Overgangsalderen – nygift og ny-«skilt» (fra Harvey Weinstein) – har kanskje gjort Tarantino (56) varmere. Som få andre filmskapere skaper han stadig både stemning og spenning, men her preges filmen i tillegg av en for ham mindre karakteristisk grunnleggende kjærlig karakterskildring. Han synes å bry seg om disse menneskene. Fortelling, stil og tone dirrer et sted mellom Pulp Fiction, Jackie Brown og Inglorious Basterds, her i en nabo- og nabolagsfortelling over to døgn 8. og 9. februar og så en halv dag 8. august seks måneder senere sommeren 1969, i en historie som fletter selvsikkert og lar avstikkere løpe fra karakterens minne, og uten blygsel lar tekstplakater eller en fortellende overstemme gi enkel informasjon som trengs når det trengs.
Et spørsmål slo meg særlig under dette første møtet med Once Upon a Time …in Hollywood:
Vi har vel aldri vært lenger unna sommeren 1969? I hvert fall 1968? Eller 1967? Mytiske år da håp om forandring og en bedre verden brant og svant. Eller er sirkelen heller sluttet til vår samtids lignende monumentale kulturkræsjer, nå på andre arenaer enn nedlagte westernfilmsett?
Joan Didion skriver i «The White Album» (1979):
MANY PEOPLE I know in Los Angeles believe that the Sixties ended abruptly on August 9, 1969, ended at the exact moment when word of the murders on Cielo Drive traveled like brushfire through the community, and in a sense this is true. The tension broke that day. The paranoia was fulfilled.
Men poppoet Tarantino retter en vrang og tryller fram en portal gjennom paranoia, til et splatterlig sluttparti hvor vi perverst får lov til å mardrømme «Hva hvis…?». «You are real, right?» spør «Booth» en ung bevæpnet Manson-disippel sent i filmen. Spørsmålet får henge, og Tarantino lar virkelighetens senhippiers hatske og urettferdige harme bli ettertrykkelig håndtert, skambitt og brent levende av film- og fjernsynslavsjangerens hederlige og rettferdige.
Gamle flammekastere kan mirakuløst fortsatt virke.
Og midt i den amerikanske samtidens lange vintersdag kan man saktens drømme om California.
Etter tidligere utløst rettferdig harme mot for eksempel slaveri og nazisme, fortsetter Tarantinos særegne kontrafaktiske arkeologi på nye graveplasser, som spar fram både ekte og falske filmprops, untrue og true crime, og viser hvordan og stiller spørsmål ved at det kan være vanskelig eller umulig – og til og med kanskje uviktig – å kunne skjelne sannheten og hens nabo. Lik da han drepte Hitler med eksploderende filmruller, endrer han her faktiske forhold, og lar «Manson-familien» dø mens «Tate» og hennes venner får leve videre.
«Is everyone ok?» blir «Rick» spurt, og svarer med en mixer med frossen Margarita dinglende i hånda: «Well, the fuckin’ hippies aren’t, that’s for goddamn sure.»
Tarantino lar aldri gardinene falle uten et flerret lerret.
Men oppfylte uoppnåelige drømmer om lykkelige slutter skaper her sjelden filmmagi, og med sin snikmediearkeologi graver han seg her helt ned til – og risser sitt navn inn i – grunnfjellet kalt «amerikansk 70-tallsfilm».
Våre to ledestjerner er samtidens skarpest skinnende over Hollywood – DiCaprio og Pitt – som samspiller for første gang takket være briljant casting (omtrent som om Brando og Dean hadde delt lerretet i en John Huston-film). Og de leverer kanskje sine karrierers mest presise spill – fra fortvilet panne mot bryst og sårt gråtende øyne til kjappe og krasse lepper og lemmer – som to troverdige kollegakompiser (med enorme prisvinnermuligheter til vinteren) med akkurat riktig dose buddyhumor. Den gryende bromansen mellom de to lerretgigantene viser en sårbar, men samtidig handlekraftig skuespiller i «Dalton», og en både fysisk og psykisk stuntmann i «Booth», som også omfavner emosjonelle spark og slag.
En skuespiller klemmer sin stuntmann, «carrying his load».
Mellom Bonanza (1959-1973) og Easy Rider (1969) strever de i en overgangsperiode fra klassiske studioer til «hai-concept»-filmer fra Jaws (1975) og videre. Nær avdankete og lett bipolare «Dalton» forsøker, men famler på ferden fra fjernsyn til film på vei inn i det såkalt nye Hollywood, blant annet med en ny dominerende maskulinitet, hvor han forblir «heavy» fremfor «hero». For DiCaprio kan det ikke være lett å spille en middels skuespiller, som for eksempel instrueres: «give me evil, sexy Hamlet!», og leverer replikker (på «Lancer») som «To my wife and all my sweethearts: May they never meet!”.
Tarantino har beskrevet den påfunne karakteren som en blanding fra «a whole era of leading men»:
…a bit like George Maharis, he’s a bit like Edd Byrnes, he’s a bit like Tab Hunter, he’s a bit like Fabian, he’s a bit like Vince Edwards. You know, these are all guys that were handsome, kind of “he man”, leading…Ty Hardin…Fabian, a little bit, maybe not so much of a “he man”, but nevertheless, a certain kind of leading man, allright, that were handsome, and most of them were kinda rugged, and, you know, they spent their careers running pocket combs through their pompadours.
DiCaprio var også inspirert av skuespillerne Ralph Meeker og Pete Duel. «Dalton» er også litt William Shatner, og utseendemessig ligner DiCaprio en blanding av en ung Orson Welles og hans The Magnificent Ambersons-skuespiller Tim Holt, den sjenerøse aktøren som lar andre skinne omkring. «Dalton» drikker for mye, men øver også iherdig replikker mot en båndopptaker, stående ved egen bardisk eller flytende i eget basseng. Og i én særlig rørende scene kolliderer også 90-tallsfjernsyn og -film, da nå avdøde unlucky Luke Perry (som «Wayne Maunder») duellerer verbalt med en fresende Leo, som forteller at han var starstruck av å se Perry (på 90-tallet «the manifestation of the new Dean on television») på settet
Sidekick «Booth» bor med bikkja i en trailer bak en drive-in, og ser selv fløtesanger Robert Goulet synge Jimmy Webbs «MacArthur Park» på en liten tv-skjerm i en herlig slafsende sulten matlagingssekvens med hermetikk og oppvarming for menneske og hans eneste venn. Stunt- og handymannen kan for eksempel etter å ha blitt fortalt at han vel er «kind of pretty for a stunt man» kaste selveste «Bruce Lee» inn i siden på en bil, for så bli skjelt ut av Death Proof–veteranene Russell og Bell. Han kan også fikse ei tv-antenne i imponerende barsk baris etter spretten parkour opp på taket. Den moralske machomannen møter også replikken «Want me to suck your cock while driving?» med «How old are you?». «Booth» har tilsynelatende en gang med uvilje uforvarende sendt en harpun mellom bikinidelene til – og tvers gjennom – kona på båttur, men her er Tarantino sjeldent tilbakeholdende, og klipper akkurat før katastrofen eller noen entydig klarhet inntreffer.
Den virkelighetsbaserte karakteren «Sharon Tate» er litt mystisk, men lettbeint og livsbejaende gestaltet av Margot Robbie, som tok karriereskjeen i egen hånd og selv skrev brev til Tarantino, hadde lunsj, og etter hvert fikk rollen. A Band Apart het Tarantinos produksjonsselskap, men når han selv her lar en kamerakjøring kjærtegne barføtte kvinnebein – slik Godard gjorde med Bardot – er amerikansk ost mer cheesy enn fransk, og bevegelsen over kroppen hennes ender humoristisk i «Tate»s lett snorkende ansikt. (Mens «Dalton» ellers spytter, snyter seg, hoster og harker.)
«Tate» besøker en kinomatiné med The Wrecking Crew (1968) for å se seg selv i aksjon mot Dean Martin, og med nakne fotsåler henslengt over kinosetet foran frydes hun av latteren i salen i hennes egne scener. Skildringen er en utvetydig anerkjennelse av Tate som skuespiller, men karakteren «Tate» forblir i en annen sfære enn de mer jordnære «Dalton» og «Booth». Hun svever og duver – ikke ulikt Naomi Watts i Mulholland Dr. (2002) – og filmen gjør henne endelig til den funklende stjernen hun var i ferd med å kunne bli. Denne typen tidsreiser gjør Tarantino mer troverdig enn noen.
Han skaper i det hele tatt overraskende (over)levende, mytiske figurer av drapsofrene som senere har havnet helt i skyggen av mordermyten Charles Manson. For som the spørres i filmen: «Who is this shaggy asshole?». Denne antikultfilmens karakterer er genuine hyllester fremfor karikaturer, og selv «Bruce Lee», som riktignok blir slengt rundt og kanskje sier ukarakteristiske ting om Ali i en lang krantagning, ser vi blant annet også senere tørrtrene med «Tate», og fremstår sympatisk som en av filmmediets fremste fagpersoner.
Kvinnene i filmen ligner Tarantinos tidligere skikkelser, fra 2009-fødte Julia Butters’ «Trudi» som belest og nær anakronistisk feminist og metodeskuespillertalent (DiCaprios scener med henne er blant filmens sterkeste), til røffe rappkjefter med føtter mot frontruter og snorkende blondiner og brunetter, til familiemedlem «Gypsy» (Lena Dunham) som får levere replikken «We love Pussy» om venninnen «Pussycat».
Tilnærmet antidigitale Tarantinos forkjærlighet for lydbånd, vinylplater og filmruller skaper i tillegg oppfinnsomt fysisk gestikulerende, «analoge» emojis da Pitt ser ei ung jente – «Pussycat» (Margaret Qualley), et «familie»-medlem – for andre gang haikende ved et veikryss:
«Pussycat» holder tommelen til siden for å haike. «Booth» viser to «geværfingre» som peker den andre veien. «Pussycat» signaliserer «tårer» ved å vrigni en lett knyttet hånd under øyet og henge lett med geipen. Det er skudd/motskudd på sitt mest lekne.
Sånn flørta vi før. Ja. Og se hvordan det gikk.
Jeg håper Tarantino ikke har bitt fra seg, men tar noen filmer til nå, i tillegg til en bebudet Star Trek-rull. Få tør boldly go where so many have gone before. For han er jo bare – som «Dalton» sier om hovedkarakteren i b-westernboka han leser ved siden av «Trudi» – «slightly more useless each day», men egentlig bare «about midway».
Eller kanskje Tarantino faktisk holder ord og stanser etter ti bud på filmmediet, og deretter ender opp som det kanskje ultimat kule for en stor stjerne som vil etterlate et sort hull:
En recluse?
Once upon a time in …Hollywood har norsk kinopremiere førstkommende fredag.
Nabovarsel! Saken inneholder store spoilere, så om du bryr deg om slike, vil det lønne seg (og jeg vil virkelig anbefale) å se filmen (som har premiere fredag 16. august) før du leser videre.
Jeg spurte en gang tannlegen min om hvor lenge tennene – disse restene av vårt tidligere hudpanser, nå kalkdannelser til smiling og biting – ville vare. Han svarte tørt: «Tennene dine kommer til å vare lenge etter at du har bruk for dem.»
Og etter en svarthvit settreportasje fra western-tv-serien Bounty Law (ikke ulik Steve McQueens Wanted: Dead or Alive) – med l-lett st-stammende skuespiller «Rick Dalton» (Leonardo DiCaprio) (som «Jake Cahill») og hans sjåfør og stuntmann «Cliff Booth» (Brad Pitt) – smyger kameraet seg langsomt bakover fra et ultranært bilde av tenner og lepper i en presset grimase, i ansiktsfolder klemt mellom støvel og ørkenstøv.
Ansiktet og tennene tilhører «Dalton» i filmen Comanche Uprising, hvor en cowboyboot på nakken til «Navajo Joe» i den faktisk eksisterende filmen Navajo Joe (1966) – historisk kontrafaktisk og inversert – er blitt endret til en Comanche-støvel på nakken til den undervinklede karakteren til «Dalton». Og dette forblir den stadig gjenstående store vrangfortellingen for Quentin Tarantino: å rette opp folkemordet på amerikanske urfolk.
«Nobody likes spaghetti westerns», sier «Dalton» senere, men den cinemane sølekokken Tarantino gjør mye mer enn å varme opp gamle rester. Fra tenner malt på en fiktiv filmplakat blir snart en skitten og etter hvert neonbelyst fotorealistisk virkelighet avslørt, med tospannet «Dalton» og «Booth» ryggende i bil ut innkjørselen på vei til filmjobb, mens nyheter fra Sør-Vietnam forblir i radiobakgrunnen, blant reklamer og rock. Filmen graver fram og tygger ulike flak av Hollywood, dels lik en sketsjaktig backlotfilm som Coen-brødrenes Hail, Caesar! (2016), dels noe helt annet, og i små glimt for første gang kanskje nær det dunkle lerretet til en annen LA-maler, David Lynch, uten at dette helt blir noen Cielo Dr..
For hva er egentlig ikke en kulisse i Hollywood? Og Tarantino ser jo ethvert land- og byskap som location og solbrillefiltrerer verden som ridende gjennom et filmsett. Heller ikke karakterene slipper unna dekoren, som stadig avslører en ny bakom. Og uten noe utenom er selv den ville vesten temmet til trivelige rideturer i filmhovespor.
Hollywood-hyllesten (det kjøres stadig gate- og fasadelangs, og neonlysene skrus på i en egen montasje) og antikultfilmen Once Upon a Time …in Hollywood er, som mange Tarantino-filmer, en slags subversiv western. Og her får han endelig laget litt svarthvit tv-western, skutt på 16mm film. Få er mer filmbuffed, og han stjeler fråtsende fra fattige og rike til sine egne remixede uncoverlåter som oftest er langt bedre enn originalene filmene heller minner oss på enn om. Han selvransaker også egen filmografi, med cameos eller mer fra folk som Michael Madsen, Kurt Russell, Zoë Bell og Bruce Dern, og med next level intertekst, som da «Dalton» i The 14 Fists of McCluskey flammekastfriterer et møtebord med nazisauerkraut.
Samlet sett forsøker etter mitt syn Tarantinos filmografi å fortelle noe mye mer avansert om harme, hevn og vold og deres virkninger i fiksjon og virkelighet enn hva han normalt får anerkjennelse for. Han vet selvsagt forlengst at filmene kanskje bidrar til noe vi alle er medskyldige i – vold og skildringer av den – men de kritiserer samtidig dette implisitt og eksplisitt (ikke ulikt Hanekes håpløshet), som da sadisten «Sadie» (Mikey Madison, fra Better Things) mot slutten vil «drepe de som lærte oss å drepe», men selv ender bassengflambert i en sprutende blodorgie.
Overgangsalderen – nygift og ny-«skilt» (fra Harvey Weinstein) – har kanskje gjort Tarantino (56) varmere. Som få andre filmskapere skaper han stadig både stemning og spenning, men her preges filmen i tillegg av en for ham mindre karakteristisk grunnleggende kjærlig karakterskildring. Han synes å bry seg om disse menneskene. Fortelling, stil og tone dirrer et sted mellom Pulp Fiction, Jackie Brown og Inglorious Basterds, her i en nabo- og nabolagsfortelling over to døgn 8. og 9. februar og så en halv dag 8. august seks måneder senere sommeren 1969, i en historie som fletter selvsikkert og lar avstikkere løpe fra karakterens minne, og uten blygsel lar tekstplakater eller en fortellende overstemme gi enkel informasjon som trengs når det trengs.
Et spørsmål slo meg særlig under dette første møtet med Once Upon a Time …in Hollywood:
Vi har vel aldri vært lenger unna sommeren 1969? I hvert fall 1968? Eller 1967? Mytiske år da håp om forandring og en bedre verden brant og svant. Eller er sirkelen heller sluttet til vår samtids lignende monumentale kulturkræsjer, nå på andre arenaer enn nedlagte westernfilmsett?
Joan Didion skriver i «The White Album» (1979):
MANY PEOPLE I know in Los Angeles believe that the Sixties ended abruptly on August 9, 1969, ended at the exact moment when word of the murders on Cielo Drive traveled like brushfire through the community, and in a sense this is true. The tension broke that day. The paranoia was fulfilled.
Men poppoet Tarantino retter en vrang og tryller fram en portal gjennom paranoia, til et splatterlig sluttparti hvor vi perverst får lov til å mardrømme «Hva hvis…?». «You are real, right?» spør «Booth» en ung bevæpnet Manson-disippel sent i filmen. Spørsmålet får henge, og Tarantino lar virkelighetens senhippiers hatske og urettferdige harme bli ettertrykkelig håndtert, skambitt og brent levende av film- og fjernsynslavsjangerens hederlige og rettferdige.
Gamle flammekastere kan mirakuløst fortsatt virke.
Og midt i den amerikanske samtidens lange vintersdag kan man saktens drømme om California.
Etter tidligere utløst rettferdig harme mot for eksempel slaveri og nazisme, fortsetter Tarantinos særegne kontrafaktiske arkeologi på nye graveplasser, som spar fram både ekte og falske filmprops, untrue og true crime, og viser hvordan og stiller spørsmål ved at det kan være vanskelig eller umulig – og til og med kanskje uviktig – å kunne skjelne sannheten og hens nabo. Lik da han drepte Hitler med eksploderende filmruller, endrer han her faktiske forhold, og lar «Manson-familien» dø mens «Tate» og hennes venner får leve videre.
«Is everyone ok?» blir «Rick» spurt, og svarer med en mixer med frossen Margarita dinglende i hånda: «Well, the fuckin’ hippies aren’t, that’s for goddamn sure.»
Tarantino lar aldri gardinene falle uten et flerret lerret.
Men oppfylte uoppnåelige drømmer om lykkelige slutter skaper her sjelden filmmagi, og med sin snikmediearkeologi graver han seg her helt ned til – og risser sitt navn inn i – grunnfjellet kalt «amerikansk 70-tallsfilm».
Våre to ledestjerner er samtidens skarpest skinnende over Hollywood – DiCaprio og Pitt – som samspiller for første gang takket være briljant casting (omtrent som om Brando og Dean hadde delt lerretet i en John Huston-film). Og de leverer kanskje sine karrierers mest presise spill – fra fortvilet panne mot bryst og sårt gråtende øyne til kjappe og krasse lepper og lemmer – som to troverdige kollegakompiser (med enorme prisvinnermuligheter til vinteren) med akkurat riktig dose buddyhumor. Den gryende bromansen mellom de to lerretgigantene viser en sårbar, men samtidig handlekraftig skuespiller i «Dalton», og en både fysisk og psykisk stuntmann i «Booth», som også omfavner emosjonelle spark og slag.
En skuespiller klemmer sin stuntmann, «carrying his load».
Mellom Bonanza (1959-1973) og Easy Rider (1969) strever de i en overgangsperiode fra klassiske studioer til «hai-concept»-filmer fra Jaws (1975) og videre. Nær avdankete og lett bipolare «Dalton» forsøker, men famler på ferden fra fjernsyn til film på vei inn i det såkalt nye Hollywood, blant annet med en ny dominerende maskulinitet, hvor han forblir «heavy» fremfor «hero». For DiCaprio kan det ikke være lett å spille en middels skuespiller, som for eksempel instrueres: «give me evil, sexy Hamlet!», og leverer replikker (på «Lancer») som «To my wife and all my sweethearts: May they never meet!”.
Tarantino har beskrevet den påfunne karakteren som en blanding fra «a whole era of leading men»:
…a bit like George Maharis, he’s a bit like Edd Byrnes, he’s a bit like Tab Hunter, he’s a bit like Fabian, he’s a bit like Vince Edwards. You know, these are all guys that were handsome, kind of “he man”, leading…Ty Hardin…Fabian, a little bit, maybe not so much of a “he man”, but nevertheless, a certain kind of leading man, allright, that were handsome, and most of them were kinda rugged, and, you know, they spent their careers running pocket combs through their pompadours.
DiCaprio var også inspirert av skuespillerne Ralph Meeker og Pete Duel. «Dalton» er også litt William Shatner, og utseendemessig ligner DiCaprio en blanding av en ung Orson Welles og hans The Magnificent Ambersons-skuespiller Tim Holt, den sjenerøse aktøren som lar andre skinne omkring. «Dalton» drikker for mye, men øver også iherdig replikker mot en båndopptaker, stående ved egen bardisk eller flytende i eget basseng. Og i én særlig rørende scene kolliderer også 90-tallsfjernsyn og -film, da nå avdøde unlucky Luke Perry (som «Wayne Maunder») duellerer verbalt med en fresende Leo, som forteller at han var starstruck av å se Perry (på 90-tallet «the manifestation of the new Dean on television») på settet
Sidekick «Booth» bor med bikkja i en trailer bak en drive-in, og ser selv fløtesanger Robert Goulet synge Jimmy Webbs «MacArthur Park» på en liten tv-skjerm i en herlig slafsende sulten matlagingssekvens med hermetikk og oppvarming for menneske og hans eneste venn. Stunt- og handymannen kan for eksempel etter å ha blitt fortalt at han vel er «kind of pretty for a stunt man» kaste selveste «Bruce Lee» inn i siden på en bil, for så bli skjelt ut av Death Proof–veteranene Russell og Bell. Han kan også fikse ei tv-antenne i imponerende barsk baris etter spretten parkour opp på taket. Den moralske machomannen møter også replikken «Want me to suck your cock while driving?» med «How old are you?». «Booth» har tilsynelatende en gang med uvilje uforvarende sendt en harpun mellom bikinidelene til – og tvers gjennom – kona på båttur, men her er Tarantino sjeldent tilbakeholdende, og klipper akkurat før katastrofen eller noen entydig klarhet inntreffer.
Den virkelighetsbaserte karakteren «Sharon Tate» er litt mystisk, men lettbeint og livsbejaende gestaltet av Margot Robbie, som tok karriereskjeen i egen hånd og selv skrev brev til Tarantino, hadde lunsj, og etter hvert fikk rollen. A Band Apart het Tarantinos produksjonsselskap, men når han selv her lar en kamerakjøring kjærtegne barføtte kvinnebein – slik Godard gjorde med Bardot – er amerikansk ost mer cheesy enn fransk, og bevegelsen over kroppen hennes ender humoristisk i «Tate»s lett snorkende ansikt. (Mens «Dalton» ellers spytter, snyter seg, hoster og harker.)
«Tate» besøker en kinomatiné med The Wrecking Crew (1968) for å se seg selv i aksjon mot Dean Martin, og med nakne fotsåler henslengt over kinosetet foran frydes hun av latteren i salen i hennes egne scener. Skildringen er en utvetydig anerkjennelse av Tate som skuespiller, men karakteren «Tate» forblir i en annen sfære enn de mer jordnære «Dalton» og «Booth». Hun svever og duver – ikke ulikt Naomi Watts i Mulholland Dr. (2002) – og filmen gjør henne endelig til den funklende stjernen hun var i ferd med å kunne bli. Denne typen tidsreiser gjør Tarantino mer troverdig enn noen.
Han skaper i det hele tatt overraskende (over)levende, mytiske figurer av drapsofrene som senere har havnet helt i skyggen av mordermyten Charles Manson. For som the spørres i filmen: «Who is this shaggy asshole?». Denne antikultfilmens karakterer er genuine hyllester fremfor karikaturer, og selv «Bruce Lee», som riktignok blir slengt rundt og kanskje sier ukarakteristiske ting om Ali i en lang krantagning, ser vi blant annet også senere tørrtrene med «Tate», og fremstår sympatisk som en av filmmediets fremste fagpersoner.
Kvinnene i filmen ligner Tarantinos tidligere skikkelser, fra 2009-fødte Julia Butters’ «Trudi» som belest og nær anakronistisk feminist og metodeskuespillertalent (DiCaprios scener med henne er blant filmens sterkeste), til røffe rappkjefter med føtter mot frontruter og snorkende blondiner og brunetter, til familiemedlem «Gypsy» (Lena Dunham) som får levere replikken «We love Pussy» om venninnen «Pussycat».
Tilnærmet antidigitale Tarantinos forkjærlighet for lydbånd, vinylplater og filmruller skaper i tillegg oppfinnsomt fysisk gestikulerende, «analoge» emojis da Pitt ser ei ung jente – «Pussycat» (Margaret Qualley), et «familie»-medlem – for andre gang haikende ved et veikryss:
«Pussycat» holder tommelen til siden for å haike. «Booth» viser to «geværfingre» som peker den andre veien. «Pussycat» signaliserer «tårer» ved å vrigni en lett knyttet hånd under øyet og henge lett med geipen. Det er skudd/motskudd på sitt mest lekne.
Sånn flørta vi før. Ja. Og se hvordan det gikk.
Jeg håper Tarantino ikke har bitt fra seg, men tar noen filmer til nå, i tillegg til en bebudet Star Trek-rull. Få tør boldly go where so many have gone before. For han er jo bare – som «Dalton» sier om hovedkarakteren i b-westernboka han leser ved siden av «Trudi» – «slightly more useless each day», men egentlig bare «about midway».
Eller kanskje Tarantino faktisk holder ord og stanser etter ti bud på filmmediet, og deretter ender opp som det kanskje ultimat kule for en stor stjerne som vil etterlate et sort hull:
En recluse?
Once upon a time in …Hollywood har norsk kinopremiere førstkommende fredag.