Gutten er sulten – om å søke det destruktive

Gutten er sulten – om å søke det destruktive

Psykolog Cecilie Hillestad Hoff valgte seg Kenneth Karlstads «Gutten er sulten» da hun fikk i oppdrag å analysere en norsk film. Se filmen her og les mer om hvordan Hoff opplever hovedpersonens følelse av «narsissistisk fundert storhet».

Du kan se filmen helt mot slutten av teksten

I kortfilmen Gutten er sulten møter vi Jørgen. Han er 16 år gammel og, som tittelen indikerer, sulten. Han er sulten på anerkjennelse, storhet og styrke. I et desperat forsøk på å stilne  hungeren søker han seg vekk fra sitt gamle håndballmiljø, og fremstår med et intens driv mot rus og kriminalitet. Hans overmot bringer ham inn i farlige situasjoner, der selve livet står på spill.

 Filmen er regissert av Kenneth Karlstad, og er fra 2017. Samme år vant den Filmkritikerprisen under kortfilmfestivalen i Grimstad. I juni i år vant den sølv under Young Director Award i Cannes. I filmen tematiseres hvor smertefull, forvirrende og vanskelig utviklingen mot voksenlivet kan være. Tematikken understøttes av en rå og tidvis brutal musikk. Det visuelle uttrykket er skarpt, fargene er sterke – og kameraet beveger seg tett opp mot karakterene og gir tyngde og nerve til deres følelsesmessige uttrykk.

Filmens åpningsscene tar oss på glitrende vis rett inn i Jørgens indre mørke – sannsynligvis ikke der reisen begynner, men der den kanskje når et dreiningspunkt, mer direkte rettet mot destruktiviteten. ”Denne filmen handler om meg. Jeg er ung, jeg er talentfull og jeg har full kontroll”, sier Jørgen. Og så viser han muskler. Og på mesterlig og imponerende vis får den unge skuespilleren Henrik Dieter Stenholt frem det konfliktfylte, indre dramaet som ligger i de enkle setningene. Narsissismen nesten lyser i ham; det kommer så tydelig frem hvordan han dekker over følelsen av å være liten med et uttrykk for å være noe stort.

Noen scener senere forstår vi at Jørgen er en håndballgutt. Men han er tydelig lei av håndballen – og stikker fra treninga. Han søker seg mot noe annet. Boksing appellerer til ham. Den representerer noe mer aggressivt, voldelig, kanskje som et symbol på det maskuline. Det er som om dette gir en gjenklang i ham , og treffer noen strenger som allerede vibrerer.

Men under boksingen klarer ikke  Jørgen å hevde seg over de andre gutta. Og ikke bare det, han ydmykes også ved å bli spyttet på av sin motstander. Det er som om denne ydmykelsen aktiverer et driv i ham. Et driv som ikke virker helt i kontakt med virkeligheten, men mer forankret i Jørgens narsissistiske jeg. Når han etterpå spør de andre gutta om nummeret til Peggy, han som skaffer dem rusmidlene, forstår vi hvor drevet Jørgen er. Han får nei. Og så er det som om dette neiet ytterligere forsterker det intense drivet i ham. For Jørgen tar ikke et nei for et nei!

Djevelen

Og så oppsøker djevelen. Han går inn i huset som lyser rødt. Er det selve helvete han trer inn i? Her møter han sin overmann. Hos dem begge står Lucifer skrevet på brystet.

Men Jørgens skrift  er større. Bokstavene ruver nesten grotesk sammenliknet med bokstavene på den andres bryst. Og det er som om det er noe riktig primitivt som spiller seg ut, en stilltiende kamp der alle vet hvem som har makten. Og som ender slik den må ende, med at den minste, Jørgen, kastes hodestups ut. Men Jørgen lar seg ikke kue. På samme måte som spyttklasen tidligere vekket narsissismen i ham, får overmotet nå et nytt driv. Og han begir seg ut i det skumleste og farligste av alt; å bryte seg inn i djevelens hus, inn i helvete. Og han stjeler fra sin overmann.

Dette må vel fortelle oss noe om hva som står på spill. For når Jørgen er villig til å satse livet, ja, da må det vel være slik, at det er på liv og død dette. For er det ikke selve identiteten, selve jeget, det står om? Hvem skal Jørgen være? Han vil være en av de kuleste gutta! En av de sterke, en av de som leder an, en som har makt, som bestemmer og legger føringer, og som andre ser opp til og beundrer. Men så får han det ikke riktig til. Og det er kanskje denne skuffelsen, denne følelsen av å være liten når han egentlig vil være stor, som er opphav til hans søken etter det destruktive. Hvordan kan vi forstå dette?

Psykoanalytisk utviklingsteori

Psykoanalysen er både en behandlingsmetode og en kompleks teori om menneskets utvikling. Den søker å forstå hele mennesket, også våre mer irrasjonelle og destruktive sider, og utgjør derfor et godt utgangspunkt for å forstå Jørgens destruktive reise.

Jørgen drives av en umettelig hunger. I et psykoanalytisk perspektiv vil vi tenke at sult ikke nødvendigvis bare er uttrykk for et fysiologisk behov, men også et bilde på et psykologisk begjær etter å bli fylt av noe. Vi kan tenke oss at dette begjæret kan spores tilbake til sulten slik den kommer til uttrykk hos et lite spedbarn. Barnet er sultent, og skriker etter mat for å kalle på matmor.

Men, ganske raskt får det lille barnet erfare at lystene ikke  alltid umiddelbart kan tilfredsstilles. For maten kommer ikke alltid helt med en gang. Barnet blir frustrert, og nettopp denne frustrasjonen danner utgangspunkt for en psykologisk utvikling.

I følge den psykoanalytiske tenkningen er det avgjørende at barnet får hjelp med å håndtere frustrasjonen og angsten som vekkes når behovene ikke tilfredsstilles. Når barnet får trøst og hjelp til å tåle å vente, vil han eller hun gradvis lære å romme sin egen frustrasjon. Slik lærer vi med tiden å tåle det når vi ikke helt får det som vi vil. Ved at vi gradvis lærer å romme våre egne følelser skapes altså muligheten for en sunn utvikling. Slik kan vi senere i livet tåle det når vi forelsker oss i en som ikke vil ha oss, ønsker oss noe dyrt som vi ikke har råd til,  eller, som Jørgen, sterkt ønsker å vinne en boksekamp men taper.

Nettopp dette ligger til grunn for psykoanalytikeren Wilfred Bions teori om utvikling.  I sin klassiske artikkel A theory of thinking (1967) beskriver Bion sin teori om hvordan barnet for å håndtere opplevelsen av fravær må utvikle en evne til å symbolisere, eller kunne tenke om, fraværet. I følge Bion har denne dypt eksistensielle opplevelsen av fravær sin rot i barnets opplevelse av å være sulten, skrike etter mat, men så måtte vente på moren og brystet. Hvordan barnets opplevelser tas i mot av omsorgspersonene er så med på å forme barnets utvikling. I den bionske modellen forstås utviklingen av evnen til å tenke altså ikke som et resultat av en indre styrt prosess, men avhenger av emosjonelle, bekreftende møter med en kjærlig og tilstedeværende omsorgsperson.

Bion introduserte begrepet containing, som refererer til hvordan barnets nærmeste kan forstå, tenke om og romme barnets indre verden, for så å gi det tilbake til barnet i en form barnet kan tåle. En mors mulighet til reverie, eller dagdrøm, der hun kan tillate seg å ha et eget indre liv, og der hun kan tenke om barnet sitt, blir således avgjørende for barnets utvikling.

En omsorgsperson som ikke i tilstrekkelig grad er i stand til å romme, eller containe, barnets følelser, vil gjerne selv bli redd av barnets angst. Heller enn å få hjelp med å tåle egne følelser, vil barnet oppleve å få sine følelser tilbake i en ikke-containet form. I slike situasjoner vil barnet kunne hensettes i en tilstand Bion (1967) kalte nameless dread, altså en navnløs angst. Et barn som i for stor grad er alene med slike angstfylte følelser vil på ulike måter kunne streve med sin psykiske helse senere i livet.

Jørgens sult

Det virker rimelig å stille spørsmålet om Jørgens sult er uttrykk for at han har manglet noe. Kanskje har han ikke hatt gode nok omsorgspersoner som har kunnet romme hele ham, også det som er mer smertefullt og vondt. For hva er det med Jørgen og faren? Hva er det faren er, og ikke er, for Jørgen? Og hvor er Jørgens mor?

Første gang jeg så filmen merket jeg meg scenen der faren vennlig kommer inn på Jørgens rom med en bunke sirlig brettede klær, legger dem fra seg og smiler til sønnen, som stivt smiler tilbake. Idet faren går ut av rommet og lukker døra bak seg slår Jørgen aggressivt  mot klærne slik at de spres utover gulvet. Det er som om han opponerer mot farens sirlighet, hans orden og system. Han virker sint på faren sin. Samtidig virker faren som en mild, varm og omsorgsfull person. Han ser også ut til å være litt mistenksom overfor Jørgens nye venner, og vi får inntrykk av at han har en god dømmekraft; han fanger opp at det er noe som ikke helt stemmer. Men, jeg merker meg at faren ser ut til å streve med å sette ord på dette. Som når han kommer inn på Jørgens rom og ser at sønnen har skrevet Lucifer i store bokstaver over hele brystet, og kniven som ligger der på kommoden. Og unnlater å benevne dette, men i stedet i en påfallende lett tone spør Jørgen om han har klippet gresset til mimmi – og gir ham ukepengene.

På rommet har Jørgen en hylle fylt med pokaler, kanskje etter flere seire i håndball. Pokalen symboliserer seier, glede og vellykkethet. Kanskje har det vært mer rom for dette enn for det vonde og vanskelig i Jørgens oppvekst. For det er som om Jørgen skriker etter at faren skal se de mer mørke og destruktive sidene i ham. Vil han ikke, lurer jeg på, at faren skal se kniven, se skriften hans på brystet? Han prøver ikke å skjule det, men brysker seg på rommet, eksperimenterer med kniven, skriver Lucifer på brystet.  Med døren ulåst, slik at han er vel vitende om at faren når som helst kan komme inn. Vi kan spørre oss om det er slik at det er, og kanskje har vært, vanskelig for faren å innreflektere og  gi rom for de mer smertefulle og vonde delene av livet. Og at Jørgen har blitt værende for mye alene med det som har vært vanskelig. Kanskje er det Bions navnløse angst som herjer i ham.

Og så møter vi jo aldri Jørgens mor. Min fantasi blir at moren kanskje døde da han ble født, eller da han var liten. Jeg ser for meg at Jørgen har vokst opp alene med faren. Det har bare vært de to, og faren har gjort så godt han har kunnet.  Ved siden av farens mulig mangelfulle evne til å ta i mot deler av Jørgen indre verden, så har kanskje fraværet av en mor, eller det moderlige, satt spor i Jørgen som hull eller mangler i psyken. Hull som kan gi opphav til en sterk indre psykisk smerte – en tomhet, som i et desperat forsøk på å føle seg helere, mer fylt, kan fylles av rus eller destruktive handlinger som døyver eller dekker over smerten.

Filmen slutter åpent. Jørgen ligger rusa i badekaret, mens faren banker på døra og sier at de må dra om ti minutter for å rekke håndballkampen. Jørgen svarer med å synke enda lengre ned i vannet. Og her, tenker jeg, kan alt skje. Kanskje skjerper han seg, står opp, blir med faren og vender tilbake til sitt gamle liv. Eller kanskje blir han liggende i badekaret, omsluttet av det varme vannet, men fremdeles med et indre driv mot det mørke, farlige og destruktive. Noe sier meg at Jørgen uansett hvilket valg han tar vil klare seg. Det er noe stødig i ham , en viljestyrke og en drivkraft. Kanskje kan det bringe ham i en retning der det aggressive i større grad kan integreres i hans indre, og der det som nå kommer til uttrykk som et overmot med tiden kan bli til et mer realistisk forankret mot.

Å finne sin plass

Gutten er sulten er en sår film om det å vokse opp, om å finne sin plass her i verden og om å finne et sted å passe inn. Om å være tøff og hard utenpå og liten og sårbar på innsiden. Om å finne ut hvem man skal være – og hvordan. Og, om hvor destruktivt og farlig det kan bli når diskrepansen mellom innsiden og utsiden blir for stor. Når følelsen av å være liten dekkes til av en påtatt og narsissistisk fundert storhet, eller grandiositet. Ja, da kan det stå om selve livet – slik Jørgen viser oss.

Her kan du se hele filmen:

Møt Kenneth Karlstad i samtale med Westerdalsstudentene om sine filmer.

 

Referanser

Bion, W. R.  (1967). A theory of thinking. I The complete works of W.R. Bion, 6, 153-161. London: Karnac books.

Teksten er basert på et foredrag om filmen som ble holdt under årets kortfilmfestival i Grimstad.

 

Gutten er sulten – om å søke det destruktive

Gutten er sulten – om å søke det destruktive

Psykolog Cecilie Hillestad Hoff valgte seg Kenneth Karlstads «Gutten er sulten» da hun fikk i oppdrag å analysere en norsk film. Se filmen her og les mer om hvordan Hoff opplever hovedpersonens følelse av «narsissistisk fundert storhet».

Du kan se filmen helt mot slutten av teksten

I kortfilmen Gutten er sulten møter vi Jørgen. Han er 16 år gammel og, som tittelen indikerer, sulten. Han er sulten på anerkjennelse, storhet og styrke. I et desperat forsøk på å stilne  hungeren søker han seg vekk fra sitt gamle håndballmiljø, og fremstår med et intens driv mot rus og kriminalitet. Hans overmot bringer ham inn i farlige situasjoner, der selve livet står på spill.

 Filmen er regissert av Kenneth Karlstad, og er fra 2017. Samme år vant den Filmkritikerprisen under kortfilmfestivalen i Grimstad. I juni i år vant den sølv under Young Director Award i Cannes. I filmen tematiseres hvor smertefull, forvirrende og vanskelig utviklingen mot voksenlivet kan være. Tematikken understøttes av en rå og tidvis brutal musikk. Det visuelle uttrykket er skarpt, fargene er sterke – og kameraet beveger seg tett opp mot karakterene og gir tyngde og nerve til deres følelsesmessige uttrykk.

Filmens åpningsscene tar oss på glitrende vis rett inn i Jørgens indre mørke – sannsynligvis ikke der reisen begynner, men der den kanskje når et dreiningspunkt, mer direkte rettet mot destruktiviteten. ”Denne filmen handler om meg. Jeg er ung, jeg er talentfull og jeg har full kontroll”, sier Jørgen. Og så viser han muskler. Og på mesterlig og imponerende vis får den unge skuespilleren Henrik Dieter Stenholt frem det konfliktfylte, indre dramaet som ligger i de enkle setningene. Narsissismen nesten lyser i ham; det kommer så tydelig frem hvordan han dekker over følelsen av å være liten med et uttrykk for å være noe stort.

Noen scener senere forstår vi at Jørgen er en håndballgutt. Men han er tydelig lei av håndballen – og stikker fra treninga. Han søker seg mot noe annet. Boksing appellerer til ham. Den representerer noe mer aggressivt, voldelig, kanskje som et symbol på det maskuline. Det er som om dette gir en gjenklang i ham , og treffer noen strenger som allerede vibrerer.

Men under boksingen klarer ikke  Jørgen å hevde seg over de andre gutta. Og ikke bare det, han ydmykes også ved å bli spyttet på av sin motstander. Det er som om denne ydmykelsen aktiverer et driv i ham. Et driv som ikke virker helt i kontakt med virkeligheten, men mer forankret i Jørgens narsissistiske jeg. Når han etterpå spør de andre gutta om nummeret til Peggy, han som skaffer dem rusmidlene, forstår vi hvor drevet Jørgen er. Han får nei. Og så er det som om dette neiet ytterligere forsterker det intense drivet i ham. For Jørgen tar ikke et nei for et nei!

Djevelen

Og så oppsøker djevelen. Han går inn i huset som lyser rødt. Er det selve helvete han trer inn i? Her møter han sin overmann. Hos dem begge står Lucifer skrevet på brystet.

Men Jørgens skrift  er større. Bokstavene ruver nesten grotesk sammenliknet med bokstavene på den andres bryst. Og det er som om det er noe riktig primitivt som spiller seg ut, en stilltiende kamp der alle vet hvem som har makten. Og som ender slik den må ende, med at den minste, Jørgen, kastes hodestups ut. Men Jørgen lar seg ikke kue. På samme måte som spyttklasen tidligere vekket narsissismen i ham, får overmotet nå et nytt driv. Og han begir seg ut i det skumleste og farligste av alt; å bryte seg inn i djevelens hus, inn i helvete. Og han stjeler fra sin overmann.

Dette må vel fortelle oss noe om hva som står på spill. For når Jørgen er villig til å satse livet, ja, da må det vel være slik, at det er på liv og død dette. For er det ikke selve identiteten, selve jeget, det står om? Hvem skal Jørgen være? Han vil være en av de kuleste gutta! En av de sterke, en av de som leder an, en som har makt, som bestemmer og legger føringer, og som andre ser opp til og beundrer. Men så får han det ikke riktig til. Og det er kanskje denne skuffelsen, denne følelsen av å være liten når han egentlig vil være stor, som er opphav til hans søken etter det destruktive. Hvordan kan vi forstå dette?

Psykoanalytisk utviklingsteori

Psykoanalysen er både en behandlingsmetode og en kompleks teori om menneskets utvikling. Den søker å forstå hele mennesket, også våre mer irrasjonelle og destruktive sider, og utgjør derfor et godt utgangspunkt for å forstå Jørgens destruktive reise.

Jørgen drives av en umettelig hunger. I et psykoanalytisk perspektiv vil vi tenke at sult ikke nødvendigvis bare er uttrykk for et fysiologisk behov, men også et bilde på et psykologisk begjær etter å bli fylt av noe. Vi kan tenke oss at dette begjæret kan spores tilbake til sulten slik den kommer til uttrykk hos et lite spedbarn. Barnet er sultent, og skriker etter mat for å kalle på matmor.

Men, ganske raskt får det lille barnet erfare at lystene ikke  alltid umiddelbart kan tilfredsstilles. For maten kommer ikke alltid helt med en gang. Barnet blir frustrert, og nettopp denne frustrasjonen danner utgangspunkt for en psykologisk utvikling.

I følge den psykoanalytiske tenkningen er det avgjørende at barnet får hjelp med å håndtere frustrasjonen og angsten som vekkes når behovene ikke tilfredsstilles. Når barnet får trøst og hjelp til å tåle å vente, vil han eller hun gradvis lære å romme sin egen frustrasjon. Slik lærer vi med tiden å tåle det når vi ikke helt får det som vi vil. Ved at vi gradvis lærer å romme våre egne følelser skapes altså muligheten for en sunn utvikling. Slik kan vi senere i livet tåle det når vi forelsker oss i en som ikke vil ha oss, ønsker oss noe dyrt som vi ikke har råd til,  eller, som Jørgen, sterkt ønsker å vinne en boksekamp men taper.

Nettopp dette ligger til grunn for psykoanalytikeren Wilfred Bions teori om utvikling.  I sin klassiske artikkel A theory of thinking (1967) beskriver Bion sin teori om hvordan barnet for å håndtere opplevelsen av fravær må utvikle en evne til å symbolisere, eller kunne tenke om, fraværet. I følge Bion har denne dypt eksistensielle opplevelsen av fravær sin rot i barnets opplevelse av å være sulten, skrike etter mat, men så måtte vente på moren og brystet. Hvordan barnets opplevelser tas i mot av omsorgspersonene er så med på å forme barnets utvikling. I den bionske modellen forstås utviklingen av evnen til å tenke altså ikke som et resultat av en indre styrt prosess, men avhenger av emosjonelle, bekreftende møter med en kjærlig og tilstedeværende omsorgsperson.

Bion introduserte begrepet containing, som refererer til hvordan barnets nærmeste kan forstå, tenke om og romme barnets indre verden, for så å gi det tilbake til barnet i en form barnet kan tåle. En mors mulighet til reverie, eller dagdrøm, der hun kan tillate seg å ha et eget indre liv, og der hun kan tenke om barnet sitt, blir således avgjørende for barnets utvikling.

En omsorgsperson som ikke i tilstrekkelig grad er i stand til å romme, eller containe, barnets følelser, vil gjerne selv bli redd av barnets angst. Heller enn å få hjelp med å tåle egne følelser, vil barnet oppleve å få sine følelser tilbake i en ikke-containet form. I slike situasjoner vil barnet kunne hensettes i en tilstand Bion (1967) kalte nameless dread, altså en navnløs angst. Et barn som i for stor grad er alene med slike angstfylte følelser vil på ulike måter kunne streve med sin psykiske helse senere i livet.

Jørgens sult

Det virker rimelig å stille spørsmålet om Jørgens sult er uttrykk for at han har manglet noe. Kanskje har han ikke hatt gode nok omsorgspersoner som har kunnet romme hele ham, også det som er mer smertefullt og vondt. For hva er det med Jørgen og faren? Hva er det faren er, og ikke er, for Jørgen? Og hvor er Jørgens mor?

Første gang jeg så filmen merket jeg meg scenen der faren vennlig kommer inn på Jørgens rom med en bunke sirlig brettede klær, legger dem fra seg og smiler til sønnen, som stivt smiler tilbake. Idet faren går ut av rommet og lukker døra bak seg slår Jørgen aggressivt  mot klærne slik at de spres utover gulvet. Det er som om han opponerer mot farens sirlighet, hans orden og system. Han virker sint på faren sin. Samtidig virker faren som en mild, varm og omsorgsfull person. Han ser også ut til å være litt mistenksom overfor Jørgens nye venner, og vi får inntrykk av at han har en god dømmekraft; han fanger opp at det er noe som ikke helt stemmer. Men, jeg merker meg at faren ser ut til å streve med å sette ord på dette. Som når han kommer inn på Jørgens rom og ser at sønnen har skrevet Lucifer i store bokstaver over hele brystet, og kniven som ligger der på kommoden. Og unnlater å benevne dette, men i stedet i en påfallende lett tone spør Jørgen om han har klippet gresset til mimmi – og gir ham ukepengene.

På rommet har Jørgen en hylle fylt med pokaler, kanskje etter flere seire i håndball. Pokalen symboliserer seier, glede og vellykkethet. Kanskje har det vært mer rom for dette enn for det vonde og vanskelig i Jørgens oppvekst. For det er som om Jørgen skriker etter at faren skal se de mer mørke og destruktive sidene i ham. Vil han ikke, lurer jeg på, at faren skal se kniven, se skriften hans på brystet? Han prøver ikke å skjule det, men brysker seg på rommet, eksperimenterer med kniven, skriver Lucifer på brystet.  Med døren ulåst, slik at han er vel vitende om at faren når som helst kan komme inn. Vi kan spørre oss om det er slik at det er, og kanskje har vært, vanskelig for faren å innreflektere og  gi rom for de mer smertefulle og vonde delene av livet. Og at Jørgen har blitt værende for mye alene med det som har vært vanskelig. Kanskje er det Bions navnløse angst som herjer i ham.

Og så møter vi jo aldri Jørgens mor. Min fantasi blir at moren kanskje døde da han ble født, eller da han var liten. Jeg ser for meg at Jørgen har vokst opp alene med faren. Det har bare vært de to, og faren har gjort så godt han har kunnet.  Ved siden av farens mulig mangelfulle evne til å ta i mot deler av Jørgen indre verden, så har kanskje fraværet av en mor, eller det moderlige, satt spor i Jørgen som hull eller mangler i psyken. Hull som kan gi opphav til en sterk indre psykisk smerte – en tomhet, som i et desperat forsøk på å føle seg helere, mer fylt, kan fylles av rus eller destruktive handlinger som døyver eller dekker over smerten.

Filmen slutter åpent. Jørgen ligger rusa i badekaret, mens faren banker på døra og sier at de må dra om ti minutter for å rekke håndballkampen. Jørgen svarer med å synke enda lengre ned i vannet. Og her, tenker jeg, kan alt skje. Kanskje skjerper han seg, står opp, blir med faren og vender tilbake til sitt gamle liv. Eller kanskje blir han liggende i badekaret, omsluttet av det varme vannet, men fremdeles med et indre driv mot det mørke, farlige og destruktive. Noe sier meg at Jørgen uansett hvilket valg han tar vil klare seg. Det er noe stødig i ham , en viljestyrke og en drivkraft. Kanskje kan det bringe ham i en retning der det aggressive i større grad kan integreres i hans indre, og der det som nå kommer til uttrykk som et overmot med tiden kan bli til et mer realistisk forankret mot.

Å finne sin plass

Gutten er sulten er en sår film om det å vokse opp, om å finne sin plass her i verden og om å finne et sted å passe inn. Om å være tøff og hard utenpå og liten og sårbar på innsiden. Om å finne ut hvem man skal være – og hvordan. Og, om hvor destruktivt og farlig det kan bli når diskrepansen mellom innsiden og utsiden blir for stor. Når følelsen av å være liten dekkes til av en påtatt og narsissistisk fundert storhet, eller grandiositet. Ja, da kan det stå om selve livet – slik Jørgen viser oss.

Her kan du se hele filmen:

Møt Kenneth Karlstad i samtale med Westerdalsstudentene om sine filmer.

 

Referanser

Bion, W. R.  (1967). A theory of thinking. I The complete works of W.R. Bion, 6, 153-161. London: Karnac books.

Teksten er basert på et foredrag om filmen som ble holdt under årets kortfilmfestival i Grimstad.

 

MENY